Ensom blandt de hellige?

Jeg er jo bare meg. Det er de fleste av oss. Ofte er "jæiet" ensom midt blandt andre "jæier." Mange går på jobben, sitter og prater med kollegaer, men er likevel ensomme og venneløse? En god venn kan man prate med og åpne seg for. En virkelig nær venn kan man tie sammen med, men likevel forstå hverandre. Der man kjenner dypet på hverandre behøves ikke mange ord. Min pappa fortalte meg en historie han hadde hørt om min farfar. Min farfar Johan gikk engang sammen med en nær venn på vollene i Gamlebyen. De var begge kristne, men den andre hadde det tungt. "Nå tror jeg at jeg gir opp" sukket han. Han klarte ikke å mestre sitt kristenliv. "Sier du det" kommenterte min farfar, det var alt han sa. Senere fortalte denne mannen at måten min farfar sa dette på reddet hans tro. Hjerter som elsker og forstår behøver ikke si så mye. Alle mennesker behøver nærhet. Ikke minst behøves det i våre menigheter.  Menigheten er sannhetens støtte og grunnvoll, den er Jesus åpenbart i kjøtt og blod gjennom oss vanlige mennesker. Den modne (kristus-like) kristne søker ikke etter venner, kjente og kompiser i og etter våre gudstjenester, deres blikk er alltid ute etter sau nr. 100, det bortkomne lammet. Om vi har Kristi sinn tenker vi som Jesus, han som sa at det ikke er de friske som trenger lege, men de som har det ondt!
I en fungerende menighet er det umulig å gjemme seg med sin ensomhet og sitt problem. For den elskende kristne ser.
La oss ikke elske med ord og tunge, men i gjerning og sannhet sier Bibelen. Gjerning og sannhet er gjerningen til den barmhjertige samaritan, han elsket og handlet.
Utfordringen i dag er ikke god lovsang, sterke prekener, salvede møter og fine arrangementer. Min utfordring er at jeg må lære å elske andre mer enn meg selv, spre det i mine omgivelser slik at Kristi vellukt blir vår standard.
Pastorenes oppgave i denne sammenheng er ikke bare å fylle meg (oss) med kunnskap i Ordet, men også ved sin forkynnelse og undervisning få meg mer lik Jesus. Jeg formante hver og en av dere med tårer for å fremstille hver enkelt av dere fullkommen i Kristus var det som lå på Paulus hjerte. For om jeg har all tro og all kunnskap, men ikke har kjærlighet - da er jeg intet. Og det er bare menigheter som elsker som vokser.

Men om det er mulig å være glemt og ensom midt i en "fungerende" kirke, så er det faktisk noen som er virkelig ensomme, det er de syke, de funksjonshemmede, de som ikke makter å ta seg ut. de som er i fengsel. Det dere ikke har gjort mot en av disse mine minste små har dere heller ikke gjort mot meg sa.......... (?)

Hva er så medisinen? Kan vi ta oss sammen for å bli gode mot hverandre? Vel, noe kan vi vel bidra med, men hvor lenge varer det? Jeg er overbevist om at en sann åndsfylde, en åndelig rotbløyte, det som gjennomsyrer og gjennomtrenger er det som må til. Da vil menneskene omkring oss med forundring si; se hvor de elsker hverandre.

Om meg selv vil jeg si at jeg ikke har grepet det eller er fullkommen, men jeg strekker meg etter det.

Og vi har mange gode Herrens tjenere blant oss som virkelig bryr seg om andre.

Må Herren hjelpe oss til å bli bedre hjelpere. Vi belønnes ikke i himmelen for de åndelige opplevelsene, de sterke møtene, bønnesvarene vi har hatt. Men etter hva vi har gjort for andre. Glem ikke enkens skjerv....

Min bønn. la ingen være ensomme i blant oss...