lørdag, januar 13, 2007

ILD eller FRUKT


Er du en rakett eller en satelitt?


Vi venter selvfölgelig på en ny pinse! Det fremstormende vär som ender i ildtunger.
Men Jesus sa at vi også skulle bäre frukt, frukt som varer. Ulf Ekman sier at kristenlivet
kan sammenlignes med en satelitt i sin bane utenfor atmosfären. Der kretser den
rundt og rundt og avgir sine bip,bip. Den formidler informasjon, for det er det som er
hensikten med den. Mange er mer opptatt
med utskytningsfasen, ild, fart lys og varme. Her er ilden, her går det unna. Reprise, reprise og om
og om igjen. Det finnes nok de som går og lengter etter slike opplevelser fordi det styrker deres
kristne identitet. For noen år tilbake var jeg på et kristent arrangement sammen med noen brödre.
På et av mötene bröt en av brödrene ut i tungetale som straks ble tydet av en annen person i forsamlingen.
Dette vår godt for meg, sa denne broderen etterpå, nå vet jeg at Gud elsker meg!
Vi i våre pinsekarismatiske hörer ofte om taler om ilden, som falt, ilden vi burde ha og ilden som kommer til å falle. Så kan det sitte virkelige åndsfyllte og brennende kristen og föle seg som sekundautgaver av kritensamfunnet. De med en mer stille liturgi.
Samtidig kan disse menneskene väre fulle av Åndens frukter. Men når ilden teller mer en fruktene....?

Jeg mener ikke her at det er enten ild eller frukt, men heller at det siste er konsekvensen av det förste.
Jesus sa at vi skulle gå ut å bäre frukt, eller til et mer moderne språk, väre som en satelitt i bane rundt jorden. Den synes ikke, men velsigner mange når den utförer oppdraget sitt. Jeg har truffet mange slike fruktbärere som desverre har et dårlig selvbilde, men som samtidig har et misunnelseverdig kristenliv. Alle er jo ikke apostler, hyrder eller lärere.Men alle er lemmer på Kristi legeme. Paulus sier i brevet til Galaterne at Åndens frukt er kjärlighet, glede, fred, saktmodighet, midhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Og mot slike er loven ikke. Det står også skrevet om å bäre frukt i tålmodighet. Pinseilden gjör selvfölgelig noe med oss. Den gjör oss brennende i ånden. Men det at man brenner er ikke alltid synonymt med at man "kjenner" glöden i sitt hjerte. Man kan heller si det slik at man brenner for det Jesus brandt for, de andre.
De lemmer som synes skröpelige er kanskje de mest nödvendige.
Bibelen taler om en kvinne som Gud förte tilbake til livet igjen. Hun var ingen "viktig" apostel, profet, evangelist hyrde eller lärer. Hun var en av Herrens sydamer, nemlig Dorkas. Hun sydde klär, gav almisser og gjorde gode gjerninger. Hvorfor ble hun oppvekt og ikke apostelen Jakob, Johannes bror?

Sä vär en tålmodig fruktbärer for Jesus, du får ikke lönn etter brannen i hjertet, men om du har värt tro over lite.

1 kommentar:

Rune sa...

Tror du berører noe viktig her. Vi trenger å ha fokuset på det vesnentlige tingene før det andre. Som du sier, så utelukker ikke det ene det andre. Men det er helt klart at vi må starte i riktig ende. Målet er ikke heftige møter og kraftige opplevelser. Målet med vårt liv er å lære å kjenne Ham som ga oss livet. Når vi blir kjent med Ham, vil vi automatisk elske Ham, og fruktene i vårt liv vil komme derav. Og har vi frukter, vil det produsere ild, vekkelse og gudsnærvær i våre møter og i våre omgivelser.