Brev 32 - Inn/ut av en(som)heten!

Kristen enhet og kristen en(som)het.
Kall det dagdrømmeri, men de gamle menn skal jo ha drømmer. Drømme videre om det de selv ikke alltid oppnådde. Og så skal man dele drømmene med de yngre, kanskje finner de at drømmen har livets rett? Og når de griper de gamles drømmer vil Herren utgyte sin Ånd over dette og gi syner og åpenbaringer. Som Paulus sier - derfor ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn....
"Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner". (‭Joel‬ ‭3‬:‭1‬ NB)
Nå dagdrømmer jeg om at ensomhet kan gå over til enhet og innadvendthet til mangfold og utadvendthet.
For man man kan være ensom i vennekretsen og føle seg inkludert i ensomheten. Et vers jeg husker kan illustrere noe av dette: Jeg synes så glad, i vennenes rad. Men hjertet var nær ved å briste, men det var det ingen som visste.
Julen er jo  for mange ensomhetens høytid, det er fordi de fleste av oss kanskje assosierer julen med lukter, matretter og en stooooor familie som fryder seg sammen med en flott julegran i bakgrunnen. Det fortelles at det er hele 70.000 ensomme mennesker i Norge og at rundt én million bor alene.
Det er faktisk fullt mulig å være ganske så ensom i midt i en velfungerende menighet også. Én form for ensomhet er å ikke bli forstått, man kan faktisk være ensom midt i familiekretsen. En annen form kan være egen  eksklusivitet, ingen andre når opp til meg....
Når to eller fler ensomme finner hverandre går ensomheten over til fellesskap. Og i fellesskapet kan ting deles og det går over til synergi (synergi = medvirkning, samvirkning, gjensidig forsterkning gjennom å virke samtidig).

Men hva når menigheter blir ensomme og lever i sin egen rettroenhet eller eksklusivitet? Når man lever i sitt eget trossamfunns opphøyethet og har nok med å bøte egne fiskegarn blir det en antisynergi....
I et utvidet perspektiv så kan vi vel si at kristne forsamlinger og kirkesamfunn lever i en form for(kollektiv) ensomhet. Man ser bare seg/oss selv og deler egne/våre opplevelser med likesinnede innenfor egne grenser. Er det egentlig ønske om kristen enhet?
Og er vår kristne enhet dette å titte over gjerdene til hverandre og sier halleluja - nå er vi ett!!!
Som vanlig menighetsmedlem vet jeg kanskje mer om kirkehistorien en om nåtidens menigheter i mitt distrikt. En fellessamling i ny og ne utdyper heller ikke dette. Jeg vet ingenting om metodistene, kirkene, frikirkene, pinsevennene og alle andre venner i mitt geografiske område, jeg er fortsatt ensom i alt enhetsstrevet - om det finnes noe sådant da?
Man kan jo ikke bare komme sammen for å se på stjernene. Det er jo først når noe gjøres sammen, et langsiktig fellesoppdrag, at enheten kommer.

En av samtidens enhetsbestrebere bærer navnet Peter Halldorf, hans engasjement virker livsnært og ekte, men vil det fungere for meg? Peter Halldorf kan jo gjøre hva han vil, reise hvor han vil og som skribent kan han kommunisere hva han vil. Jeg er bundet til min egen forsamling og det som forgår der. Og om distriktets pastorer møtes i ny og ne kunne de like godt hatt sine samlinger på planeten Mars, deres "enhet" berører meg lite.
Kristen enhet på lederplan berører ikke meg, de vil ha sine egne får i sin egen fold.
En gang årlig avholdes fellesmøter, enkelte kaller det fellesferie, selv om fellesmøter i seg selv er et prisverdig tiltak. Bedre noe en ingenting og mange er faktisk blitt frelst i disse fellesarrangementene. Men gjennom alle de år jeg har benket meg i disse aktivitetene har disse ikke gitt meg noe nærhet til mine åndelige slektninger. Det samme fortalte en prest i Den norske kirke meg, i de tverrkirkelig arrangementer han var med på klumpet de enkelte samfunnsmedlemmer seg sammen i hver sin gruppe. Den nærmeste form for felleskap er kanskje å høre en forkynner fra nabomenigheten.
Kan man ha enhet uten samordning eller samhandling? Neppe!
Det optimale for kristen enhet finner vi i Apostlenes gjerninger, men dit vil vel ingen. Der er farlig å bli alt for bibelsk (men alt kan jo selvfølgelig ikke overføres med blåpapir til vår tid). "Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭2‬:‭44‬ NB)
Så jeg ser det slik at om enheten er målløs er den også verdiløs, det er ikke noe mål i seg selv å være ett. Enhet må være det første delmålet i et felles arbeide og metodikk for å vinne verden for Gud.
Jesus sier at denne verdens barn er klokere enn lysets barn, men der burde jo være omvendt!
"Herren roste den urettferdige forvalteren fordi han hadde skikket seg klokt. For denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn". (‭Lukas‬ ‭16‬:‭8‬ NB)
Er det egoismen som hindrer Guds rike å vokse, for vi kristne er bare kloke mot vår egen "sekt" og ikke mot hele den kristne slekt.
Om vi ser til hverandre og krysser konfesjonsgrensene én eller to ganger i året kan vi av den grunn ikke kalle det enhet. Tenk etter de berømte ordene i det kommunistiske manifest - arbeidere i alle land foren dere.... Dette manifest lyder som et ekko fra oldtidens Babylon hvor folket ville bygge et tårn. Til og med Gud erkjenner enhetens kraft og må stoppe dette tiltaket.
"Og Herren sa: Se, de er ett folk, og de har alle samme språk. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre". (‭1 Mosebok‬ ‭11‬:‭6‬ NB)
Nå må vi virkelig rope og be - kristne i alle leire, foren dere....
Det var utviklet en dødens synergi i gamle Babylon, kan Guds folk utvikle en livets synergi? Vi har alle muligheter rett foran våre neser - hvem griper den!
Når alt er mulig for mørkets barn, hva kan ikke da lysets barn utrette?
Kristen enhet begynner med Ånden, ikke motsatt. Guds Ånd kommer ikke fordi vi klarer å konstruere en økumenisk enhet, men Ånden skaper enhet der den kommer til som en levende vannstrøm.
Vet du forresten hvorfor Muhammed klarte å erobre hele den Arabiske halvøya? Ikke fordi han var en spesielt dyktig kriger og strateg, men fordi de omliggende stammene aldri klarte å bli enige - tragisk...
Enheten for Guds folk er ikke bare et mål, den må også være et middel. Det gir mulighet til å utføre noe, for skal det gjøres noe sammen må man være sammen.
Å være mange som samvirker kan sammenlignes med å betjene en rambukk. Jo soliditet porter jo tyngre rambukk som igjen behøver flere bærere. Billy Graham kan vel kalles en Herrens rambukk. Men uten et organisasjonsapparat rundt seg ville hans tjeneste utrette svært lite.  40.000 mennesker møtte fram på Ullevål stadion i Oslo 3. juli i 1955 for å lytte til denne  amerikanske vekkelsespredikanten.
Han besøkte Norge i 1978 også og det var vel da at disse møtene ble overført til storskjermer rundt omkring i Norge. Jeg var i hvert fall med som rådgiver under et felleskristelig arrangement med nevnte predikant på storskjerm i Fredrikstad.
Fellesskap med felles mål må vel være det optimale.
Enhet som ikke gir praktisk uttelling vil i grunnen oppheve seg selv...
WWJD om han dukket opp i en by og sammenkalte til et fellesmøte?