Minneverdige minner fra min umodne fortid....

Forkynnelse, fornyelse, forlatelse og fordypelse.

Dette handler om liv eller død. Der det ikke er åpenbaring er det død sa Spurgeon.

I min ungdom hørte jeg prekener om Moses og David og kong Salomo og apostlene og vekkelsen og 1907 og Barratt og at Jesus kom snart så vi behøvde ikke utdannelse og at når ilden som falt på pinsedag faller igjen da kommer vekkelsen og da vil folk strømme inn i lokalet og alt blir herlig. Og så hadde vi fellesmøtene da. Når det var vår menighet som hadde tur til å velge predikant så valgt vi den aller beste vi hadde i bevegelsen. I den tiden følte at vi var best og bedre enn de andre litt tørrere menighetene, slik en umoden ungdom kunne mene etter å ha tatt til seg meningene som lå i luften omkring. Så kom fellesmøtestarten og jeg gledet meg til den. Da ble hovedtaleren syk og det måtte skaffes en ”stand in.” Det ordnet en annen pastor som kjente en frikirkepastor som kunne være en god erstatning. Jeg ble litt bekymret, frikirkepastor? Han gikk i svart dress fikk jeg vite, hadde tversoversløyfe og etter min mening hadde han nesa litt for mye oppover også – med andre ord en skuffelse.  Men mannen hadde fått et møte med Gud, det viste seg etter hvert. Det var Åndens åpenbaring i forkynnelsen og mye skjult ble åpenbart når han etter fellesmøtenes slutt fortsatte i vår egen forsamling. Mannen brukte ofte uttrykket ”tørr som en tresko;” da pratet han om seg selv og hvordan det var før han fikk et møte med vår herre Jesus Kristus. Denne mannen hadde et dyp, en kraft og en åpenbaring som var ukjent for de fleste av oss. Mange i menigheten kom i syndenød, det lå så mye uforløst skrammel på hjertebunnene. Lokalet hadde et bønnerom i kjelleren. Innenfor bønnerommet var pastorkontoret.  Mange hadde mye på hjertet som gudsnærværet i møtene hadde avslørt, nå måtte det fram i lyset. Jeg glemmer ikke køen foran døren til dette kontoret. Noe slikt hadde aldri hendt før i dette lokalet tidligere. Husker spesielt ett møte, husker atmosfæren der. Det var likesom noe som ikke stemte. Det er en person her som… og så beskrev denne frikirkepastoren med tversoversløyfe. Intet skjedde og møtet ble avsluttet. Dagen etter kom en person og bekjente, det var meg dette gjaldt. Han fikk gjøre opp. Jeg lærte da at Den Hellige Ånds gjerning er mye mer enn tungetale og tydning.

Etter dette dukket et nytt spørsmål opp i meg, hvorfor fantes det ikke et fnugg av åpenbaring hos oss som mente å ha monopol på den Hellige Ånds gjerninger?

I min lille, umodne hjerne registrerte jeg at Ingen av våre ”stevne- og stortalere” klarte annet enn å preke bra. De prekte om tidens alvor, Jesu gjenkomst, olje på lampene, eller som en annen kjent forkynner doserte, det kommer ikke flere vekkelser og begrunnet det med det Jesus sa at mon tro jeg finner troen på jorden når jeg kommer igjen.

Det er sjelden kost å høre om predikanter som personlig har hatt et møte med Jesus, stort sett går det ut på hvordan andre skal få et møte med Jesus.

Etter hvert har jeg forstått at bare forkynnere med dyp kan føre andre ut på dypet, bare forkynnere som har møtt Jesus kan føre andre til et møte med Jesus. Bare de som tørster vet veien til kilden.

Jeg er fremdeles på leting, leting etter det personlige møtet med den oppstandne frelseren min. Ikke det at jeg er nedtrykt, deprimert eller følte meg utenfor – tvert i mot. Jeg vet at når en dype, sterke, varme, hellige Guds Ånd som har berørt meg så mange ganger får innta meg helt – først da kan jeg medvirke til at andre blir berørt av himmelen.

Om noen tørster, han komme til meg å drikke……