Har noen lært deg å mestre - Brev 65

Der er bedre å lære noen å mestre enn bare å trøste når de faller...
Få når fram til sitt fulle potensiale ved å følge egne ideer og innfall. De fleste av oss trenger faktisk hjelp til å bli det vi skal bli. De idrettsutøvere som når lengst har som regel en trener å takke for dette.
Fra AV-OG-TIL som er en kampanjeorganisasjon for alkovett sakset jeg setningen nedenfor. Den belyser hvor viktige gode trenere er:

«Idrettsglede kommer ikke nødvendigvis av seg selv. Mestringsfølelse betyr ikke å stå øverst på pallen. Den treneren som drar deg opp når du er nede, som tar deg med når du føler deg ute, som har en utømmelig kilde av smittende energi og medfølelse, som får frem det beste i deg. Det er den beste treneren du kan ha!»

Gode lærere har også vært avgjørende for mange elever som i utgangspunktet ble regnet som tapere, men den gode læreren utgjorde forskjellen. Mange kan takke sin lærer....

"De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære". (‭1 Timoteus‬ ‭5‬:‭17‬ NB)

Når bibelen taler om gode forstandere så er det jo det alle forstandere ønsker å være. Gode forstandere er livsviktig for de fleste. Hyrder skal jo ikke bare snakke til sauene sine, de skal lede dem til de beste beitemarker, om nødvendig bære dem og selvfølgelig beskytte dem. Se ikke etter prekenene om du vil finne ut om en forstander er god, beveg deg blant fårene hans....
Se igjen på setningene om idrettsglede ovenfor og bytt ut ordene der med kristne termer slik du selv mener det passer...

Sånn helt personlig.
Når jeg ser bakover kan jeg ikke huske at noen forstander noensinne pratet med meg eller formante meg, bortsett fra to ganger da og det var vel nødvendig. Den ene gangen i min tidlige ungdom fortalte han meg at det luktet svette av meg (jeg syklet til møtene) og den andre gangen ble det klaget på meg at jeg ba for mye i bønnemøtene. Det var nok også riktig, men det begrenset meg veldig i mange år.

Gode hyrder bør nødvendigvis ikke være gode predikanter, å lede, styrke og oppmuntre enkeltmennesker bygger på helt andre kvaliteter enn å holde gode prekener. Den gode samtalen er uerstattelig...
(Og når det er sagt så er det absolutt nødvendig med sunn og god forkynnelse - ordet er jo mat).
Og så til det litt pinlige, det som vi som oftest ikke opplever, men drømmer om, vekkelsen. Har mennesker det bra bare fordi det er kraft, tegn, under og mirakler i menighetene?
Tror ikke det. Uansett dette så behøver ekteparene noen å prate med, ungdommen åndelige fedre og mødre de kan åpne sine hjerter for, de som faller en hånd som drar dem opp osv. altså en fungerende kristenpraksis.
Slik som Paulus beordrer Timoteus:
"....Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære". (‭2 Timoteus‬ ‭4‬:‭2‬ NB)
Og dette må gjøres med mors- og farshjerter.
Jeg har ofte hørt at vi må strekke oss ut og ikke være så innadvendte i vårt menighetsliv. Jeg tror det motsatte, i gode menigheter med gode ledere (flertall) som tar hånd om flokken vil disse menighetene bli attraktive og evangeliserende. For trygge kristne er vitnende kristne.
Personlig så tror jeg på likestilte lederskap med mange gode ledere, tror ikke det er så ubibelsk. Der det er mange rådgivere er det mye frelse sier bibelen....
Er det feil å si at den gode leder er den gode trener?
Nå lar vi frelsesgleden overstige idrettsgleden.
Der er bedre å lære noen å mestre enn bare å trøste når de faller...
Må Gud fortsatt gi oss mange gode "trenere"!