Aksjonisten vinner!

Tøffe tider.
Det er tøft å være kristen i medgangstider, og det er lett å falle av lasset når man sover.
Eller tenk deg en forballkamp med bare ett lag. Det blir full seier (som vi ofte sier), hundre – null. Men egentlig lite å skrive i avisene om. Uten motstand blir det heller ikke engasjement, bare litt lek og sjonglering. Satan har forlatt arenaen (tror vi) og de kristne står igjen undrende og lurer på hva de nå skal gjøre? Kanskje synge sangen: ”Gamle tiders vekkelse vi venter?” For det er vel det vi gjør.
Ja, hvorfor skal satan engasjere seg når menigheten sover? En sovende menighet er det beste for mørkets rike.

Men jeg vil sitere en annen sang: ”Til kamp til kamp for Jesus, om korset fylkes tett!” For det er vi som skal ”vekke” satan og jage ham vekk. Det er vi som skal plyndre helvete og befolke himmelen som Reinhard Bonnke sier. Selv om jeg la opp til en pessimistisk innledning så tror jeg på framgang og gjennombrudd, men bare når forutsetningen er til stede – bønn syv dager i uken i våre menigheter. Det blir ofte sitert i pinsekretser ”tilbake til urkristendommen!” Har aldri hørt: ”tilbake til urbønnen!” Og det er jo merkelig, for skal vi oppleve det de første kristne opplevde må vi også gjøre det de har gjort, ellers blir det juks! Apostlenes Gjerninger forteller at de første kristne kom sammen hver dag og holdt trolig fast ved bønnene. Men det er vel muligens litt lovisk da.
Det er noe som heter årsak og virkning.
Som regel er det aksjonisten som vinner!
Men ett sted må vi begynne.
En liten stund med Jesus hver dag er en bra begynnelse!
Vær frimodig du bønnekjempe – vi skal innta landet igjen.