Salatbestikk

Hijacker?

Så var det hjemturen. Vi møtte fram på Kilimanjaro, Arushas airport i god tid.
Samme prosedyre igjen, kroppsvisitering, koffertene gjennom røntgenmaskinen og
tilsutt å snike skrotten gjennom pip-pip porten. Det gikk tilsynelatende greit. Jeg hentet moiltelefon, kamera, lommebok og belte på andre siden, fikk koffertene unna og tittet opp på min bedre halvdel. Og for henne hadde det ikke gått så greit. Der stod hun med sin romslige reisebag, ivrig diskuterende med en av kontrollørene. Han pekte ned i bagen hennes. Hun forstod hintet og svarte på sitt velklingene, nylærte kiswahili: ”salatbestikk, salatbestikk!” Mannen var tydeligvis ikke fornøyd og gav tegn til at hun skulle åpne bagen. Triumferende tok hun opp et par pakker – og riktignok – det var salatbestikk. Nå kunne hun vel gå? Neida, mannen pekte mer ivrig ned i bagen og hun tok opp enda en pakke rullet inn i avispapir. Hun åpnet den og der var enda et salatbestikk. Men mannen fortsatte å peke ned i bagen. ”Salatbestikk, salatbestikk, forstår du ikke norsk da mann!” Han gjorde tydeligvis ikke det og fingeren pekte fortsatt ned i bagen. På andre siden av kontrollposten hadde køen stoppet opp, her var det saker på gang. Tilslutt var bunnen (i bagen) nådd og to rikt dekorerte pinner ble trukket opp. Min bedre halvdel tittet uskyldig opp på kontrolløren, hva var problemet?
Da skjønte jeg det, de to ”pinnene” var to masaikniver med dekorerte slire og skaft.
Jeg grep resolutt knivene og dyttet dem inn i koffertene og så slentret vi uskyldig videre.
Godt vi ikke ble buret inne.
Det er spennende på flyplasser.