(U)lykkepromillen!

Lykkepromillen!

Det berømte utsagnet om at det ikke går an å være «litt» gravid gjelder også vårt forhold til alkohol. Å være måteholdsdrikke kan jo sammenlignes med å være litt gravid – altså enten eller. Det raser jo en debatt i disse dager, og nåde den som rører ved vinglasset til en kristen måteholdsdrikker. Det er som å ta kjøttbeinet fra en fremmed hund.

Men dette her er jo veldig enkelt da, i hvert fall for totalavholdsfolket, for det er bare to grupper og jeg begynner med de «tørre» og triste, de som lik Timoteus bare drikker vann:

Gruppe A – De som har valgt totalavhold som livsstil.

«Drikk ikke lenger bare vann, men bruk også litt vin for magen og fordi du så ofte er syk.» 1. Tim. 5:23

Dette er enkelt å forholde seg til, Timoteus var en notorisk vanndrikker, men sikkert på grunn av datidens vannkvalitet måtte Paulus be Timoteus om å vise litt måtehold i vanndrikkingen sin, det gikk ut over helsen. I Norge i dag er det ikke lenger farlig å bare drikke vann….

Gruppe B – Lykkepromilledrikkere, ja hvorfor drikker man egentlig?

I Adresseavisen klippet jeg følgende overskrift – Studentene skal finne den «perfekte promillen!» og videre står det:  Urovekkende mange studenter har farlige drikkevaner. Tirsdag lærte studentfadderne hvordan de skal finne sin lykkepromille.
- Lykkepromillen ligger på mellom 0,5 og 1 i promille. Da føler du deg på topp. Du mister noen hemninger, men ikke kontrollen, sier Christine Holm Berntzen, prosjektleder for rusforebyggende arbeid i Studentsamskipnaden (Sit). Behøver kristne også en slik mentor, en ny tjenestegave?

Men nå har vi heldigvis alkometeret da -  bibel, sangbok og alkometeret. For måtehold må jo observeres og dokumenteres!

«Se ikke på vinen, hvor rød den er, hvordan den funkler i begeret, og hvor lett den renner ned. Til sist biter den som en slange, den hugger som en orm.» Ords. 23:31-32

Men her begynner problemet. Alkoholen forbrennes i forhold til brukerens vekt. Altså for kristne «måteholdsdrikkere» blir det viktig å vite hvor mye man kan drikke i forhold til det man veier. Og skal man drikke til man blir bitte, bitte lite grann beruset, litt beruset, passe beruset eller litt glad. Hvem kan måle det det. Hvor går grensen mellom det å bli glad og det å bli drukken for eksempel? Og når man er «litt glad» er som oftest blikket litt sløvet – for å sitere Harald Heide-Steen – man kan ikke se den grense under vann – og jeg legger til, man kan heller ikke se den grense under vin!
Jeg vet jeg sårer noen med å skrive dette, men hensikten er å bringe noen til ettertanke!