(U)lykkepromillen!

Lykkepromillen!

Det berømte utsagnet om at det ikke går an å være «litt» gravid gjelder også vårt forhold til alkohol. Å være måteholdsdrikke kan jo sammenlignes med å være litt gravid – altså enten eller. Det raser jo en debatt i disse dager, og nåde den som rører ved vinglasset til en kristen måteholdsdrikker. Det er som å ta kjøttbeinet fra en fremmed hund.

Men dette her er jo veldig enkelt da, i hvert fall for totalavholdsfolket, for det er bare to grupper og jeg begynner med de «tørre» og triste, de som lik Timoteus bare drikker vann:

Gruppe A – De som har valgt totalavhold som livsstil.

«Drikk ikke lenger bare vann, men bruk også litt vin for magen og fordi du så ofte er syk.» 1. Tim. 5:23

Dette er enkelt å forholde seg til, Timoteus var en notorisk vanndrikker, men sikkert på grunn av datidens vannkvalitet måtte Paulus be Timoteus om å vise litt måtehold i vanndrikkingen sin, det gikk ut over helsen. I Norge i dag er det ikke lenger farlig å bare drikke vann….

Gruppe B – Lykkepromilledrikkere, ja hvorfor drikker man egentlig?

I Adresseavisen klippet jeg følgende overskrift – Studentene skal finne den «perfekte promillen!» og videre står det:  Urovekkende mange studenter har farlige drikkevaner. Tirsdag lærte studentfadderne hvordan de skal finne sin lykkepromille.
- Lykkepromillen ligger på mellom 0,5 og 1 i promille. Da føler du deg på topp. Du mister noen hemninger, men ikke kontrollen, sier Christine Holm Berntzen, prosjektleder for rusforebyggende arbeid i Studentsamskipnaden (Sit). Behøver kristne også en slik mentor, en ny tjenestegave?

Men nå har vi heldigvis alkometeret da -  bibel, sangbok og alkometeret. For måtehold må jo observeres og dokumenteres!

«Se ikke på vinen, hvor rød den er, hvordan den funkler i begeret, og hvor lett den renner ned. Til sist biter den som en slange, den hugger som en orm.» Ords. 23:31-32

Men her begynner problemet. Alkoholen forbrennes i forhold til brukerens vekt. Altså for kristne «måteholdsdrikkere» blir det viktig å vite hvor mye man kan drikke i forhold til det man veier. Og skal man drikke til man blir bitte, bitte lite grann beruset, litt beruset, passe beruset eller litt glad. Hvem kan måle det det. Hvor går grensen mellom det å bli glad og det å bli drukken for eksempel? Og når man er «litt glad» er som oftest blikket litt sløvet – for å sitere Harald Heide-Steen – man kan ikke se den grense under vann – og jeg legger til, man kan heller ikke se den grense under vin!
Jeg vet jeg sårer noen med å skrive dette, men hensikten er å bringe noen til ettertanke!

Monster?

Monster?

Hva er en overgriper og hva er et monster?  Og er ordet «monster» for svakt – jeg påstår ingen ting, men lurer fælt på hva som er riktig. Lukke øynene kanskje?

Sylvi Listhaug er som vanlig i «klemma» nå, denne gangen gjelder det den påståtte stigmatiseringen av overgripere ved å kalle disse for monstre. Men hva er da et monster? Det er jo en kjent sak at kun bare ett overgrep har en livstidsødeleggende virkning på barn – og selvsagt også på voksne som har opplevd å bli voldtatt. Men når det gjentar seg år etter år? Er da ordet monster sterkt nok – og om det ikke er det – hva er da et sterkere ord. Sadist kanskje, vi vet at sadistene nyter utførelsen av sin gjerning..

Så vidt jeg husker brukte Listhaug ordet i forbindelse med at en TV-kanal presenterte nyheten om at dømte overgripere dro til Thailand for å fortsette sin praksis og skaffe seg mere «kos». Om hun hadde vært litt klokere her så hadde hun selvfølgelig holdt dette med økt etterforskning for seg selv, nå etter hennes kunngjøring går jo overgriperne i skjul.

Det er selvfølgelig lett å være klok og forståelsesfull på andres vegne, men hva ville de kloke debattantene sagt seg imellom om de skulle opplev å komme over en voldtektssituasjon der eget barn – gutt eller jente blir misbrukt? Hvilket ord ville de ha betegnet overgriperen med? Uansett hva som ligger i ordet monster så er det vel dette overgrepsofferet opplever – et monster stikker noe inn i meg og det gjør vondt!

Å henge seg opp i et enkeltord kan i ytterste konsekvens hindre det som Listhaug nå har bestemt seg for – å så langt som mulig å beskytte de minste. For debatten blir da om det ene ordet og ikke hva saken gjelder – overgrepsofrene.

Selvfølgelig er det helt feil å stigmatisere enkeltgrupper, men i ett tilfelle er dette etter min mening riktig – de som med vilje skader små barn for å tilfredsstille egne lyster.

Hvorfor kan ikke noen i hvert fall én gang stoppe den overdrevne norske selvgodheten her i landet og i stedet støtte Listhaug i denne ene saken? De fleste, unntatt visse journalister, forstod selvfølgelig hva Sylvi Listhaug mente – og hun brukte etter min mening ordet med rette.

Om vi nå trekker en linje fra VG utklippets (se nedenfor) beskrivelse av en blodig voldtekt av et spebarn i Sør-Afrika og til en far som «bare» berører, hvor på denne streken går vi over fra MONSTER til «bare» overgriper?

Jeg kikket i en synonymordbok etter ordet monster og fant lignende ord som: Sadist, Terror, Vampyr, Djevel og Uhyrlighet m.m.

Og til slutt – om vi ikke klarer å utrydde disse «monstrene» så kan vi muligens hindre noen fra å utføre overgrep ved å kalle en spade en spade.

1.     Overgriper eller monster?

     Fra VG for en tid tilbake:
De to mannfolkene voldtok den fem måneder gamle jenta - trolig fordi de tror at det vil helbrede dem for HIV/AIDS.

Sør-Afrika er i sjokk og raseri etter en serie med voldtekter av småbarn. Den fem måneder gamle jenta er det siste og aller yngste offeret. Hun ble etterlatt i en blodpøl, men overlever etter alt å dømme overgrepet. De mistenkte, en 17-åring og en 24-åring, er bare to av utrolig mange sørafrikanere som lever i den tro at de kan bli kurert for/bli immune mot HIV/AIDS hvis de har sex med en jomfru.

2.     Overgriper eller monster?
      Fra forskning.no klippet jeg følgende:
Natten før hun skal begynne på skolen blir «Cecilie» voldtatt av moren sin. Voldtekten, som blir utført med skaftet på en hammer, skal bli starten på et årelangt mareritt av seksuelt misbruk for den lille jenta. Med mor som hallik og ivrig tilskuer, blir Cecilie solgt til voksne menn, som voldtar og misbruker henne, iblant i flokk. «Hun gjorde det for å tjene penger på meg og hun hatet meg fordi jeg var motbydelig», sier Cecilie som voksen. Hun tror også moren hadde seksuell glede av å se henne lide.

3.     Overgriper eller monster?
      Fra New York Inner City husker jeg følgende beretning:
Det var en person fra en organisasjon som hjelper utsatte og foreldreløse barn i nevnte by som fortalte dette. En kveld de var ute på oppdrag gikk de innom et lugubert sted/bordell. Dette var etter hva som ble fortalt en ganske farlig plass å befinne seg på for uvedkommende. Mens de var der kom en mann inn sammen med ei lita jente og de gikk inn på et rom. Like etter hørte de fortvilede skrik fra jenta, hva opplevde hun? Det skar i våre hjerter, men vi var hjelpeløse ble det fortalt, hadde vi gjort noe hadde vi blitt drept!

Dette var brutal lesning og det skjer hele tiden – vi an i hvert fall gjøre noe for noen. Det jeg er mest redd for er disse forståsegpåerne som på liv og død skal forstå overgriperne og glemmer ofrene – for ofte blir det slik…

Aisha - en voldtekt?

Historien om Aisha

Her kommer noen linjer fra Halvor Tjønns bok:«Abu Bakr giftet Aisha bort bort til Mohammed da hun var seks år gammel,» skriver al-Tabari.
«Muhammed giftet seg med Aisha i Mekka da hun var et barn på syv år og fullbyrdet ekteskapet med henne da hun var ni eller ti,» skriver Ibn Hisham.

I beretningen, som er hentet fra al-Tabaris verk, beskriver Ashia hvordan hun satt og lekte på en huske da Muhammed dukket opp, Deretter ble hun ført inn i et rom der Muhammed,  som da var anslagsvis 54 år gammel, hadde seksuelt samkvem med henne:

-        Allahs budbringer kom til vårt hus. Min mor kom til meg mens jeg ble dyttet i en huske mellom to greiner. Barnepiken Jumaymah vasket fjeset mitt med vann og begynte å leie meg bakover. Da jeg var ved døren, stanet hun slik at jeg kunne hente inn pusten min. Jeg ble da brakt inn mens Allahs budbringer satt på en seng i vårt hus. Min mor fikk meg til å sitte på hans fang og sa til meg at de som satt rundt var mine slektninger, og at Allah måtte velsigne dem med meg og jeg med dem. Deretter reiste folk seg og forlot rommet. Allahs budbringer fullbyrdet ekteskapet med meg i mitt hjem da jeg var ni år gammel. Verken noen kamel eller sau ble slaktet for min skyld. –

Muhammeds giftermål med Aisha har naturligvis utløst store kontroverser og diskusjoner, ikke mist de siste tiår. Denne debatten har bølget fram og tilbake og slutter neppe med det første. Her rekker det at saken belyses ved framlegging av tekstene i den muslimske litteraturen som forteller om det som faktisk skjedde, hvorav den viktigste teksten er gjengitt ovenfor. Så langt Halvor Tjønn.                 Tekstene her er fra sidene 404-405 i kapitlet Muhameds kvinner.

Boken heter: Muhammed – slik samtiden så ham.

Fri sex gir angst?

UNGDOMSANGST OG FRI SEX - NOEN SAMMENHENG?
Les artikkelen nøye - og tenk.
Om visse temaer som fremføres i vår tvangslisenskanal NRK  er det tydeligvis offentlig taushetsplikt, for eksempel når NRK driver med sin markedsføring av umoral som Trekant m.m. Men noen tar bladet fra munnen, som for eksempel Anki Gerhardsen i Aftenposten i dag 18.1. Det har jo vært mye fokusering på dette med angst og depresjon i forskjellige media. Hun antyder faktisk at det er sammenheng mellom angst og fri sex. Men dette har jo mange sikkert tenkt på lenge, men hvem kan stå seg mot NRKs gigantiske sexpropagandamaskin? Må det til en #meetoo kampanje her, at alle de som føler seg presset av statskanalens "frigjøringspropaganda" kan stå fram og si ifra at jeg ønsker ikke å leve som NRK lærer. Så nå må vel noen penneføre personer stå fram og "propagandere" at den eneste plassen for seksuelt samliv er innenfor ekteskapet mellom mann og kvinne og at det er helt normalt (for kristne) å vente....
(her på Facebook er jo jeg den gamle gubben lik lusa som hoster i lovotten!)
Ingen har rett til å dirigere menneskers privatliv, folk får leve som de vil, men det er vel ikke feil å fremme gode holdninger? Og så er dette som skrives nedenfor ikke noe bevis på angstens årsak, men det er jo lov å tenke...
Les dette oppsiktsvekkende innlegget!
Anki Gerhardsen
Teaterkritiker og frilansjournalist.
Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Gerhardsen har jobber med journalistikk siden midt på 1990-tallet, nylig som lektor på Nord universitet. Hun er prosjektleder i Barents Press og driver en kunnskapssatsing for norske og russiske journalister.

MEDIEREVISJONEN
En tid for fri sex og full angst
Det er en rar tid. For barberte underliv på Snapchat og gråt i korridorene på parti-konferansene. Det er en tid for intimkirurgi, silikonpupper og flashing på Instagram og en sår fornemmelse av å ha blitt utnyttet eller objektivisert i baren. Det er «Slik får du superorgasme» i Dagbladet, «Slik er nordmenns pornovaner» i VG, og programledere som onanerer tre ganger om dagen på NRK. Fifty Shades of Grey på nærbutikken og vaklende selvfølelse hos psykologen.

Alle fortellinger har én fortelling til. Parallelt med Metoo-revolusjonens raseri aner vi plutselig konturene av det sårbare, følsomme mennesket. Det som er bortenfor asymmetriske maktrelasjoner og trakassering, men som har det vondt allikevel. Som grubler. Som føler seg brukt. Som ikke vet om det som gnager i tankene, skal karakteriseres som tungt eller lett. Min skyld eller din skyld.
Og like i nærheten står mange ganger en som ikke skjønte. En som ikke merket. En som var sikker på at sex ikke var noen big deal og som trodde det skulle være sånn.

Sex som forbrukerjournalistikk
Kanskje må pressen ta noe av skylden. For i flere tiår har mediene behandlet sex som en avansert del av forbrukerjournalistikken. En slags guide til konsum. Først for de voksne, så for de unge. I 2010 og 2011 gikk eksempelvis NRK-serien Trekant i fjernsynet. En serie som undersøkte ulike fetisjer, kroppshull og gruppesex og som lot erfarne sjekkere dele tips og råd med den som ville ha seg noe kjapt og lettvint på byen: «Jenter elsker å bli klemt og løftet på.»
Serien ligger på nettet fortsatt, ingen av episodene har følelser som hovedfokus. Og skal vi tro ungdommene slike opplysningsserier er myntet på, er det ikke mye snakk om seksualitetens voldsomme følelsesregister på skolen heller: Av og på med kondom. Slik foregår en abort, og alt du trenger å vite om kjønnssykdommer.

Mangler ord om følelser
Sånn former vi holdninger, forestillinger og virkelighetsoppfatning, og så kommer russetiden. Med unggutter som har voldtatt uten å skjønne at de har voldtatt, jenter som ikke vet om det er greit å si nei, russeknuter som belønner ligg, og et samfunn der ingen andre enn puritanerne sier at det er få ting som er så nakent og skjørt som det å gi seg hen til et annet menneske.
Kanskje handler noen av de mer ukjente Metoo-historiene der ute om at det var så få tilgjengelige ord. Så få referanser å hente støtte eller innsikt fra. Så svak forståelse av alvor. Fordi vi ikke skriver om dette alvoret. Snakker om det. Lager opplysningsfjernsyn for ungdom om det.
Det må vi begynne å gjøre. Si det høyt. At det er vanskelig å være menneske, og at lettvint sex ofte er komplisert.
Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Gerhardsen har jobbet med journalistikk siden midt på 1990-tallet, nylig som lektor ved Nord universitet. Hun er prosjektleder i Barents Press og driver en kunnskapssatsing for norske og russiske journalister.
ANKI GERHARDSEN TEATERKRITIKER OG FRILANSJOURNALIST

(Jeg har helgeabonnement på Aftenposten og har stor glede av det, anbefales)

Kristne på fylla - et tidens tegn?

Vi fulgte fem stupfulle, men samtidig aktive kristne på byen.

Tekst og foto: Karl Andreas Jahr
(uten tillatelse fra Korsets Seier)
NB! Etter avtale har vi anonymisert navnene til de fem kristne vi ble med ut på byen.
Det er en dus, men lattermild atmosfære denne førjulskvelden på en restaurant mellom Aker Brygge og Akershus festning i Oslo. Fra det tidligere fabrikklokalet er det jevn summing fra feststemte mennesker blant levende lys og matlukt.
Blant dem befinner det seg fem menn, fem kristne menn, fem menighetsaktive menn.
Alle er rundt 30 år. På sett og vis skulle de aldri ha vært her. For et par generasjoner siden skulle ikke kristne, som tok sin tro på alvor, befinne seg på restauranter. Så ble det lov å spise ute, men ikke å drikke alkohol. Deretter ble måtehold og moderasjon idealer. Slik er det ikke lenger.
Vi unner oss denne kosen. Det er avkopling.
– Hvorfor var moderasjon to øl, egentlig, spør «Ole».
– Ja, er egentlig forskjellen på to, seks eller 12 øl så stor utover en lang kveld? Glem ikke at Jesus disket opp med den beste vinen først da all den gamle vinen var tømt. Da var folk allerede småfulle, svarer «Frank», mens han tørker vekk ølskummet fra overleppa.
Guttene rundt bordet nikker samtykkende.
– Men det skjer i trygge former, tilføyer «Per Åge».
Igjen nikkes det.

Avkopling
Klokken har knapt passert 18.00 denne lørdagskvelden i desember. De fem har allerede oppholdt seg på et hotellrom og drukket i en drøy time. Etter middagen tenker de å reise tilbake på hotellrommet for å drikke litt mer før de skal ut på byen.
Planene utover kvelden er ikke helt satt. Det eneste som er sikkert, er at de gamle vennene endelig skal få brukt tid på hverandre igjen. Alkoholen er en sentral og ubegrenset ingrediens på denne reisen.
– Mange av oss har familie. Kone og barn. Vi jobber og sliter. Så når vi drar til Oslo for å treffes, så tenker vi ikke begrensing. Vi unner oss denne kosen. Det er avkopling, poengterer «Idar».
Maten kommer på bordet. Pizza, Risotto og mye annet godt. Siden kelneren er til stede, bestiller gutta like så godt en runde til med drikke.
Kristenfyll
Alle fem har vokst opp i kristne hjem. De ble kjent med hverandre gjennom kirke- og misjonsarbeid. De har prekt, misjonert, disippelgjort. Nesten alle har viet flere år av sitt liv i kristen tjeneste. I dag går alle fem i ulike frimenigheter. De fleste rundt bordet regner seg som aktive kirkegjengere. En av dem er menighetsleder.
Å gå på fylla i kristne miljøer har blitt mer vanlig, forteller de. Det får ikke lenger et «lunkent» stempel, sier de videre.
– Jeg ser ikke problemet, sier «Idar».
– Enig, vi sørger for trygge omgivelser. Vi passer på hverandre. Det er ingen som kommer til å være utro mot kona si eller havne i slåsskamp. Det er heller ikke slik at dette også er ferie fra Gud. Gud er med meg, opplever «Frank».
Ordet «slåsskamp» får flere av de andre til å reagere med et «mmm», «nja» eller «vel».
– Ok, ok. Jeg kan miste besinnelsen litt, men det handler først og fremst om en dårlig side ved min karakter, bekjenner «Frank».
De rundt bordet småler. Noen gamle røverhistorier fra byen deles.
– Jeg vet, jeg vet. Ukvemsord kan glippe, selv et sjeldent banneord, fortsetter han.
Galskap.
Avholdsmannen – en truet art
Rusorganisasjonen Blå Kors’ rapport «Vann til vin» fra 2012 viser at drikking er blitt vanlig blant kristne og i kristne miljøer. Omkring en tredel av kristne i 20-årene drikker jevnlig.
I en lignende undersøkelse tilbake i 1985 går det fram at rundt 60 prosent av «kristenfolket» den gang var totalavholds, og 27 prosent var «svært måteholdne». Kun 8 prosent så på seg selv som «mindre eller ikke måteholdne».
– Er det plass til ikke å drikke i slike kameratgjenger, undrer Anders Blixhavn, kommunika-
sjonsrådgiver i Blå Kors.
Rapporten viser nemlig at de som er avholds er lite sammen med dem som drikker når det drikkes, og at kristne som drikker har et mer sosialt liv. Det er nemlig færre og færre møtepunkter for dem som ikke drikker. Slik har det vært lenge i Norge ellers
Kristen-Norge ser ut til å følge etter. Blixhavn beskriver dette som en sosial ekskludering. Det har blitt vanskeligere for kristne, særlig unge kristne, å velge og leve avholds.
– Vi ser faktisk at mange kristne må unnskylde seg. De må forklare hvorfor man ikke drikker istedenfor hvorfor man drikker. Før møttes vi for å ta en kopp kaffe. Den er nå ofte erstattet med en øl eller et glass vin.

Stillhet
Temaet alkohol har ifølge Blixhavn gått fra svarthvitt til et ikke-tema, særlig i byene.
– Vi opplever at det starter når kristne flytter hjemmefra og fra oppvekstmenigheten til en storby for å studere. Da definerer man i større grad selv reglene man vil følge.
– Er det noe nytt da? Folk har flyttet til byene for å studere til alle tider.
– Jo, men ta også i betraktning utviklingen blant unge menigheter og storbymenigheter. Enkelte fellesskap har sine gudstjenester på utesteder. Jeg tror det er bra at temaet alkohol ikke blir svarthvitt, men svaret er ikke å unngå temaet. Vi trenger flere kristne ledere som våger å snakke åpent om hvorfor de drikker eller ikke drikker.
I den unge pinsemenigheten Sentrumkirken i Sandnes er de fortsatt opptatt av å snakke om alkohol.
Riktignok er hans avholdsstandpunkt ikke helt ortodoks. Han mener at kristne for lett gjemmer seg bak Gud med en syltynn begrunnelse:
«La meg understreke: Er man over 18 år, er jeg ikke imot at man skal kunne drikke alkohol. Og jeg blir oppgitt over kristne som ureflektert svarer: «Jeg drikker ikke, fordi jeg tror på Gud.» Det er ikke bibelsk. Å gjøre vann til vin var Jesu aller første offentlige mirakel – og er vi ærlige, så gjorde han det fordi bryllupet han var i ikke skulle bli dølt og kjedelig. (…) Jeg er også avholds fordi jeg ønsker å skape en sone av frihet for dem som ikke har et enkelt forhold til alkohol. Vi vet at 90.000 barn bor i hjem hvor alkohol misbrukes, og regner vi med hjem i risikosonen, snakker vi om dobbelt så mange utsatte barn» (KS uke 50/2017).»
– Hvorfor sier ikke Bibelen nei rett ut?
– Jeg liker at Bibelen er sånn. Gud kan ikke settes i en boks. Gud er ikke bare ja eller nei. Det paradoksale er at Guds ord utfordrer oss alle uansett bakgrunn eller meninger, uansett vår holdning til alkohol.
– Hvorfor er Bibelen slik?
– Gud er mer opptatt av våre holdninger enn handlinger. Guds ord viser oss en standard og mening, at vår livsstil og våre valg skal være født ut av kjærlighet til Gud og vår neste, svarer Neteland.
Alle aktiviteter som er knyttet til Sentrumkirken er alkoholfrie.
Artikkelen fortsetter under bildet.

Far som alkoholiker
Summingen er tiltagende. Latteranfallene har blitt hyppigere. Det fyller seg opp med folk på restauranten på bryggen ved Oslofjorden. Promillen på stedet er økende. De fem kristne mennene virker likevel fortsatt å være i vater, men kvelden er ennå ung.
Samtidig gir de tydelig uttrykk for at de har respekt for alkoholen.
Kona til «Idar» har vokst opp med en alkoholisert far.
– Det ligger en bekymring der. Hun lurer på om hun er dømt til å ha en alkoholiker ved sin side. Vi har hatt noen avklaringsrunder. Det har hjulpet.
Jeg fordømmer dem ikke, men er tydelig på min mening.
«Frank» har også vokst opp med alkohol.
– Vi var måteholdne, men hjemme var det alltid vin eller øl tilgjengelig. Det var til helgen, ferien eller andre spesielle anledninger.
– Er dere ærlige om deres alkoholforbruk til deres koner eller andre nære i familien?
Gjengen nøler litt før «Frank» nikker.
– Jeg sier ingenting til foreldrene mine. Ikke sjanse, slår «Peter» fast.
– Hvorfor må alkohol være en sentral del av tiden deres sammen?
– Først og fremst fordi øl er skikkelig godt, og man føler seg god også. Enkelt og greit. Ellers gjør det at vi kan snakke lettere sammen, vi ler mer, og har det mer gøy sammen. Dagen derpå har sin sjarm det også, svarer «Peter».

Nederlag
– Galskap, responderer den kjente pinseevangelisten Halvard Hasseløy, som alltid har vært en tydelig motstander av drikking i kristne miljøer. Han er oppgitt over at kristne trenger alkohol som belønning eller avslapping.
– Hvis man trenger å koble fra hverdagen med utskeielser, så lurer jeg på hvor det stopper.
Hasseløy siterer Bibelen: «Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser.»
– Jeg vil ikke dømme, men hadde jeg vært et godt vitne om jeg gikk rundt her i Drammen by overstadig beruset?
– Så du tror ikke-kristne opplever det som hykleri?
– Helt åpenbart. De samme menneskene som sitter og drikker synes det er godt at jeg ikke drikker, at jeg er noe annet og bærer med meg noe mer. Jeg fordømmer dem ikke, men er tydelig på min mening.
Vi var nok blant de mest fulle.
Grøft til grøft
For Korsets Seier har det vært vanskelig å få pastorer som ønsker en friere drikkekultur i Pinsebevegelsen til å uttale seg. Anonymt mener en yngre leder, med erfaring fra flere pinsemenigheter, at kristen-Norge kan takke seg selv.
– Det er i det hele tatt umulig å bruke Bibelens konkrete tale om alkohol som argument for totalavhold. Da må man i gang med mer tolkning av andre verdier, noe det virker som at frikirkene sliter med.
Dermed går vi fra grøft til grøft, mener han og legger til at han var avholds som ungdomsleder.
Han bekrefter, men beklager samtidig, at kristne strekker ut måteholden-begrepet. Selv synes han det er vanskelig å forholde seg til. Flatfyll tror han er vanligst i større byer – særlig Oslo.
– Bibelen sier mye om selvbeherskelse og årvåkenhet, noe som vi vet sløves ned med større mengder alkohol. Og mister vi selvbeherskelse og årvåkenhet, kan vi fort komme til å såre hverandre. Men, jeg kjenner jo noen som blir så ekstremt glad i alle når de er fulle. Gir fantastiske komplimenter og er hjelpsomme og godhjertede. Likevel har de ikke helt kontrollen, og plutselig blir de for nærgående med sin elskverdighet og tråkker over intimgrenser for hva folk opplever positivt.
Den anonyme kristenlederen føyer til:
– Samtidig klarer jeg ikke la være å tenke på det som kulturell appropriasjon og at flatfyll ikke er innafor i møte med kristne verdier som vil verne om kjærlighet til vår neste.

Dagen derpå
Noen dager senere gir «Peter» et referat fra kvelden. Etter en tur opp på hotellet for drikke mer, dro de på fest med hovedsakelig kristne.
– Flertallet der var nok ikke stupfulle, men det var god stemning. Vi var nok blant de mest fulle, medgir han.
På vei hjem til hotellet sent på natten begynte temperaturen å bli høy for kvintetten. Da de passerte partiet Rødts kontorer begynte en av guttene å klatre på bygget for å rive ned et Rødt-skilt. En annen sparket til en søppelkasse og opptrådte så aggressivt at han fikk trøbbel med lokale vektere. En tredje av guttene var så full at han måtte innom en rekke hoteller før han forfrossen fant fram til rett bygg – og ikke minst rett rom.
– Vel, vi har vært gjennom langt verre enn dette, småler han.

Løgn og sannhet...

Sannhet om sannheten...
Er det feil å feile? Å feile er er ordet man setter på det man trodde var rett i gjerningens stund, men likevel ikke var det. Eller i gjerningens øyeblikk fortrenge det man man visste feil var for å oppnå en kortvarige nytelse eller "utfrielse." Tenker på ordet nødløgn eller såkalt hvit løgn. Det sies noen "halvsannheter som hjelper ut av en trengt situasjon.
For noen er de hvite løgner en livsstil. Jeg jobbet i min ungdom i et velrennomert grossistfirma hvis sjef hadde som vane å manipulere med innhold, datoer og etiketter. Jeg jobbet ikke lenge der og husker avskjedsordene  fra direktøren; - jeg håper ikke, herr Høidahl, at de har lært alt for mye stygt i tiden du har vært hos oss da, og der finnes svarte løgner og hvite løgner - de hvite får man tilgivelse for!
Skal ikke gå dypere her, men det finnes også nødvendige løgner som redder liv, som for eksempel det å lyve for nazistene under 2. verdenskrig.

Eller trosheltinnen Rahab fra gamle testamentet som løy for å redde speiderenes liv.

«Da sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og sa: Før fram de mennene som kom til deg og tok inn i huset ditt! De er kommet for å utspeide hele landet. Men kvinnen tok og gjemte de to mennene, og så sa hun: Ja, disse mennene kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra. I skumringen, da byporten skulle stenges, gikk mennene ut. Jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd dere og sett etter dem, så når dere dem nok igjen. Men hun hadde latt dem stige opp på taket og hadde gjemt dem under linstenglene som hun hadde liggende utbredt der. Kongens menn satte da etter dem på veien til Jordan, til vadestedene. Så snart de som satte etter dem, var dratt ut, ble porten stengt.» Josva‬ ‭2:3-7‬ ‭
Bibelen omtaler Rahab som en av de store trosheltene!

«Ved tro unngikk horkvinnen Rahab å gå til grunne sammen med de vantro, fordi hun tok imot speiderne med fred.»
‭‭Hebreerne‬ ‭11:31‬ ‭

Jeg vet at mange sliter med dette og lever i en evig selvfordømmelse. Men hvis målet er å hjelpe, lindre, utfri, beskytte, redde liv osv så må vi se våre ord som et gjerde som beskytter andre mot å falle i avgrunnen. Men man skal aldri bruke løgn for å beskytte seg selv, da blir det synd.
Som for eksempel Ananias og Saffira fra Apostlenes gjerninger;
«Men en mann ved navn Ananias og hans kone Saffira solgte en eiendom. Han stakk til side noe av pengene, og hans kone visste det. Han kom så med en del av summen og la det for apostlenes føtter. Da sa Peter: Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for Den Hellige Ånd og stikke unna noe av betalingen for åkeren? Var den ikke din så lenge du hadde den? Og når du så hadde solgt den, bestemte du da ikke selv over pengene? Hvorfor har du satt deg denne gjerningen fore i ditt hjerte? Det er ikke for mennesker du har løyet, men for Gud!»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭5:1-4‬ ‭
Her har jeg løfter opp to løgner fra bibelen, den ene førte til belønning – den andre til død.
«Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp. Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren! Vask meg så jeg blir hvitere enn snø! La meg høre fryd og glede, la de ben som du har knust, fryde seg. Skjul ditt åsyn for mine synder, og utslett alle mine misgjerninger! Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!» Salmene‬ ‭51:8-12‬

Sannhet som har sitt utspring fra kjærlighet er alltid rett selv om det kan virke feil. Og om vi bommer her så er Gud nådig og barmhjertig og han ser våre hjerters dyp..

Alle - et skråblikk på helbredelse.

Hva sier det åndelige forbrukerrådet om vår kristne vareleveranse?

Skriver om å betjene andre mennesker med håndspåleggelse og bønn. Ikke om personlig bønn for egne behov for en selv og familien. Når vi kjøper en eller annen dings har vi loven på vår side dersom produktet ikke innfrir ordene i varedeklarasjonen.

● Innholdsfortegnelse

● Garanti

● Holdbarhet

● Bruksanvisning (garantien gjelder ikke om bruksanvisningen ikke følges!)

Det er jo slik i Guds menighet at den er bygd på tro, tro som i seg selv er høyst virkelig – men helt usynlig. Hvordan troen oppstår kan leses i Rom. 10:17. Og bibelen skriver jo at uten tro er det umulig å være til behag for Gud. Jesus møter en kvinne med behov og sier til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund kan vi lese i Matteus 15:28. Denne kvinnen hadde nok på en eller annen måte lyttet på Jesus eller hørt hans ord fra noen andre.

Tro er ikke å forsøke fordi vi er enige med, eller holder for sant Guds ord. Når mennesker ikke får det de ber om eller opplever at det ikke fungerer må vi sette søkelyset på oss selv – som «leverandører» av Guds løftet, enten vi er amatører eller geistlige. Det var slik Paulus fungerte. Og det er ikke ja og nei hos Gud. Paulus var ansatt hos Gud for å levere undervisning i Ordet, samt å formidle tegn, under og mirakler.  Men dette er jo alle kristne kalt til, på hvert sitt nivå. Det overnaturlige tilhører Guds menighet, men alle skal ikke og er heller ikke i stand til å gjøre alt alene. «Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? ³⁰ Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale?» Rom. 12:28-29. Om vi oversetter dette til helsetjeneste-termer kan vi kanskje si: Er vel alle kirurger, er vel alle sykepleiere, kjører vel alle ambulanse…? Osv. Rollebytte her ville være katastrofalt?

Paulus visste hva han drev meg og jeg er sikker på at han også visste funksjonaliteten i den åndelig verden. Det var sikkert en treffprosent på hundre i hans praksis. Hvordan det fungerte leser vi i Bibelen:

«I Lystra var det en mann som ikke hadde kraft i føttene. Han hadde vært lam helt fra mors liv og hadde aldri kunnet gå.  ⁹ Denne mannen hørte på da Paulus talte. Paulus så ham rett inn i øynene, og da han skjønte at han hadde tro så han kunne bli helbredet, ropte han: «Reis deg opp og stå på føttene!» Da sprang han opp og gikk omkring.»

Paulus var en Gudsmann, han kjente varen han leverte, han fulgte varedeklarasjonen og bruksanvisning. Han visste innholdet i varen og visste at mannen i Lystra ved tro hadde fått «varen» på innsiden, da talte han ut – kom deg på beina. Tro er ikke «fata morgana», det er å kjenne de faktiske forhold og rette seg etter disse. Det er det som er tro, det sa i hvert fall Jesus til disiplene om den romerske høvedsmannen.

Troen begynner der Guds vilje er kjent sa en kjent gudsmann engang. Mange har vel lest om den kjente svenske helbredelsespredikanten Fredrik August Boltzius som virket i Värmland i Sverige på 1800 tallet, det er faktisk et museum etter denne mannen, og det er fullt av korsetter, krykker og andre hjelpemidler som folk etterlot seg når de var blitt helbredet. Men hvordan fungerte denne mannen, jo han tok folket i skole, de ar u huset hans så lenge det var nødvendig foret Guds ord skulle få feste seg.  Ingen fikk håndspåleggelse og forbønn før de var injisert med Guds ord og løfter…

Men tilbake til den romerske offiseren som kom til Jesus og bad ham helbrede tjenestegutten hans. Jesus ville bli med mannen hjem, men offiseren stoppet ham – helt unødvendig, jeg vet hvordan Guds rike fungerer. Jesus undret seg og sa – ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro.

Tro er å kjenne gudsrikets lover, holde seg til disse og utføre bare det den enkelte er satt til. Først da kan resultatene garanteres.

Guds Ord fungerer alltid når jeg holder meg til det jeg er kalt til og bare gjør det «bruksanvisningen» sier.

Dette er én side av saken slik jeg ser det, og alle må vel være enige i det at når ting går bra så er det fordi vi stort sett har gjort ting riktig.

 Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.

Alle er et viktig ord, alle skal også Guds menighet ha som et overordnet mål….

Rhonda Hughey

Utdrag fra Rhonda Hugheys bok Desperat etter Guds nærvær. Dette er en viktig bok med et viktig budskap som bør leses av alle som ønsker et mer intimt personlig liv med Jesus og et sterkere Gudsnærvær i sin menighet. Her gjengir fra jeg sidene 44 – 46. Det som ga støtet til en ny og dypere relasjon med Gud.

Overraskelsesmøtet.

I 1990 levde jeg det jeg trodde var et helt og tilfredsstillende kristenliv. Jeg hadde gode venner, en god jobb jeg trivdes i, og en meningsfull tjeneste i menigheten min. Så en kveld i et møte fornemmet jeg en klar invitasjon fra Herren om å tjene ham som korttidsmisjonær i et annet land i ett år, og ett år senere var jeg på misjonsoppdrag i Buenos Aires, Argentina. Jeg trodde poenget med troseventyret jeg hadde lagt ut på, var å oppleve misjonærlivet. Men jeg skjønte raskt at reisen jeg hadde sagt ja til, dreide seg om noe mye dypere: Min forståelse av hvem Gud er og hva et liv i tro faktisk går ut på; et eventyr med en veldig virkelig, veldig trofast og veldig uforutsigbar Gud!

   Jeg jobbet på et nasjonalt bibelinstitutt som istandsatte mennesker til tjeneste, og Herrens konkrete nærvær lå over stedet nesten konstant. Det var en stor overraskelse for meg at Herren skulle møte meg på denne måten i Argentina, for dette var noe jeg verken hadde lett etter eller forventet. Men gudsnærværet var ikke til å ta feil av, og det forandret livet mitt.

Guds nærvær var alltid merkbart til stede under morgensamlingen i kapellet. Jeg husker jeg følte hans nærvær bølget fram og tilbake blant de mange hundre studenter når de utøste hjertet sitt for ham i tilbedelse og offer. Tid med Jesus var høyt prioritert av alt ved denne bibelskolen. Jesus visste at han var velkommen der, og det benyttet han seg av til fulle!

   Gud var ikke en overraskende gjest. Ikke et uventet besøk. Han var grunnen til at vi gikk ti kapellet for å tilbe og møte ham. VI gjorde ikke noe spesielt eller uvanlig for at han skulle komme. Vi pisket ikke opp stemningen, brukte ingen knep. Han likte bare å vær sammen med oss. Og hva var grunnen til at han tydeligvis likte å «henge med» oss? Og hva var grunnen til at han tydeligvis likte «å henge med» oss? Jeg tror det var fordi studentene gjorde plass for ham i hjertene og livene sine. De gjorde i stand en plass der hans nærvær kunne senke seg, og han kom på en slik måte at alle var klar over det.

   En interessant konsekvens av Herrens manifesterte nærvær var det han gjorde i blant oss. Vi ble mettet ved bare å tilbe ham, men noen ganger ble mennesker fysisk og psykisk helbredet under tilbedelsen. Studentene var desperate etter Gud; mange hadde satset alt de hadde for å kunne gå på skolen, og mange av oss var fullstendig avhengige av at Herren forsørget oss. Vi levde helt enkelt, men vi hadde Jesus, og hans nærvær holdt oss oppe, oppmuntret oss, helbredet oss og utrustet oss til tjeneste. Vår eneste brann var full avhengighet av Gud og gleden ved å gjøre ham til sentrum i livene våre.

   Da jeg km hjem, var det vanskelig å venne seg til den amerikanske menighetskulturen igjen, og jeg var deprimert et halvt år. Jeg savnet ikke bare venene jeg hadde forlatt i Argentina og en by jeg hadde lært å elske – jeg savnet Jesusnærværet jeg hadde der! Jeg klarte ikke å «finne» ham på de vante stedene der det var «forventet» at han skulle være, steder der jeg før hadde følt meg fornøyd i forholdet til ham. Jeg var sulten nå. Jeg ville ha mer av ham og hans nærvær som en manifestert realitet. Det føltes som om pusten var slått ut av meg.

   DET RARE VAR AT INGEN MERKET AT HAN IKKE VAR DER. (uthevet av meg) Tilbake i de vante rutinene skjønte jeg hvor mye jeg hadde manglet uten å være klar over det. Det var jo bare slik det var. Jeg husker jeg satt i kirken en søndag, og møtet sluttet akkurat da det pleide å slutte. Jeg så mennesker strømme ut av kirken, og hjertet hamret i meg, «Hei, vent! Dere kan jo ikke gå nå! Jesus har jo ikke kommet ennå!» hadde jeg lyst til å rope. Jeg så rundt meg og så mennesker som trengte helbredelse og utfrielse, og ingen hadde blitt frelst denne formiddagen heller. Hvorfor avsluttet de gudstjenesten? Hvorfor HADDE vi i det hele tatt gudstjeneste hvis det ikke var for å møte Jesus?

   Erfaringene fra Argentina var en oppvekker for kristenlivet mitt. De fikk meg til å stille spørsmål, først og fremst om mitt eget åndelige liv, men også om kirken som helhet. Disse spørsmålene førte meg ut på en reise med Herren, på jakt etter hans nærvær, og førte til en åndelig hunger som bare vokste med årene. Noe skjer i oss når vi har smakt hans nærvær; ingenting annet kan tilfredsstille oss lenger. Alt som var viktig før, blekner i sammenligning.

Fra Rhonda Hugheys bok; DESPERAT etter Guds nærvær. Guds plan for å forvandle ditt liv og din by.

Utgitt på Proklamedia og kan kjøpes i bokhandel i Fredrikstad..

Hvem tør ta tid til tilbedelse?

Ismøtet i Ukraina

Hadde sittet mange timer i en bil uten varmeapparat. Det var midt på natten i januar måned og bitkaldt. Ikke klag hørte jeg, da sovner ikke sjåføren. Så punkterte vi, på en øde landevei midt på natten. Omsider kom vi fram, fire om morgenen, vi var iskalde. Noen timers søvn i et varmt hus, deilig, det var hjertevarme der også. Litt søvn, noen timer, så bar det av gårde til kirken, jeg var overtrøtt. Sang, preken av teamlederen som ble tolket til russisk. Jeg sovnet – nesten. Så kjente jeg det, noe krøp oppover leggene mine, lårene og videre oppover – den ubarmhjertige kulda. Menigheten hadde ikke råd til oppvarming. Minus ti ute, det samme inne. Jeg hadde ekstra undertøy, ikke på meg, det lå i kofferten. Dette var normalt for kirke-medlemmene, de så ut som eskimoer. I januar måned var denne kirken et ishus.

Det som var i huset fylte meg.
Frank Mangs.
Han kom til Oslo Misjonsmenighet for å ha en møteserie i 1932. Vekkelsen bryter løs, og tusener av mennesker blir berørt og kommer til tro. Vekkelsen varer til 1938, med ringvirkninger i mange andre menigheter og kirkesamfunn over hele landet.

Medlemstallet i Oslo Misjonsmenighet (Betlehem) stiger fra 300 til 1200 i disse årene.
Medlemsmassen vokste sterkt i hele Misjonsforbundet på 1930- og 1940-tallet.
Medlemstallet økte fra 2432 medlemmer i 1930 til 4690 medlemmer i 1934, og til 8491 medlemmer i 1945. Møtene i Calmeyersgate samlet 4-5000 mennesker. Under sin gjerning gjorde han seg kjent som omkringreisende predikant og gjorde blant annet syv reiser til USA.

Jeg har lest flere bøker av Frank Mangs. Han er bunn ærlig, først og fremst om seg selv og sine svakheter, men så han hykleri var han ikke sen med å sette tingene på plass. Og uansett tilstanden i menighetene han besøkte så ble mennesker frelst. En gang han stod på prekestolen og så mennesker komme fram for å bli frelst slo en tanke ned i ham. «Jeg synes synd på disse nyfrelste menneskene som skal være i dette ishus av en menighet.»

Atmosfære er noe underlig, forstår det ikke helt. Er det substans eller ånd? For mange år siden gikk fra dør til dør og solgte livsforsikring. Da kom jeg innenfor dørene i ganske mange hjem, og jeg opplevde mange forskjellig «atmosfærer», de kalde, de varme.

Alle steder hvor mennesker samles regelmessig er det en form for atmosfære, også i menigheter. For mange år siden hadde jeg og familien vært på daværende hovedflyplass Fornebu og tatt avskjed med en Kenyamisjonær. Etterpå besøkte vi en menighet i Oslo hvor selveste Frank Mangs talte, han var da en gammel mann. Husker gebisset klapret i munnen hans. Men det er noe jeg husker bedre, det var ingen Åndens atmosfære der, det var som i et kinolokale. Husker også jeg med forundring så en mann som satt med bena i kors og leste VG.

I en kirke er egentlig atmosfæren et åndelig spleiselag av hva hver enkelt tar med seg. Den himmelske atmosfæren gjenspeiler bare det vi er, det blir ikke sterkere om vi kommer innenfor kirkeveggene. Der kommer bare våre hjerters forråd, det som er lagret der fram. De som aldri har opplevde gudsnærvær og det himmelske nærvær i gudstjenestene vet ikke hva de mangler. Men fler og fler kjenner en stigende tørst etter mer og mer av Gud, det lover Godt. Ingen trives med den forutsigbare kjedelighet.

Jeg tror løsningen ligger i tilbedelsen. Våre ledere i kristen-Norge må selv lære hva tilbedelse er, for deretter å føre folket dit. Herren er min hyrde og han leder meg til hvilens vann – det er tilbedelsen som er hvilens vann. Det er jo slik at vi har våre gudstjenester, vårt program, ritualer, vår egenart og vår trygghet – i det forutsigbare…  I tidligere tider var det fellessang, to sanger av strengemusikken, innledning og bønn m.m. De eldre kjenner det sikkert. Nå er det mere lovsangerne  som styrer butikken – lovsang, velkommen, offertale og opplysninger og mer lovsang til predikanten «går på» som det ofte heter.. Ikke noe feil med det, jeg bare prøver å beskrive et landskap de fleste kjenner seg igjen i, dette er ingen kritikk fra min side.

Nå føler jeg uvegerlig et spørsmål som presser seg mot meg fra leserens side – hvor vil du egentlig med dette du nå har skrevet?

Da kommer en strofe til meg  -  «Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står   med blanke ark og fargestifter tel, og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går og da får du det så godt i mårå kvell»,

Hva mener jeg med det? Helt enkelt, det enkle. Nye ark med tilbedelse, beundring og glede. Tilbedelse fordi vi elsker Far.

Jeg ønsker gudstjenester for gudstjenestenes egen skyld. Sammenkomster med de hellige hvor Gud er midtpunktet. Vi kommer for å tilbe slik Gud ønsker, for Faderen vil ha tilbedere i Ånd og sannhet. Vi tilber deg Gud Fader, Jesus Kristus, Hellig Ånd. Vi har ikke lovsangere som prøver å dra opp stemningen, salvelsen, gudsnærværet, for menigheten ER lovsang. Lovsang er egentlig hjertets tilbedelse fremført i toner og ord… «Lov Herren, min sjel! Og at som i meg er, lov hans hellige navn.» Den som ikke har tilbedelse som livsstil har lite i et lovsangsteam å gjøre.

Noen ganger må vi la tiden og programmet fare. Når de (vi) hellige er samlet til gudstjeneste så er det for Guds skyld, ikke vår egen, og når vi ofrer vår tilbedelse til ham, tar tid til det, da vender himmelen seg mot oss.

Min drømmegudstjeneste er slik; Vi kommer sammen i tilbedelse og tar oss tid i tilbedelse og lovsang inntil Guds Ånd fyller rommet og hjertene. Når Guds nærhet er tilstede og vi ledes videre kommer ordets tjeneste. I en slik åpenbaringsatmosfære lytter vi til profetisk forkynnelse, undervisning og formaning. Vi behøver ikke avbrudd av «nødvendige» opplysninger og informasjon – det gis ved inn – og utgangen. Den Hellige Ånd viser oss også når og hvordan offer og gaver skal tas opp. Målet med all form for Gudstjeneste er å bli mettet av hans nærvær!!!

Da de så opp så de ingen uten Jesus alene! Ser vi det i våre gudstjenester?

I min menighet er det godt å være, der er det varme og inkluderende mennesker, og det skal bli enda varmere! Det er tid for det nå..

Det som er i huset fyller meg!

Tørre tall om levende mennesker!

Hvor mange pinsekarismatikere er vi egentlig?

Fra en liste over medlemsantall  i menigheter i Østfold som søker tilskudd.
NB. Troens Ord i Sarpsborg har ikke søkt om tilskudd.
Tallene er fra 2015.

Betania, Klavestadhaugen                                     93
C3 Church,  Fredrikstad                                        63
Den Frie Evangeliske Forsamling, Sarpsborg       79
Filadelfiamenigheten, Fredrikstad                       289
Filadelfia Varteig,         Sarpsborg                         37
Filadelfiakirken,             Sarpsborg                      673
Kristi Menighet,             Fredrikstad                   174
Menigheten 3:16,          Fredrikstad                     81
Den levende Kilde,        Fredrikstad                     19
Norge for Kristus,          Sarpsborg                      97
Betania, Stasjonsbyen  Sarpsborg                      60 (?)
Betania, Torsnes            Fredrikstad                     61
Salen,  Ullerøy,                Sarpsborg                       56
Troens Ord,                      Sarpsborg                     120 (?)
Zoékirken,                        Fredrikstad.                   394

Tilsammen.                                                              2296 medlemmer.

Det betyr at denne gruppen representerer 1.7 % av befolkningsmassen.