Når vi dyrker gudsdyrkelsen - Brev 75

Dyrker jeg gudsdyrkelsen? Når "møtestilen" blir hellig og ikke tåler avvikelser da er vi vel på gyngende grunn. Hvor kommer jeg inn hen da? Dette spørsmålet fikk Kensington Temple pastoren Wynne Lewis av Den Hellige Ånd. Pastoren omvendte seg, mennesker fikk hjelp og forsamlingen ble fornyet.
     Selvfølgelig må gudstjenestene ha rammer - det gir trygghet - men når rammen hindrer manøvreringen, da blir det farlig.
Jeg har veltet med sykkelen fler enn én gang fordi det har hengt for mye bagasje på sykkelstyret. Du vet, når kneet treffer pakkene og pakkene vrir styret - du ser vel bildet? For mye "nødvendig" drass kan ofte bli rene ulykken.
    Dette forstod de gamle pinsevennene når ilden brant. Og som et ekko fra fortiden dukker en linje fra gamle Maran Ata opp: «Ubunden av form og ramme, fremveller den himmelske flod»!
    Men jeg vil også rette blikket mot meg selv og min egen gudstjeneste. Er min personlige gudstjeneste ubunden av form og ramme? Og hva med din?
Det kan jo bli et paradoks at jeg forventer strømmer av salighet fra alle andre og lever som en kritisk nyter istedenfor å være en salver yter?
    Det er nemlig bare når jeg er fri selv at jeg kan føre andre ut i frihet. Bli mine etterfølgere slik som jeg har etterfulgt Kristus sier Paulus.
   Jeg har tro på den kontrollerte friheten i gudstjenesten, for man kan bare improvisere når man kan musikkverket. Frihet er ikke egoets selviske utfoldelse, frihet er å være løste fra egne tvangs- og primadonnanykker og underordne seg den store symfonien.
Først da kan Guds fulle kraft åpenbares i blant oss.
Som det står skrevet - den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene...
Konsertene (gudstjenestene) blir aldri like når vi adlyder den største dirigenten...