Brev 74 - Da jeg ble «oppmuntret» til å gå!

Oppmuntring...
Bare en liten oppmuntring skiller mellom katastrofe og seier. Det kan Tiril Eckhoff fortelles.  - På det mørkeste har jeg ligget i sengen og bare ønsket å bli der sier hun.
Kjæresten sa: «Du kan enten ligge der og synes synd på deg selv, eller du kan bli sterkere av dette». Det var bra sagt, sier Eckhoff. Det ble vendepunktet som fikk henne opp på seierspallen igjen.
Alle, selv de «sterkeste» behøver noen som oppmuntrer i tunge stunder. Men ikke alltid bør rådet være å stå på - av og til kan en «stoppordre» være bedre. Da er det også viktig å være omgitt av kloke og trofaste venner som sier sannheten.
Det opplevde jeg en gang i de grønne unge år. Jeg hadde fått oppdraget å lede menighetens ungdomsmusikk og sto på etter beste evne.
Etter en tid fikk jeg besøk av en delegasjon av ungdommer som bad meg - Johan, vær så snill og slutt. Jeg sluttet - og alle ble glade. Men tenk om jeg hadde fortsatt i "tro" og stått på jeg var nedbrutt og ungdomsmusikken nedlagt? Nå ble begge spart.
Det er et uttrykk som heter - å bli forfremmet til sitt inkompetansenivå? Mange dyktige arbeidstakere har opplevd dette, de forfremmes og forfremmes helt til de blir sjefer, så knekker de.
Det er ikke greit å gå over fra å være en dyktig evangelist til å bli en stedfast pastor heller. Om dette er det mye som kan sies, men ikke her...
Likevel har vi alle oppmuntringens tjeneste - livet er kampfullt for de fleste og et godt ord og et vennlig blikk kan skille mellom liv og død.

Min farfar og en venn av ham (etternavn Slettevoll) gikk og ruslet på vollene i Gamlebyen. Begge var kristne. De pratet ikke mye, begge gikk i egne tanker. «Nå orker jeg ikke mer» sa Slettevoll mens de gikk videre. Da svarte min farfar «sier du det»!
Historien slutter ikke der. Slettevoll var deprimert og hadde tenkt å gi opp sitt kristenliv. Men han ombestemte seg der på denne turen på vollene. Han fortalte senere at det var ikke de tre ordene fra min farfar som gjorde utslaget, men måten de ble uttalt på.

Og tilbake til ting jeg ofte prøver å berøre, våre hjerter taler høyere enn vår munn.
Min farfar elsket både Jesus og mennesker, det er det som er den lille forskjellen.
(Det er min pappa som fortalte meg denne vakre historien)
«Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! På dette skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille vårt hjerte til ro for hans åsyn». (‭1 Johannes‬ ‭3‬:‭18-19‬ NB)

Og en sluttkommentar. Oppfatt ikke mitt innlegg slik at når det er vekst og fremgang  så er pastoren på plass og når det minker så burde han slutte. Det som teller er også om han hjelper sine medlemmer til full lønn i himmelen. Da kan det jo hende noen sier at sistnevnte pastor er for lovisk og hard og at de derfor søker seg til et mer nådefullt sted. At enkelt går kan også være et sunnhetstegn.

Dette var en hard tale sa folket til Jesus.... og de forlot ham.
Vil også dere gå bort sa Jesus til sine disipler som han elsket...
Den rike unge mannen som kom til Jesus gikk også bedrøvet bort og Jesus lot ham bare  gå - for han ville ikke omvende seg..... Men det står at Jesus fikk ham kjær.
Vi skal ikke oppmuntre de som ikke vil omvende seg!