Skatteetaten.no/sykkel/pensjonist.
For hyggelig pensjonistinfo kan også ringes 08888.
Koselig at du titter inn her på min blogg. Og du har sikkert allerede forstått at det hele er en liten aprilspøk. Men spøk og alvor er perlevenner. Jeg mener høyst alvorlig at dokumentert trening, spesielt for 40+ hvis mager begynner å ese ut, bør honoreres med skattefritak for organisert kroppsvedlikehold.
Her deler jeg mine tanker med deg, kommenter gjerne på bloggen slik at ettertiden kan lese meningsutvekslingene. Facebook er et dårlig sted å kommentere blogginnlegg på...
torsdag, mars 31, 2016
mandag, mars 28, 2016
Bibelvitser og spotting
Noe av det tristeste jeg hører er bibelvitser, og spesielt trist er det når det kommer fra en predikantmunn. Men det er heldigvis ikke så ofte (vil bemerke at jeg aldri har hørt noe slikt fra LO predikanter). Noen av dem går ut på å sitere skriften slik at det får en dobbeltbunnet betydning. Ved andre tilfeller benyttes bibelord i spesielle (morsomme) sammenhenger for å få fram en annen mening. Ved et par anledninger har jeg overhørt dette der en gruppe forkynnere var samlet. Og slikt har lett for å dra seg på, "alle" husker en vits.
Guds ord sier at det hjertet er fylt av, det taler munnen. Men en kilde kan ikke samtidig gi både friskt og beskt vann. Derfor ble jeg veldig forundret.....
Helt ufrivillig for meg har disse vitsene hengt seg på disse servitørene, men jeg drikker ikke melk som det svømmer fluer i! Når jeg ser eller hører disse predikantene da dukker disse vitsen(e) de fortalte opp som en sky i horisonten.
Vår tale skal være tekkelig og krydret med salt sier Paulus. Tungen kan ingen temme sier Jakob. Nei, vi kan ikke temme den ved egen anstrengelse, men ved Guds Ånds hjelp.
Det 2. bud sier at vi ikke skal misbruke Guds navn, det betyr vel også hans ord?
En annen ting mange ikke tenker på er at vi ikke skal spotte, hverken andre religioner eller åndsmakter. Bibelen advarer mot dette.
....og spotter høye åndemakter. Men ikke engang overengelen Mikael våget å felle en spottende dom da han trettet med djevelen om Moses’ legeme, men sa: Må Herren straffe deg! (Judas 1:8-9 NB) Les også 2. Pet. 2:10-11.
Vi skal kaste ut demoner - ja! Vi skal stå djevelen imot - ja, men vi har ingen rett til å spotte. Når vi gjør det mister vi fotfestet i frasparket - og så ligger vi der.
Og forøvrig: "Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver". (Kolosserne 4:5-6 NB)
Jeg har mye å jobbe med i mitt eget liv, men å misbruke Guds ord holder jeg meg langt fra....
Guds ord sier at det hjertet er fylt av, det taler munnen. Men en kilde kan ikke samtidig gi både friskt og beskt vann. Derfor ble jeg veldig forundret.....
Helt ufrivillig for meg har disse vitsene hengt seg på disse servitørene, men jeg drikker ikke melk som det svømmer fluer i! Når jeg ser eller hører disse predikantene da dukker disse vitsen(e) de fortalte opp som en sky i horisonten.
Vår tale skal være tekkelig og krydret med salt sier Paulus. Tungen kan ingen temme sier Jakob. Nei, vi kan ikke temme den ved egen anstrengelse, men ved Guds Ånds hjelp.
Det 2. bud sier at vi ikke skal misbruke Guds navn, det betyr vel også hans ord?
En annen ting mange ikke tenker på er at vi ikke skal spotte, hverken andre religioner eller åndsmakter. Bibelen advarer mot dette.
....og spotter høye åndemakter. Men ikke engang overengelen Mikael våget å felle en spottende dom da han trettet med djevelen om Moses’ legeme, men sa: Må Herren straffe deg! (Judas 1:8-9 NB) Les også 2. Pet. 2:10-11.
Vi skal kaste ut demoner - ja! Vi skal stå djevelen imot - ja, men vi har ingen rett til å spotte. Når vi gjør det mister vi fotfestet i frasparket - og så ligger vi der.
Og forøvrig: "Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver". (Kolosserne 4:5-6 NB)
Jeg har mye å jobbe med i mitt eget liv, men å misbruke Guds ord holder jeg meg langt fra....
søndag, mars 27, 2016
Når headhunterne ser bak gardinene...
Lederskap, ledelse og vekst.
Når headhunterne ser bak gardinene...
Det er mange kriterier for å være - eller bli en god toppleder. Et headhuntingfirma jeg leste om gikk ofte dypere en CV'n under sin jakt på gode lederaspiranter. De hadde funnet ut de lederne de hadde vært "heldige" med hadde ofte et velfungerende familieliv. De sjekket kandidatenes forholdet til familiemedlemmene, om de hadde tid for disse og om de faktisk tok tid til å hvile og å passe på seg selv. Det avgjørende var nemlig at om de skulle ta vanskelige avgjørelser da måtte de være i harmoni med seg selv. Det er jo slik at trygge mennesker utstråler trygghet og på den måten påvirker sine medarbeidere. Noen ledere leder (burde ikke) alene. Det forteller om "jeg alene vite best" og utrygghet. Utrygghet sprer utrygghet. Ledere bygger i andre det de er selv. Hjemmet er faktisk det egentlige arnestedet for våre gode eller dårlige valg.
Det er ikke gull alt som glimrer, ei heller mennesker hvis fasade og fremtreden kan virke feilfri og blendende. Dette hadde nevnte headhuntingfirma forstått. Vi bedømmer ofte etter det vi ser og hører, Gud ser hjertene.
Døm ikke noe før tiden sier Guds ord. Det kan bety både hva vi bedømmer
som bra eller også som dårlig. Derek Prince forstod dette og svarte engang på et spørsmål om hva han mente om NN pastor. Jeg vet ikke svarte han, jeg har ikke møtt kona hans ennå!
Og så over til menighetsvekst, prinsipper og visjoner. Ofte så blir det vel med litt nysgjerrighet tittet på menigheter som lykkes - hva er hemmeligheten? Videre kommer så standardspørsmålene, hva er deres visjon, hvordan er lovsangen, preker pastoren bra, hvordan er lederskapet satt sammen osv.
Uten at jeg kan dokumentere riktigheten av eksemplet nedenfor så husker jeg et tv-program om maratonløpere og hvorfor etiopiske løpere ofte ble de beste. Det ble forsket på teknikk, bevegelsesmønster og alt annet som var registrerbart. Men de lignet stort sett på alle andre maratonløoere, de fant ingen markante skiller. Inntil de kom på noe helt annet - etioperne hadde mindre og lettere føtter. Mindre vekt å dra på for de etiopiske musklene. Årsak og virkning var ikke som tenkt.
Ofte kan vi tenke at mer salvelse gir økning i medlemstallene, men nødvendigvis ikke.
Velfungerende mennesker er alltid attraktive - også pastorer. Når bibelen talere om at ledere skal ha velfungerende hjem med lydige barn så har det en dypere mening. Nøkkelen er et familieliv i kjærlighet. Det som er trist å registrere er at mange rikskjendiser kommer fra kristne hjem, men så har de har vendt ryggen til kristendommen fordi de opplevde mye lov og lite liv. Disse har stått fram både på TV og i aviser og fortalt om sin kristne barndom. Dessverre kan også predikant- og pastorbarn fortelle om det samme.
Og hva skjer med en kirke når de som skal betjene andre ikke klarer sitt eget privatliv? Guds ord sier advarende at ikke mange skal bli lærer - men det må vel gjelde hyrder og andre ledere også. Paulus retter pekefingeren mot seg selv og sier at han som preker for andre ikke selv må være uverdig til dette.
Og da vil jeg vende tilbake til menighetsvekst - kan menigheter bygges med riktige prinsipper og metoder?
Det vi har gir vi deg sa Peter og Johannes til den lamme mannen. De hadde noe å gi - og mannen gikk. Men den lamme mannens forventning var ikke å motta et mirakel - han hadde blitt glad for bare en mynt.
Men så er det å ha noe å gi da. Peter og Johannes overførte liv, og det er det saken dreier seg om. Å ha liv å overføre er å overføre det livet man har. Man kan ikke overføre lånt liv (eller riktige prinsipper). Kurs i lederskap og administrasjon hjelper en menighet lite om ikke familien koker og syndet av det livet man ønsker i menigheten. Om jeg taler med menneskers eller englers tunger, men ikke har kjørlighet....
Hørte om en skuffet man en gang som slet litt i ekteskapet. Jeg har lest boka (med de riktige ordene), men det hjalp ingen ting sukket han. Ja, vi kan faktisk gjøre ting riktig, velge de riktige ordene, men resultatet uteblir.
Fra bil- og flyindustrien utvikles stadig nye modeller oo utgaver. Først bygges en prototype. Den testes og prøves og når den er funnet ok settes den i serieproduksjon.
Hjemmet er prototypen på menigheten. Det som leves ut der multipliseres i menigheten. Det jeg mener her er ikke det "perfekte", men det sanne. At vi i våre hjem tåler og tilgir hverandre når det brister og at kjærligheten er kappen som dekker over våre svakheter.
Og det å ha et velfungerende hjem betyr ikke at det av den grunn bør være problemfritt, det er hvordan man lever ut og takler det.... Det kreves nødvendigvis mer av ledere enn av fåreflokken.
"Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den", (Efeserne 5:25 NB)
Timoteus fikk beskjed om å være et forbilde.
La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! (1 Timoteus 4:12 NB)
Kan vi si det slik at resultatet i kirken hentes fra livet i hjemmet?
Til slutt ønsket jeg Guds rike velsignelse over alle våre pastorer med ønske om et herlig, kjærlighetsfullt og åndsfylte liv i hjemmene. Det er det som forplanter seg inn i kirkene.
Når headhunterne ser bak gardinene...
Det er mange kriterier for å være - eller bli en god toppleder. Et headhuntingfirma jeg leste om gikk ofte dypere en CV'n under sin jakt på gode lederaspiranter. De hadde funnet ut de lederne de hadde vært "heldige" med hadde ofte et velfungerende familieliv. De sjekket kandidatenes forholdet til familiemedlemmene, om de hadde tid for disse og om de faktisk tok tid til å hvile og å passe på seg selv. Det avgjørende var nemlig at om de skulle ta vanskelige avgjørelser da måtte de være i harmoni med seg selv. Det er jo slik at trygge mennesker utstråler trygghet og på den måten påvirker sine medarbeidere. Noen ledere leder (burde ikke) alene. Det forteller om "jeg alene vite best" og utrygghet. Utrygghet sprer utrygghet. Ledere bygger i andre det de er selv. Hjemmet er faktisk det egentlige arnestedet for våre gode eller dårlige valg.
Det er ikke gull alt som glimrer, ei heller mennesker hvis fasade og fremtreden kan virke feilfri og blendende. Dette hadde nevnte headhuntingfirma forstått. Vi bedømmer ofte etter det vi ser og hører, Gud ser hjertene.
Døm ikke noe før tiden sier Guds ord. Det kan bety både hva vi bedømmer
som bra eller også som dårlig. Derek Prince forstod dette og svarte engang på et spørsmål om hva han mente om NN pastor. Jeg vet ikke svarte han, jeg har ikke møtt kona hans ennå!
Og så over til menighetsvekst, prinsipper og visjoner. Ofte så blir det vel med litt nysgjerrighet tittet på menigheter som lykkes - hva er hemmeligheten? Videre kommer så standardspørsmålene, hva er deres visjon, hvordan er lovsangen, preker pastoren bra, hvordan er lederskapet satt sammen osv.
Uten at jeg kan dokumentere riktigheten av eksemplet nedenfor så husker jeg et tv-program om maratonløpere og hvorfor etiopiske løpere ofte ble de beste. Det ble forsket på teknikk, bevegelsesmønster og alt annet som var registrerbart. Men de lignet stort sett på alle andre maratonløoere, de fant ingen markante skiller. Inntil de kom på noe helt annet - etioperne hadde mindre og lettere føtter. Mindre vekt å dra på for de etiopiske musklene. Årsak og virkning var ikke som tenkt.
Ofte kan vi tenke at mer salvelse gir økning i medlemstallene, men nødvendigvis ikke.
Velfungerende mennesker er alltid attraktive - også pastorer. Når bibelen talere om at ledere skal ha velfungerende hjem med lydige barn så har det en dypere mening. Nøkkelen er et familieliv i kjærlighet. Det som er trist å registrere er at mange rikskjendiser kommer fra kristne hjem, men så har de har vendt ryggen til kristendommen fordi de opplevde mye lov og lite liv. Disse har stått fram både på TV og i aviser og fortalt om sin kristne barndom. Dessverre kan også predikant- og pastorbarn fortelle om det samme.
Og hva skjer med en kirke når de som skal betjene andre ikke klarer sitt eget privatliv? Guds ord sier advarende at ikke mange skal bli lærer - men det må vel gjelde hyrder og andre ledere også. Paulus retter pekefingeren mot seg selv og sier at han som preker for andre ikke selv må være uverdig til dette.
Og da vil jeg vende tilbake til menighetsvekst - kan menigheter bygges med riktige prinsipper og metoder?
Det vi har gir vi deg sa Peter og Johannes til den lamme mannen. De hadde noe å gi - og mannen gikk. Men den lamme mannens forventning var ikke å motta et mirakel - han hadde blitt glad for bare en mynt.
Men så er det å ha noe å gi da. Peter og Johannes overførte liv, og det er det saken dreier seg om. Å ha liv å overføre er å overføre det livet man har. Man kan ikke overføre lånt liv (eller riktige prinsipper). Kurs i lederskap og administrasjon hjelper en menighet lite om ikke familien koker og syndet av det livet man ønsker i menigheten. Om jeg taler med menneskers eller englers tunger, men ikke har kjørlighet....
Hørte om en skuffet man en gang som slet litt i ekteskapet. Jeg har lest boka (med de riktige ordene), men det hjalp ingen ting sukket han. Ja, vi kan faktisk gjøre ting riktig, velge de riktige ordene, men resultatet uteblir.
Fra bil- og flyindustrien utvikles stadig nye modeller oo utgaver. Først bygges en prototype. Den testes og prøves og når den er funnet ok settes den i serieproduksjon.
Hjemmet er prototypen på menigheten. Det som leves ut der multipliseres i menigheten. Det jeg mener her er ikke det "perfekte", men det sanne. At vi i våre hjem tåler og tilgir hverandre når det brister og at kjærligheten er kappen som dekker over våre svakheter.
Og det å ha et velfungerende hjem betyr ikke at det av den grunn bør være problemfritt, det er hvordan man lever ut og takler det.... Det kreves nødvendigvis mer av ledere enn av fåreflokken.
"Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den", (Efeserne 5:25 NB)
Timoteus fikk beskjed om å være et forbilde.
La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! (1 Timoteus 4:12 NB)
Kan vi si det slik at resultatet i kirken hentes fra livet i hjemmet?
Til slutt ønsket jeg Guds rike velsignelse over alle våre pastorer med ønske om et herlig, kjærlighetsfullt og åndsfylte liv i hjemmene. Det er det som forplanter seg inn i kirkene.
torsdag, mars 24, 2016
Vekkelse
Drømmen om vekkelse!
I et engelsk oppslagsverk leser om vekkelse, på engelsk revival som betegnes som: reweakened interest in religion - men også: Restoration to validity of something lapsed or set avside...
Vekkelse kan derfor defineres som å føre noe tilbake til det opprinnelige eller tilbake til det som det skal være. Man våkner opp og tar fatt igjen der det glapp. Vekkelse er ikke noe som hender rundt oss - de skjer i oss!
Selv om jeg har hørt mye mer om vekkelse enn jeg har sett av det, så skaper ordet faktisk forventning. Og vår forventning forteller om tro - på Gud.
Har hørt om familivekkelser hvor ett familiemedlem har blitt frelst og dette så igjen spredte seg til hele familien, eller om vekkelser i enkeltmenigheter eller på plasser, men noen nasjonal vekkelse her i landet har vel inntil videre bare vært på ønskestadiet.
Vi må vel helt tilbake til Hans Nielsen Hauges tid for å spore noe som lukter av vekkelse, og denne haugianske vekkelsen bestod vel egentlig mer av én manns harde arbeidsvirksomhet enn av "ilden som falt"!
For en kjent forkynner uttalte en gang at vekkelsen kommer når ilden faller som på pinsedag!
Så har vi vel også hatt noen kraftige innhogg i satans rike v/ Frank Mangs og andre evangelister, men ikke egentlig noen vekkelse i så måte.
På konferansen til JK nå nylig talte den brasilianske pastoren Rosélen Boerner Faccio som meddelte at Gud har fortalt henne sin strategi for vekkelse i Norge. Den skal ikke starte med mange, men med få. Brasilianske Boerner Faccio har selv vært med i en vekkelse i Milano i Italia der hun sammen med menigheten hun er pastor i har plantet over 50 menigheter de siste 5 årene.
Hun tror det vil starte en vekkelse i Norge nå.
Ja, dette kan leses i et referat i Korsets Seier. Ordet vekkelse er et ord som smaker godt. Selv har jeg hørt dette velsignede ordet i snart 55 år. Jeg har også lest om det i mange bøker og også lest og hørt mange oppskrifter om hvordan dette skal gå til.
Men den/de som tror på en vekkelse som kommer bør vel bevise det ved sin tro og ved sine gjerninger (altså i dette tilfelle bønn) som Jakobs brev beskriver det.
(Og det er mange som i disse dager ber om at Guds rike igjen skal bli synlig i Norge - takk og lov for det)
For hva er det som egentlig hender når det er vekkelse. Det grunnleggende er vel at en større menneskesamling samtidig opplever at de må vende seg til Gud. De ser sin synd og ber om syndenes forlatelse. Frukten av dette er glede, harmoni og en ny livsstil basert på bibelens lære.
Ja, dette er mulig den romantiske oppfatningen av vekkelse.
Men "baksiden" av vekkelsesmedaljen er også dette at vi også sannsynligvis vil møte nyfrelste mennesker med et liv i traser. Mange har lidt skipbrudd i sitt familieliv, hatt kriminell bakgrunn, har vært stoffmisbrukere, vært offer for overgrep osv.
Så skal disse menneskene intergreres i vårt menighetsmiljø, endre livsstil, omgangskrets, gå på gudstjenester og begynne med en "kristelig" livsførsel. Og etterhvert bli fruktbærende grener på vintreet.
Det betyr at vi "gamle cirkushester" må glemme oss selv og bare tenke på de andre. Vekkelse betyr arbeide over hele fjøla.
Det er et begrep som svirrer rundt i næringslivet, det er ordet resultatorientert. Med resultatorientert menes oftest mye eller mange. I kirkelige kretser heter det menighetsvekst. Den letteste vei til menighetsvekst er selvfølgelig vekkelse. Det er bare det sørgelige faktum at vekkelsen som oftest uteblir, da er det bare ordet "hardt arbeide" som gjenstår. Eller som Paulus sier - jeg har arbeidet mere enn dere alle. Vil vi bli hans etterfølgere på dette området? Den bibelske terminologi kjenner ikke dette ordet vekkelse, men heller som Paulus sier "i alle fall og frelse noen". Da er vi tilbake til ordet som det tidligere ofte ble harseleret med - et jevnt godt virkeår.
Ofte bli menigheter og pastorer som har lykkedes i sin virksomhet løftet opp. Men sjelden disse trosheltene som har vært tro over lite og har stått på sin post livet ut. Paulus sier jo at vår ros er utelukket....
Et annet ord er kvalitetssikring, i kristen terminologi må det vel bety livskvalitet.
Og det med kvalitet da, med kvalitet mener jeg å gjøre kirkemedlemmer trygge i sin tro og hjelpe dem til å bli harmoniske gudsmennesker.
Og om detter skriver apostelen Johannes i sitt brev: "jeg ønsker at det du skal ha det godt likesom din sjel har det godt...".
Egentlig skulle det være "forbudt" med nye medlemmer før vi har bekreftet at de nåværenevhar det godt. Vi må jo ikke be om fler om vi ikke kan hjelpe de vi allerede har? Vekkelse er jo ikke først og fremst om å fylle kirkebenker, det dreier seg om å fylle himmelen!
Derfor ser jeg det slik at det viktigste vi gjør i menighetsarbeidet er det som Paulus sier: "og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer". (Apostlenes gjerninger 20:31 NB)
Er jeg min brors vokter sa Kain. Ikke mye omsorg der!
Guds ord sier: "La Kristi ord bo rikelig hos dere , så dere lærer og FORMANER hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger yndig i deres hjerter for Gud,
Menigheter skal ikke fungere som moderne sykehus, først skalpell - så plei deg selv!
I menigheten har alle alltid omsorg for hverandre - ikke rasjonalisering der.
Og til slutt, er egentlig vekkelse noe vi behøver fordi vi ikke er der vi normalt skulle være? Når vårt gudstjenesteliv er tilbedelse av treenigheten, Fader, sønn og Hellig ånd i Åndens kjærlighet og kraft. Med Kristi ord rikelig i blant oss, med nådegavene på rett plass og i harmoni med Åndens ledelse - da er jo himmelen her - og da har vi jo det som kalles vekkelse.
Og vekkelse er jo det Gud vil!
I et engelsk oppslagsverk leser om vekkelse, på engelsk revival som betegnes som: reweakened interest in religion - men også: Restoration to validity of something lapsed or set avside...
Vekkelse kan derfor defineres som å føre noe tilbake til det opprinnelige eller tilbake til det som det skal være. Man våkner opp og tar fatt igjen der det glapp. Vekkelse er ikke noe som hender rundt oss - de skjer i oss!
Selv om jeg har hørt mye mer om vekkelse enn jeg har sett av det, så skaper ordet faktisk forventning. Og vår forventning forteller om tro - på Gud.
Har hørt om familivekkelser hvor ett familiemedlem har blitt frelst og dette så igjen spredte seg til hele familien, eller om vekkelser i enkeltmenigheter eller på plasser, men noen nasjonal vekkelse her i landet har vel inntil videre bare vært på ønskestadiet.
Vi må vel helt tilbake til Hans Nielsen Hauges tid for å spore noe som lukter av vekkelse, og denne haugianske vekkelsen bestod vel egentlig mer av én manns harde arbeidsvirksomhet enn av "ilden som falt"!
For en kjent forkynner uttalte en gang at vekkelsen kommer når ilden faller som på pinsedag!
Så har vi vel også hatt noen kraftige innhogg i satans rike v/ Frank Mangs og andre evangelister, men ikke egentlig noen vekkelse i så måte.
På konferansen til JK nå nylig talte den brasilianske pastoren Rosélen Boerner Faccio som meddelte at Gud har fortalt henne sin strategi for vekkelse i Norge. Den skal ikke starte med mange, men med få. Brasilianske Boerner Faccio har selv vært med i en vekkelse i Milano i Italia der hun sammen med menigheten hun er pastor i har plantet over 50 menigheter de siste 5 årene.
Hun tror det vil starte en vekkelse i Norge nå.
Ja, dette kan leses i et referat i Korsets Seier. Ordet vekkelse er et ord som smaker godt. Selv har jeg hørt dette velsignede ordet i snart 55 år. Jeg har også lest om det i mange bøker og også lest og hørt mange oppskrifter om hvordan dette skal gå til.
Men den/de som tror på en vekkelse som kommer bør vel bevise det ved sin tro og ved sine gjerninger (altså i dette tilfelle bønn) som Jakobs brev beskriver det.
(Og det er mange som i disse dager ber om at Guds rike igjen skal bli synlig i Norge - takk og lov for det)
For hva er det som egentlig hender når det er vekkelse. Det grunnleggende er vel at en større menneskesamling samtidig opplever at de må vende seg til Gud. De ser sin synd og ber om syndenes forlatelse. Frukten av dette er glede, harmoni og en ny livsstil basert på bibelens lære.
Ja, dette er mulig den romantiske oppfatningen av vekkelse.
Men "baksiden" av vekkelsesmedaljen er også dette at vi også sannsynligvis vil møte nyfrelste mennesker med et liv i traser. Mange har lidt skipbrudd i sitt familieliv, hatt kriminell bakgrunn, har vært stoffmisbrukere, vært offer for overgrep osv.
Så skal disse menneskene intergreres i vårt menighetsmiljø, endre livsstil, omgangskrets, gå på gudstjenester og begynne med en "kristelig" livsførsel. Og etterhvert bli fruktbærende grener på vintreet.
Det betyr at vi "gamle cirkushester" må glemme oss selv og bare tenke på de andre. Vekkelse betyr arbeide over hele fjøla.
Det er et begrep som svirrer rundt i næringslivet, det er ordet resultatorientert. Med resultatorientert menes oftest mye eller mange. I kirkelige kretser heter det menighetsvekst. Den letteste vei til menighetsvekst er selvfølgelig vekkelse. Det er bare det sørgelige faktum at vekkelsen som oftest uteblir, da er det bare ordet "hardt arbeide" som gjenstår. Eller som Paulus sier - jeg har arbeidet mere enn dere alle. Vil vi bli hans etterfølgere på dette området? Den bibelske terminologi kjenner ikke dette ordet vekkelse, men heller som Paulus sier "i alle fall og frelse noen". Da er vi tilbake til ordet som det tidligere ofte ble harseleret med - et jevnt godt virkeår.
Ofte bli menigheter og pastorer som har lykkedes i sin virksomhet løftet opp. Men sjelden disse trosheltene som har vært tro over lite og har stått på sin post livet ut. Paulus sier jo at vår ros er utelukket....
Et annet ord er kvalitetssikring, i kristen terminologi må det vel bety livskvalitet.
Og det med kvalitet da, med kvalitet mener jeg å gjøre kirkemedlemmer trygge i sin tro og hjelpe dem til å bli harmoniske gudsmennesker.
Og om detter skriver apostelen Johannes i sitt brev: "jeg ønsker at det du skal ha det godt likesom din sjel har det godt...".
Egentlig skulle det være "forbudt" med nye medlemmer før vi har bekreftet at de nåværenevhar det godt. Vi må jo ikke be om fler om vi ikke kan hjelpe de vi allerede har? Vekkelse er jo ikke først og fremst om å fylle kirkebenker, det dreier seg om å fylle himmelen!
Derfor ser jeg det slik at det viktigste vi gjør i menighetsarbeidet er det som Paulus sier: "og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer". (Apostlenes gjerninger 20:31 NB)
Er jeg min brors vokter sa Kain. Ikke mye omsorg der!
Guds ord sier: "La Kristi ord bo rikelig hos dere , så dere lærer og FORMANER hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger yndig i deres hjerter for Gud,
Menigheter skal ikke fungere som moderne sykehus, først skalpell - så plei deg selv!
I menigheten har alle alltid omsorg for hverandre - ikke rasjonalisering der.
Og til slutt, er egentlig vekkelse noe vi behøver fordi vi ikke er der vi normalt skulle være? Når vårt gudstjenesteliv er tilbedelse av treenigheten, Fader, sønn og Hellig ånd i Åndens kjærlighet og kraft. Med Kristi ord rikelig i blant oss, med nådegavene på rett plass og i harmoni med Åndens ledelse - da er jo himmelen her - og da har vi jo det som kalles vekkelse.
Og vekkelse er jo det Gud vil!
søndag, mars 13, 2016
Strøtanker om å tenke og å velge
Om tanker og valgenes kvalitet, kvaler og konsekvens.
Litt ettertanke.
Min far sa at en ulykke sjelden kommer alene og nevnte flere eksempler på dette. Jeg var ikke helt enig med ham der, det var vel heller slik at når ulykken inntraff så ble man mer oppmerksom på noe lignende som hadde hendt.
I en gammel lærebok i landbruk innledes det med: "uhell og mangel på viten går hånd i hånd". Når uhellen formerer seg er det ofte en bakenforliggende årsak.
Men jeg skal ikke skrive om uhell her, det var bare det at at ordtaket om uhell gav meg en ny tanke.
En tanke om en annen lov som er mer sikker en denne "uhellenes lov", nemlig at en tanke sjelden kommer alene. Derfor det lurt å tenke. Og det som er enda mer berikende er å utveksle tanker, da formerer de seg kraftig. En landbrukslærer jeg hadde pleide å si at man må tenke i tid og motsetning for å komme fram til et helhetssyn (?). Det han mente var at vi må ta med alle momenter pluss tidsperspektivet i våre vurderinger. Når kong "jeg alene vite best" sitter på min trone da sulter snart kreativiteten i hjel i dette mitt selvbestaltede kongerike.
Mange tenker på det å tenke - sikkert du også!
Har du hørt om ettertanke, man filosoferer over hva man har utført og hva som egentlig hendte.
René Descartes uttrykkte det i sitt berømte «Cogito, ergo sum»: Jeg tenker, altså er jeg til. Han filosofere seg også fram til Guds eksistens. Han tenkte seg fram til konklusjon at gudsforestillingen nødvendigvis forutsetter en årsak som selv er fullkommen, nemlig Gud. Ettersom dette vesen er fullkomment, det vil si ikke kan oppvise mangler, kan det heller ikke mangle eksistens. Altså: Gud eksisterer.
Jeg ligger milevis fra denne mannens nivå, men jeg eksisterer likevel selv om jeg ikke alltid tenker på det.
En side ved det å tenke er å tenke gjennom sine valg. Må innrømme at mange av mine valg har egentlig vært mangel på valg. Jeg har noen ganger bare sett meg ut og valgt på hvilken plass i strømmen det er mest behagelig for meg å drive. Men det gir sine konsekvenser. Jeg har for eksempel ikke selv valgt yrke, men begynt i nye jobber bare fordi noen ønsket nettopp meg til den ledige stillingen. Da har jeg vært styrt av makelighetens lov. Denne loven har styrt meg helt opp til disse dager, men av og til er det tid for en grundig evaluering.....(som vi alle bør gjøre i blant)!
Det er klokt iblant å la Gud prøve hjertet, er jeg der Gud vil jeg skal være?
"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei"! (Salmene 139:23-24 NB)
Paulus satte også sitt liv og vandring på prøve, var det mening i det han hadde utført inntil nå?
Paulus skriver "Jeg gikk dit opp etter en åpenbaring. Og jeg forela dem, og særskilt dem som gjaldt mest, det evangelium som jeg forkynner blant hedningene - om jeg på noen måte løp eller hadde løpt forgjeves". (Galaterne 2:2 NB)
Mitt vandring langs livets landevei.
Jeg ble kristen i 17 års alderen. Ble medlem i en pinsemenighet og jeg synes livet var topp. Fra min foreldre hadde jeg bakgrunn i kirken som for meg meg var ubeskrivelig kjedelig. Dette var mye bedre. Så oppdaget jeg at det egentlig ikke var så frodig langs veikanten på min nye livsveg. Det var mer teori en praksis. Vi leste kokeboka (bibelen), men det var ingen matlukt som pirret i nesa.
Så begynte ting å hende, men det var utenfor lokalet. Først F.G.B.F.I. (Full gospel) med sine frokostmøter på Hotel City, herlig, men det ble forbuden frukt. Så kom Sarons Dal med tegn, under og mirakler - også forbuden frukt. Så kom Livets Ord og Borg Kristne Senter - enda mer forbuden frukt.
Mye hendte i livets malstrøm, ofte har kreftenes spill regulert livet mer enn egen vilje. Veien videre mot de nitti blir spennende, håper jeg har noe av kjerringa mot strømmen i meg, at jeg trosser strømmen. At jeg gjør det jeg er overbevist om. Og én ting er sikkert, hadde jeg tidlig gått dypere inn i livets problematikk hadde jeg hatt en enda høyere livskvalitet i dag! Men tross alt er jeg fornøyd likevel.
Tilbake til Descartes Filosofi.
Han oppgav 4 regler for tenkningen;
A. Ikke å holde noe for sant som man ikke klart erkjente var det.
B. Å løse opp ethvert problem så langt som mulig i enklere deler.
C. Å gå systematisk frem fra det enkle til det sammensatte.
D. Ved stadig oppregning og kontroll å forsikre seg om at ingenting var utelatt.
Dette er kloke tanker, men ikke tilstrekkelige. Den som ikke regner med Herren kan ikke regne sa Ludvig Karlsen ved en anledning.
"Det finnes ingen visdom og ingen forstand og ingen planer som kan settes opp mot Herren". (Salomos Ordspråk 21:30 NB)
Videre sier Guds ord: "Legg dine gjerninger på Herren, så skal dine planer ha fremgang". (Salomos Ordspråk 16:3 NB)
Likevel er de 4 reglene noe å tenke på når ting roter seg til eller man vil inn på nye områder i livet. Ettertanke kan bevare oss.
Paulus skriver også at enhver må se til hvorledes han bygger videre. Selv om grunnvollen er fra Gud så er den videre byggingen helt og holdent et personlig ansvar. Her har vel jeg sviktet noe (eller mye)!
Til slutt, har Gud hånden på rattet?
Min båt er så liten og havet så stort,
Men Jesus har grepet min hånd.
Når han styrer båten da går det så bra
På veien til himmelens land.
Kan denne sangen apliseres til trafikken og bilens verden?
Har Gud hånden på rattet der....
Jeg må vel i takknemlighet til Gud innrømme at han har reddet meg flere ganger.
Men egentlig styrer vi bilene våre selv. Vi velger å være oppmerksomme på veibanen, velger fil, fart, signaler og avstand til bilen foran. Erfaringen hjelper oss og en 40 åringe kjører ofte bedre enn en 18 åring.
Både de gode og dårlige erfaringen hjelper oss videre framover. Det er sagt at av skade blir man klok, men sjelden rik.
Og her slutter min amatørfilosofiske betraktning om å tenke og å velge. Noen ganger vet man ikke hva man skal velge - vi vil jo ofte se konsekvensen av våre valg før vi velger. Da må vi velge å lytte til Gud.
Men de fleste av mine valg har tydeligvis vært gode!
Litt ettertanke.
Min far sa at en ulykke sjelden kommer alene og nevnte flere eksempler på dette. Jeg var ikke helt enig med ham der, det var vel heller slik at når ulykken inntraff så ble man mer oppmerksom på noe lignende som hadde hendt.
I en gammel lærebok i landbruk innledes det med: "uhell og mangel på viten går hånd i hånd". Når uhellen formerer seg er det ofte en bakenforliggende årsak.
Men jeg skal ikke skrive om uhell her, det var bare det at at ordtaket om uhell gav meg en ny tanke.
En tanke om en annen lov som er mer sikker en denne "uhellenes lov", nemlig at en tanke sjelden kommer alene. Derfor det lurt å tenke. Og det som er enda mer berikende er å utveksle tanker, da formerer de seg kraftig. En landbrukslærer jeg hadde pleide å si at man må tenke i tid og motsetning for å komme fram til et helhetssyn (?). Det han mente var at vi må ta med alle momenter pluss tidsperspektivet i våre vurderinger. Når kong "jeg alene vite best" sitter på min trone da sulter snart kreativiteten i hjel i dette mitt selvbestaltede kongerike.
Mange tenker på det å tenke - sikkert du også!
Har du hørt om ettertanke, man filosoferer over hva man har utført og hva som egentlig hendte.
René Descartes uttrykkte det i sitt berømte «Cogito, ergo sum»: Jeg tenker, altså er jeg til. Han filosofere seg også fram til Guds eksistens. Han tenkte seg fram til konklusjon at gudsforestillingen nødvendigvis forutsetter en årsak som selv er fullkommen, nemlig Gud. Ettersom dette vesen er fullkomment, det vil si ikke kan oppvise mangler, kan det heller ikke mangle eksistens. Altså: Gud eksisterer.
Jeg ligger milevis fra denne mannens nivå, men jeg eksisterer likevel selv om jeg ikke alltid tenker på det.
En side ved det å tenke er å tenke gjennom sine valg. Må innrømme at mange av mine valg har egentlig vært mangel på valg. Jeg har noen ganger bare sett meg ut og valgt på hvilken plass i strømmen det er mest behagelig for meg å drive. Men det gir sine konsekvenser. Jeg har for eksempel ikke selv valgt yrke, men begynt i nye jobber bare fordi noen ønsket nettopp meg til den ledige stillingen. Da har jeg vært styrt av makelighetens lov. Denne loven har styrt meg helt opp til disse dager, men av og til er det tid for en grundig evaluering.....(som vi alle bør gjøre i blant)!
Det er klokt iblant å la Gud prøve hjertet, er jeg der Gud vil jeg skal være?
"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei"! (Salmene 139:23-24 NB)
Paulus satte også sitt liv og vandring på prøve, var det mening i det han hadde utført inntil nå?
Paulus skriver "Jeg gikk dit opp etter en åpenbaring. Og jeg forela dem, og særskilt dem som gjaldt mest, det evangelium som jeg forkynner blant hedningene - om jeg på noen måte løp eller hadde løpt forgjeves". (Galaterne 2:2 NB)
Mitt vandring langs livets landevei.
Jeg ble kristen i 17 års alderen. Ble medlem i en pinsemenighet og jeg synes livet var topp. Fra min foreldre hadde jeg bakgrunn i kirken som for meg meg var ubeskrivelig kjedelig. Dette var mye bedre. Så oppdaget jeg at det egentlig ikke var så frodig langs veikanten på min nye livsveg. Det var mer teori en praksis. Vi leste kokeboka (bibelen), men det var ingen matlukt som pirret i nesa.
Så begynte ting å hende, men det var utenfor lokalet. Først F.G.B.F.I. (Full gospel) med sine frokostmøter på Hotel City, herlig, men det ble forbuden frukt. Så kom Sarons Dal med tegn, under og mirakler - også forbuden frukt. Så kom Livets Ord og Borg Kristne Senter - enda mer forbuden frukt.
Mye hendte i livets malstrøm, ofte har kreftenes spill regulert livet mer enn egen vilje. Veien videre mot de nitti blir spennende, håper jeg har noe av kjerringa mot strømmen i meg, at jeg trosser strømmen. At jeg gjør det jeg er overbevist om. Og én ting er sikkert, hadde jeg tidlig gått dypere inn i livets problematikk hadde jeg hatt en enda høyere livskvalitet i dag! Men tross alt er jeg fornøyd likevel.
Tilbake til Descartes Filosofi.
Han oppgav 4 regler for tenkningen;
A. Ikke å holde noe for sant som man ikke klart erkjente var det.
B. Å løse opp ethvert problem så langt som mulig i enklere deler.
C. Å gå systematisk frem fra det enkle til det sammensatte.
D. Ved stadig oppregning og kontroll å forsikre seg om at ingenting var utelatt.
Dette er kloke tanker, men ikke tilstrekkelige. Den som ikke regner med Herren kan ikke regne sa Ludvig Karlsen ved en anledning.
"Det finnes ingen visdom og ingen forstand og ingen planer som kan settes opp mot Herren". (Salomos Ordspråk 21:30 NB)
Videre sier Guds ord: "Legg dine gjerninger på Herren, så skal dine planer ha fremgang". (Salomos Ordspråk 16:3 NB)
Likevel er de 4 reglene noe å tenke på når ting roter seg til eller man vil inn på nye områder i livet. Ettertanke kan bevare oss.
Paulus skriver også at enhver må se til hvorledes han bygger videre. Selv om grunnvollen er fra Gud så er den videre byggingen helt og holdent et personlig ansvar. Her har vel jeg sviktet noe (eller mye)!
Til slutt, har Gud hånden på rattet?
Min båt er så liten og havet så stort,
Men Jesus har grepet min hånd.
Når han styrer båten da går det så bra
På veien til himmelens land.
Kan denne sangen apliseres til trafikken og bilens verden?
Har Gud hånden på rattet der....
Jeg må vel i takknemlighet til Gud innrømme at han har reddet meg flere ganger.
Men egentlig styrer vi bilene våre selv. Vi velger å være oppmerksomme på veibanen, velger fil, fart, signaler og avstand til bilen foran. Erfaringen hjelper oss og en 40 åringe kjører ofte bedre enn en 18 åring.
Både de gode og dårlige erfaringen hjelper oss videre framover. Det er sagt at av skade blir man klok, men sjelden rik.
Og her slutter min amatørfilosofiske betraktning om å tenke og å velge. Noen ganger vet man ikke hva man skal velge - vi vil jo ofte se konsekvensen av våre valg før vi velger. Da må vi velge å lytte til Gud.
Men de fleste av mine valg har tydeligvis vært gode!
lørdag, mars 12, 2016
Radikal eller normal?
Vanlig at radikal kristen ungdom mister seg selv.
(Artikkel i Korsets Seier 9. mars 2016)
Arne Tord Sveinall ved Institutt for Sjelesorg er ikke overrasket over at mange ungdommer blir utbrent når de gir seg hen i en sak de tror på.
Vanlig at radikal kristen ungdom mister seg selv påstås det.
INSTITUTT FOR SJELESORG: – Mange blir utbrent for en sak de brenner for.
(Så å leve et radikalt liv for Gud uten å leve i kraften fra Gud vil uvegerlig føre til katastrofe)
Historikk om ordet RADIKAL.
Uttrykket radikalere oppstod i Storbritannia i årene etter Napoleonskrigene, og ble brukt om de ytterliggående tilhengere av en demokratiserende parlamentsreform i 1832. En som er radikal, tenderer altså mot å være revolusjonær. Motsetningen til radikal er dermed konservativ, det å gå inn for en stykkevis og forsiktig endring, basert på det bestående (fra Store norske leksikon).
Ja, dette er et paradoks. At mange "knekker" i den hvilen man ønsker å føre andre inn i. Men kanskje vi skal se det fra en annen vinkel. Om vi forsøker å være med på å presentere en Jesus man selv ikke har funnet, DA blir det virkelig et problem. Når det blir slik at aktiviteten skal lede til velsignelse isteden for at velsignelsen leder til aktivitet. Ofte kan enkelte i noen sammenhenger legge seg under en felles ytringsform - glede. Men før eller senere sprekker det som ikke har en ekte og genuin kilde. Og som sangverset beskriver: "Jeg viste meg glad, i vennenes rad,
mens hjertet var nær ved å briste, men det var det ingen som visste.
Ekthet er viktigere enn glede!
Noen kaller Jesus for radikal, det var han ikke - han var bare lydig mot sin Far. Men i våre øyne var han selvfølgelig radikal - omvend dere for himlenes rike er kommet nær var budskapet han kom med. Men han sier også kom til meg alle dere som strever og har tunge byrder å bære så vil jeg gi dere hvile. Å være radikal er som å spenne buen for høyt, da ryker den. Det høyeste mål for et menneske må være å være seg selv - og samtidig i Guds plan.
Jesus sier at vi skal få kraft idet Den Hellige Ånd komm er over oss. Den samme Jesus sier - kom avsides og hvil dere litt. Det betyr at den som har kraft likevel behøver hvile.
Å bli sliten er normalt, da blir hvilen god. Å bli utbrent er å møte veggen, da blir man sliten av strevet etter å hvile. Hvilen blir et strev. Eller et hvileløst strev etter å hvile.
Jeg tenker på sangen "villig kommer ditt folk, når du samler din hær" utledet av salme 110: "Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag. I hellig skrud kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød". (Salmene 110:3 NB)
Ungdom, engasjement, aktivitet og iver henger ofte sammen. Men når man midt i aktivitetene overser eller glemmer sin egen hage (sjel) kan det bli katastrofalt.
"....de satte meg til å vokte vingårdene. Min egen vingård har jeg ikke voktet". (Høysangen 1:6 NB)
Å hvile i Gud er kjennetegnet på "radikal" kristendom, eller for å si det på en annen måte - å tjene Gud er å leve i en "radikal" hvile.
Radikalitet, prestasjonsangst og mindreverdsfølelse kan vel også henge sammen. Man lever ut en unormal livsstil, forsøker å få andre inn i det samme og vet aldri om man har lykkes og derved presteres det litt ekstra for sikkerhets skyld.
Paulus som også var "radikal", men på en litt annen måte beskriver det slik - "Paulus plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst".
Det mest radikale gudslivet som leves er alltid å være i Guds vilje - "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem". (Efeserne 2:10 NB)
Vær ikke lunkne i deres iver sier Guds ord. Det betyr at vi kan være arbeidsomme, ivrige og aktive, men samtidig arbeide i egen kraft. Vi forsøker å fremme Guds rike med egne virkemidler. Det er nytteløst. Profeten Jesaia sier - "Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette". (Jesaja 40:31 NB)
Det er ikke farlig å bli sliten i Guds rikes arbeide, da kan man hvile og komme tilbake. Det som er farlig er å bli en branntomt - da må det bygges på nytt. Gode hyrder ser dette og tar vare på sine lam.
Til slutt, om du er sliten så innrøm det og finn hvilen. Når du har funnet den kan du utholde hva som helst i Guds rikes arbeide. Ikke problem å være en Jesu Krist trell, finn bare hvilen først.
"Issakar er et sterkbygd esel som legger seg ned mellom innhegningene. Han så at hvilen var god og at landet var fagert. Da bøyde han sin rygg for å bære og ble en arbeidspliktig trell". (1 Mosebok 49:14-15 NB)
(Artikkel i Korsets Seier 9. mars 2016)
Arne Tord Sveinall ved Institutt for Sjelesorg er ikke overrasket over at mange ungdommer blir utbrent når de gir seg hen i en sak de tror på.
Vanlig at radikal kristen ungdom mister seg selv påstås det.
INSTITUTT FOR SJELESORG: – Mange blir utbrent for en sak de brenner for.
(Så å leve et radikalt liv for Gud uten å leve i kraften fra Gud vil uvegerlig føre til katastrofe)
Historikk om ordet RADIKAL.
Uttrykket radikalere oppstod i Storbritannia i årene etter Napoleonskrigene, og ble brukt om de ytterliggående tilhengere av en demokratiserende parlamentsreform i 1832. En som er radikal, tenderer altså mot å være revolusjonær. Motsetningen til radikal er dermed konservativ, det å gå inn for en stykkevis og forsiktig endring, basert på det bestående (fra Store norske leksikon).
Ja, dette er et paradoks. At mange "knekker" i den hvilen man ønsker å føre andre inn i. Men kanskje vi skal se det fra en annen vinkel. Om vi forsøker å være med på å presentere en Jesus man selv ikke har funnet, DA blir det virkelig et problem. Når det blir slik at aktiviteten skal lede til velsignelse isteden for at velsignelsen leder til aktivitet. Ofte kan enkelte i noen sammenhenger legge seg under en felles ytringsform - glede. Men før eller senere sprekker det som ikke har en ekte og genuin kilde. Og som sangverset beskriver: "Jeg viste meg glad, i vennenes rad,
mens hjertet var nær ved å briste, men det var det ingen som visste.
Ekthet er viktigere enn glede!
Noen kaller Jesus for radikal, det var han ikke - han var bare lydig mot sin Far. Men i våre øyne var han selvfølgelig radikal - omvend dere for himlenes rike er kommet nær var budskapet han kom med. Men han sier også kom til meg alle dere som strever og har tunge byrder å bære så vil jeg gi dere hvile. Å være radikal er som å spenne buen for høyt, da ryker den. Det høyeste mål for et menneske må være å være seg selv - og samtidig i Guds plan.
Jesus sier at vi skal få kraft idet Den Hellige Ånd komm er over oss. Den samme Jesus sier - kom avsides og hvil dere litt. Det betyr at den som har kraft likevel behøver hvile.
Å bli sliten er normalt, da blir hvilen god. Å bli utbrent er å møte veggen, da blir man sliten av strevet etter å hvile. Hvilen blir et strev. Eller et hvileløst strev etter å hvile.
Jeg tenker på sangen "villig kommer ditt folk, når du samler din hær" utledet av salme 110: "Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag. I hellig skrud kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød". (Salmene 110:3 NB)
Ungdom, engasjement, aktivitet og iver henger ofte sammen. Men når man midt i aktivitetene overser eller glemmer sin egen hage (sjel) kan det bli katastrofalt.
"....de satte meg til å vokte vingårdene. Min egen vingård har jeg ikke voktet". (Høysangen 1:6 NB)
Å hvile i Gud er kjennetegnet på "radikal" kristendom, eller for å si det på en annen måte - å tjene Gud er å leve i en "radikal" hvile.
Radikalitet, prestasjonsangst og mindreverdsfølelse kan vel også henge sammen. Man lever ut en unormal livsstil, forsøker å få andre inn i det samme og vet aldri om man har lykkes og derved presteres det litt ekstra for sikkerhets skyld.
Paulus som også var "radikal", men på en litt annen måte beskriver det slik - "Paulus plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst".
Det mest radikale gudslivet som leves er alltid å være i Guds vilje - "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem". (Efeserne 2:10 NB)
Vær ikke lunkne i deres iver sier Guds ord. Det betyr at vi kan være arbeidsomme, ivrige og aktive, men samtidig arbeide i egen kraft. Vi forsøker å fremme Guds rike med egne virkemidler. Det er nytteløst. Profeten Jesaia sier - "Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette". (Jesaja 40:31 NB)
Det er ikke farlig å bli sliten i Guds rikes arbeide, da kan man hvile og komme tilbake. Det som er farlig er å bli en branntomt - da må det bygges på nytt. Gode hyrder ser dette og tar vare på sine lam.
Til slutt, om du er sliten så innrøm det og finn hvilen. Når du har funnet den kan du utholde hva som helst i Guds rikes arbeide. Ikke problem å være en Jesu Krist trell, finn bare hvilen først.
"Issakar er et sterkbygd esel som legger seg ned mellom innhegningene. Han så at hvilen var god og at landet var fagert. Da bøyde han sin rygg for å bære og ble en arbeidspliktig trell". (1 Mosebok 49:14-15 NB)
onsdag, mars 09, 2016
Hva Ulf Ekman ikke sa - da!
Hva Ulf Ekman ikke sa - da!
Dette innlegget kan nok oppleves litt innviklet, men prøv og les det likevel.
På sin blogg 16. februar 2016 skriver Ulf Ekman om to av sine bøker som beskriver hans vandring mot katolsk teologi og den tredje som viser hvordan han kom i mål.
Det er bøkene Andeliga rötter, Urgamla stigar og dem mest berømte av dem, Den stora upptäckten.
Egentlig var blogginnlegget ment som en anbefaling av boken "Urgamla stiger" samtidig som de to andre nevnte bøkene løftes opp.
Naiv som jeg er hadde jeg ingen mistanke om den underliggende agendaen i boken "Andeliga Rötter" (utgitt 2010). Men når Ulf Ekman skriver, slik jeg forstår det, at boken var den første i en trilogi over en reise som endte i Roma så kommer spørsmålet uvegerlig opp - hva var den underliggende hensikten med denne boken? Var han da bunn ærlig mot sine medarbeidere? Vi vet jo fra boken "Den stora upptäckten" at hans reise mot Roma begynte ganske lenge før 2010.
Når Ulf Ekman i nevnte blogg anbefaler boken "Urgamla stiger" så skriver han at "Boken er en uppföljare til boken Andeliga rötter".
Og videre skriver Ulf Ekman på sin blogg:
«När jag med jämna mellanrum får frågor om hur det kommer sig att jag ändrat teologisk hållning i en del frågor då är dessa två böcker, men inte minst ”Urgamla stigar” en utmärkt bok som ger en mängd förklaringar och beskriver min utveckling på dessa områden. Inte minst för de som nu också har läst ”Den stora upptäckten” så kan det vara intressant att se hur mitt tänkande formades och omformades på ett antal olika punkter som sedan ledde fram till den väg som den ”Den stora upptäckten” beskriver».
Og til slutt i sitt innlegg anbefaler Ulf Ekman boken "Urgamla stigar" til unge forkynnere med ordene:
"Inte minst unga förkunnare tror jag skulle ha både nytta av och känna sig utmanade av den. Läs den gärna" (skriver Ulf Ekman)!
Og jeg spør, hvorfor er det så viktig at unge forkynnere leser denne boken - døm selv.
Ja, jeg sitter igjen med spørsmålet, kan jeg lese Ulf Ekmans bøker fordomsfritt, eller er den underliggende hensikt å føre leserne i en bestemt retning?
I all ærlighets navn er det ikke feil å forsøke å føre mennesker til noe man mener er bra, men da bør man også være åpen med hensikten. Min oppfatning er at det har sviktet noe her.
I kristen sammenheng er det et fundamentalt krav om å vandre i lyset. Det betyr at det jeg har på innsiden må være synlig på utsiden.
Eller som Paulus skriver i Romerbrevet - om å være til behag for Gud og stå sin prøve for mennesker!
Dette innlegget kan nok oppleves litt innviklet, men prøv og les det likevel.
På sin blogg 16. februar 2016 skriver Ulf Ekman om to av sine bøker som beskriver hans vandring mot katolsk teologi og den tredje som viser hvordan han kom i mål.
Det er bøkene Andeliga rötter, Urgamla stigar og dem mest berømte av dem, Den stora upptäckten.
Egentlig var blogginnlegget ment som en anbefaling av boken "Urgamla stiger" samtidig som de to andre nevnte bøkene løftes opp.
Naiv som jeg er hadde jeg ingen mistanke om den underliggende agendaen i boken "Andeliga Rötter" (utgitt 2010). Men når Ulf Ekman skriver, slik jeg forstår det, at boken var den første i en trilogi over en reise som endte i Roma så kommer spørsmålet uvegerlig opp - hva var den underliggende hensikten med denne boken? Var han da bunn ærlig mot sine medarbeidere? Vi vet jo fra boken "Den stora upptäckten" at hans reise mot Roma begynte ganske lenge før 2010.
Når Ulf Ekman i nevnte blogg anbefaler boken "Urgamla stiger" så skriver han at "Boken er en uppföljare til boken Andeliga rötter".
Og videre skriver Ulf Ekman på sin blogg:
«När jag med jämna mellanrum får frågor om hur det kommer sig att jag ändrat teologisk hållning i en del frågor då är dessa två böcker, men inte minst ”Urgamla stigar” en utmärkt bok som ger en mängd förklaringar och beskriver min utveckling på dessa områden. Inte minst för de som nu också har läst ”Den stora upptäckten” så kan det vara intressant att se hur mitt tänkande formades och omformades på ett antal olika punkter som sedan ledde fram till den väg som den ”Den stora upptäckten” beskriver».
Og til slutt i sitt innlegg anbefaler Ulf Ekman boken "Urgamla stigar" til unge forkynnere med ordene:
"Inte minst unga förkunnare tror jag skulle ha både nytta av och känna sig utmanade av den. Läs den gärna" (skriver Ulf Ekman)!
Og jeg spør, hvorfor er det så viktig at unge forkynnere leser denne boken - døm selv.
Ja, jeg sitter igjen med spørsmålet, kan jeg lese Ulf Ekmans bøker fordomsfritt, eller er den underliggende hensikt å føre leserne i en bestemt retning?
I all ærlighets navn er det ikke feil å forsøke å føre mennesker til noe man mener er bra, men da bør man også være åpen med hensikten. Min oppfatning er at det har sviktet noe her.
I kristen sammenheng er det et fundamentalt krav om å vandre i lyset. Det betyr at det jeg har på innsiden må være synlig på utsiden.
Eller som Paulus skriver i Romerbrevet - om å være til behag for Gud og stå sin prøve for mennesker!
tirsdag, mars 08, 2016
Om å fundere....
Jeg jobbet sammen med en pensjonert Borregårdsarbeider. Han hadde en kollega fra Sverige som ikke alltid var den ivrigste til å utføre jobben.... Dette hadde en formann lagt merke til og påpekte denne latskapen. Men svensken hadde svar på tiltale: «man skall ikke bare arbeta, man skal fundera ochså....»
Og det er det jeg driver med, funderer, tenker etter og undrer på hvorfor ting har blitt si og så. Noe kommer på blogg, andre saker tør jeg ikke skrive noe om (ennå). Og det er jo så lett å peke på andre og glemme seg selv. Derfor er mitt mål, selv om mange ikke er enige, å peke mer på hendelser enn på personer. Og av og til dukker det opp saker jeg finner det riktig å kommentere. Da gjør jeg det.... Og et hovedspørsmål er - hvorfor har ting blitt det det har blitt og hva er årsaken til det?
Jeg vil på ingen måte sammenligne meg med mannen nedenfor, men noe har jeg registrert i både samfunns- og kirkeliv.
Men har jeg mot til å si i fra?
John Snow er kjent for sin kartlegging av koleratilfellene i Soho. Ved hjelp av det som er blitt kalt «skosåleepidemiologi» vandret han omkring og registrerte sammenhengen mellom vannforsyning og koleraforekomst. Han var overbevist om at kolera skyldtes et smittestoff i vannet. Som «kontagionist» utfordret han flertallet av medisinske autoriteter, som fortsatt var miasmatikere. Selve symbolet på hans innsats ble fjerningen av håndtaket på vannpumpen i Broad Street 8. september 1854. Vannet fra denne pumpen hadde vært kilde til flere hundre dødsfall.
Når vi ser noe som ikke er bra skal vi gjøre noe med det, sann kjærlighet tier ikke...
"Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mer velvilje enn den som smigrer med sin tunge". (Salomos Ordspråk 28:23 NB)
Og det er det jeg driver med, funderer, tenker etter og undrer på hvorfor ting har blitt si og så. Noe kommer på blogg, andre saker tør jeg ikke skrive noe om (ennå). Og det er jo så lett å peke på andre og glemme seg selv. Derfor er mitt mål, selv om mange ikke er enige, å peke mer på hendelser enn på personer. Og av og til dukker det opp saker jeg finner det riktig å kommentere. Da gjør jeg det.... Og et hovedspørsmål er - hvorfor har ting blitt det det har blitt og hva er årsaken til det?
Jeg vil på ingen måte sammenligne meg med mannen nedenfor, men noe har jeg registrert i både samfunns- og kirkeliv.
Men har jeg mot til å si i fra?
John Snow er kjent for sin kartlegging av koleratilfellene i Soho. Ved hjelp av det som er blitt kalt «skosåleepidemiologi» vandret han omkring og registrerte sammenhengen mellom vannforsyning og koleraforekomst. Han var overbevist om at kolera skyldtes et smittestoff i vannet. Som «kontagionist» utfordret han flertallet av medisinske autoriteter, som fortsatt var miasmatikere. Selve symbolet på hans innsats ble fjerningen av håndtaket på vannpumpen i Broad Street 8. september 1854. Vannet fra denne pumpen hadde vært kilde til flere hundre dødsfall.
Når vi ser noe som ikke er bra skal vi gjøre noe med det, sann kjærlighet tier ikke...
"Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mer velvilje enn den som smigrer med sin tunge". (Salomos Ordspråk 28:23 NB)
søndag, mars 06, 2016
Enhetsstrev - forgjeves eller unødvendig?
Om kristen enhet.
Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, (Johannes 17:20-22 NB)
Dette med å være ett er mange opptatt med (om de er det da?). For det man er opptatt og finner viktig, det gjør man noe med. Men så dukker spørsmålet uvegerlig opp, er det mer enhet enn vi er klar over? Streves det etter noen som allerede finns?Er Jesus allerede bønnhørt, eller er han ikke det slik at vi må be videre. Guds ord sier at vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme. Er vi ett så er vi ett - vi kan jo ikke bli «ettett»?
Den som tror og blir døpt blir også innlemmet i Kristi legeme, enheten er gitt fra starten av. Men kan man bli noe man allerede er - eller gå inn i et rom man er inne i? Altså å prøve å bli noe man allerede er eller prøve komme til et sted man for øyeblikket befinner seg på på kan gi visse problemer til den som forsøker.
Fra ekteskapets verden så er ektefellene ett, selv om ekteskaper består av to ulike personer som deler bord og seng som det heter. Enheten er gitt av Gud ved ekteskapets inngåelse, og det er det lite man kan gjøre med det. Er det ett så er det ett. Paulus bruker også bildet av mann og hustru som ett eksempel på menigheten, Og Jesu relasjon til denne.
Så jeg har derfor den oppfatning at Jesus ble bønnhørt lenge før den første person ble frelst og innlemmet i menigheten. Og fra de første som ble frelst på pinsedagen til alle milliardene som er frelst opp til i dag så er alle disse ett, for det dømmes åndelig som bibelen sier.
Hva er så problemet? Jo, det er når man prøver å slå sammen kirkesamfunn. Kirkesamfunn kan nemlig ikke bli ett, og hvorfor skal de bli det? Igjen tilbake til ekteskapet, man behøver ikke kle seg likt, ha samme interesser og samme mening for å være gift. Man er ett likevel. Det avgjørende er at det i enheten er kjærlighet. Kjærlighet kan ikke skjules. Det som fører verden til tro er menighetenes innbyrdes kjærlighet, ikke at de slår seg sammen til én kirke. Det har til alle tider vært stridigheter i kristne miljøer og mellom grupperinger. Og er det ikke strid om tro og trosoppfatninger så er det strid om sangstil. Ja, innom visse menigheter i Norge i dag så er det en slik uenighet om sangstil at en sammfunnsavis beskrev det som lovsangskrigen! Ufattelig. Og tross strider så er man ett!
Og midt oppe i alt dette prøver noen å lage enhet i en institusjon som allerede er ett, menigheten. Det blir nok forgjeves det.
Men er det feil å arbeide for kristen enhet? Etter mitt syn må vi fortsette med det, men på riktig måte. Guds ord taler om Åndens enhet i fredens sambånd. Vi må begynne i Ånden og ikke i spekulative anstrengelser. Minner meg om bøndene som hadde gjess og ender i hver sin dam. Det gikk jo greit, for endene visste i hvilken dam de tilhørte. Men så kom flommen.....
Og jeg får si som Harald Heide-Steen jr.: «vi kan jo ikke se den grense under vann!»
Og til slutt, bibelen sier at det som et født av Gud elsker det som er født av Gud. Kan man da komme noe nærmere....
Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, (Johannes 17:20-22 NB)
Dette med å være ett er mange opptatt med (om de er det da?). For det man er opptatt og finner viktig, det gjør man noe med. Men så dukker spørsmålet uvegerlig opp, er det mer enhet enn vi er klar over? Streves det etter noen som allerede finns?Er Jesus allerede bønnhørt, eller er han ikke det slik at vi må be videre. Guds ord sier at vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme. Er vi ett så er vi ett - vi kan jo ikke bli «ettett»?
Den som tror og blir døpt blir også innlemmet i Kristi legeme, enheten er gitt fra starten av. Men kan man bli noe man allerede er - eller gå inn i et rom man er inne i? Altså å prøve å bli noe man allerede er eller prøve komme til et sted man for øyeblikket befinner seg på på kan gi visse problemer til den som forsøker.
Fra ekteskapets verden så er ektefellene ett, selv om ekteskaper består av to ulike personer som deler bord og seng som det heter. Enheten er gitt av Gud ved ekteskapets inngåelse, og det er det lite man kan gjøre med det. Er det ett så er det ett. Paulus bruker også bildet av mann og hustru som ett eksempel på menigheten, Og Jesu relasjon til denne.
Så jeg har derfor den oppfatning at Jesus ble bønnhørt lenge før den første person ble frelst og innlemmet i menigheten. Og fra de første som ble frelst på pinsedagen til alle milliardene som er frelst opp til i dag så er alle disse ett, for det dømmes åndelig som bibelen sier.
Hva er så problemet? Jo, det er når man prøver å slå sammen kirkesamfunn. Kirkesamfunn kan nemlig ikke bli ett, og hvorfor skal de bli det? Igjen tilbake til ekteskapet, man behøver ikke kle seg likt, ha samme interesser og samme mening for å være gift. Man er ett likevel. Det avgjørende er at det i enheten er kjærlighet. Kjærlighet kan ikke skjules. Det som fører verden til tro er menighetenes innbyrdes kjærlighet, ikke at de slår seg sammen til én kirke. Det har til alle tider vært stridigheter i kristne miljøer og mellom grupperinger. Og er det ikke strid om tro og trosoppfatninger så er det strid om sangstil. Ja, innom visse menigheter i Norge i dag så er det en slik uenighet om sangstil at en sammfunnsavis beskrev det som lovsangskrigen! Ufattelig. Og tross strider så er man ett!
Og midt oppe i alt dette prøver noen å lage enhet i en institusjon som allerede er ett, menigheten. Det blir nok forgjeves det.
Men er det feil å arbeide for kristen enhet? Etter mitt syn må vi fortsette med det, men på riktig måte. Guds ord taler om Åndens enhet i fredens sambånd. Vi må begynne i Ånden og ikke i spekulative anstrengelser. Minner meg om bøndene som hadde gjess og ender i hver sin dam. Det gikk jo greit, for endene visste i hvilken dam de tilhørte. Men så kom flommen.....
Og jeg får si som Harald Heide-Steen jr.: «vi kan jo ikke se den grense under vann!»
Og til slutt, bibelen sier at det som et født av Gud elsker det som er født av Gud. Kan man da komme noe nærmere....
Abonner på:
Innlegg (Atom)