Stressets lov og hvilens nødvendighet.
Fra den mekaniske verden er egentlig alt bygd på naturens
(Guds) lover. Energi forspilles egentlig ikke, men den går over i en annen
form. For eksempel den energien som kreves for å bremse en bil gjør at
bremseskivene blir varme. Eller presses for mye olje gjennom slangene i en
gravemaskin blir oljen overopphetet. Det siste eksemplet kan kalles for stress
eller overbelastning. Varer det for lenge kan vitale komponenter bryte
sammen. Kjører man ned Trollstigen med utelukkende bremsepedalen som
fartsregulator vil bremsevæsken koke og
bremseevnen forsvinne.
Ofte vet vi mennesker mer om tekniske funksjoner enn vårt
eget sjelsliv og sinn. Kom avsides og hvil dere litt sa Jesus til sine trofaste
disipler, han vet hvordan vi mennesker er skrudd sammen. For eksempel dette med
bremsing, oppgaver trykker på og vi
prøver å holde igjen. Vi føler at bremsevæsken koker, men klarer ikke å
begrense farten. Hva gjør man da? Ett ord er selvinnsikt. Har man det forstår
man situasjonen før det blir kritisk. Det går an å styre unna før farten blir
for stor. Drivkraften bak ”stressfarten” kan enten være egen ambisjon
(vanskelig å håndtere) eller andres ønsker og forventning. Men på samme måten
som en må kjenne kapasiteten til bilens bremser, så er det helt nødvendig å
kjenne sin egen kapasitet. Det er få som får medalje av å kollapse. Nå har den
og den møtt veggen sier vi og prøver å finne ut hvorfor. Alle forstår at med
alt som hender er det årsak og virkning.
Minner meg om den stressede mannen som plutselig fikk gjort
mye mer med mindre anstrengelse. Vanligvis fløy han fra kollega til kollega med
sak etter sak, livet krevde fullinnsats følte han, helt til han en dag til sin
store forskrekkelse opplevde at buksebaken hadde sprukket. Flau over hendelsen ”limte”
han seg fast til kontorstolen og når han måtte konferere brukte han ”callingen”
eller hadde møte på sitt eget kontor. Den dagen lærte han noe, han fikk bort ”unødvendigheter”
og brukte mindre energi på å få gjort
mer. Det er jo heller ikke ukjent at en forstuet ankel har gitt et kjærkomment
pusterom uten dårlig samvittighet.
Prisen for å være velfungerende (avpasse farten etter
forholdene) er å møte krav og kritikk, det Maria fikk Maria fullt monn fra sin
søster Marta. Maria har valgt den gode del sa Jesus da Marta ble sur på sin henne.
Det står ingen ting i bibelen om at Maria var lat, men hun forstod hva som var
viktig for stunden(og for henne selv).
Jesus taler om å elske sin neste som seg selv, et underlig
ord – skal man elske seg selv? Det er vanskelig det når en føler at en ikke
strekker til. Kom til meg alle dere som strever og jeg vil gi dere hvile, sa
Jesus. Å komme til Jesus betyr å ta seg tid sammen med ham, be – lese –
meditere – gå en tur med hjertet i himmelen. Da hører man fra Gud, som jeg
skrev i et tidligere innlegg. Tenk
etter, om det skulle bli vekkelse og du måtte ta hånd om nye himmelborgere.
Kunne du (eller jeg) med hånden på hjertet si – bli som meg? Å elske seg selv
kan man først gjøre når man lar seg elske av Gud. Og da kan man elske sin
neste..
Vi kristne har fremdeles mye å lære, det har tatt meg nesten
femti år å forstå det. Tenk, bare det
å ha gudstjenester hvor vi bare nyter
gudsnærværet – helt programfritt? . Ikke lovsang så og så lenge. Informasjon så
og så lenge, bønn så og så lenge, men bare nyyyyyte den himmelske hvilen med
alle disse nødvendige møteingrediensene i riktige porsjoner.
Lovsangsgudstjenesten med Harald i Borge Kirke sist onsdag gav en pekepinn om
det.
Gud har kalt oss til hvile. Det står noe vakkert om hvile i
1. Mosebok 48;14 ”Jissakar er et velbygd esel som ligger mellom to kløvkurver.
Han så at det var godt å hvile, og at landet var vakkert. Da bøyde han nakken underbyrden
og ble en ufri slave.”
Hvilen kommer først, for først da blir vi effektive arbeidere
for vår herre Jesus. Har du forresten hørt om Taize? http://www.youtube.com/watch?v=TQZgOLSiVjY
Ha Gud som forbilde sier bibelen, han hvilte! Ønsker deg en
god hvile også, for det er mye å gjøre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar