Ikke misforstå meg - LED 17 er veldig viktig. Derfor bryr jeg meg også om å følge med på signalene og tonen som settes.
I dette gode innlegget av Sigmund Kristoffersen som jeg leste i Korsets Seier prøver jeg å speile meg selv. Treffer han meg i min verden? Nå er det jo slik at LED konferansene er for ledere som igjen skal lede meg (eller alle oss meg'er.) Nå tilhører jo ikke jeg pinsebevegelsen, så det gjelder jo ikke meg, men likevel.
Fra mitt nøkkelhull kan jeg likevel konstatere at disse konferansene har utviklet seg på en god måte fra den gangen jeg som yngste(eldste)-bror for en mannsalder siden deltok på Predikantkonferansen i Filadelfia Oslo. Opplevde disse som kalde og ganske formelle. Det har blitt nye toner de siste årene.
Kristoffersens innlegg innledes med ordene: "Å gjøre Jesus synlig for dem som ennå ikke tror, som er årets tema for Led17, er ingen lett oppgave, men det er det viktigste vi kan gjøre. Det er ikke bare et fokus for konferansen i år, men er menighetens viktigste fokus til enhver tid. Det er selve oppdraget vi har fått fra Mesteren selv. Skal vi vinne dem som ennå ikke tror, må vi mobilisere hele menigheten; vanlige mennesker fylt av Den Hellige Ånd som tar eierskap i dette store oppdraget".
Det kan ikke sies bedre, men har ikke dette vært det vi alltid har vært opptatt med - å gjøre Jesus synlig?
Likevel kommer årsmøtet med rapporten - et jevnt godt virkeår. Ingen frelst, "kun" dåp av menighetsbarn eller en og annen lutheraner.
Men å gjøre Jesus synlig for egne familiemedlemmer er også en utfordring....
Tenk om alle familier hadde hatt den gode opplevelse å se barna sine frelst, døpt og tillagt menigheten. Ingen som har opplevd dette å få med seg barna må rose seg selv, for å sette det på spissen - for hvilke barn vil gå i en "kjedelig" menighet? Man kan be å gråte på sine knær for barnas frelse, mens man isteden burde ha bedt om en radikal og gjennomgripende Åndens fornyelse i sin egen menighet. Mulig de kristne omgivelsene gav barna mine det jeg burde ha gitt dem?
I en viktig periode for vår familie dukket Borg Kristne Senter opp - ungdommene i distriktet var i fyr og flamme.
Nei, stopp en halv Johan - er det slik det er? Er da relevante, friske og stilriktige menigheter løsningen? Tror ikke det, vi må se en annen veg. Jeg ser jo bare gjennom egne briller så dette blir jo ganske også subjektiv, men på seg selv kjenner man som kjent andre.
Når jeg ble frelst som syttenåring så var det ikke i en "up to date" menighet. Det var i en middels menighet med hele pinsetradisjonen pluss hatter og gitarrrer. Trommer fikk tillatelse noen år senere etter et heftig menighetsmøte.
Men når jeg ble frelst fikk jeg et møte med Jesus - en sterk opplevelse som preget resten av livet mitt. Det var ikke ungdomsarbeide i menigheten den gangen og det var bare broren min og jeg og noen andre jenter som var den yngre garde. Ellers var det i mine øyne bare damer med hatter og gamle gubber på dette stedet. Jeg spurte tidlig eldsterådet om muligheten for ungdomsmøter, men fikk et blankt nei - pinsevenner hadde ikke noe slikt. Mot alle odds ble jeg dog bevart - jeg hadde jo møtt Jesus.
Det jeg mener med dette er at formen eller utførelsen av gudstjenesten er viktig, men ikke det primære, det er gudsnærværet. Og dette gjelder selvfølgelig også barne- og ungdomsmøter.
Det som forundrer meg er alle de som kommer hjem fra "sterke" konferanser, kommer likevel tilbake uten å ha det "sterke" med seg - bedre folk spør om hvor vi har vært før vi forteller dem... Det er sterkt det!
Kjære LED 17, jeg vet jeg skal gjøre Jesus synlig, har strevet med det hele livet!
Som Den hellige Ånd sa til Wynne Louis - og når slipper jeg til?
Da ble det nytt liv i Kensington Temple...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar