Hvem tør ta tid til tilbedelse?

Ismøtet i Ukraina

Hadde sittet mange timer i en bil uten varmeapparat. Det var midt på natten i januar måned og bitkaldt. Ikke klag hørte jeg, da sovner ikke sjåføren. Så punkterte vi, på en øde landevei midt på natten. Omsider kom vi fram, fire om morgenen, vi var iskalde. Noen timers søvn i et varmt hus, deilig, det var hjertevarme der også. Litt søvn, noen timer, så bar det av gårde til kirken, jeg var overtrøtt. Sang, preken av teamlederen som ble tolket til russisk. Jeg sovnet – nesten. Så kjente jeg det, noe krøp oppover leggene mine, lårene og videre oppover – den ubarmhjertige kulda. Menigheten hadde ikke råd til oppvarming. Minus ti ute, det samme inne. Jeg hadde ekstra undertøy, ikke på meg, det lå i kofferten. Dette var normalt for kirke-medlemmene, de så ut som eskimoer. I januar måned var denne kirken et ishus.

Det som var i huset fylte meg.
Frank Mangs.
Han kom til Oslo Misjonsmenighet for å ha en møteserie i 1932. Vekkelsen bryter løs, og tusener av mennesker blir berørt og kommer til tro. Vekkelsen varer til 1938, med ringvirkninger i mange andre menigheter og kirkesamfunn over hele landet.

Medlemstallet i Oslo Misjonsmenighet (Betlehem) stiger fra 300 til 1200 i disse årene.
Medlemsmassen vokste sterkt i hele Misjonsforbundet på 1930- og 1940-tallet.
Medlemstallet økte fra 2432 medlemmer i 1930 til 4690 medlemmer i 1934, og til 8491 medlemmer i 1945. Møtene i Calmeyersgate samlet 4-5000 mennesker. Under sin gjerning gjorde han seg kjent som omkringreisende predikant og gjorde blant annet syv reiser til USA.

Jeg har lest flere bøker av Frank Mangs. Han er bunn ærlig, først og fremst om seg selv og sine svakheter, men så han hykleri var han ikke sen med å sette tingene på plass. Og uansett tilstanden i menighetene han besøkte så ble mennesker frelst. En gang han stod på prekestolen og så mennesker komme fram for å bli frelst slo en tanke ned i ham. «Jeg synes synd på disse nyfrelste menneskene som skal være i dette ishus av en menighet.»

Atmosfære er noe underlig, forstår det ikke helt. Er det substans eller ånd? For mange år siden gikk fra dør til dør og solgte livsforsikring. Da kom jeg innenfor dørene i ganske mange hjem, og jeg opplevde mange forskjellig «atmosfærer», de kalde, de varme.

Alle steder hvor mennesker samles regelmessig er det en form for atmosfære, også i menigheter. For mange år siden hadde jeg og familien vært på daværende hovedflyplass Fornebu og tatt avskjed med en Kenyamisjonær. Etterpå besøkte vi en menighet i Oslo hvor selveste Frank Mangs talte, han var da en gammel mann. Husker gebisset klapret i munnen hans. Men det er noe jeg husker bedre, det var ingen Åndens atmosfære der, det var som i et kinolokale. Husker også jeg med forundring så en mann som satt med bena i kors og leste VG.

I en kirke er egentlig atmosfæren et åndelig spleiselag av hva hver enkelt tar med seg. Den himmelske atmosfæren gjenspeiler bare det vi er, det blir ikke sterkere om vi kommer innenfor kirkeveggene. Der kommer bare våre hjerters forråd, det som er lagret der fram. De som aldri har opplevde gudsnærvær og det himmelske nærvær i gudstjenestene vet ikke hva de mangler. Men fler og fler kjenner en stigende tørst etter mer og mer av Gud, det lover Godt. Ingen trives med den forutsigbare kjedelighet.

Jeg tror løsningen ligger i tilbedelsen. Våre ledere i kristen-Norge må selv lære hva tilbedelse er, for deretter å føre folket dit. Herren er min hyrde og han leder meg til hvilens vann – det er tilbedelsen som er hvilens vann. Det er jo slik at vi har våre gudstjenester, vårt program, ritualer, vår egenart og vår trygghet – i det forutsigbare…  I tidligere tider var det fellessang, to sanger av strengemusikken, innledning og bønn m.m. De eldre kjenner det sikkert. Nå er det mere lovsangerne  som styrer butikken – lovsang, velkommen, offertale og opplysninger og mer lovsang til predikanten «går på» som det ofte heter.. Ikke noe feil med det, jeg bare prøver å beskrive et landskap de fleste kjenner seg igjen i, dette er ingen kritikk fra min side.

Nå føler jeg uvegerlig et spørsmål som presser seg mot meg fra leserens side – hvor vil du egentlig med dette du nå har skrevet?

Da kommer en strofe til meg  -  «Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står   med blanke ark og fargestifter tel, og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går og da får du det så godt i mårå kvell»,

Hva mener jeg med det? Helt enkelt, det enkle. Nye ark med tilbedelse, beundring og glede. Tilbedelse fordi vi elsker Far.

Jeg ønsker gudstjenester for gudstjenestenes egen skyld. Sammenkomster med de hellige hvor Gud er midtpunktet. Vi kommer for å tilbe slik Gud ønsker, for Faderen vil ha tilbedere i Ånd og sannhet. Vi tilber deg Gud Fader, Jesus Kristus, Hellig Ånd. Vi har ikke lovsangere som prøver å dra opp stemningen, salvelsen, gudsnærværet, for menigheten ER lovsang. Lovsang er egentlig hjertets tilbedelse fremført i toner og ord… «Lov Herren, min sjel! Og at som i meg er, lov hans hellige navn.» Den som ikke har tilbedelse som livsstil har lite i et lovsangsteam å gjøre.

Noen ganger må vi la tiden og programmet fare. Når de (vi) hellige er samlet til gudstjeneste så er det for Guds skyld, ikke vår egen, og når vi ofrer vår tilbedelse til ham, tar tid til det, da vender himmelen seg mot oss.

Min drømmegudstjeneste er slik; Vi kommer sammen i tilbedelse og tar oss tid i tilbedelse og lovsang inntil Guds Ånd fyller rommet og hjertene. Når Guds nærhet er tilstede og vi ledes videre kommer ordets tjeneste. I en slik åpenbaringsatmosfære lytter vi til profetisk forkynnelse, undervisning og formaning. Vi behøver ikke avbrudd av «nødvendige» opplysninger og informasjon – det gis ved inn – og utgangen. Den Hellige Ånd viser oss også når og hvordan offer og gaver skal tas opp. Målet med all form for Gudstjeneste er å bli mettet av hans nærvær!!!

Da de så opp så de ingen uten Jesus alene! Ser vi det i våre gudstjenester?

I min menighet er det godt å være, der er det varme og inkluderende mennesker, og det skal bli enda varmere! Det er tid for det nå..

Det som er i huset fyller meg!