Pastoral mislykkethet, eller?

Skyt ikke pianisten, han gjør så godt han kan stod det på et skilt i en bar i gamle Texas.

De mislykkede og de vellykkede. I bibelsk forstand kan bare vellykkethet defineres som trofasthet mer enn resultater. Om dette har jeg nedtegnet noen tanker…

I Guds rike regnes det på andre måter enn i dette jordiske. Her er vellykkethet for eksempel å tjene mer enn andre, prestere mer enn andre og å ha kontroll på alt en gjør. Økonomisk suksess er ofte synonymt med vellykkethet, men samtidig kan den vellykkede ha et dysfunksjonelt privat- og familieliv. Bak gardinene leves en helt annen verden…

Og i Guds rike er det andre verdier som teller – trofasthet er et nøkkelord. Når kan en pastor beskrives som vellykket og på den andre siden – hva er å være mislykket? Det er i alle fall godt at Gud ikke dømmer etter resultater!

«Hans herre sa til ham: Vel, du gode og tro tjener! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede!» Mat. 25:23

Intet menneske kan i egen kraft fremkalle menighetsvekst. Paulus sier det slik;

«Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst;» 1. Kor. 3:6 og han fortsetter; «Hva er så vår ros? Den er utelukket!» Rom. 3:6.

Et annet viktig ord i denne forbindelsen er tålmodighet. Eller som bibelen sier- være tro inntil døden. «Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.» Luk 8:15.

Men å være tålmodig når alt går imot er ikke lett. Når mennesker svikter, forråder og kanskje motarbeider kan det for pastoren være snublende nær å gi opp, kapitulere og legge ned.

For det er ikke alltid at alle i menigheten er «on line» med pastoren, mange har nok slitt med en eller annen Diotrefes og etter hvert gitt opp.

 «Jeg har skrevet noe til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblandt dem, tar ikke imot oss. Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten.» 3. Joh. v/9.

Her beskriver Bibelen skikkelige problemer, men heldigvis kommer autoriteten Johannes inn for å rydde opp i kontroverset. Men som regel må pastorer leve med problemer ute av stand til å hjelpe seg selv. Og vi vet at alle konflikter er ødeleggende – i generasjoner. For eksempel den ikke ukjente striden mellom redaktøren eldste Sven Lidman og pastoren Lewi Pethrus i Filadefiakyrkan i Stockholm. Det kan fortelles at på menighetsmøtene sang Lidmanfløyen og Pethrusfløyen hver sin sang samtidig. Ikke eksempel til etterfølgelse.

Om dette sakset jeg følgende fra svenske Dagen; «Den 23 januari 1948 läste Sven Lidman upp ett aktstycke i Filadelfias äldstekår i Stockholm som kom at skaka om församlingen och bli startskottet till den svåraste strid som utspelats inom pingströrelsen. Det var hans avskedsansökan efter 26 år som redaktör för tidningen Evangelii Härold och förkunnare och den var fyld av anklagelser mot Lewi Pethrus. Flere av deltagarna trodde att han var blivit galen. Fem dagar senare kunde hela Sverige läsa hans attack mot sin förestandare i en stor uppslagen artikel i Afonbladet.»

Det jeg refererer ovenfor var selvfølgelig stygge greier, men lignende har nok forekommet i større eller mindre grad i kirkehistorien. Og i kjølvannet av slike hendelser flyter «likene» av mange fine menighetsledere, de gir opp og drukner. Jeg var nok ikke egnet…

Man skal ikke på noen måte gå til angrep på sine ledere, på den andre siden skal heller ikke alt forties. Paulus refset for eksempel Peter åpenlyst. Og er det saker som ikke er bra er det nødvendig å gjøre noe med det – men på en seriøs måte. Ta ikke imot en klage mot en eldste uten etter to eller tre vitners ord sier Bibelen – det er med andre ord åpning for å rydde opp!

Guds menighet skal kunne klare å rydde opp i egne saker, men da må det finnes verktøy for dette.

«finnes det da ikke nogen vis mann iblant eder, ikke en eneste én, som kan skille tretten for sin bror?» 1. Kor. 6:3. Om vi ikke akkurat innsetter biskoper og overordnede tilsynsråd burde hver menighet han en mentormenighet med rett til å gå inn oppfordret eller uoppfordret om det skulle bli knuter på tråden.

Men dette er jo ikke mitt tema, temaet er egentlig hva er mislykket og hva er vellykket i menighetslederperspektivet.

Hvem var mislykket?

Var John Osteen det når han fikk beskjed om å slutte som pastor fordi han forkynte helbredelse?
Var Paulus det når han sa; alle forlot meg?
Var Jesus det når han sa; vil også dere gå bort?

Om jeg skal definere det å være mislykket så er det vel det å bøye av fra sannheten for å vinne folkets gunst, slik som kong Saul gjorde;  «Da sa Saul til Samuel:….for jeg var redd folket og gav efter for dem.» 1. Sam. 15;24. Menneskefrykt fører i snare sier bibelen. Men så har vi eksempler på de som har stått for sin overbevisning og av den grunn har vært tvunget til å gi opp sin tjeneste for øyeblikket – slik som John Osteen måtte gjøre. Å stride for sannheten betyr nødvendigvis å stride mot mennesker. Det kan også bety å overgi seg selv og saken til sin trofaste skaper.

Hva er da det å være mislykket og det og være vellykket? Etter min mening måles ikke pastoralt vellykkethet etter menighetsvekst og et velsmurt menighets-apparat. Ei heller etter fine prekener. Vellykkethet er trofasthet mot kallet.

Å være mislykket er rett og slett å følge egne ideer, for i Guds rike er lydighet nøkkelen…

Det gjelder å ha tyngde i livet; «Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene!» Ordspr. 16:2. Det er bare de med tyngde som står i stormen, agnene blåser bort. Kompromiss og menneskefrykt fører i snare;  «Veid er du på vektskål og funnet for lett.» 2 Dan. 5:27.

Målet er å stå etter å ha overvunnet alt, det gjør bare de med åndelig tyngde, de som har underlagt seg ordet!

Og glem ikke at det som synes stort i menneskers øyne kan være en vederstyggelighet for Gud…
Men Herren sa «jeg ser ikke på hva mennesket ser på, for mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet.»

Og derfor: «Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.»

Slik er det for meg

Litt om min lønnkammerbønn...

Alle kristne ber, kanskje mer enn de tror selv.

Be uavlatelig skrev Paulus, det betyr at det er mulig - når vi arbeider, kjører bil og uansett situasjon vi befinner oss i. Samtidig har jeg forstått at noen føler at de kommer til kort i dette. 

I mine yngre år som kristen hadde vi det som ble kalt vitnemøter. Det var stort sett aldri vitnesbyrd om hva Gud hadde gjort, men heller miniprekener eller litt frustrasjonsdeling. Ikke sjelden kunne man høre noe slikt som at - jeg skulle ha lest mer og bedt mer...

Jeg har også hatt en reise i så måte...

Men noe har jeg landet på da, og Herrens bønn eller Fader vår er et fungerende mønster - for meg.

Denne praksisen jeg beskriver her hjelper meg gjennom bønnen på 15 minutter eller én time. Og blir jeg avbrutt kan jeg fortsette på et senere tidspunkt. Og jeg mener ikke at dette er noe for deg, men det fungerer for meg,

Hvordan? Jeg har delt bønnen inn i syv områder;

* Fader vår, du som er i himmelen. Jeg begynner med lovprisning og tilbedelse. Jeg gir Gud min tilbedelse og kun det. Kommer ikke med bønnebegjær og forbønner her, bare tilber. Faren her er at det kan ta lengre tid enn du tror...

* Komme ditt rike. Hva ber jeg om da? Jo, jeg konsentrere min tanke, begjæring og bønn på at Gudsnærværet skal manifesteres og åpenbares i mitt liv, i våre hjem, våre menigheter og våre lokalsamfunn. Der Guds rike manifesteres råder kjærlighet, glede og fred...

* Skje din vilje... Her konkretiserer jeg min bønn mot Guds løfter som er hans vilje. Unn dere ingen ro dere som minner Gud om hans løfter. Her har jeg gitt plass til bønn for menigheter, misjon, tjenestegaver og alt som dreier seg om Guds rikes utbredelse.

Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær...

* Gi oss i dag vårt daglige brød. Brødet er alle behov som livet krever. Her kommer forbønnen inn, helbredelse er for eksempel barnas brød. Alle har en "behovskrets", altså mennesker i våre omgivelser som behøver forbønn.

* Og forlat oss vår skyld. Her er det plass for personlig ransakelse - helt nødvendig.

* Led oss ikke inn i fristelse. Vi vet at Gud frister ingen, men ingen usårbare. Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller. Gud, fri meg fra hovmod og stolthet...

* For ditt er riket, makten og æren i evighet, amen! Jeg slutter som jeg startet - med lovprisning....

Her har jeg altså satt opp syv stasjoner, det er min måte.

Når jeg bruker 3 min. på hvert område blir det 20 minutter.

Med 4 min. blir det en halv time, med 8 min. én time osv.

Selvfølgelig ser jeg ikke på "stoppeklokka", men bruker nødvendig tid på hvert område.

Faren er vel at jeg bruker for lang tid på den innledende lovprisningen.

Hva synes du?

For min del må jeg ha alt i ordnede former, da har jeg frihet.

Senabort

Refleksjoner og litt informasjon om probelamtikken rundt senabort.
Om du kopierer og limer inn lenken i søkerfeltet finner du et gripende innlegg om tanker og erfaringer rundt senabort. Ingen ting er enkelt, men.... les og reflekter.

https://detskrevneorddotcom.files.wordpress.com/2013/04/senaborter.pdf

Knut Arild Hareide

Knut Arild Hareide og veien videre.

Det røde eller blå rom. Jeg vil leve i det blå rommet, med alle de ufullkommenhetene som finnes der, for det røde rommet med "staten alene vite best" passer ikke meg.  Den røde formynderstaten har jo også sjefer som dikterer i demokratiets navn. Jeg kan ikke leve i det røde rommet.

Jeg vil leve i det blå rommet, for jeg har tro på et demokrati som justerer bare når friheten går for langt, på samme måten som foreldre lar sin barn utfolde seg inntil de ser de blir en fare for seg selv og omgivelsene.

Derfor ser jeg det slik at KrF er på riktig plass i det blå rommet. Uansett politisk tankegods i disse blå eller røde rommene kan det være letter å korrigere en liberalistisk (blå) tanke enn en rød militærtanks. KrF vil aldri få det helt som vi vil, det får heller ikke de andre partiene. Men vi i KrF kan være en lanterne som skaper kursendring.

KrF er ingen kirke eller menighet, men er likevel bygd på verdiene som bekjennes der. Ser det derfor slik at de ledende figurene der må ha en bekjennelse, praksis og livsstil som ikke skaper uro i enkeltmennesker (velgerne).

Har stor tillit til at Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad vil lede partiet tilbake til gamle høyder fordi de - med sin personlighet - vil gjenvinne tilliten til oss vanlige bedehusfolk.

For det som er like viktig som partiprogrammet er de som skal håndheve og utføre programmet. 

Jeg må vel innrømme at Knut Arild Hareide var en dyktig mann. Samtidig følte jeg meg aldri helt bekvem med ham som leder, tross dette stemte jeg på KrF i 2017 selv om min stemmegivning gav meg en bismak. Følelser kan du si, men et det ikke slik at alle har en eller annen form for magefølelse i sine valg?

Og magefølelsen hadde vel gått over til kolikk om KrF skulle regjert sammen med Støre!

Historikerne skrivet om det som var, vi KrF velgere må nå - som bibelen sier - glemme det som er bak og strekke oss etter det som er foran. Ett KrF som enda tydeligere støtter Israel og tør stå for upopulariteten rundt dette, som frenetisk fortsette kampen mot abort og få igjennom en lovendring som forbyr tvillingabort og etter mitt syn i tillegg vil gi dobbelt barnebidrag til alle som bærer fram sine tvillinger og trillinger...

Håper ingen nå går inn i furtebua, men fortsetter den kampen KrF har kjempet siden 1933...

Jeg er glad for at KrF fortsetter i det blå rom med utfordringen det blir å tøyle  Siv...

Sjelesorg

Bare en liten betraktning om sjelesorg.

Sjelesorgens hemmelighet er Guds nærhet.

Noen behøver hjelp, andre behøver nærhet. Noen behøver å bli sett, andre behøver å bli elsket. Noen behøver formaning, andre behøver irettesettelse. Noen behøver å vite at de er elsket, andre behøver å oppleve det i praktisk hjelp.

Noen behøver å bekjenne, andre behøver å tømme sitt hjerte.

Alle har behov av å dele noe med noen... og alle kan på noen måte hjelpe noen.

Likevel skal ikke alle hjelpe alle med alt, i mange tilfeller kreves det modenhet og ryggrad hos hjelperen...

Det gjelder å forstå hva vi mestrer og hva vi skal overlate til andre!

Det kan spenne fra et vennlig ord til å lappe sammen overgrepsofre.

Men i fellesskapet av Guds menigheter finnes alltid hjelpen den enkelt behøver.

«Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med ydmyk ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.»

‭‭Galaterne‬ ‭6:1-2

Når dette er skrevet så må vi ikke glemme at Den hellige Ånd er vår hjelper.

For å hjelpe en søster eller bror kreves tre aktive elementer; hjelperen, Ånden og bønnen.

1. Hjelperen (du) er en ganske alminnelig kristen som vandrer i lyset, har gjort opp med sin synd og har sin personlige relasjon med Jesus i andakt og bønn og gudstjenestene.

2. Ånden vet alt, den ransaker alle ting og kjenner hjertenes dyp. Ånden gir åpenbaringen, ordne, innsikten, visdommen og helbredelseskraften.

3. Bønnen gir Gud handlefrihet og løser ut det som er bundet.

Sjelesorg begynner med den gode samtalen, men noen ganger fører den gode samtalen til betroelser og sjelesorg. Gudsnærværet skaper trygghet som igjen, ved Den Hellige Ånds hjelp, en person til å åpne seg... Dette kan skje hvor som helst hvor to eller fler kristne møtes, i hjemmet, ved cafébordet eller i kirkebenken. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn (der er jeg midt i blant...) Men på samme måten som man ikke foretar et kirurgisk inngrep før bedøvelsen virker er det lite lurt å gjøre noe i en sjelesorgsituasjon før gudsnærværet er tilstede. Derfor er et godt utgangspunkt dette å ha erfaring fra en varm, fungerende bibelgruppe hvor nådegavene fungerer på en normal måte. Forstå når Guds Ånd beveger seg. Her vil  jeg legge til, selv om jeg motsier meg selv litt, alle bør ikke bli sjelesørgere på samme måte som bibelen sier at ikke alle skal bli lærere. 

Hjelperen (du) er altså et menneske som er vant til å omgås Gud i det personlige, i grupper og i gudstjenester.

Tilbake til den gode samtalen. Den er frukten av gudsnærværet (uansett hvor man befinner seg) som gjør at den som betror seg virkelig tør å åpne de innerste gjemmer. Og under ligger håpet, kan jeg bli fri?

«Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.»

‭‭Johannes‬ ‭1:9‬. 

Jesu lys inneholder varme, kjærlighet, forståelse og tilgivelse.

Jesus er aldri teoretisk til stede, han er nær hos dem som søker ham. Og så kommer ordene fra den som søke hjelp; dette har jeg aldri fortalt til noen. Når denne betroelse kommer forteller det at Ånden har gjort sitt verk. Da er det tid for bønnen, befrielsen, tilgivelsen.

Sjelesorg behøver ikke alltid å bety at det er synd i bildet. For ganske mange år siden betrodde en eldre, pensjonert pastor meg; dette har jeg aldri fortalt til noe menneske før. Som pastor følte han seg alene og gjennom mange år bar han på noe han omsider fikk lagt ved Jesu føtter. Hvor mange pastorer går ensomme i dag?

Bønn er ikke bare å be kjære Jesus, gjør ditt og datt. Det er nødvendig, men det er også å proklamere frihet, seier og Guds plan videre ettersom Guds Ånd leder...

«Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!»

‭‭1. Tessaloniker‬ ‭5:14‬ 

Som en sjelesørger sa en gang; sjelesorgens mål er å føre personen tilbake til sitt eden!

Dette var bare en betraktning, du finner sikkert mye bra litteratur om emnet..

La pastoren gjøre det han er betalt for!

Slipp pastoren fri til å be - det fortjener vi.
Morgan Kornmo kom med et hjertesukk i Korsets Seier for mange år siden; det lukter svette av den vekkelsen! Og så beskrev han alt kontorarbeidet som hindret ham i å gjøre det han egentlig var kalt til - ordet og bønnen. Tragisk, ikke for pastoren, men for de pastoren skal betjene - deg og meg.
Derfor må vi sørge for at pastoren får tid til å gjøre det Gud har kalt ham til. En pastor er en hyrde, ikke kontorist eller administrator.
«Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven. Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭6:3-4‬
En pastors oppgave er ikke først å fremst alene å betjene menigheten, men å gjøre den selvbetjenende, som Paulus skriver i Efeserbrevet - ...hyrden skal gjøre de hellige fullkomne  til tjenestegjerning.
Oppgaven er altså å sørge for at menigheten klarer seg selv, for i et sunt menighetsliv hjelper og betjener alle hverandre.
Jeg har arbeidet på steder hvor sjefen gjorde alt selv, han visste best, men det lå hauger med ugjort arbeide bak ham. Hva forteller det? Jo, enten er han veldig usikker på sine medarbeidere eller så klarer han ikke å ansette riktige medarbeidere - eller utvikle de han har.
Gode ledere kan unne seg fri når de vil.
Om en menighetsleder sukker under arbeidsbyrden fortelle det bare noe om hans lederegenskaper.
For bønnen er også forumet der Gud taler (til lederne), om de praktiske ting, om situasjonen blant "fårene", om hva som skal gjøres og alt annet som bønnen innbefatter.
Pastorer, forstandere og eldste som alle er likestilte er ansatt av Herren, ikke av menigheten. De er der for å formidle Guds ord og Guds vilje. Vi kan vel si at deres tjeneste er profetisk - en åpenbaringstjeneste.
Om noen er ansatt som sjåfør i et transportfirma og bilen stopper fordi tanken er tom, så er det dumt å skylde på at det ikke var tid til å fylle tanken fordi det var så mye å gjøre? Logisk det! Og det er det samme med tiden i bønn.
Våre eldste, forstandere, hyrder og pastorer må få tid til å frigjøre seg selv - til ordets og bønnens tjeneste. De likestilte lederskapet må få tid til å være i himmelen, innfor Guds og nådens trone. Ut fra dette springer alt menighetsliv ut.
Og så må vi ikke glemme at bibelen taler om to former for eldstetjeneste - den ene er de som arbeider i tale og lære.
La det ikke lukte svette av vekkelsen - det er bedre med Kristi vellukt.
Spør ikke din pastor om hva han gjør - ber han så vet du det...
Sett ham fri!
Ja, det er mange måter å avlaste pastoren på - om han vil.
Alle kan formane hverandre og hjelpe hverandre. Noe sjelesorg kan også være unødvendig eller overflødig. Behovet kan mer være nærhet...
En pastor fortalte at han var overarbeidet av all alle samtalene og sjelesorgarbeidet. Det ble da bestemt at menn med samtalebehov gikk til pastoren og kvinnene med lignende behov gikk til pastorfruen. Etter dette sank antall sjelesorgsamtaler dramatisk (!). Mange har mer behov for oppmerksomhet en hjelp, men dette belaster sjelesorgapparatet og stjeler tiden for de som virkelig har behov.
Går det an å bygge fungerende, selvbetjenende menigheter?
Slipp pastor'n fri så går det!

Sangen, lovsangen, lovsangskrigen!

Sangen. Jeg skriver ikke om hvordan den var, men hvordan jeg opplevde den.
Kristenhetens hjerte, oppkomme og utløp.
Det er mange slags syn på kristen sang og musikk. Som 16 åring tok jeg gitartimer hos en av Fredrikstads mer kjente musikere. Jeg fortalte dette med gitarspilling til en noe eldre nabo. Har du begynt med sånn "jesusknepping" var hans syrlige kommentar, men jeg var jo ikke frelst da, ble det litt senere.
Fra barndommen av ble jeg flasket opp med kirke og indremisjon. Opplevde orglet og salmer som ubeskrivelig kjedelig, det samme med korsangen i Betania.
Som 17 åring havnet jeg på Sion. Der var det strengemusikk, Maran Ata sangbok og solosang (men Maran Ata menigheten og sangstilen der ble holdt på armlengdes avstand). Jeg vil ikke analysere stil og innhold i sangfremførelsen den gangen, man gjorde det beste man kunne med de beste man hadde. Men glemmer ikke én av gitarsøstrene som hadde en helt spesiell teknikk. På en eller annen måte klarte hun å få tommelen under strengene når hun spilte så lyden som kom minnet mer om geværskudd.
Geværskudd ja, det måtte et eget menighetsmøte til før det ble lovlig å spille trommer på Sion. Og formaningen kom til trommisten  utble ikke - vær så snill å bruk vispene da!
Men lenge leve amatørmusikere, var kanskje på mange måter bedre enn den nå finjustere lovsangen.
Men én ting gikk igjen, spesielt i solosangene - himmellengselen og den bedrøvelige verden vi levde i. Å jeg lengter hjem til himlenes lyse saler ble sunget av barnemusikken. Modnes for himmelen var en solosang og Ovan där randas morgonen var for små sanggrupper. Gyllne morgen var strengemusikkens favoritt. (jeg mener ikke at det er feil å synge om frelsens mål, men det lå en melankolsk sordin over sangene - det er så trist å leve her, det er bedre i himmelen der) Solosangene ble hovedsakelig sunget av søstrene, og duetter av to søstre (damer). Må heller ikke glemme sangevangelistene med fruen da. Men mannlige solosangere var ytterst sjelden, bortsett fra noen svensker som slang innom da.
Jeg ble også involvert i den musikalske utfoldelsen. Begynte tidlig med el-gitar, men da ungdomsmusikkgruppen jeg ledet slet med å holde tonen byttet jeg til pianotrekkspill, det virket. Men som så mange andre ble jeg forfremmet til mitt inkompetansenivå - jeg ble menighetspianist, eller rettere sagt nødpianist. Tror jeg var den eneste der og da som visste forskjellen på hvite og svarte tagenter. Jeg var nok god på skomakertakt og menighetssangen overlevde. Det som ikke overlevde var sangboken Maran Ata, til manges sorg fikk den sin død og ble i 1979 erstattet av Evangelietoner. For mange av oss ble det oppfattet som å havne ut i mørket.
I 1977 kom lyset, da trådte Pelle Carlsson inn på scenen med skiven När du vender hem... med När du går øver floden går du ensam.
Etter min oppfatning kom et nytt "trøkk" og en ny salvelse inn i den kristne sangen.
Pelle Carlsson hadde noe med seg som vi i dag kanskje kaller salvelse.
Men før det (såvidt jeg husker) kom et annet trøkk som gav oss pinsevenner et "whiplash" midt under et forutsigbart fellesmøte på Sion. Den gangen var det kun én mikrofon som var skrudd trygt og godt fast på prekestolen. Møtenes bidragsytere var da også tvunget til å holde seg på plass.
Men denne gangen var det Metodistene som hadde ansvar for fellesmøtene og de hadde engasjert en av sine yngre sangere til dette arrangementet - Thorbjørn Baksvær. Denne modig og frimodige sangeren gjorde noe som aldri hadde hendt i et pinselokale før - mens han akkompagnert av sin gitar sang På en høy langt herfra, spaserende fram og tilbake på plattformen gikk han også ned i midtgangen og sang der også. Ikke rart at vi stivnet. Jeg husker ansiktene...
Stivne ja, klapp i deres hender sier bibelen, men å klappe var ganske ufint på møtene. Om det kom inn en glad Maran Ata venn og klappet i hendene til vår glade strengemusikksang kom en underlig atmosfære inn i møtet. Denslags oppførsel vil vi ikke ha her!
Men fornyelsens tider kom og lovsangen trengte seg på. Noen prøvde å snikinnføre lovsangen i møtene, men det ble ikke sett på med blide øyne. Lovsang, hva er det ble det sagt.
Fornyelse er ikke lett nei. I en menighet introduserte dirigenten sangen med strofen; med løftede hender innfor ditt navn. Det gikk bra inntil en av sangerne kom med spørsmålet: "når skal vi løfte hendene?" Etter litt fram og tilbake kom forslaget - dirigenten gir et signal når hendene skal løftes (hands up).
Litt senere var nevnte musikklag på besøk i en annen forsamling og sang overnevnte sang - den med løftede hender. Det ble ikke helt godt mottatt kunne man høre etterpå.
Vi kan vel le av det nå, men denne kampen lever faktisk videre i disse dager. Det er dessverre fremdeles helspenn mange steder ennå og jeg ble virkelig forbauset når jeg for et par tre år siden leste ordet "lovsangskrigen" i en artikkel i KS skrevet av en velkjent lovsangsleder
(ifølge KS var lovsangskrigen beskrevet som kampen mellom strengemusikktilhengerne og lovsangstilhengerne).
Men kristen sang kan også gi kultursjokk. I 1979 begynte jeg å jobbe i et firma som var drevet at to kristne brødre. Det var traktordeler det dreide seg om, men evangeliseringen var heller ikke glemt, så i butikken var det satt opp et stativ med kristne grammofonplater. Det var en pensjonist som jobbet som pakker der, han tilhørte indremisjonen i nærheten. Gudfryktig som han var så han seg ut en plate med teksten Jerusalem på coveret og kjøpte den. Resten kan du tenke deg selv...
Men jeg tror ikke det er sangen som er problemet, det er de harde hjertene. Alt hører jo oss til. Korsang, salmer med orgelmusikk, strengemusikk, sangboksangene og lovsangen og Hillsong.
Lovsangskrigen er vel over nå?

«Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger!»
‭‭Salmene‬ ‭103:1-2‬ ‭

Mitt kristenliv fra vrangsiden - min bønn!

Om kristenlivets ingredienser fra en som ikke får det til.
Vi har sangen, talen og bønnen.
Så har vi misjon, nødhjelp og evangelisering.
Deretter kommer mitt personlige Gudsforhold, forholdet til familie og forholdet til verden utenfor.
Mye å holde styr på i kristenlivet. Må jeg holde orden på alt dette for å være en fullverdig kristen?
Jesus sa bare følg meg, så....
Paulus og brevene sier hvordan...
Pastoren og menigheten guider meg inn i praktiseringen...
Men hva opplevde jeg da som 17 åring?
Jeg skal dvele litt med de forskjellige områdene som er nevnt ovenfor og vil samtidig prøve å ikke være belærende.
Bønnen.
Mitt første møte med dette området var i bønnekjelleren. Et lite og trangt kjellerkott med plass til rundt tyve personer. Grei størrelse, for det var sjeldent fullt.
Som ungdom kjente jeg bare dette miljøet jeg kom inn i, og jeg prøvde da å ligne de rundt meg. Vi lå på kne i en slags ring med albuene i benken og ansiktet mot veggen. Så vidt jeg husker var det ikke lovprisning, bare kjæææære Jesus...
Når alle hadde bedt hver sin bønn var ringen sluttet og vi gikk hjem. Etterhvert oppdager jeg at alle hadde hver sin måte å be på og at vi gjentok oss alle sammen. Noen bad heftig og herlig og andre ba tråkig og lenge, jeg representerte nok de sistnevnte for en dag tok forstanderen tak i meg med følgende formaning; Johan, du ber alt for lenge - folk klager over at de ikke kommer til!
Denne formaningen preger meg ennå, sikkert til glede for mange.
Men noe hjelp har jeg fått underveis, det var i form av en bok jeg fikk på min fødselsdag for omlag 20 år siden og het Bønneeksplosjon og var forfattet av Colin Dye. Jeg lånte den bort og har dessverre ikke fått den igjen.
Så vakler jeg vider på bønnens veg - vil gjerne lære mer!
Om jeg får det til skriver jeg litt om sang på min neste blogg...

Ledere

Lederskap og ledere...
Ledere vet lite om lederskap av den enkle grunn at de bare leder seg selv. Og jo dårligere ledere de er jo mindre vet de om seg selv fordi ingen tør si ifra eller si imot. Vi derimot som ikke er ledere vet det meste om dette emnet fordi de fleste av oss har hatt flere ledere og kan sammenligne.
Leste engang om motivasjonskonferanser for toppledere i næringslivet at de fleste som møtte opp ikke egentlig var så interesserte i å lære noe, derimot var det et større behov for å vise seg fram for andre.
Det er mange typer ledere. De siste ukene har det vært brukt mye trykksverte på å beskrive lederprobkematikken i toppledelsen iOsloskolene...
Og for noen år siden kom det fram at et ledende firma i bedriftsrådgivning hadde så store problemer at de kommuniserte med gule lapper...
Jeg er ikke leder, sikkert gode grunner for det.
Det er også noe som heter naturlig lederskap. I den engelske hæren skulle de plukke ut noen ledere blant offisersaspirantene. Det ble gjort enkelt ved å gi disse noen oppgaver som skulle løses. Snart viste det seg hvilke av disse som var de naturlige ledere.
På den annen side,  der ingen tar leder stepper ofte selvvalgte ledere inn. Det har noen ganger gjort stor skade i kirkelivet. Å bare bære leder av "ånden" er ikke alltid så lurt! Og den som må bruke sin autoritet for å få gjennomført noe har den egentlig ikke...
Og så er det ledertypene da. ”Jeg alene kan best" lederen er en slitsom type. Ofte har de hauger av ugjort arbeide som de ikke betror noen. I kirkelivet har de vanskelig for å slippe andre til.
Og så har vi "kontrolløren" da, som alltid skal sjekke og måle og vurdere. De har lett for å få en medarbeiderstab hvis hovedmål er å sikre seg - prøve å finne ut hva
sjefen ville ha gjort og sjekke ut de usynlige grensene. I slike miljøer er kreativiteten skrinlagt. Kontroll er heller ikke ukjent i kirkelivet...
Og en ikke ukjent type leder lider av "konfliktallergi" og ofrer gjerne sannheten for husfredens skyld. Vedkommende leder har også synsproblemer og "vet ofte ikke" hva som foregår. Han lar konflikter "løse seg selv" og på grunn av sitt dårlige syn ser han ikke de som ligger sårede igjen på slagmarken...
Videre har vi "favorittsøkeren" som omgir seg med en gruppe smigrere. Det lønner seg å være inne med sjefen. I slike miljøer trives mennesker med ambisjoner, viktig å klappe hverandre på skuldra. Veien til fremgang er å bli likt... I miljøer der mennesker med ambisjoner kommer i sentrum forteller det om svak ledelse...
Så har vi "du er bedre enn jeg" lederen. De ser potensialet i sine medarbeidere og er ikke redde for konkurranse. I kirkelivet lønnes de ofte med tilvekst..
"Jeg tror på deg" lederen kjennes ofte ved at de er trygge personer. Og som kjent, trygge personer føder trygghet i andre. Trygghet gir kreativitet og kreativitet gir vekst...
Om nakkemusklene dine spenner seg når lederen kommer forteller det mye om denne...
Og om noen tror at jeg med dette taler for galleriet så kan jeg meddele at jeg bare har hatt gode leder - har vært heldig i så måte!

Har du normal puls når du prater med lederen din?

Men det finnes masse god litteratur om lederskap, les...

Kjell Magne Bondevik

Kjell Magne Bondevik og (u)klar tale!
Kjell Magne Bondevik er en klok og dyktig politiker, mulig en av de beste Norge har hatt. Men er det klokt å tie med hva man er overbevist om? En hyggelig kar er han også!
Men på TV2 idag ble han intervjuet om litt av hvert og han er et takknemlig intervjuobjekt for TV-kanalene med et vell av tanker, erfaringer og meninger - unntatt én. Og det er selvfølgelig en menneskerett og la vær å svare på hypotetiske spørsmål, som Bondevik parerte med når han ikke ønsket å svare.
Når intervjueren spurte den tidligere statsministeren, som også er prest, om han ville vie homofile eller lesbiske svarte han med en øredøvende taushet.
Da tenkte jeg - du vil sikkert ikke provosere de homofile. Men så tenkte jeg igjen - kanskje han ikke ville provosere den siste rest av bibeltro KrF velgere?
Hvorfor går kristne så lett rundt den varme grøten?

De ufornybare grå gubber...

«...Og her må jeg si noe som det gjør meg vondt å måtte si: I løpet av de seks årtier jeg har virket som evangelist har jeg fått være med på mange vekkelser, men jeg har aldri fått se at den gamle kjernen i en forsamling har blitt så fornyer ag den kunne bli et levende instrument for en fortsatt vekkelse. Jeg har sett de nyomvendte og nytente har blitt en dominerende majoritet. Og så lenge denne dominansen varte, har også vekkelsen fortsatt. Men så snart dette nye flertallet ikke lenger hadde hovedinnflytelse av en eller annen ulykkelig grunn, stilnet også vekkelsen av.
    Jeg husker tydelig hvordan jeg en gang satt og grøsset og frøs på plattformen, da jeg så utover en fullsatt kirke der hele midtfeltet var fullt av nyomvendte som nå skulle opptas i menigheten.
   Det var ikke synet av disse som skapte den triste følelsen i meg. Men det var synet av rammen om de unge og levende ansiktene som gjorde at jeg grøsset. Rammen var for en stor del alt for grå.»
Så langt Frank Mangs, en grøssende betraktning.
Litt lengre ut i kapitlet spør Mangs kirkens pastor under en nattverdsgudtjeneste - Hvem er disse (grå) gubbene?
Nå har jeg igjen gitt et drypp fra boka Høyst personlig II av Frank Mangs. Er jeg også en slik vekkelseshindrende grå gubbe? Må Gud hjelpe meg...

Skriket!

Rop det ut - ikke skrik det ut!
«Men han svarte og sa: Jeg sier dere: Om disse tier, så skal steinene rope!»
‭‭Lukas‬ ‭19:40‬
Du skal ikke tie, du skal rope, rope ut din hyllest til Jesus. For din røst blir hørt i himmelen, på jorden og av ondskapens åndehær. Men vi skriker ikke, det betyr alarm og hører ikke hjemme i det offentlig bønne- og menighetslivet.
Men i vårt lønnkammer hører skriket hjemme. Der kan alle rope og skrike ut hjertets smerte og begjær.
«Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
‭‭Hebreerne‬ ‭5:7‬ ‭
Her beskrives Jesu private bønneliv. Det var kanskje derfor vi kan lese at Jesus dro til ensomme plasser når han skulle be..
Men i det offentlige gudstjenestelivet med bønn, tilbedelse, lovsang og forkynnelse hører ikke skriket hjemme. Det rekker med rop det ut!
«Derfor, mine brødre, søk med iver å tale profetisk, og hindre ikke noen i å tale med tunger. Men la alt skje sømmelig og med orden!»
‭‭1 Korinter‬ ‭14:39-40‬.
Skrik er ikke sømmelig.
Du har sikkert som jeg gjennom årene hørt mye vakker og åndsmettet bønn, vakker og myk tungetale, tydning og profeti. Det er som balsam i våre gudstjenester.
Men dessverre hender det noen skriker ut sin tungetale og bønn, det gjør vondt i både sjel og sinn. Og de får fortsette, år etter år uten at de blir tatt til siden for en samtale...
Noen ganger opplever jeg det som (jeg er ganske subjektiv nå) at skriket blir som å hugge møtet i to med en øks. Og denne foreteelsen har jeg opplevd i alle år og på mange steder både fra søstre og brødre.
Men igjen, la alt skje med sømmelighet og orden, og som det står skrevet et sted - la skrik være langt borte fra dere...
Og som den kjente gudsmannen Aril Edvardsen sa engang når han talte i et møte på Sellebakk og ble avbrutt av en tungetalende kvinne - Den Hellige Ånd taler ikke i munnen på seg selv!
Ja, dette var bare et hjertesukk...

Vin

Fra Aftenposten har jeg sakset dette innlegget! Noe å tenke på for oss kristne?

Kjære foreldre: Er det ikke på tide med en pause fra vindrikkingen og venneturene?

Vær der for barna dine - helt til de er klare for å flytte for seg selv.Er det ikke på tide å lytte til dem som er yngre i huset? De som kanskje ikke har de største planene om å dra på fest i helgen. De som heller ønsker å kose seg hjemme med foreldrene sine, foran TV-en med tente stearinlys, en god film og brus i glasset? Det er faktisk noen som ikke bryr seg om hvor mange de «hooker» med på fest eller hvor mange de matcher med på Tinder.
Å være der for barna sine handler ikke kun om å ta del gjennom barneskolen. Det handler om å følge og støtte de nydelige barna du selv har skapt, helt til de er klare for å flytte for seg selv. Vis at du bryr deg. Ikke legg deg om kvelden uten å fortelle dem hvor glad du er i dem. Ikke dra fra dem en helg uten å vite at de har noen å tilbringe den med. Blås i hvor mange vinglass vennene dine skal drikke. Blås i hvor mye sladder som blir slengt. Vær der for barna dine - vis at du er til stede i øyeblikkene.

Vis omsorg og trygghet

Du mener kanskje at barna dine skal være i stand til å ta vare på seg selv når de begynner på videregående. Du mener kanskje det er et godt argument, før du reiser av gårde sammen med fem andre venner på tur til Italia for vinsmaking. Men det handler ikke om hva barna dine burde være i stand til og ikke. Det handler om å vise kjærlighet og varme. Det handler om å vise omsorg og trygghet. Du som mor burde gå frem som et godt eksempel og vise at du kan være verdens beste venninne med din egen datter. Vis at man ikke trenger alkohol for å bli populær og elsket av andre. Og du som far, du burde vise og lære sønnen din alt du kan om respekt og omsorg. Kanskje du lærer noe tilbake?

Vær en rollemodell

Det finnes faktisk foreldre som er flinke til å være til stede. Det finnes foreldre som ikke drikker vin gjennom uken, eller som ikke drar på alle disse venneturene. Tenk på det. Tenk at noen er så heldig at de kan sitte hjemme foran peisen eller TV-en og ha en ordentlig fin helg sammen med familien. Sammen med dem som bryr seg mest. Dem du kan være helt ærlige med. Dem du kan være deg selv med, helt ut.
Ikke sammenlign deg selv med de andre foreldrene rundt deg. For alle familier har sine behov. Ingen er like. Alle har sine svakheter. Men ikke la det gå for langt. Les ungdommen - vit når det er ok å dra, ikke ta det at vi passer på oss selv for gitt. Selv om vi klarer det, betyr det ikke at vi ikke trenger en mor og far hjemme. Alle trenger kjærlighet og omsorg. Det er du som forelder som har ansvaret. Vis at du ikke har fått barn bare for å få det. Vis at du er en rollemodell, en trygg havn.
Det er det vi ungdommer trenger, fester kommer det masse av. En trygg kveld hos sine kjæreste foreldre derimot - det vet du aldri når du vil miste

JENTE

Velkommen Hellige Ånd

Det tragiske er at min hjerne er full av kunnskap, men hjertet er sultefôret!
Jeg plasserer åndelige sannheter som glass i et glassmaleri i et kirkevindu.
Det kan hende det er vakkert, men det skjuler sollyset som prøver å trenge gjennom.
Ser bare min versjon - ikke sannheten.
Noe slik opplevde jeg når jeg leste boken VELKOMMEN HELLIGE ÅND av Larry Christenson.
Side for side avslørte den det livet jeg trodde jeg levde i, men som for meg egentlig var teori. Jeg bare holdt for sant....
Den avslørte meg som en super teoretiker (men det har du vel allerede forstått?).
Om du vil ha det som før - ikke les boken.
Jeg MÅ lese den én gang til - og be!!!

Imitasjon eller tro?

Imitasjon eller tro?
Vi uforbederlige mennesker, meg inklusive, vi ser på de/det som lykkes og så prøver vi å kopiere det disse gjør for å oppnå det samme. David Yonggi Sho lykkes med og fikk menighetsvekst gjennom sine cellegrupper. Så prøvde andre det samme, men veksten uteble, hvorfor? Jo, cellegruppene var kanskje bygd på metode og ikke på tro.
Noen prøvde å drive ut onde ånder ved å herme etter apostlene, men de manglet det indre livet og opplevde en skikkelig fiasko.
«Men også noen av de jødiske åndemanere som for omkring, prøvde å nevne Herren Jesu navn over dem som var besatt av onde ånder. De sa: Jeg maner dere ved den Jesus som Paulus forkynner!
Men den onde ånden svarte dem: Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om, men dere, hvem er dere? Og mannen som den onde ånden var i, for løs på dem og overvant dem alle og fikk makt over dem, så de måtte flykte nakne og såret ut av huset.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭19:13, 15-16‬.
Jesus sa at disse tegn skal følge dem som tror, ikke de som prøver å etterligne andre.
Tro er en meget personlig sak, grunnlagt på Jesu ord og tildelt av Den Hellige Ånd.
Det har nok hendt at fristelsen har vært der til å skape reprise av et Gudsnærvær ved å synge sangene som ledsaget nærværet i går...
Egentlig er alt i Guds rike bygd på tro, men ofte blir troen byttet ut med metoder. Det er nemlig forskjellige lover i Guds rike og idrettsverdenen. Om jeg er aktiv i en idrettsgren og følger med på hvordan de beste gjør så kan det selvfølgelig hjelpe meg til å bli litt bedre. Men om jeg finner én av T.B.Barratts gamle taler og bruker denne betyr det ikke derved at Den Hellige Ånd faller over tilhørerne av den grunn.
Barratt har gått en vei som ikke jeg har gått. Det er ofte mye smerte i forkanten av åndelig fremgang.

«Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgangen deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro. Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.»
‭‭Hebreerne‬ ‭13:7-8‬.
Det er troen vi skal følge, ikke nødvendigvis metodene. Likevel er det én metode som alltid fungerer, å søke inn til Guds hjerte og hans fortrolige råd.
«Men hvem av dem har stått i Herrens fortrolige råd, slik at han så og hørte hans ord? Hvem har gitt akt på mitt ord og hørt det?»
‭‭Jeremia‬ ‭23:18‬
Det merkes fort om jeg har tilbrakt tid innfor nådens trone, det er der troen utvikles...
Om jeg skal etterfølge noens tro må jeg også gå veien de har gått for å få den. Først da kan jeg bli en etterfølger.
«Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!»
‭‭1 Korinter‬ ‭11:1‬ ‭
Jeg taler mer i tunger enn dere alle var én av tingene Paulus nevnte.
Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen var en annen ting...

Og så vil jeg avslutte med en historie. Det var på et arabisk teppemarked at en mann stod og lyttet på en høylydt teppehandel. Og han registrerte at kjøperen fikk teppet til en brøkdel av den opprinnelige prisen. Da tar jeg et teppe til samme prisen utbrøt tilskueren. Nei, den går ikke sa selgeren - nå begynner vi forfra igjen...

Egotripp?

 Å fråtse i egen salighet…

Nede fra forsamlingen hørtes av og til et dempet «takk og lov» og «kjære Jesus». Det er ekte pinsevenner og pinsebetonte misjonsforbundere som gir avløp for litt av det indre trykket.

   Så bruser orgelet og forsamlingen synger:

          Hur ljuvt det är att komma

          Till Herrens tempelgård.

Da hender det noe. Jeg kjenner en dirren i sjelen. Ikke av frykt, men av salighet. Det tenner, men det tenner for tidlig.

   Jeg har lært av erfaring at om jeg går til en sammenkomst mens jeg nesten ikke kan gå som et normalt menneske på grunn av «salighetsbruset» i sjelen, så får jeg et slitsomt møte.
   Det kommer ikke av at djevelen er i virksomhet, men det skyldes at jeg i sjelisk og selvisk nytelse har slukt den salighet som var tiltenk andre mennesker. Og dermed har jeg helt uten noen nytte for noen forbrukt min salige tilstand; kanskje også hengitt meg til for store forventninger.
  Denne hemmeligheten ble åpenbart for meg den aller første gangen jeg var med i Filadelfiakyrkan i Stockholm. De vanlige brødrene var borte og en, i hvert fall for meg, ganske ukjent predikant fra et annet sted i landet skulle tale.

  Han åpnet møtet med et sprakende fyrverkeri om hvor underfull dagen hadde vært for ham.
" Det hadde vært en salig dag. En underfullt salig dag. Ja, jeg hadde vært overveldet av salighet. Dere vet at man kan bli overveldet av sorg og av syndenød og av mange andre ting. Men jeg har vært overveldet av salighet" (sa denne predikanten).

   Og enda hele mitt eget indre var et skrik av hellig hunger, kunne jeg ikke la være – med mitt nedarvede bondevett – å tenke:

-        Hvis dette er sant , så kommer vi til å bli med på noe vidunderlig i kveld. Men da fyrverkeriet hadde sprakt fra seg, var det ikke noe mer. Ingen ting som tente og som grep. Ingen ting.
   Hadde ikke mannen snakket sant?
   Jo, naturligvis. Feilen var at han selv hadde fråtset så fullt og helt i sin egen salighet, at sjelens krefter ikke strakk til for at andre også kunne få del i saligheten.
   Den kvelden lærte jeg å spare… skriver Frank Mangs

(synes jeg kjenner igjen noe her ja…)

Når predikanten blir stum

Når predikanten blir stum.

Om du ikke har noe å si, så ikke si det her er vel en gylden regel både for leg og lærd. Frank Mangs opplevde det mange ganger og på mange måter. Men til forskjell fra mange andre så valgte han å ikke sis noe når han ikke hadde noe å si, eller ikke kjente «gnisten» som han en gang beskrev dette. En gang beskrev han dette fenomenet slik at han følte ordene var som vingeklipte spurver som falt ut av hans munn og landet mellom prekestolen og benkeradene.

   Men dette har vel mange forkynnere opplevd.

Og så går vi inn i boken igjen i kapitlet som heter TUNGELAMMELSE:

-        Det sammen hendte ved en annen anledning. Den gangen var det Larvik i Norge som var

skueplassen. Jeg var sliten etter en hel vinters predikantvirksomhet. Jeg hadde sovet dårlig om natten og følte meg slett ikke i form. Kollegaer av meg mange steder i verden har ofte prøvd å forklare meg at jeg ikke må ta det så alvorlig i mindre møter.
   Ta noe gammelt du kjenner godt og kan utenat! Har de sagt.
Men ettersom jeg er slik skapt at jeg anser hvert eneste menneske like dyrebart og hvert eneste møt for å være verdt alt det jeg er verdt, har jeg vært ute av stand til å høre på det øret.
   Og stunden kom da pastor Riise sa på sin greie måte: - Nå preker Mangs.
Og der stod jeg altså igjen foran en nesten fullsatt sal. Tom som en krukke rett fra oppvasken. Og uten en antydning til bevegelse i hodet – rent bortsett fra pulsen i tinningene. Den dunket som en damphammer. Uten fraser.
   Tørr og tom måtte jeg tilslutt stå fram for tilhørerne. Og ærlig fortelle at jeg ikke hadde noe å si og at det ikke tjente til noe å preke, for Gud var taus. Og nettopp da skjedde det. I et eneste nå.
   Masken – den religiøse masken – som er vanlig blant fromme mennesker og som de fleste bar også her da de kom til møtet – den ble slitt av, den rant vekk, den forsvant. Og tilbake var bare nakne ansikter.
   Nå, ikke bare. For enkelte var så innbitt religiøse at de klarte å beholde masken. Men den forsvant i hvert fall hos de aller fleste.
   Og når masken forsvinner, trer sjelens virkelige og sanne ansikt frem. Det var nettopp det som skjedde. Sjelens uro og usikkerhet lyste fram. Sjelens armod, fattigdom og hellige unger lyste frem. Og dermed var det den enkleste ting av verden å forlate prekestolen og gå ned til disse menneskene å si: - Du har det ikke godt i ditt forhold til Gud. Men du kan få det godt. Gå frem dit og bøy deg for Gud og gi ham frihet til å ta hva han vil og gi hva han vil.
   Alle dem jeg snakket med fulgte rådet. Og etter som jeg hadde snakket med alle dem som tydelig viste alle tegn på at ansiktene var nakne og uten maske, kom det ingen videre ordre om å tale til de andre.
   Men da møtet var slutt, traff jeg på en søster som hadde greid å beholde masken helt til hun skulle forlate lokalet. Hun var kanskje middelaldrende. Og hun hadde lyktes i sitt strev med å fastholde masken ganske enkelt fordi hun var mer sta enn de andre – og mer uryggelig religiøs enn de andre. Men nå hadde masken falt av og hun sto lenet mot veggen i Misjonshuset og skalv av gråt.
   Du går ikke bardus på i handling når du møter et slikt syn. Så varsomt jeg kunne rørte jeg ved armen hennes og spurte stille om jeg kunne være til noe hjelp.
-         Jeg vet ikke. Jeg tilhører byens met eksklusive frimenighet. Jeg er døpt tre ganger. En gang som
barn og to ganger som voksen. Jeg har alltid trodd at jeg og de andre i min menighet er bedre kristne enn alle de andre. Men i dag har jeg oppdaget at jeg er en enste fariseer fra topp til tå.

(Dama ble herlig frelst!)

Etter å ha lest dette kommer uvegerlig tanken, hva om Frank Mangs hadde prøvd å tale likevel. Vridd av en gammel preken som predikantkollegaer rådet ham til? Da hadde muligens Mangs reddet ansiktet sammen med alle de religiøse. Ingen hadde møtt Gud og Riise hadde sikkert på sin elegante måte takket Mangs for hans fine preken..

Så moralen må vel bli, har du ikke noe å si – ikke si det. For da kan det hende GUD har noe han vil ha sagt!

Markedsføring med sus!

Å markedsføre Gud…

Utdrag fra boken Høyst personlig II av Frank Mangs, utgitt på Filadelfiaforlaget i 1979.

Fra side 90 hvor Frank Mangs forteller:

Trondheim

Etter det som ble meg fortalt, hadde pastor Nesbakken i Trondheim reklamert kraftig før jeg kom til hans forsamling på vårparten 1934. Som naturlig var. Han hadde nemlig i yngre dager  vært i Amerika, gått på Moodys Bibelinstitutt og vært med på både Billy Sundays og Gipsy Smiths vekkelsesmøter. Og der forsto man seg på reklame.   Og derfor hadde avisene i Trondheim i ukevis en annonse – hver dag – om det som var i vente. Ingen stor annonse, bare en enkel setning på to ord:

-        Mangs kommer.

Selv om jeg hadde vært i Oslo en god stund, så fantes det jo masse mennesker i Trondheim som ikke visste om Mangs var fugl eller fisk, en vekkelsespredikant eller kabaretsanger. Men det stadige dryppet av de to ordene i den korte annonsen vakte naturligvis folks nysgjerrighet. Og da jeg endelig kom og vi begynte møtene i Arbeiderforeningen i byens sentrum, var nyfikenheten på kokepunktet. Folk holdt nesten på å tråkke hverandre ned.

   Jeg hadde ingen anelse om den saftige reklamen som hadde vært på forhånd. Jeg bare så resultatet av den og opplevde at atmosfæren var ladd med noe usunt. Min intuisjon sa meg at de store forventningene mer var rettet mot det menneskelige redskapet enn mot den levende Gud og hans Hellige Ånd. Mot min vilje kom jeg til å stå i veien for Gud. Og ut av den situasjonen fantes det bare én vei. Jeg måtte preke så dårlig at hele massen ble så grundig skuffet at den kom ned på jorden igjen – og så langt det var mulig, lærte seg å regne med Gud.

Denne veien valgte jeg så. Skjønt det ikke var så morsomt å gå den. Men etter hvert virket kuren. De som kunne be, fikk en ny tone i sine bønner: «Hjelp den stakkars evangelisten!» Og de som ikke kunne be, sluttet med å vente undre og mirakler av et menneske.

De første kom ned på kne og de andre kom ned på jorden. Og begge deler var veldig bra.

(det som så hendte videre er en sak for seg selv. Frank Mangs ladet kanonen, han prekte som han pleide og åndskampen var i gang – nå på Guds premisser. Forløpet videre er en historie for seg selv. En dag ble lokalet fylt av hatske mannfolk med egg og tomater i hendene. På et gitt signal fra lederen skulle så Mangs bombarderes med denne ammunisjonen. Men akk, man leker ikke med Gud. Denne mannen som skulle starte slaget ble selv slått ned av Guds kraft og stupte framover fra plassen sin bakerst på galleriet. Tomater og egg forble i lommene og vekkelsen var i gang! Men det er en historie for seg selv som jeg gjerne skulle ha delt med deg også!)

Frafall

Frafallen?

Utdrag fra boken Høyst personlig II av Frank Mangs, utgitt på Filadelfiaforlaget i 1979.

Vil innledningsvis nevne at «fortsettelseskrigen» var når Finland gikk sammen med Tyskland i angrepet på Sovjet i juni 1941, for å ta tilbake de tapte områdene i øst.

Fra side 125…..
Men bomber og granater har ingen respekt verken for Gud eller troen, logikken eller rettferdigheten. De bare hviner gjennom luften. Og sprenges. Og de sprenger ikke bare hus og menneskekropper, men sjelene blir også slitt i stumper og stykker av dem. Det blir uhyre mørkt for den mannen som så fast som fjell hadde trodd at rettferdigheten måtte seire.
-----
   Slik gikk det også med en gutt som var med på mitt siste møte i Finland før «fortsettelseskrigen» brøt ut. Da var han en levende kristen. Pinsevenn forresten.
  Men da jeg noen år senere skulle tale til fangene i fengslet i Helsingfors, sa fengselspresten til meg like før vi gikk inn til sammenkomsten:

«Det er en mann fra din hjembygd her. Han var en kristen før krigen. Men så kom sammenbruddet  ved fronten og hos denne mannen. Han dro til Kaskö og kjøpte brennevin og drakk seg full. På hjemveien derfra møtte han en mann og kjørte kniven i brystet på ham. Han trodde han var ved fronten og at mannen han møtte var en russisk soldat. Mannen døde. Og denne mannens banemann vil gjerne treffe deg etter gudstjenesten i dag.»

   Denne beretningen gjorde ikke noe til at min innlevelse og varme under prekenen ble mindre. Tvert imot.

   Møtet var slutt og fangene gikk ut av kirken. En benkerad av gangen og første benkerad først. Da turen kom til tredje benk, kom en av fangene i retning av meg. Jeg stod nede i kirken og han visste at jeg ventet på ham.

   Det ble bare et håndslag og så sank hodet hans ned på min venstre skulder. Han brast i gråt og han hadde ingen ord.

   Men det var jo ikke bare han som manglet ord. Det samme var tilfelle med meg. Min ånd var i bønn og leppene mine begynte å røre på seg, men svært lavt og nesten hviskende. Den gråtende mannen hørte ordene jeg hvisket frem i bønnen. Og all nådes Gud hørte dem. Ikke bare mine ord, men også nødropet fra en fortvilet sjel.
  Og så ble mine ører – og mitt vesens aller innerste – nådd av noe som lød skjønnere enn den vakreste musikk. Med det samme dempede toneleie som jeg brukte, begynte mannen ved min skulder å snakke et språk et språk som verken han eller jeg forsto. Det var ord i nye tunger. Ord som – tross det ukjente innholdet – likevel var fulle av takk og tilbedelse og hellig hyldest til den Herre hvis godhet ikke kjenner noen grense.
   Krigen hadde revet sjelen i filler, men det fantes noe som lå dypere enn tanken og følelsen.  Dypere enn den bevisste personligheten. Der lå mannens underbevisste og ubevisste jeg. Der lå livet, som Gud hadde skapt. Og det levde videre, til og med når sammenbruddet i legeme og sjel hadde gjort mannen til en dranker og morder.
---
Med disse ordene vil jeg ikke gi noen kategorisk uttalelse om mannens åndelige situasjon gjennom de forskjellige fasene i hans psykiske tilstand.

   Nei, jeg tror ikke at den som en gang er gjenfødt av Gud, aldri kan bli frafallen og miste det livet han engang eide. Men jeg tror det er forskjell på fall og frafall. Det er til og med forskjell på store og forferdelige fall og et virkelig fall.

   Og dessuten tror jeg at det liv som en gang blir skapt av Gud i et menneske som gir seg over i hans hender, er mye mer seiglivet enn vi vanligvis tror. Det betyr at mange av de mennesker vi gir betegnelsen frafalne, aldri har opplevd den virkelige åndsfødelsen. De har bare blitt vekket. Påvirket av Herrens budskap, uten å ha blitt gjenfødt. Bedre mennesker uten å ha blitt nye mennesker. De har blitt religiøse uten å ha blitt åndelige.

---

Og dessuten tror jeg at mange, som går og gremmer seg over at de er frafalne og har mistet livet i Gud, ikke er frafalne i det hele tatt. De er  slett ikke døde. For hvis de dét var, ville de ikke gå og sørge over sin død. Døde mennesker gråter ikke. Ikke engang i sin egen begravelse.

Israel og Høyre

DAGENS

Høyre bør flytte Norges ambassade til Jerusalem

Israelittene fortjener å få sin hovedstad anerkjent.Jerusalem er Israels hovedstad. Det var den for 3000 år siden, og det er den ennå. Et lands ambassade skal ligge i hovedstaden. Dog ligger den norske pr. dags dato i Tel Aviv. Høyre har makten til å rette opp en grunnleggende feil ved å flytte den norske ambassaden til Jerusalem, slik som amerikanerne endelig gjør.

Ble en militær stormakt

I henhold til Resolusjon 181 (II) skulle Jerusalem få status som internasjonal by i 1947. Jødene aksepterte kompromisset i håp om at de endelig skulle få sitt hjemland anerkjent, etter å ha returnert fra folkemord i Europa og forfølgelse i den arabiske verden. De arabiske statene satt seg derimot på bakbena og initierte en kaldblodig angrepskrig mot den gjenopprettede nasjonen.
Heldigvis tapte araberne krigen, og den jødiske befolkning unngikk folkemord. Oppå en mager grunnmur bygget det forfulgte folkeslaget en ledende verdensøkonomi og militær stormakt. De ble også ledende innenfor forskning, banebrytende teknologi og u-hjelp, og de fostret opp hele 12 nobelprisvinnere.
Det gjenfødte Israel ble forsøkt drept i sin krybbe, men som David mot Goliat beseiret Israel samtlige av de sterkere nasjonene omkring. Araberstatene hadde muligheten til å opprette en palestinsk/arabisk stat i det britiske mandatet, men valgte sverdet fremfor pennen. Dermed ble ikke resolusjonen (181) implementert.
Det er nemlig i denne resolusjonen at man finner årsaken til at flere land har vært nølende med å flytte sine ambassader til Jerusalem. Hadde araberstatene akseptert planen og den hadde blitt implementert, ville det naturligvis blitt tvetydig hvor en ambassade skulle legges. Problemet angår dette forslaget fra 1947, og ikke spørsmålet om Øst-Jerusalems eierskap. Israelske myndigheter har for øvrig foreslått fredsavtaler hvor palestinere ville fått eierskap over Øst-Jerusalem flere ganger, senest i 2008.

Skygger unna konflikten

Jordan okkuperte Øst-Jerusalem frem til 1967, før Israels nabostater (11 stykker) atter en gang forsøkte å kneble nasjonen til stillhet. Under seksdagerskrigen dominerte det israelske militæret og gjenerobret territoriene i Judea og Samaria (Vestbredden), Gaza, Sinai og Golanhøydene. Ikke minst fikk de kontrollen tilbake over Øst-Jerusalem, som hadde vært under jordansk besittelse (ikke palestinsk).
Siden den tid har Israel kontrollert hele Jerusalem, mens palestinske myndigheter har gjort krav på den østlige delen (uten annen hjemmel enn i resolusjon 181 (II), som aldri trådte i kraft). Det finnes intet bindende juridisk grunnlag for å hindre en ambassadeflytting.
Høyre har ikke tatt tydelig nok standpunkt i disse spørsmålene, og det virker nesten som de skygger unna hele konflikten. Regjeringen har riktig nok gjort mye bra for å forbedre handelsforholdet og diplomatiske relasjoner til Israel, men for det jødiske folket og staten Israel bør man gå inn for å flytte ambassaden.
Stefan Heggelund (H) drar seg kanskje i skjegget og spør hvorvidt det blir noen velgere av dette, men svaret er faktisk JA! Velgerne verdsetter de som tør å stå opp for sannheten. Israelittene fortjener å få sin hovedstad anerkjent i form av norsk ambassadeflytting!

Internrevisjonen ung

Hver tirsdag rullerer fem unge politikere på å kritisere sin egen voksenfløy.
Preben Dimmen (20) er leder i Ålesund Unge Høyre.
Neste uke: Simen Bondevik fra KrFU.

PREBEN DIMMEN

ÅLESUND U LEDER

NGE HØYRE

Litt sarkasme om min tro.

Skomaker bli ved din lest heter det. Det gjelder også meg!!

Traff mange fine mennesker i helgen, alle med hver sin unike historie.

Det som slår meg er at mennesker som bidrar på en sterkere måte enn vanlig har ofte hatt et «uvanlig» møte med Gud. Ofte sterke opplevelser som har satt alt på hodet. Jeg har også registrert at enkelte får en dypere åndsdåpsopplevelse enn andre. Min var nokså vanlig, Gud fylte meg, jeg talte i tunger og det var det. Ikke at det ble en engangsopplevelse, jeg lever i strømmen den dag i dag. Men jeg kan vel beskrive meg selv som høyst vanlig, men det er vel de aller fleste av oss.

Jesus sa at vi skulle få KRAFT i det Den Hellige Ånd kom over oss, der fikk jeg vel noe, men ikke alt.

Når Jesus sier at disse tegn skulle følge de som trodde så var det selvfølgelig underforstått at disse også var beseglet med kraft.

Skal man føre andre ut på åndelige dyp må man også selv både ha vært der og være der. Vanskelig å guide folk på et område man selv er ukjent på.

Noen ganger er vi så bibeltroende at vi hopper over bruksanvisningen. Skrift tolker skrift og Jesus sa HVA vi skulle gjøre og Paulus sa HVORDAN vi skulle gjøre det. Jesus sa for eksempel at det står atter skrevet…. Dette siste glemmer vi alt for ofte.

Paulus (altså Gud) sier at menigheten fungerer som et legeme og at alle hverken skal eller kan alt. Alle gjør ikke kraftige gjerninger for eksempel, men av den grunn betyr ikke det at de har mindre kraft.

Og nå legger jeg hodet på hoggestabben, jeg har lagt hendene på ganske mange syke og de fleste har IKKE blitt friske. Så får du dømme meg som vantro, jeg er vel da den eneste i denne gruppen. Men så vet jeg om andre som faktisk opplever at de syke blir friske…

Alle skal jo alltid bli friske?

Og det som er farlig ved å praktisere ting man IKKE er utrustet til er at de som blir utsatt for min håndspåleggelse og IKKE blir friske eller helbredet faktisk vil tvile på sin egen tro. Om de så får forbønn av en annen eller flere personer lik meg og ikke blir helbredet så blir de hvert fall helt sikre i troen på sin vantro.

Det jeg mener med dette jeg skriver her er at hele menigheten, legemet, må være ledet av Guds ÅND i alt som praktiserer. De riktige lemmene gjør det de er designet til å gjøre. Så det jeg prøver å beskrive her er den utøvende gjerning og må ikke sammenblandes med løftet om å be og få eller kall på meg på nødens dag!

Husker jeg for mange år siden at jeg la hendene på en ufrelst kollega som hadde vonde skuldre. Han ble ikke frisk. Kanskje ikke merkelig, jeg gjorde et forsøk på noe som Guds Ånd ikke ledet meg til å gjøre, altså frimodighet uten skjønnsomhet.

Jeg hadde en fin samtale med en bror denne helgen. Han fortalte om hvordan han hadde blitt frelst og hvordan han hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd og fikk tale i nye tunger, noe han ser viktigheten av og derfor ber i tunger daglig. Dette førte ham også inn i et mye sterkere liv enn det jeg kan vise til. Ofte blir de som får et sterkt gudsmøte når de blir frelst eller senere sterkere tjenere i Guds rike..

Når jeg gjennom årene har sett strømmen av mennesker som søker helbredelse gang etter gang og ikke blir friske så har vi noe å tenke på – er tro det samme som tut og kjør med lukkede øyne? Vi vet at Jesus helbredet alle og det vil han fortsatt gjøre – føler bare at jeg har kommet noe i veien. Tenk på alle vi mister som burde ha levd…

Jeg har også pratet med to ikke ukjente forkynnere som sier at Gud kalte dem personlig til å gå ut i en helbredelsestjeneste, disse har også resultater. Da blir det absurd om jeg skulle påta meg en lignende tjeneste…

Tro er ikke eksperiment, det er full visshet. Men tro er også å forstå de åndelige lovene slik som høvedsmannen. Det er når vi bryter disse at ting vi «tror» skal skje ikke skjer. Så kommer forklaringsrundene…. Hvorfor er det så lite fokus på forbederne?

Min enkle tro og overbevisning i dette jeg prøver å beskrive her kan sammenfattes i ett ord – KRAFT! Det står faktisk om Jesus at Herrens kraft var hos ham til å helbrede. Og da tenker jeg slik at behøvde Jesus som ble sant menneske å være besittelse av Herrens kraft når han vandret her på jorden da behøver jeg det desto mer. For min overbevisning er at alle er helbredet ved Jesu sår, men vi som menighet klarer ikke å distribuere Guds gaver til de som behøver det.

Så tilbake til meg selv. Jeg ble frelst som 17 åring, åndsdøpt noe senere og var IVRIG med, trodde på hele bibelen og praktiserte etter beste evne. Og det var alt. Som Piet Heine skriver om innskriften på ei gravstøtte i et av sine grukk: «Han ble født til bagateller, og noe stort han blev ej heller». Og bibelen sier jo at vi skal tenke sindig, alt etter som Gud har tildelt enhver hans mål av tro. Trodde i tidligere år at Gud hadde kalt meg til å forkynne eller noe slikt, mye å takke for ja….

Og jeg vil slutte med dette hjertesukk. Få gudsmennene og kvinnene på plass, de som er fylt av Guds Ånd og kraft. Vi må be om at de som ikke fyller disse kriteriene går inn på områdene de egentlig skal være og ikke blokkerer plassen for de de andre. Guds satte i menigheten apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Det må han gjøre igjen – og det er bare én metode – faste og bønn.

I mitt yrkesaktive liv fattet jeg interesse for et bestemt teknisk område og utviklet med årene en ganske god forståelse i dette. Det innebar at jeg fikk de fleste henvendelsene både når det gjaldt feilsøking og også nye konstruksjoner. Når det gjaldt ting som ikke fungerte slik det burde var det noen hovedfaktorer som gikk igjen: Ingen oljetilførsel, for lavt trykk, lekkasjer eller feilkobling av rør. Svært ofte var det det siste. Det nytter lite å polere mekanikken om oljestrømmen er blokkert.

Få løs oljen, kraften og det rette trykket – da går resten av seg selv.

Ja, dette var et skråblikk med lite tro på ditt og datt. Men jeg ser det slik at loven om årsak og virkning også gjelder i Guds menighet. Vil avlutte med noe T.L. Osborne skriver i en av sine bøker. Når jeg ble tilkalt til en syk person skriver han, så leste jeg alltid løftene fra bibelen om løftene om helbredelse. Mang ble helbredet før jeg rakk og ba….

Ja, det var litt sarkasme om meg selv om min tro.

Angrep fra øst...

Spekulasjon eller profeti? Det er vanskelig å spå, særlig om framtiden heter det. Mulig at før eller senere smeller det i kinaputtene.

https://www.youtube.com/watch?v=4oB4feKSFUA

Poletten

For 65 år siden hendte det noe bra, jeg fikk Jesus som Herre. Det har vært en fin og interresant reise. Har hørt mye av mange, men jeg vet egentlig ikke hvor mye som har sivet inn. Med tiden burde dere alle vært lærere sier bibelen, men det rekker ikke bare å vite - kunnskap skal synes i praktisk liv.
Neida, jeg er ikke deprimert, desillusjonert, frustrert, skuffet eller oppgitt. Jeg gleder meg veldig over gode nyheter fra fjern og nær. Vekkelsen og åndsutgytelsen på Livets Ord gleder meg veldig.
    Men jeg er egentlig en tribunesliter, sett på de "rette kampene" og heiet på de "rette lagene".
     I dag datt poletten ned, jeg fikk et ord - det viste meg mye - etter 56 år...
Jeg har vært opptatt med mange ting, unntatt dette ene:
«Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭1:8‬ ‭
«En av dagene mens han lærte, satt det noen fariseere og skriftlærde der. De var kommet fra hver by i Galilea og Judea og Jerusalem. Og Herrens kraft var hos ham til å helbrede.»
‭‭Lukas‬ ‭5:17‬ ‭
Om Jesus var i behov av Herrens kraft er mitt behov mye større...
Er ikke alt om tro, gjerninger og oppfylte løfter i Bibelen basert på et liv i Åndens fylde?

Fordom mot fordommer

Oppfatning kontra fordom...
Å ha en oppfatning om noe bør nødvendig vis ikke være det samme som å ha en fordom. Jeg har for eksempel den oppfatning at boksing er dumme greier, men jeg har ikke fordommer mot boksere. På samme måte tenker jeg om homofilt og lesbisk samliv. Har den oppfatning at seksuelt samliv bare hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne. Man kan jo ikke samtidig mene at to i mine øyne motstridende ting er riktig og så kreve at man er ved sine fulle fem.
Å være uenig om livsførsel eller handlinger er jo noe som alltid har fulgt menneskeheten.
Definisjon på fordom:
«En fordom er en forutfattet, oftest negativ, holdning overfor noe eller noen. At den er forutfattet, betyr at den ikke baserer seg på saklig, rasjonell betraktning. Fordommerkan ofte være basert på mangelfull kunnskap.»
Til denne definisjonen vil jeg påpeke at min holdning til temaet er grunnet på en saklig, rasjonell betraktning og at det er fordi jeg har tilstrekkelig kunnskap.
Det jeg nå risikerer er å møte fordommer mot mine holdninger, men det lever jeg gladelig med!
Måtte bare tenke over temaet når jeg leste at det blir en pridemarsj i Fredrikstad 25. august.
Selvfølgelig skal vi ikke mobbe, trakassere eller henge ut de som har en annen oppfatning enn andre, men om noen skulle føle at andre oppfatning er fordommer....

https://www.dagsavisen.no/fredrikstad24/klart-for-pride-parade-i-fredrikstad-1.1121910

Livets Ord og vekkelse!

Ettertanke etter to dager på Livets Ord.
Litt fåmælt etter hjemkomsten fra Livets Ord i Uppsala. Det har hendt noe på bibelskolen, Guds Ånd kom nær og fylte elevene under en undervisningsdag. Mange opplevde Guds kraft og de åndelige gavene kom i funksjon. Noen profeterte, talte i tunger og opplevde befrielse. En skjev rygg ble også plutselig rettet opp, samt flere andre helbredelser ble registrert. Det bare hender...
Vekkelsen, gudsnærheten har spredd seg videre, inn i forsamlingens gudstjenester og til andre forsamlinger... Det normale unormale begynner å ta sin plass - lenge etterlengtet.
Men det fulgte noe mer med dette, en nød for de ufrelste har begynt å vokse fram blant elevene i bibelskolen. Det samme har våknet i menigheten, en nød for Sverige og det svenske folket, det fikk vi oppleve på bønnesamlingene tirsdagskvelden hvor over 1000 mennesker var samlet. Det var sterk  profetisk bønn med tårer frembåret av menighetens ledere. Har aldri opplevd slik bønn, men nå innser jeg at det er slik bønnen må være, i alle menigheter.
Jesusbønnen er vår mal og vårt forbilde;
«Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
‭‭Hebreerne‬ ‭5:7‬
Noe av dette, smerten, opplevdes på Livets Ord i går kveld. Da går vekkelsen på dypet.
Profeten Jeremias skriver;
«Å, om mitt hode var vann, og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg dag og natt gråte over de drepte blant mitt folk.»
‭‭Jeremia‬ ‭9:1‬ ‭
Jeg er ikke der ennå - men jeg vil dit. Eneste veien for å redde vår kjære nasjon for himmelen.
Vekkelser som også tar tak i tårekanalene vil jeg leve i.

http://www.varldenidag.se/nyheter/andligt-skeende-pa-bibelskola-oppnas-for-allmanheten/reprcs!2vlys0coS2eTc9IiqFDGNA/

Dagens overskrifter og innlegg 24. mars...

Hva mener avisene i dag, hva er pulsen, overskriftene og tankene.

Mine kommentarer i parentes. Vil du kommentere så les innleggene i de respektive avisene først. Avistekstene i kursiv...

Fredriksstad Blad:

Klubbe-regime?
Kritiserer ordførerens møteledelse (med hyppig bruk av ordførerklubben).
Nygård vil rette opp feil og løse opp stemningen.

Biskop Sommerfeldt har en påskebetraktning med tittelen; Frykt ikke!

Og så skriver han at; «frykten hadde drevet Jesu inn i døden» (?).
(Vi vet at Jesus hadde angst (Getsemane), men det var ikke frykten som drev han, det var kjærlighet og lydighet)!
(God teologi av Sommerfeldt?)

Vårt Land;

KrF er i full gang med å utvikle sin tros- og livssynspolitikk. De vil ha innspill fra ulike kristne, men også fra buddhister, muslimer og humanetikere.
(Bra med en menneskevennlig politikk, men i ærlighetens navn - bytt til RfK - religiøst folkeparti)

Aftenposten;

Det er farlig!
Natosjef Stoltenberg; «Vi lever i det noen kaller dyp fred. Det betyr at vi ikke kan forestille oss krig, og det er farlig!»

Om Sylvis ordbruk!

Nå må bunnen være nådd. Det er ikke rart Jonas Gard Støre provoseres av Sylvi Listhaug. Likevel må også han velge sine ord med omhu.

Trump innsetter Bolton som sikkerhetsrådgiver.

(jeg lurer litt på Trumps evner som menneskekjenner når han har bytter ut så mange medarbeidere allerede, han har også bytter ut koner)