Om tilknytning, trygg eller utrygg - Brev 62

Om trygghet og tilknytning.

Tilknytningen til mine nære relasjoner, er jeg trygg, engstelig eller unnvikende. Hvilke signaler sender jeg ut?

Igjen noen tanker om dette som gjelder oss alle. Dette er jo områder de fleste har vært innom eller fremdeles er på - hvor befinner jeg meg i forhold til deg?

De fleste er vel det de er fordi de fikk sitt stempel eller preg fra fra barnsben av. Og så må vi leve med det resten av livet, hjemme, på skolen, på arbeidsplassen, i foreningen eller i menigheten for den saks skyld. I arbeidslivet må vi som regel tilpasse oss kulturen der og noen ganger blir det et vinn eller forsvinn, men i menigheten...

I menigheten har vi den mulighet at det vi mistet eller ble påført i barndommen kan vi få gjenopprettet og mer enn det. Likevel kan noen i ett miljø leve et helt liv uten forandring og hjelp mens i et annet miljø kan oppleve befrielse og gjenoppbygging. Om du lurer på hvorfor denne forskjellen så vil jeg gi dette svaret som Peter og Johannes sa til den lamme mannen - det jeg har gir jeg deg. Det er ikke bare det vi sier som hjelper mennesker til frihet, det er også det vi har og er!

Og det er bare det vi har vi kan gi. Lykkelig den som er der hvor det er noe å få...

Vi mennesker har en tilbøyelighet til å kategorisere alt, og til en viss grad er det også nødvendig. Førskolelærere og lærere generelt bør forstå hvilen kategori et barn tilhører for derved å forstå barnet og som følge gi den riktige støtten.

Alle har en eller annen form for tilknytning til sin familie eller ett nærmiljø. Men hvordan livet leves ut der styres av de indre kvaliteter - trygg, engstelig eller unnvikende. Dette styrer igjen handlingene eller mangel på sådanne. Leves voksenlivet ut fra det som er tatt med som medbragt ballast, altså for eksempel de samme typer sjelsevner eller tilknytningsevner som man kan inndele barn i?

Om tilknytning hevdet  Mary Ainsworth at småbarn i hovedsak har en av tre typer tilknytning til sine omsorgspersoner: trygg, engstelig ambivalent eller engstelig unnvikende. Men legger også til et fjerde type / desorientert, ofte vært utsatt for omsorgssvikt. 

Noen ganger påtar enkelte seg lederansvar uten samtidig å representere det trygge. De kan være brennende for Guds rike, ha bibelkunnskap, men likevel mangle det viktigste - den personlige tryggheten. Så blir bekreftelse viktigere enn å beskytte... Og det er til syvende og sist lederne som skaper miljøet, det er derfor de er ledere. 

Jeg er verken pedagog, psykolog eller på noen måte kyndig i dette jeg belyser nå, men vil likevel sette søkelyset på våre indre miljøer i kristenverdenen. Bibelen taler om både fedre og småbarn i Kristus. 

Altså på den ene siden har vi foreldrene/lederne  (leverandørene) og på den andre siden barna/medlemmene (mottakerne). Helt forenklet er det slik at det foreldrene leverer avgjør kvaliteten og utviklingen hos barna. Og våkne personer merker fort på barna om det skulle være noe dysfunksjonelt i et hjem. Egentlig sender vi alle ut signaler om våre indre egenskaper! Det kan være det vi sier og ikke minst det vi unngår å nevne fordi det gjør vondt. 

Hva har menighetsmedlemmer fått overlevert i sine miljøer? Vi kan også si det slik at meningen med all kristen forkynnelse og undervisning er å påvirke (til det bedre). Forkynnelse er ikke i underholdnings- og informasjonsbransjen, det er forvandlings og oppbyggelsesbransjen. Men på samme måten som utrygge, usikre og ustabile forhold bygges inn i barna vil det samme kunne skje med oss som påvirkes i kirker og bedehus. Derfor er trygghet et særs viktig element i forkynnerenes personlige utrustning. Alle forkynnere jeg kjenner til tilhører kategorien "trygge" så langt jeg vet. Men jeg har opplevd eksempler på det motsatte. En predikant innledet sin preken med følgene uttalelse - si at dere elsker meg, for jeg preker ikke bra før jeg vet dere elsker meg. Han gav seg ikke før forsamlingen ropte ut - vi elsker deg! Hvor dumme kan man bli? En røst manglet i dette kjærlighetens hylekor, min.

Det ble engang sagt til meg at trygge barn er glade barn. Trygghet kan bare overleveres over tid, og med gitte normer og grenser. Trygghet henger også sammen med åpenhet, ærlighet og ikke minst ydmykhet. Trygghet er noe som sprer seg i atmosfæren om likevel udefinerbart. Der det er trygt setter man seg ned. I bibelen leser vi at Jakob avpasset farten etter forholdene når han ledet feet framover. Selvfølgelig skal vi alle som bibelen sier «vokse til manns modenhet», men tiden for dette er vel forskjellig for oss alle. Noen ganger blir barn vurdert kun etter fremtreden og utseende og uten å bli verdsatt for det de er, og jeg kjente en familie med både gullgutt og hoggestabbe. Våre menigheter skal være frie for slike ting, der skal vi bære hverandres byrder.

Og vi må vel innrømme det, menigheter er også ulike. De kan være varme og inkluderende eller kalde og formelle. Frank Mangs beskriver dette så treffende i en av sine bøker. Som vanlig ble folk frelst der han prekte og han beskriver sin opplevelse av en menighet slik der han sto på prekestolen og så på forsamlingen og de nyfrelste - «jeg synes synd på disse som skal komme inn i dette ishus av en menighet». Mulig isen kom fra ledergruppen - jeg vet ikke. Selv har jeg aldri vært inne i et slikt ishus, heldigvis, men varmenivået kan vel saktens være ulikt.

Det er den gode, kontinuerlige tilstedeværelse som skaper trygghet hos barna. Og det er også nærheten og relasjonen til «de gamle» som skaper trygghet hos de nyfrelste, barna. De blir rett og slett som oss - på godt og ondt. Men når mødrene og fedrene selv er utrygge, hva da? For jeg vil jo forbli der det er trygt.

Og trygghet bygges alltid på en trygg relasjon, «Men straks talte han til dem og sa: Vær frimodige! Det er meg, frykt ikke». (‭Markus‬ ‭6‬:‭50‬ NB)

Jesu blotte nærvær skape den nødvendige tryggheten. Mulig noen behøver en trygg hånd å holde framfor å høre mer om Guds nåde - for om diagnosen er feil blir behandlingen feil også! Det hjelper jo ikke med mer nåde når man likevel er trygg i Gud, bare er utrygg på seg selv. Da behøves oppmuntring og bekreftelse fra trygge venner. Dette har jeg erfart selv også.

Og til slutt, vi er alle mennesker med vår styrke og våre svakheter. Det gjelder den største leder til det "minste" menighetsmedlem. Men uansett status, hos Gud er det befrielse. Enten det gjelder å være engstelig ambivalent eller engstelig unnvikende eller rett og slett desorientert eller hva det nå er. Gud har innsatt i sin menighet hjelp for deg. Tenk også på sangen - jeg er trygg hos deg...