Enhetsstrev - forgjeves eller unødvendig?

Om kristen enhet.
Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, (‭Johannes‬ ‭17‬:‭20-22‬ NB)
Dette med å være ett er mange opptatt med (om de er det da?). For det man er opptatt og finner viktig, det gjør man noe med. Men så dukker spørsmålet uvegerlig opp, er det mer enhet enn vi er klar over? Streves det etter noen som allerede finns?Er Jesus allerede bønnhørt, eller er han ikke det slik at vi må be videre. Guds ord sier at vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme. Er vi ett så er vi ett - vi kan jo ikke bli «ettett»?
Den som tror og blir døpt blir også innlemmet i Kristi legeme, enheten er gitt fra starten av. Men kan man bli noe man allerede er - eller gå inn i et rom man er inne i? Altså å prøve å bli noe man allerede er eller prøve komme til et sted man for øyeblikket befinner seg på på kan gi visse problemer til den som forsøker.
Fra ekteskapets verden så er ektefellene ett, selv om ekteskaper består av to ulike personer som deler bord og seng som det heter. Enheten er gitt av Gud ved ekteskapets inngåelse, og det er det lite man kan gjøre med det. Er det ett så er det ett. Paulus bruker også bildet av mann og hustru som ett eksempel på menigheten, Og Jesu relasjon til denne.
Så jeg har derfor den oppfatning at Jesus ble bønnhørt lenge før den første person ble frelst og innlemmet i menigheten. Og fra de første som ble frelst på pinsedagen til alle milliardene som er frelst opp til i dag så er alle disse ett, for det dømmes åndelig som bibelen sier.
Hva er så problemet? Jo, det er når man prøver å slå sammen kirkesamfunn. Kirkesamfunn kan nemlig ikke bli ett, og hvorfor skal de bli det? Igjen tilbake til ekteskapet, man behøver ikke kle seg likt, ha samme interesser og samme mening for å være gift. Man er ett likevel. Det avgjørende er at det i enheten er kjærlighet. Kjærlighet kan ikke skjules. Det som fører verden til tro er menighetenes innbyrdes kjærlighet, ikke at de slår seg sammen  til én kirke. Det har til alle tider vært stridigheter i kristne miljøer og mellom grupperinger. Og er det ikke strid om tro og trosoppfatninger så er det strid om sangstil. Ja, innom visse menigheter i Norge i dag så er det en slik uenighet om sangstil at en sammfunnsavis beskrev det som lovsangskrigen! Ufattelig. Og tross strider så er man ett!
Og midt oppe i alt dette prøver noen å lage enhet i en institusjon som allerede er ett, menigheten. Det blir nok forgjeves det.
Men er det feil å arbeide for kristen enhet? Etter mitt syn må vi fortsette med det, men på riktig måte. Guds ord taler om Åndens enhet i fredens sambånd. Vi må begynne i Ånden og ikke i spekulative anstrengelser. Minner meg om bøndene som hadde gjess og ender i hver sin dam. Det gikk jo greit, for endene visste i hvilken dam de tilhørte. Men så kom flommen.....
Og jeg får si som Harald Heide-Steen jr.: «vi kan jo ikke se den grense under vann!»

Og til slutt, bibelen sier at det som et født av Gud elsker det som er født av Gud. Kan man da komme noe nærmere....