Ny tanke - blogg i bokform?
Jeg er forbauset over hvor mange sidevisninger jeg har på min blogg, men tallene holder jeg for meg selv.
En gang lanserte bokhandlerne følgende: Gi noe som gir noe - gi en bok.
For meg er det slik - kan jeg utgi noe som gir noe, skal jeg utgi en bok?
Noen har foreslått at jeg skal utgi bloggene mine i bokform.
Interessant tanke, men.....
Alle kan skrive og alle kan mene, men forandrer det noe av betydning?
Om jeg gjør det blir det selvfølgelig korrekturlest, men leveres i rå tilstand uten sminking og pynting.
Jeg kan gjøre det med god samvittighet fordi jeg skriver om foreteelser jeg har sett uten at jeg derved formidler skjulte budskap. Men selvfølgelig er det jeg skriver basert på observasjoner gjennom 50 år. Og mange av disse observasjonene ligger fremdeles i min hukommelse og vil komme etterhvert.
Er mine innlegg bare et bidrag til ettertanke så er jeg fornøyd.
For ettertanke kan jo føre til endring?
Hva mener du?
mandag, februar 27, 2017
søndag, februar 26, 2017
Tre råd til pastorer - Brev 67
Etter å ha vært «utsatt» for mange gode pastorer gjennom mange år kan jeg fra tribuneplass driste meg til å gi fremtidige pastorer tre råd:
1. Gjør bare det Gud har kalt deg til å gjøre.
2. La andre gjøre for deg det Gud ikke har kalt deg til å gjøre.
3. Du behøver ikke bevise noen ting...
(Glem ikke at lønningskontoret er på den andre siden)
1. Gjør bare det Gud har kalt deg til å gjøre.
2. La andre gjøre for deg det Gud ikke har kalt deg til å gjøre.
3. Du behøver ikke bevise noen ting...
(Glem ikke at lønningskontoret er på den andre siden)
lørdag, februar 25, 2017
Brev 66 - bevarer de gamle automatisk troen?
Først vil jeg takke alle de hjertevarme og trofaste besøkere på våre gamlehjem over hele vårt land. Deres lønn er stor! Jeg vil heller ikke her påstå at vår kristne aktivitet på dette området er for liten, til det vet jeg for lite.
Så vil jeg som vanlig filosofere rundt dette og fremheve to ting, det å besøke våre gamle hellige på gamlehjemmene og å hjelpe dem til å bevare troen. Det første er forutsetningen for det andre.
Blir vi automatisk bevart i troen fordi vi er gamle?
I ganske mange år har jeg vært besøker på gamlehjem. Har fulgt med far og svigerfar og følger nå med min svigermor. Jeg vet mye om hva de føler, tenker og opplever..
Vi friske og oppegående møtedeltagere oppfordres til å være med i virksomheten, delta på gudstjenester og bønn. De helliges samfunn er viktig. Det er farlig å bli liggende etter på veien er formaningen vi hører. Men apropos liggende etter, man kan jo også bare bli lignende etter sånn rent fysisk.
Brudd, fall, uførhet, drypp, litt demens eller synet som svikter. Det blir vanskelig å mestre fjernkontrollen også.
Så havner noen på hjemmet. Umulig å komme seg ut på gudstjenester også. Ingen åndelig input lenger og det sosiale livet er opphørt.
(men det vil aldri hende meg(?))
Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Dette gjelder også for alderdommen.
På gamlehjemmet er det spisetider, sovetider, dusjetider, kaffe og kaketider - var det det bibelen taler om når den sier at det er en tid for alt?
Før valgte man venner, nå på institusjonen blir de dyttet på deg. Man forventer gode
manerer, men får en bordvenn som gulper, smatter, raper og prøvesmaker på bestikket. Om bleia blir full så er det ikke sikkert du har trukket kølapp...
Dette hadde Paulus aldri prøvd når han skriver: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dagen - ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme.» 2 Timoteus 4:7-8 NB
Mange gamle føler at de ikke har fullendt løpet, tvert imot blir de innhentet av tanker de tror de har løpt i fra. De behøver nærhet så de kan fortelle og bekjenne. Minner flyter opp der de sitter dag etter dag alene.
Men noen kommer, de varmhjertede entusiastene - de som regelmessig stiller opp for de tilsidesatte. De spiller, synger og prater med de "innsatte", er lyspunkter i den grå hverdagen. Disse er menighetenes A-lag selv om mange av blant disse ikke er aktet verdige til å lede menighetenes lovsang. På lønningsdagen vil de nok stå fremst i køen - du gode og tro tjener...
Kunne ikke lovsangsgruppene også besøke gamlehjemmene og gamlehjemsgruppen ta hånd om møtene i blant. Da blir det likhet som bibelen skriver. Og ikke minst får da møtebesøkerne oppleve hvordan det er å bli gammel. Ser for meg at "gamlehjemsgruppen" synger og vitner på gudstjenesten én søndag i blant.
Om det blir "publikumsvikt" denne søndagen har vi noe å tenke på?
Eller for å sitere bibelen: "hva gagner det en menighet om den vinner hele verden, men glemmer sine gamle?
Vi vet at møter og andakter ikke alltid er like velkomne på gamlehjemmene i vårt fedreland med lovfestet religionsfrihet. Og vi må også akseptere at mange beboere fraber seg kristent påtrykk. En andakt i aulaen er ikke kjærkomment for alle.
Men hvorfor ikke ha regelmessig møte for de kristne beboerne på eget sted. Der kunne det være gudstjeneste på egne premisser med nattverd, forbønn og samtale sammen kristne venner fra menigheten - noe å tenke på?
Eller en cellegruppe i det gamlehjemmet hvor et menighetsmedlem befinner seg. Et regelmessig opplegg hvor flere deltar uten at de nødvendig vis bør bidra med sang eller tale - men bare er tilstede.
Så kan for eksempel beboeren invitere flere "sambeboere" om ønskelig. Ja dette var bare noen tanker
Men hensikten må alltid ved siden av den personlig oppmuntringen å hjelpe våre eldre til å bevare troen og fulle de løpet.
Bitterheten kan nok være nærmere vi aner for mange ensomme, gamle kristne. Skal vi bidra til en seiersrik avslutning?
«Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg». (Matteus 25:39>
Og det blir en liten tankevekker når vi hører folk fra sydligere strøk ikke synes vi er så snille mot våre gamle....
Så vil jeg som vanlig filosofere rundt dette og fremheve to ting, det å besøke våre gamle hellige på gamlehjemmene og å hjelpe dem til å bevare troen. Det første er forutsetningen for det andre.
Blir vi automatisk bevart i troen fordi vi er gamle?
I ganske mange år har jeg vært besøker på gamlehjem. Har fulgt med far og svigerfar og følger nå med min svigermor. Jeg vet mye om hva de føler, tenker og opplever..
Vi friske og oppegående møtedeltagere oppfordres til å være med i virksomheten, delta på gudstjenester og bønn. De helliges samfunn er viktig. Det er farlig å bli liggende etter på veien er formaningen vi hører. Men apropos liggende etter, man kan jo også bare bli lignende etter sånn rent fysisk.
Brudd, fall, uførhet, drypp, litt demens eller synet som svikter. Det blir vanskelig å mestre fjernkontrollen også.
Så havner noen på hjemmet. Umulig å komme seg ut på gudstjenester også. Ingen åndelig input lenger og det sosiale livet er opphørt.
(men det vil aldri hende meg(?))
Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Dette gjelder også for alderdommen.
På gamlehjemmet er det spisetider, sovetider, dusjetider, kaffe og kaketider - var det det bibelen taler om når den sier at det er en tid for alt?
Før valgte man venner, nå på institusjonen blir de dyttet på deg. Man forventer gode
manerer, men får en bordvenn som gulper, smatter, raper og prøvesmaker på bestikket. Om bleia blir full så er det ikke sikkert du har trukket kølapp...
Dette hadde Paulus aldri prøvd når han skriver: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dagen - ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme.» 2 Timoteus 4:7-8 NB
Mange gamle føler at de ikke har fullendt løpet, tvert imot blir de innhentet av tanker de tror de har løpt i fra. De behøver nærhet så de kan fortelle og bekjenne. Minner flyter opp der de sitter dag etter dag alene.
Men noen kommer, de varmhjertede entusiastene - de som regelmessig stiller opp for de tilsidesatte. De spiller, synger og prater med de "innsatte", er lyspunkter i den grå hverdagen. Disse er menighetenes A-lag selv om mange av blant disse ikke er aktet verdige til å lede menighetenes lovsang. På lønningsdagen vil de nok stå fremst i køen - du gode og tro tjener...
Kunne ikke lovsangsgruppene også besøke gamlehjemmene og gamlehjemsgruppen ta hånd om møtene i blant. Da blir det likhet som bibelen skriver. Og ikke minst får da møtebesøkerne oppleve hvordan det er å bli gammel. Ser for meg at "gamlehjemsgruppen" synger og vitner på gudstjenesten én søndag i blant.
Om det blir "publikumsvikt" denne søndagen har vi noe å tenke på?
Eller for å sitere bibelen: "hva gagner det en menighet om den vinner hele verden, men glemmer sine gamle?
Vi vet at møter og andakter ikke alltid er like velkomne på gamlehjemmene i vårt fedreland med lovfestet religionsfrihet. Og vi må også akseptere at mange beboere fraber seg kristent påtrykk. En andakt i aulaen er ikke kjærkomment for alle.
Men hvorfor ikke ha regelmessig møte for de kristne beboerne på eget sted. Der kunne det være gudstjeneste på egne premisser med nattverd, forbønn og samtale sammen kristne venner fra menigheten - noe å tenke på?
Eller en cellegruppe i det gamlehjemmet hvor et menighetsmedlem befinner seg. Et regelmessig opplegg hvor flere deltar uten at de nødvendig vis bør bidra med sang eller tale - men bare er tilstede.
Så kan for eksempel beboeren invitere flere "sambeboere" om ønskelig. Ja dette var bare noen tanker
Men hensikten må alltid ved siden av den personlig oppmuntringen å hjelpe våre eldre til å bevare troen og fulle de løpet.
Bitterheten kan nok være nærmere vi aner for mange ensomme, gamle kristne. Skal vi bidra til en seiersrik avslutning?
«Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg». (Matteus 25:39>
Og det blir en liten tankevekker når vi hører folk fra sydligere strøk ikke synes vi er så snille mot våre gamle....
torsdag, februar 23, 2017
Har noen lært deg å mestre - Brev 65
Der er bedre å lære noen å mestre enn bare å trøste når de faller...
Få når fram til sitt fulle potensiale ved å følge egne ideer og innfall. De fleste av oss trenger faktisk hjelp til å bli det vi skal bli. De idrettsutøvere som når lengst har som regel en trener å takke for dette.
Fra AV-OG-TIL som er en kampanjeorganisasjon for alkovett sakset jeg setningen nedenfor. Den belyser hvor viktige gode trenere er:
«Idrettsglede kommer ikke nødvendigvis av seg selv. Mestringsfølelse betyr ikke å stå øverst på pallen. Den treneren som drar deg opp når du er nede, som tar deg med når du føler deg ute, som har en utømmelig kilde av smittende energi og medfølelse, som får frem det beste i deg. Det er den beste treneren du kan ha!»
Gode lærere har også vært avgjørende for mange elever som i utgangspunktet ble regnet som tapere, men den gode læreren utgjorde forskjellen. Mange kan takke sin lærer....
"De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære". (1 Timoteus 5:17 NB)
Når bibelen taler om gode forstandere så er det jo det alle forstandere ønsker å være. Gode forstandere er livsviktig for de fleste. Hyrder skal jo ikke bare snakke til sauene sine, de skal lede dem til de beste beitemarker, om nødvendig bære dem og selvfølgelig beskytte dem. Se ikke etter prekenene om du vil finne ut om en forstander er god, beveg deg blant fårene hans....
Se igjen på setningene om idrettsglede ovenfor og bytt ut ordene der med kristne termer slik du selv mener det passer...
Sånn helt personlig.
Når jeg ser bakover kan jeg ikke huske at noen forstander noensinne pratet med meg eller formante meg, bortsett fra to ganger da og det var vel nødvendig. Den ene gangen i min tidlige ungdom fortalte han meg at det luktet svette av meg (jeg syklet til møtene) og den andre gangen ble det klaget på meg at jeg ba for mye i bønnemøtene. Det var nok også riktig, men det begrenset meg veldig i mange år.
Gode hyrder bør nødvendigvis ikke være gode predikanter, å lede, styrke og oppmuntre enkeltmennesker bygger på helt andre kvaliteter enn å holde gode prekener. Den gode samtalen er uerstattelig...
(Og når det er sagt så er det absolutt nødvendig med sunn og god forkynnelse - ordet er jo mat).
Og så til det litt pinlige, det som vi som oftest ikke opplever, men drømmer om, vekkelsen. Har mennesker det bra bare fordi det er kraft, tegn, under og mirakler i menighetene?
Tror ikke det. Uansett dette så behøver ekteparene noen å prate med, ungdommen åndelige fedre og mødre de kan åpne sine hjerter for, de som faller en hånd som drar dem opp osv. altså en fungerende kristenpraksis.
Slik som Paulus beordrer Timoteus:
"....Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære". (2 Timoteus 4:2 NB)
Og dette må gjøres med mors- og farshjerter.
Jeg har ofte hørt at vi må strekke oss ut og ikke være så innadvendte i vårt menighetsliv. Jeg tror det motsatte, i gode menigheter med gode ledere (flertall) som tar hånd om flokken vil disse menighetene bli attraktive og evangeliserende. For trygge kristne er vitnende kristne.
Personlig så tror jeg på likestilte lederskap med mange gode ledere, tror ikke det er så ubibelsk. Der det er mange rådgivere er det mye frelse sier bibelen....
Er det feil å si at den gode leder er den gode trener?
Nå lar vi frelsesgleden overstige idrettsgleden.
Der er bedre å lære noen å mestre enn bare å trøste når de faller...
Må Gud fortsatt gi oss mange gode "trenere"!
Få når fram til sitt fulle potensiale ved å følge egne ideer og innfall. De fleste av oss trenger faktisk hjelp til å bli det vi skal bli. De idrettsutøvere som når lengst har som regel en trener å takke for dette.
Fra AV-OG-TIL som er en kampanjeorganisasjon for alkovett sakset jeg setningen nedenfor. Den belyser hvor viktige gode trenere er:
«Idrettsglede kommer ikke nødvendigvis av seg selv. Mestringsfølelse betyr ikke å stå øverst på pallen. Den treneren som drar deg opp når du er nede, som tar deg med når du føler deg ute, som har en utømmelig kilde av smittende energi og medfølelse, som får frem det beste i deg. Det er den beste treneren du kan ha!»
Gode lærere har også vært avgjørende for mange elever som i utgangspunktet ble regnet som tapere, men den gode læreren utgjorde forskjellen. Mange kan takke sin lærer....
"De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære". (1 Timoteus 5:17 NB)
Når bibelen taler om gode forstandere så er det jo det alle forstandere ønsker å være. Gode forstandere er livsviktig for de fleste. Hyrder skal jo ikke bare snakke til sauene sine, de skal lede dem til de beste beitemarker, om nødvendig bære dem og selvfølgelig beskytte dem. Se ikke etter prekenene om du vil finne ut om en forstander er god, beveg deg blant fårene hans....
Se igjen på setningene om idrettsglede ovenfor og bytt ut ordene der med kristne termer slik du selv mener det passer...
Sånn helt personlig.
Når jeg ser bakover kan jeg ikke huske at noen forstander noensinne pratet med meg eller formante meg, bortsett fra to ganger da og det var vel nødvendig. Den ene gangen i min tidlige ungdom fortalte han meg at det luktet svette av meg (jeg syklet til møtene) og den andre gangen ble det klaget på meg at jeg ba for mye i bønnemøtene. Det var nok også riktig, men det begrenset meg veldig i mange år.
Gode hyrder bør nødvendigvis ikke være gode predikanter, å lede, styrke og oppmuntre enkeltmennesker bygger på helt andre kvaliteter enn å holde gode prekener. Den gode samtalen er uerstattelig...
(Og når det er sagt så er det absolutt nødvendig med sunn og god forkynnelse - ordet er jo mat).
Og så til det litt pinlige, det som vi som oftest ikke opplever, men drømmer om, vekkelsen. Har mennesker det bra bare fordi det er kraft, tegn, under og mirakler i menighetene?
Tror ikke det. Uansett dette så behøver ekteparene noen å prate med, ungdommen åndelige fedre og mødre de kan åpne sine hjerter for, de som faller en hånd som drar dem opp osv. altså en fungerende kristenpraksis.
Slik som Paulus beordrer Timoteus:
"....Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære". (2 Timoteus 4:2 NB)
Og dette må gjøres med mors- og farshjerter.
Jeg har ofte hørt at vi må strekke oss ut og ikke være så innadvendte i vårt menighetsliv. Jeg tror det motsatte, i gode menigheter med gode ledere (flertall) som tar hånd om flokken vil disse menighetene bli attraktive og evangeliserende. For trygge kristne er vitnende kristne.
Personlig så tror jeg på likestilte lederskap med mange gode ledere, tror ikke det er så ubibelsk. Der det er mange rådgivere er det mye frelse sier bibelen....
Er det feil å si at den gode leder er den gode trener?
Nå lar vi frelsesgleden overstige idrettsgleden.
Der er bedre å lære noen å mestre enn bare å trøste når de faller...
Må Gud fortsatt gi oss mange gode "trenere"!
onsdag, februar 22, 2017
Brev 64 - Hva har du gjort med din glede?
Hva har du gjort med din glede?
Smilefjes eller strekansikt.
Jeg kan ikke noe for det, men jeg sitter inne med det inntrykket at det for det meste er strekansikter som preger våre gudstjenester. Mulig at gleden på innsiden er det viktigste, men gleden kjemper nok en hard kamp for å komme ut og når den endelig har klart det faller den utmattet ned på gulvet.
Men man kan jo ikke bare være glad vil mange påstå? Helt riktig det, for glede uten påviselig årsak kan jo minne om en smule sinnsforvirring. Dessuten er det ikke østfoldsk å vise overstadig glede. Tilstanden som kalles glede har mange ytringsformer:
Vi har glede, henførelse, jubel, ekstase, velvære og lystighet for å nevne noe.
Jeg vil her inndele gleden inn i to områder - den innvendige gleden og den påførte gleden. Glede som uttrykkes ved hjelp av kjemisk stimula som alkohol, lystgass og lignende er falsk glede og er ikke tema her. Derimot er gleden som kommer via sanseinntrykk viktig for oss mennesker, for eksempel gjennom musikk eller fra humorister.
Det er en menneskerett og være glad. Det dummeste jeg hører i kristelige kretser er når en eller annen forkynner "befaler" glede, og jeg har hørt fler enn en gang predikanter si noe slikt som at: folk jubler over at en lærkule triller gjennom to tresenger, dere er jo frelst og burde juble enda mer!
Men i fotballen er det bare "hjernejubel", i Guds menighet er det "hjertejubel" og det er noe helt annet. Vi jubler jo bare når Kristus ved forkynnelsen åpenbares for vårt indre menneske! Spurgeon sa så treffende om dette: "Der det ikke er åpenbaring er det død!" Den forkynner som vil se glade forsamlinger bør sørge for at det er noe å glede seg over.
Vi gleder oss samtidig både "i"'og "over". Vi fryder oss i Ånden over Jesu seier for eksempel.
"Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede", (1 Peter 1:8 NB)
"Men disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd". (Apostlenes gjerninger 13:52 NB)
Gleden i Herren er vår livgivende beruselse, gleden i Herren er vår styrke. Derfor er også evangeliet det glade budskap. "For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres fram. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene". (Jesaja 55:12 NB)
Evangeliet er det glade budskap som spres av glade budbringere.
Gleden i Ånden er også viktig for vårt dagligliv, har vi sangen i vårt indre kan ingen ta den fra oss.
"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd"? (Romerne 8:35 NB)
Dette kunne Paulus og Silas skrive under på da de satt lenket med oppflengte rygger i Fillippi fengsel og sang lovsanger.
Derfor er det en livsnødvendighet være glad!
"Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn". (Efeserne 5:18-20 NB)
Slike gledesfester kan bare Guds forsamling ha.
Til slutt - har jeg noen oppskrift på å få denne gleden i Herren, få denne overstrømmende kilden i seg som alltid strømmer over av takk og pris til Herren Jesus?
Nei, der har jeg ikke - bare hold deg nær til de som fryder seg i Herren så slår det snart over på deg...
Deilig å gå over fra strekansikt til smilefjes, for det hjertet er fylt av...
Og det er håp, både i Efesus og Samaria fikk folk den indre gleden ved påføring eller håndspåleggelse av apostlene. Det samme skjer i dag også gjennom Åndsfylte Herrens tjenere - som for eksempel Jørn Strand....
Smilefjes eller strekansikt.
Jeg kan ikke noe for det, men jeg sitter inne med det inntrykket at det for det meste er strekansikter som preger våre gudstjenester. Mulig at gleden på innsiden er det viktigste, men gleden kjemper nok en hard kamp for å komme ut og når den endelig har klart det faller den utmattet ned på gulvet.
Men man kan jo ikke bare være glad vil mange påstå? Helt riktig det, for glede uten påviselig årsak kan jo minne om en smule sinnsforvirring. Dessuten er det ikke østfoldsk å vise overstadig glede. Tilstanden som kalles glede har mange ytringsformer:
Vi har glede, henførelse, jubel, ekstase, velvære og lystighet for å nevne noe.
Jeg vil her inndele gleden inn i to områder - den innvendige gleden og den påførte gleden. Glede som uttrykkes ved hjelp av kjemisk stimula som alkohol, lystgass og lignende er falsk glede og er ikke tema her. Derimot er gleden som kommer via sanseinntrykk viktig for oss mennesker, for eksempel gjennom musikk eller fra humorister.
Det er en menneskerett og være glad. Det dummeste jeg hører i kristelige kretser er når en eller annen forkynner "befaler" glede, og jeg har hørt fler enn en gang predikanter si noe slikt som at: folk jubler over at en lærkule triller gjennom to tresenger, dere er jo frelst og burde juble enda mer!
Men i fotballen er det bare "hjernejubel", i Guds menighet er det "hjertejubel" og det er noe helt annet. Vi jubler jo bare når Kristus ved forkynnelsen åpenbares for vårt indre menneske! Spurgeon sa så treffende om dette: "Der det ikke er åpenbaring er det død!" Den forkynner som vil se glade forsamlinger bør sørge for at det er noe å glede seg over.
Vi gleder oss samtidig både "i"'og "over". Vi fryder oss i Ånden over Jesu seier for eksempel.
"Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede", (1 Peter 1:8 NB)
"Men disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd". (Apostlenes gjerninger 13:52 NB)
Gleden i Herren er vår livgivende beruselse, gleden i Herren er vår styrke. Derfor er også evangeliet det glade budskap. "For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres fram. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene". (Jesaja 55:12 NB)
Evangeliet er det glade budskap som spres av glade budbringere.
Gleden i Ånden er også viktig for vårt dagligliv, har vi sangen i vårt indre kan ingen ta den fra oss.
"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd"? (Romerne 8:35 NB)
Dette kunne Paulus og Silas skrive under på da de satt lenket med oppflengte rygger i Fillippi fengsel og sang lovsanger.
Derfor er det en livsnødvendighet være glad!
"Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn". (Efeserne 5:18-20 NB)
Slike gledesfester kan bare Guds forsamling ha.
Til slutt - har jeg noen oppskrift på å få denne gleden i Herren, få denne overstrømmende kilden i seg som alltid strømmer over av takk og pris til Herren Jesus?
Nei, der har jeg ikke - bare hold deg nær til de som fryder seg i Herren så slår det snart over på deg...
Deilig å gå over fra strekansikt til smilefjes, for det hjertet er fylt av...
Og det er håp, både i Efesus og Samaria fikk folk den indre gleden ved påføring eller håndspåleggelse av apostlene. Det samme skjer i dag også gjennom Åndsfylte Herrens tjenere - som for eksempel Jørn Strand....
tirsdag, februar 21, 2017
Hva har du gjort med din vrede? - Brev 63
Hva har du gjort med din vrede?
For mange er det et privilegium å få være med i en god og resurssterk forsamling. En eller annen gang i livet har vel flere hatt behov av og tale med en eller annen, lykkelig den som har funnet en åpen dør. Men mange har vel aldri hatt en slik mulighetenes dør på stedet de har bodd. De har bare gått der og ......
I løpet av liver finner man ut at mange tilårskomne mennesker har levd et tilsynelatende godt liv uten at noen har visst....
Men det har alltid vært overgripere. I dag er våre øyne rettet mot barna og overgrepene på Internett. Ingen øyne er rettet mot de gamle av dage. Mange av disse ble aldri hva de skulle bli, det var for mange mørke skygger.
Om man går omkring som en trykkoker uten mulighet til avlastning er det tryggest å holde seg unna varmekilder, eller slippe mennesker for nær. Det er skummelt å være redd for egne følelser.
Ved en tilfeldig prat ett sted fortalte en kvinne om sin "lykkelige" skilsmisse. Å bli skilt kan være som et dødsfall uten kondolanser svarte jeg. Da brast demningen...
Sorgen hadde vært hermetisert og bare et ørlite trykk skapte en liten eksplosjon.
Overgrep, incest og voldtekter er ikke noe nytt og moderne. Forskjellen på før og nå er at før ble alt fortiet. Vi må ikke være blinde for at blant den gråhårede generasjon går det mange med åpne sår.
Leste engang at mange med skygger fra fortiden klarte seg bra helt til barna flyttet ut av hjemmet - da våknet fortidstrollet som de trodde var borte opp igjen.
Jeg hadde en klok pappa. Jeg var ikke så år gammel før jeg skulle foreta min første togreise helt alene. Det var via Oslo til Fetsund. Før reisen forklarte pappa meg med tydelig tale hva enkelte menn var ute etter og hva de gjorde. Jeg ble ikke utsatt for noen tilnærming på denne turen, ikke senere heller, heldigvis, men er uendelig glad for denne samtalen.
Det er ikke alle som har hatt en pappa lik min, for mange har det vært det motsatte.
Når vi møter trusler, fare eller noen form for antastelse melder angsten og frykten seg. Den naturlig følgen er da sinne og vrede. Men når vreden ikke får utløp, hvor går den da?
Jeg skal ikke utdype dette videre og det er jo skrevet hyllemeter av bøker om dette emnet. Likevel er jeg spørrende, hvorfor må så mange gå uhjulpne gjennom livet når det er hjelp å få. Husker også all skrivingen og omtalen om detter forskjellige kristne fora i 2016.
Blir det bare med pratet?
Jeg er overbevist om at det er tusenvis av menighetsmedlemmer som kan hjelpe hverandre i våre forsamlinger - hvordan få disse på banen?
Når kristne brødre og søstre likevel (burde) omgås, hvorfor ikke lære opp hele menigheten til åndelig førstehjelp? Alle er hverken kirurger eller pastorer, men dette hindrer ikke at alle bør kunne grunnleggende (åndelig) førstehjelp.
Men tilbake til vreden, hva gjør vi med våre medvandrere med akkumulert vrede - finns det en plass hvor den kan slippes ut under trygge forhold?
Under en sjelesorgsamtale ble spørsmålet stilt - hva har du gjort med din vrede? Spørsmålet ble stilt fordi sjelesørgeren forstod hva som trykket på, og reaksjonen kom.... heldigvis.
"Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden*. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren". (Romerne 12:19 NB)
Vi behøver "vrederom" i våre menigheter, et trygt sted blant trygge mennesker der vi kan tømme ut den gamle verken og få legedom.
Jeg har tro på regelmessig undervisning om dette i alle menigheter. Da kan flere hjelpe flere og man kan jo i det minste få kunnskap til å hjelpe seg selv.
For mange er det et privilegium å få være med i en god og resurssterk forsamling. En eller annen gang i livet har vel flere hatt behov av og tale med en eller annen, lykkelig den som har funnet en åpen dør. Men mange har vel aldri hatt en slik mulighetenes dør på stedet de har bodd. De har bare gått der og ......
I løpet av liver finner man ut at mange tilårskomne mennesker har levd et tilsynelatende godt liv uten at noen har visst....
Men det har alltid vært overgripere. I dag er våre øyne rettet mot barna og overgrepene på Internett. Ingen øyne er rettet mot de gamle av dage. Mange av disse ble aldri hva de skulle bli, det var for mange mørke skygger.
Om man går omkring som en trykkoker uten mulighet til avlastning er det tryggest å holde seg unna varmekilder, eller slippe mennesker for nær. Det er skummelt å være redd for egne følelser.
Ved en tilfeldig prat ett sted fortalte en kvinne om sin "lykkelige" skilsmisse. Å bli skilt kan være som et dødsfall uten kondolanser svarte jeg. Da brast demningen...
Sorgen hadde vært hermetisert og bare et ørlite trykk skapte en liten eksplosjon.
Overgrep, incest og voldtekter er ikke noe nytt og moderne. Forskjellen på før og nå er at før ble alt fortiet. Vi må ikke være blinde for at blant den gråhårede generasjon går det mange med åpne sår.
Leste engang at mange med skygger fra fortiden klarte seg bra helt til barna flyttet ut av hjemmet - da våknet fortidstrollet som de trodde var borte opp igjen.
Jeg hadde en klok pappa. Jeg var ikke så år gammel før jeg skulle foreta min første togreise helt alene. Det var via Oslo til Fetsund. Før reisen forklarte pappa meg med tydelig tale hva enkelte menn var ute etter og hva de gjorde. Jeg ble ikke utsatt for noen tilnærming på denne turen, ikke senere heller, heldigvis, men er uendelig glad for denne samtalen.
Det er ikke alle som har hatt en pappa lik min, for mange har det vært det motsatte.
Når vi møter trusler, fare eller noen form for antastelse melder angsten og frykten seg. Den naturlig følgen er da sinne og vrede. Men når vreden ikke får utløp, hvor går den da?
Jeg skal ikke utdype dette videre og det er jo skrevet hyllemeter av bøker om dette emnet. Likevel er jeg spørrende, hvorfor må så mange gå uhjulpne gjennom livet når det er hjelp å få. Husker også all skrivingen og omtalen om detter forskjellige kristne fora i 2016.
Blir det bare med pratet?
Jeg er overbevist om at det er tusenvis av menighetsmedlemmer som kan hjelpe hverandre i våre forsamlinger - hvordan få disse på banen?
Når kristne brødre og søstre likevel (burde) omgås, hvorfor ikke lære opp hele menigheten til åndelig førstehjelp? Alle er hverken kirurger eller pastorer, men dette hindrer ikke at alle bør kunne grunnleggende (åndelig) førstehjelp.
Men tilbake til vreden, hva gjør vi med våre medvandrere med akkumulert vrede - finns det en plass hvor den kan slippes ut under trygge forhold?
Under en sjelesorgsamtale ble spørsmålet stilt - hva har du gjort med din vrede? Spørsmålet ble stilt fordi sjelesørgeren forstod hva som trykket på, og reaksjonen kom.... heldigvis.
"Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden*. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren". (Romerne 12:19 NB)
Vi behøver "vrederom" i våre menigheter, et trygt sted blant trygge mennesker der vi kan tømme ut den gamle verken og få legedom.
Jeg har tro på regelmessig undervisning om dette i alle menigheter. Da kan flere hjelpe flere og man kan jo i det minste få kunnskap til å hjelpe seg selv.
fredag, februar 17, 2017
Om tilknytning, trygg eller utrygg - Brev 62
Om trygghet og tilknytning.
Tilknytningen til mine nære relasjoner, er jeg trygg, engstelig eller unnvikende. Hvilke signaler sender jeg ut?
Igjen noen tanker om dette som gjelder oss alle. Dette er jo områder de fleste har vært innom eller fremdeles er på - hvor befinner jeg meg i forhold til deg?
I menigheten har vi den mulighet at det vi mistet eller ble påført i barndommen kan vi få gjenopprettet og mer enn det. Likevel kan noen i ett miljø leve et helt liv uten forandring og hjelp mens i et annet miljø kan oppleve befrielse og gjenoppbygging. Om du lurer på hvorfor denne forskjellen så vil jeg gi dette svaret som Peter og Johannes sa til den lamme mannen - det jeg har gir jeg deg. Det er ikke bare det vi sier som hjelper mennesker til frihet, det er også det vi har og er!
Og det er bare det vi har vi kan gi. Lykkelig den som er der hvor det er noe å få...
Vi mennesker har en tilbøyelighet til å kategorisere alt, og til en viss grad er det også nødvendig. Førskolelærere og lærere generelt bør forstå hvilen kategori et barn tilhører for derved å forstå barnet og som følge gi den riktige støtten.
Alle har en eller annen form for tilknytning til sin familie eller ett nærmiljø. Men hvordan livet leves ut der styres av de indre kvaliteter - trygg, engstelig eller unnvikende. Dette styrer igjen handlingene eller mangel på sådanne. Leves voksenlivet ut fra det som er tatt med som medbragt ballast, altså for eksempel de samme typer sjelsevner eller tilknytningsevner som man kan inndele barn i?
Om tilknytning hevdet Mary Ainsworth at småbarn i hovedsak har en av tre typer tilknytning til sine omsorgspersoner: trygg, engstelig ambivalent eller engstelig unnvikende. Men legger også til et fjerde type / desorientert, ofte vært utsatt for omsorgssvikt.
Noen ganger påtar enkelte seg lederansvar uten samtidig å representere det trygge. De kan være brennende for Guds rike, ha bibelkunnskap, men likevel mangle det viktigste - den personlige tryggheten. Så blir bekreftelse viktigere enn å beskytte... Og det er til syvende og sist lederne som skaper miljøet, det er derfor de er ledere.
Jeg er verken pedagog, psykolog eller på noen måte kyndig i dette jeg belyser nå, men vil likevel sette søkelyset på våre indre miljøer i kristenverdenen. Bibelen taler om både fedre og småbarn i Kristus.
Altså på den ene siden har vi foreldrene/lederne (leverandørene) og på den andre siden barna/medlemmene (mottakerne). Helt forenklet er det slik at det foreldrene leverer avgjør kvaliteten og utviklingen hos barna. Og våkne personer merker fort på barna om det skulle være noe dysfunksjonelt i et hjem. Egentlig sender vi alle ut signaler om våre indre egenskaper! Det kan være det vi sier og ikke minst det vi unngår å nevne fordi det gjør vondt.
Hva har menighetsmedlemmer fått overlevert i sine miljøer? Vi kan også si det slik at meningen med all kristen forkynnelse og undervisning er å påvirke (til det bedre). Forkynnelse er ikke i underholdnings- og informasjonsbransjen, det er forvandlings og oppbyggelsesbransjen. Men på samme måten som utrygge, usikre og ustabile forhold bygges inn i barna vil det samme kunne skje med oss som påvirkes i kirker og bedehus. Derfor er trygghet et særs viktig element i forkynnerenes personlige utrustning. Alle forkynnere jeg kjenner til tilhører kategorien "trygge" så langt jeg vet. Men jeg har opplevd eksempler på det motsatte. En predikant innledet sin preken med følgene uttalelse - si at dere elsker meg, for jeg preker ikke bra før jeg vet dere elsker meg. Han gav seg ikke før forsamlingen ropte ut - vi elsker deg! Hvor dumme kan man bli? En røst manglet i dette kjærlighetens hylekor, min.
Det ble engang sagt til meg at trygge barn er glade barn. Trygghet kan bare overleveres over tid, og med gitte normer og grenser. Trygghet henger også sammen med åpenhet, ærlighet og ikke minst ydmykhet. Trygghet er noe som sprer seg i atmosfæren om likevel udefinerbart. Der det er trygt setter man seg ned. I bibelen leser vi at Jakob avpasset farten etter forholdene når han ledet feet framover. Selvfølgelig skal vi alle som bibelen sier «vokse til manns modenhet», men tiden for dette er vel forskjellig for oss alle. Noen ganger blir barn vurdert kun etter fremtreden og utseende og uten å bli verdsatt for det de er, og jeg kjente en familie med både gullgutt og hoggestabbe. Våre menigheter skal være frie for slike ting, der skal vi bære hverandres byrder.
Og vi må vel innrømme det, menigheter er også ulike. De kan være varme og inkluderende eller kalde og formelle. Frank Mangs beskriver dette så treffende i en av sine bøker. Som vanlig ble folk frelst der han prekte og han beskriver sin opplevelse av en menighet slik der han sto på prekestolen og så på forsamlingen og de nyfrelste - «jeg synes synd på disse som skal komme inn i dette ishus av en menighet». Mulig isen kom fra ledergruppen - jeg vet ikke. Selv har jeg aldri vært inne i et slikt ishus, heldigvis, men varmenivået kan vel saktens være ulikt.
Det er den gode, kontinuerlige tilstedeværelse som skaper trygghet hos barna. Og det er også nærheten og relasjonen til «de gamle» som skaper trygghet hos de nyfrelste, barna. De blir rett og slett som oss - på godt og ondt. Men når mødrene og fedrene selv er utrygge, hva da? For jeg vil jo forbli der det er trygt.
Og trygghet bygges alltid på en trygg relasjon, «Men straks talte han til dem og sa: Vær frimodige! Det er meg, frykt ikke». (Markus 6:50 NB)
Jesu blotte nærvær skape den nødvendige tryggheten. Mulig noen behøver en trygg hånd å holde framfor å høre mer om Guds nåde - for om diagnosen er feil blir behandlingen feil også! Det hjelper jo ikke med mer nåde når man likevel er trygg i Gud, bare er utrygg på seg selv. Da behøves oppmuntring og bekreftelse fra trygge venner. Dette har jeg erfart selv også.
Og til slutt, vi er alle mennesker med vår styrke og våre svakheter. Det gjelder den største leder til det "minste" menighetsmedlem. Men uansett status, hos Gud er det befrielse. Enten det gjelder å være engstelig ambivalent eller engstelig unnvikende eller rett og slett desorientert eller hva det nå er. Gud har innsatt i sin menighet hjelp for deg. Tenk også på sangen - jeg er trygg hos deg...
onsdag, februar 15, 2017
Vekkelse? - Brev 60
Den blokkerte vekkelsen!
Det er lett å ta alle over en kam, men når ting ikke fungerer begynner ettertanken. Det opplevde jeg ofte i mitt yrkesaktive liv hvor jeg bl.a. jobbet med hydraulikk. Når ting ikke fungerte ble det som oftest jeg som måtte stille diagnosen. Det var da ytterst sjelden produktfeil, som regel kunne feilen tilbakeføres til mennesket. Og når feilen i opplegget ble rettet opp fløt (hydraulikk)oljen igjen. Det nytter lite med trykkøkning når det var blokkeringer.
Ofte tenkte jeg da på kristen virksomhet der ting synes å fungere dårlig. For som i den fysiske verden slik er det i den åndelige verden, det er en lovmessighet på begge sider.
«Dersom dere ikke er tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro dere de sanne skatter»? (Lukas 16:11 NB)
Jeg har jo registrert sånn nå og da at vekkelser har stoppet opp eller uteblitt fordi det har vært "uregelmessigheter" i disposisjoner og transaksjoner i ledelseskretser.
I ettertid har dette kommet fram i vitnesbyrd og bøker. Leste for eksempel mye om dette under Pensacolavekkelsen for en del år tilbake.
De sanne skatter er jo Åndens gaver og liv som skal flyte inn i menighetene og den enkeltes liv. Å bruke utgiftsførte midler til egen disposisjon kan jo være en kraftig propp i oljerørledningen.
Å erstatte mangel på hellighet med kraftfulle predikanter holder heller ikke i lengden.
Det er ikke alltid at bønnemøter er hele løsningen, men de kan føre til løsningen. For eksempel at Herren stiller diagnosen. Resultatet bør da bli omvendelse og syndsbekjennelse. For i utgangspunktet skal ikke Guds menighet tape på noen områder, dødsrikets porter skal ikke overvinne Guds menighet. Men når dødsriket likevel vinner da må jo noen ha sluppet fienden inn på innsiden.
Den seierssikre Josva opplevde dette da de led nederlag ved byen AI. Han ble veldig forundret og faktisk anklaget Gud og ropte ut:
«Når kana’aneerne og alle som bor her i landet får høre om dette, vil de omringe oss og utrydde vårt navn fra jorden. Hva vil da du gjøre med ditt store navn?»
Men Gud fikk slutt på bønnemøtet og sa til Josva: «Reis deg opp! Hvorfor ligger du her på ditt ansikt?» (Josva 7:9-10 NB)
Og så kommer meldingen fra Gud som lyder slik:
«Det finnes bannlyst gods hos deg, Israel! Du kan ikke stå deg mot dine fiender før dere skiller dere helt av med det bannlyste.» (Josva 7:9-10, 13 NB)
Poenget mitt med det jeg skriver er ikke å ha det forløsende ordet når det gjelder å forklare hvorfor ikke...
Men det jeg mener er at når vi i våre bønnemøter søker Guds ansikt så er det ikke bare fortelle hva Gud bør gjøre, slik som Josva prøvde. Men det er å be ledet av Ånden slik at alt som hindrer flyter opp og kan handteres.
Det er mye mer enn penger og bannlyste skatter som kan hindre. Uforsonlighet, vantro, feil motiver, selvhevdelse, urenhet, maktsyke eller alt annet som strider mot den sunne lære. Blokkering er blokkering.
Når Guds Ånd ikke virker med sin åpenbaring, kraft og nærhet er det jo noe som hindrer for Gud gir jo ikke Ånden etter mål?
«Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» (Salmene 139:23-24 NB)
Ønsker alle en god vekkelse...
mandag, februar 13, 2017
Brev 59 - den vekkelse som er tilpasset meg
Både Paulus og Peter måtte forklare seg for sine brødre, ikke feil det. Vi må vokte på den sunne læren og aldri kompromisse med læren om Jesus, Guds enbårne sønn, frelsen og dåpen og troen på ekteskapet mellom kvinne og mann osv, osv. På den andre siden har en frenetisk frykt for alt som ikke ligner nøyaktig på det vi driver med hindret den sårt tiltrengte strømmen av levende vann inn i vår kristenhet.
Anklager kan føles lettere enn samtaler, men konsekvensene kan bli fryktelige!
Nevner noen navn nedenfor som ble støtt ut i kulden, men senere er tatt inn i varmen. Det tragiske etter mitt syn er at de kunne ha vært inne i varmen hele tiden.
Husker når Aril Edvardsen entret offentligheten på 60 tallet. Husker fra innvielsen av Sarons Dal hvor en kjent kristenprofil profeterte om den videre fremgangen. Etterpå ble det skrevet en hvitbok og mannen ble forsøkt styrtet ut i det ytterste mørke....
Men tross dette er det vel en kjent sak at stedet Kvinesdal har betydd veldig mye for veldig mange - i hvert fall for meg.
Så dukket fenomenet Åge Åleskjær opp, og historien gjentok seg dessverre. Denne gudsmannen fikk ikke betré alle prekestoler nei..
Men tiden på Borg Kristne Senter med Åge Åleskjær i Sarpsborg var så viktig for så mange.. Husker han underviste om å gå over fra melk til fast føde.
Og det hadde vel også i sin tid vært bedre å hatt Aage Samulsen innenfor...
Hva gjør vi med nestemann?
For Gud sender sikkert fler.
Og det er jo en skremmende for min del at mens jeg ligger på knea og ber om vekkelse så kanskje jeg nekter jeg å lukke opp døra når den banker på - for jeg vet jo hvordan vekkelsen skal være!
Skal historien gjenta seg?
søndag, februar 12, 2017
Joakim Lundqvist 50 år - et forbilde - Brev 58
Når dyktighet og klokskap bor sammen!
Dyktighet og klokskap behøver nødvendigvis ikke gå hånd i hånd. Men når dette virkelig forenes kan det umulige bli mulig. Men til det andre ytterpunktet så kan bare litt dårskap ødelegge de beste forutsetninger. Jeg husker et veletablert og gammelt firma som jeg hadde daglig kontakt med. Dette firmaet hadde en høy kompetanse på sitt leveringsområde og de ansatte hadde jobbet der i generasjoner, for å si det på denne måten - "de kunne alt"!
Men så kom ulykken, det ble ansatt en ny disponent som tidligere hadde vært sjef i et bemanningsforetak. Det ble straks foretatt omorganisering ned det resultat at nøkkelpersonene forsvant som skremte høns. De ble selvfølgelig headhuntet av tidligere konkurrerende firmaer. Etter en kort periode var firmaet gått over i historien...
Men bibelen sier at der det er mange rådgivere er det megen frelse... Problemet med ledergrupper er jo at ting kan ta for lang tid, men det motsatte alternativet er verre.
Jeg tenker på dette i forbindelse med svenske Dagens 50 års intervju med Joakim Lundqvist hvor følgende uttalelse fremkommer når intervjueren kommer inn på Ulf Ekmans konvertering:
«Direkt efter Ulfs besked valde ledningen att hålla kyrkan öppen flera timmar varje kväll för alla som ville komma och prata. Joakim såg också till att finnas närvarande på Facebook för att där svara på frågor. Han gjorde vad han kunde för att stilla stormen. Men han önskar att Ulf Ekman skulle ha handlat annorlunda.
– Om jag hade befunnit mig i den situationen skulle jag nog, i respekt för den rörelse jag grundat, först ha försvunnit under radarn och gjort min personliga förändring i skuggan. Jag skulle heller inte ha skrivit en bok som propagerar för att alla borde ta samma steg som jag».
Kloke ord av Joakim dette, og han har etter mitt syn klart å handtere dette saklig og ryddig uten samtidig å drive personforfølgelse. Et eksempel for kristenheten!
Nå har også Ulf twitret at boken «Den stora uptäcten» kommer ut på Engelsk. Og det har jeg ingen innvendinger i mot, det er akseptabelt og fullt lovlig å fremme det man tror på. Og da vil jeg tilføye, den samme retten har jeg også og den tar jeg - og da må jeg selvfølgelig også tåle litt pepper!
Kristenhet er åpenhet, eller det burde være det. Å vandre i lyset betyr at man alltid på alle områder kan være åpen og ærlig uten å frykte for omgivelsenes dom. Om utfallet blir som det mellom Abraham og Lot som gikk hver sin vei så er det likevel det beste. Å bli enige om at man er uenige er i seg selv ingen katastrofe. For bibelen sier - la alt skje i kjærlighet!!!
Der jeg ikke på en god måte kan snakke med alle om det meste, der vil jeg ikke være.
Takk Joakim for at du ved din tale og handling har vist kristenheten at selv det vanskeligste kan takles på en god måte!
Og så fraber jeg meg en debatt om Den Romersk Katolske Kirken....
fredag, februar 10, 2017
Jeg ser over skuldra - Brev 57
Tilbakeblikk framover.
Lørdagsnostalgi om meg selv.
Den som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake er ikke skikket for Guds rike sier Jesus. Men det Jesus mener er at når du begynner med pløyingen er best best å se forover, da blir furene rette. Men når pløyingen er over er greit å se på "verket"!
Refleksjoner. Hvordan ble livet når jeg ble Pensjonist? Vet egentlig ikke, det ble bare tut og kjør på en annen måte. Fikk lov til å jobbe "overtid" på min gamle arbeidsplass noen år ekstra og det dempet kræsjet noe. Nei, det ble ikke noe kræsj, det ble heller en sporveksling med samme hastighet.
Det som har preget mye av tiden de siste årene var menighet og bibelskole. Fikk lov til å være med fra starten av for sistnevnte, administrere og etterhvert undervise litt også.
Husker at det var 153 påmeldte første året - en knallstart. Er glad for at bibelskolen er i bedre hender nå, det er jo noe som heter å bli forfremmet (eller forsette i) til sitt inkompetansenivå. Derfor er det lurt å slutte før en blir bedt om det. På min gamle arbeidsplass som begynte på i 1969 og hvor jeg var den første heltidsansatte begynte jeg å lage katalog etter lim og klipp metoden. Med årene ble den produsert elektronisk og jeg begynte å bruke Photoshop og InDesign, noe jeg aldri helt behersket. Derfor har jeg gledet meg over at mine "arvtagere" der førte denne publikasjonen til et mye bedre og høyere nivå. Det hender det er lurt at gubber forstår at de har gått ut på dato. Men folk er høflige og forståelsesfulle og hjelper til med en myk overgang.
Men det er én gruppe som ikke bryr seg om alder og gråhåret inkompetanse - barnebarna, de herlige barnebarna - og oldebarnet. Her finnes det ikke kvalifikasjonstester, jo gamlere jo bedre. Det er bare vi som kan fortelle fra gamledager hvor man kjørte med hest, det var mye snø og TV'n ikke var oppfunnet. Alle syklet og man kunne ligge midt på veien og leke. Kom det tilfeldigvis en bil så hørte vi skranglingen på langt hold så det var lett å komme seg unna og hvor det ikke var sikkerhetsseler i bilene.
Alt har sin tid sier Bibelen. I mine yngre dager var jeg med på ALT for mye i menigheten slik jeg ser det nå. Men barna og ekteskapet har vel klart seg mer på tross av enn grunn av. Jeg likte jo dette livet, men manglet nok litt forstand. Det var to møter hver søndag pluss søndagsskole og andakt på gamlehjemmet. Så var det sang og musikkøvelser, jeg satt på pianokrakken, bønnemøter og eldstemøter og barnekorøvelser og dugnader og søndagsskolelærermøter. Alt dette var jeg med på. Rart familien overlevde?
Men vi hadde alle ferieturene da, med Nidelven og Hiacen, på sjø og fjell og langt ned i Europa. Har heldigvis mye på film...
Alt har sin tid (sier Forkynneren)....og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen.... en tid til å rive ned og en tid til å bygge opp, en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse, en tid til å kaste bort steiner og en tid til å samle steiner, (Forkynneren 3:1, 3-5 NB)
En tid for menigheten og en tid for familien....
I disse etterpåkloke tider må man også tenke på hva tiden brukes til. Menighetsarbeidet er skrudd ned til husgruppe én gang i uken, til gjengjeld er dette veldig givende. Så får (eller tar meg) jeg tid til litt personlige interesser, men ikke mye. Det er mange bøker i bokhyllene som roper på meg.
Når februar har passert begynner båtpussen. Det var deilig å levere gamle Lina på 27 fot og gå over til Skibsplast på 20 fot. Også båtlivet har sine livssesonger.
Og den l ille hageflekken da, i år skal det plantes flere roser og det blir også litt mer kjøkkenhage. Det er nok billigere å kjøpe tomater på Rema 1000, men den gode smaken kommer bare fra egen hage.
Skrivekunsten oppdaget jeg når min yngste sønn introduserte bloggen for meg, det var i 2006, senere kom Facebook og da ble det ikke bedre. Synes det er godt å få "tømt' seg litt selv om jeg ikke får noen litteraturpris - vet at min skriving ikke alltid har gledet alle.
Før eller siden takker jeg for meg, og så er man glemt - slik er livet.
Men det kommer en oppstandelse - det gleder jeg meg til. Som det ble sagt en gang, det ligger mange 'uunnværlige" på kirkegården!!!
Hva har betydd mest for meg da, foruten det gode ekteskapet, familie og barn?
Det som skapte noe "nytt" var vel året 1988-1989 på Arken i Kungsängen. Der fikk jeg lys over- og del i mye som har preget resten av mitt liv. Vil også nevne leseåret 1999-2000 på Livets Ord, en fantastisk bibelskole, men det ble heller mer en repetisjon for meg. Det beste ved dette var vel muligheten det gav til pastorkurset i Oslo og påfølgende diplomastudier i teologi, ville ikke vært foruten.
Høydepunktene var vel reisene inn i Georgia, tror det var 6 -7 ganger. Jeg reiste med forskjellige team rundt om i dette landet. Og bilene vi kjørt i hang nesten ikke sammen, man måtte bare velge å ikke være redd. Forbikjøringer var et kapittel for seg selv. Men jeg har mange sterke minner fra turene hvor Carl-Gustaf forkynte Ordet med åndens kraft og også reisene sammen med min gode venn Tormod som dessverre forlot oss alt for tidlig. Har sterke og gode minner fra Tblisi, Kutaisi, Gori, Rustavi, Telavi, Zugdidi og Batumi for å nevne noen plasser.
Egentlig veldig godt med et tilbakeblikk!
onsdag, februar 08, 2017
Bønnen i tunger - brev 56
MYE BØNN I TUNGER ER VIKTIGERE ENN VI KANSKJE TROR?
Bønnens intensjon og mening.
Det fortelles at den godeste Kenneth Hagin engang ruslet rundt på et bønnemøte. Han spurte en kar som bad ivrig om hva han bad om. Ikke noe spesielt svarte mannen. Det er det du kommer til å få repliserte Hagin...
Kjenner igjen noe her, gjør du?
Der nytter lite å drømme og ønske, i bønn må det konkretiseres. Mulig man føler seg som kurven til gutten som inneholdt en nistepakke på fem brød og to fisker. Hva kan jeg gi til så mange tenkte kurven kanskje. Hva kan min bønn utrette? Jeg tror det er mange som kjenner på sin egen utilstrekkelighet samtidig som de tror av hele sitt hjerte at Guds rike skal komme med kraft. Men Jesus sier at salige er de fattige i Ånden, for himlenes rike er deres. Nå de "fattige i ånden" samler sine pjalter og slår seg sammen og ber blir de en uovervinnelig makt. Derfor er det viktig å være sammen i bønnen tross at man kjenner seg svak og liten. Når Paulus var fange og fikk se brødrene fikk han nytt mot kan vi lese.
All bønn er viktig, selvfølgelig også den i lønnkammeret, men når mange er sammen i bønne blir det synergi. Det er mange former for bønn, fra det helt rituelle til å det totalt overgitte slik som Jesus ba i Getsemane. Et sted mellom disse ytterpunktene befinner vi oss alle, men forutsetningen for enhver bønn i bibelsk mening er tro.
Jeg vil her dele bønnen inn i to hovedgrupper:
A. bønnen som oppbygger meg selv og
B. bønnen for Guds rike (de hellige) samt det andre rundt oss (det er selvfølgelig andre bønneområder også).
Videre vil jeg i dette innleggets bare dele bønnens utførelse opp i to metoder:
C. de konkrete personlig definerte ønsker på eget språk og
D. bønn i tunger.
Det siste må aldri elimineres eller glemmes - altså bønnen i tunger.
Her vil jeg ikke vektlegge det ene framfor det andre, men vi må merke oss at noe av det siste Jesus sa var at et av tegnene på Guds menighet var at der talte de i tunger. Det Jesus sier bør veier tungt.
Paulus hadde forstått dette og han skriver at han "taler mer i tunger enn dere alle!"
Dette måtte han ha lært personlig av Jesus, for han skriver - "Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk. Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring". (Galaterne 1:11-12 NB)
Var tungetalen middelet til Paulus suksess? I hvert fall sterk medvirkning.
Bibelen taler om bønner og påkallelser, og bønnemøter må derfor etter min mening alltid innledes med å be i tunger, og så lenge det er nødvendig - det er påkallelsesfasen. I ordet påkallelse ligger det å oppnå en annens oppmerksomhet, jeg vil jo gjerne ha øyekontakt med en person før jeg begynner å kommunisere. Bønn i tunger åpner våre hjerter for himmelen. Problemet i pinsekarismatiske kretser er at når "kontakten" er oppretter tror man at man er i mål, endelig gjennombrudd. Men det er da den egentlige bønnen begynner.
Om vi begynner bønnemøtet med å levere vår ønskeliste og fortsetter med det da gjør vi Gud til en leveringsautomat. Kristenliv er samfunn og bønn er samfunn. Samfunn er mer enn følelser, det er kommunikasjon - to veis.
Derek Prince beskriver dette i en av sine bøker. Det var ved en helt vanlig avslutningsseremoni på en høyskole og Guds Ånd begynte å bevege seg merkbart i forsamlingen og stemningen steg. Da hørte Derek Prince en tydelig befaling i sitt indre som lød omtrent slik - "ikke gjør som pinsevenner pleier å gjør når min Ånd kommer ved å rote det bort i egen nytelse - nå skal du profetere!"
Tydelig tale dette.
Så vil jeg igjen ta en annen oppdeling når det gjelder min personlige gudstjenesteutøvelse, det ene er den personlige omgangen med Gud i bibel og bønn hjemme, det andre er det offentlige møte- og gudstjenestelivet med alt som innbefattes der og til slutt menighetens indre liv - bønnemøtene.
A. Det første, mitt privatliv - "Den som taler med tunger, oppbygger seg selv. Men den som taler profetisk, oppbygger menigheten". (1 Korinter 14:4 NB)
"Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv". (Judas 1:20-21 NB)
B. Det andre, menighetslivet utad - "Om nå hele menigheten kommer sammen på samme sted, og alle taler med tunger, og det så kommer inn noen ukyndige eller vantro, vil de da ikke si at dere er gått fra forstanden? Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere!" (1 Korinter 14:4, 23-25 NB)
C. Det tredje - de målrettede bønnemøtene. Her kan vi i Åndens kraft ved siden av å be i tunger også be på eget språk (og i kor også!).
"Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem," (Apostlenes gjerninger 4:24 NB)
Så tilbake til bønnen i bønnemøtene, jeg synes ofte jeg hører et ekko fra Jesus når han spør de blinde som oppsøkte ham - hva vil dere jeg skal gjøre for dere?
Jeg tror at det samme spørsmålet kommer fra himmelen til våre bønnemøter - Gud spør, hva ønsker dere egentlig?
I menighetsbønnen skal det i hovedsak bes om det som pastor og ledelse opplever som viktig. Og dette må det fortsettes med inntil resultatet foreligger. Jeg tror faktisk at det har blitt startet alt for mange bønneprosjekter som vi ikke har hatt utholdenhet til å fullføre. Skriv synet (visjonen) opp sier profeten, for det kan ta tid.
"Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet opp og skriv det tydelig på tavlene, så det er lett å lese det! For ennå må synet vente på sin tid. Men det haster mot enden og lyver ikke. Om det dryger, så vent på det! For komme skal det", (Habakkuk 2:2-3 NB)
Når menigheter har innsamlingsaksjoner lages det ofte en grafisk søyle som viser målet og hvor langt innsamlingen er kommet. Det samme kan gjøres for menighetsbønnen, skriv opp bønneemnene på den ene veggen og takkeemnene på den andre veggen. Det stimulerer til innsats og skaper glede og tro når oppyllelsene foreligger.
De konkrete bønneemnene har ofte lett for å komme i glemmeboka etter en tid. Men ikke alltid. Rundt 1984, mens Sovjetsamveldet fremdeles lå i kommunismen og KGBs lenker begynte en intens bønn for Sovjetsamveldet på Livets Ord i Uppsala.
I 1987 kom Perestrojka, de økonomiske reformene som ble innført i juni dette året av den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov og grensene ble vid åpne for evangelisering. Som bønnesvar fikk Livets Ord lov til å disponere KGBs propagandatog og reise gjennom hele Russland med evangeliet. I løpet av få år ble det også satset 40 millioner kroner inn i dette arbeidet. Sterk og målbevisst bønn åpner dører og gjør noe med de som ber.
Målbevisst bønn fører til målbare resultater. Derfor er det veldig givende å være med på målrettet bønn med målrettede metoder som gir målbare resultater. Det er jo kjedelig å havne på et tog hvis mål er ukjent og man heller ikke vet hvor man befinner seg for øyeblikket.
Gjør bønnemøtene gledesfylte og attraktive, be i Ånden, be i tunger og la himmelriket komme nær. Har noen et bedre alternativ.....
søndag, februar 05, 2017
Bare for bønnemøtedeltagere - brev 55
Privat bønn i bønnemøtene?
Bønnemøte er ikke for private bønner. Der tar man sammen tak i den himmelske "rambukken" og splintrer fiendens porter og river ned fiendens porter. Målet er å befri fanger og sette undertrykte fri. Det er en plass for "å gi jernet" eller som bibelen sier: "Rop av strupen, spar ikke!"....og videre står det skrevet"«Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,...Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.» Apostlenes gjerninger 4:24, 31.
Jeg vet at Gud hører all slags bønn, også de stille. Men når vi kommer ut av komfortsonen og ikke lenger er redde for å høre egen røst og lar bønnens ånd overta, da kan vi også trykke fiender tilbake og redde de som fienden har lenket. «Frels dem som hentes til døden, og de som vakler hen for å drepes - måtte du kunne holde dem tilbake!»
Salomos Ordspråk 24:11
Jesus kunne be og han ropte høyt til sin Far.
«Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
Hebreerne 5:7
VI MÅ TA ROPET TILBAKE!
Igjen må jeg si, Herre - lær meg bønn og lær meg å skille mellom bønn og bønn slik at jeg bøyer meg under fellesskapet når det er bønnemøte.
Bønnemøte er ikke for private bønner. Der tar man sammen tak i den himmelske "rambukken" og splintrer fiendens porter og river ned fiendens porter. Målet er å befri fanger og sette undertrykte fri. Det er en plass for "å gi jernet" eller som bibelen sier: "Rop av strupen, spar ikke!"....og videre står det skrevet"«Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,...Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.» Apostlenes gjerninger 4:24, 31.
Jeg vet at Gud hører all slags bønn, også de stille. Men når vi kommer ut av komfortsonen og ikke lenger er redde for å høre egen røst og lar bønnens ånd overta, da kan vi også trykke fiender tilbake og redde de som fienden har lenket. «Frels dem som hentes til døden, og de som vakler hen for å drepes - måtte du kunne holde dem tilbake!»
Salomos Ordspråk 24:11
Jesus kunne be og han ropte høyt til sin Far.
«Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
Hebreerne 5:7
VI MÅ TA ROPET TILBAKE!
Igjen må jeg si, Herre - lær meg bønn og lær meg å skille mellom bønn og bønn slik at jeg bøyer meg under fellesskapet når det er bønnemøte.
Har opplevd flere ganger at overivrige personer "overtar" for bønnelederen med det triste resultat at det hele ebber ut...
Vi vil fortsette med sterk bønn med disiplin!
fredag, februar 03, 2017
Brev 54 - Å møte veggen...
Når livet låser seg.
Å møte veggen! Det er å møte noe uten dør, eller at noe kommer imot meg som jeg ikke visste om - jeg kommer meg bare ikke videre. Det skumle med denne veggen er at det er bare jeg som ser den, andre forundrer seg over at jeg har "parkert"!
Før kunne "veggen" ha navnet nervesammenbrudd eller noe sånt. Nå er det et akseptert ord for overanstrengelse o.l. Dette er er moderne fenomen som har allmenn aksept fordi veldig mange har opplevd nettopp dette.
Vegger kan gi de underligste utslag. Noen prøver å gå rund den eller skifter kurs. Det kan være å bråslutte i priviligerte jobber eller bytte "interesseområder", men det holder for en tid. For ingen møter egentlig en vegg, det er jo noe innvendig.
Man tror man møter en vegg fordi man ikke kommer videre. Men det er ingen vegg, det er "bena" eller sjelskreftene som er utslitt. Og da kommer spørsmålet, hva kjempes det mot, hvilke unødvendige ekstrabyrder må bæres - byrder som fornektes og som likevel er der?
Tør jeg si sannheten til meg selv og være plagsomt ærlig?
På arbeidsplasser kan det være at man "tvinges" til å bevege seg litt utenfor sannhetens grenser, men har ikke mot til å si i fra. Eller man klarer ikke å utføre pålagte oppgaver av diverse grunner og blir ikke hørt - for når sjefen "Gullbrandsen" kommer er jo alt så enkelt. Eller at man rett og slett tvinger seg selv til å overse ting og bringer seg selv inn i en kontinuerlig "glem det" situasjon. Lenken henger rundt beina, det er så tungt å gå. Og det kan være i familiekretsen, det er ting som sliter og sliter, men man skal jo ikke baktale.
Å vandre i lyset er alltid en løsning, men i hvilket lys skal man vandre? Så tier man og lever bak sin vegg, man blir aldri den man skulle ha vært og blomstrer aldri ut.
Gordon Johnsen forteller om en kvinne i moden alder som møtte veggen når hennes gamle mor døde. På grunn av sorg? Nei - på grunn av glede! Og nettopp gleden ble hennes bane. Som yngste jente i flokken ble hun tildelt oppgaven å pleie sin mor, men moren døde aldri og jentas drøm om eget liv med mann og familie gikk over til å bli noe som var vondt å bære. Så kom "gledens øyeblikk" - hun var fri. Da kom samvittigheten og slo henne ned... Ingen gleder seg over en annens død. Jeg vet om mennesker som har båret på tunge ting gjennom et helt liv, egentlig møtte de veggen, men omgivelsene trodde at de var slik. De spilte sitt livs instrument med sordin på...
Å ikke bli akseptert kan være en sordin....
En lengsel ut av situasjonen man er i og ikke tør gjøre noe med kan også føre til at bena stopper. Man anstrenger seg for å være naturlig og det er jo i seg selv unaturlig - man gir gass med bremsen på!
Jeg opplevde en slik konflikt en gang, som nybakt båteier. Var ute på vår første ferie med Nidelven og det gikk greit inntil...
Det er jo slik at når man bremser en bil så trykker man bremsepedalen innover. På båten derimot drar man spakene tilbake når farten skal senkes eller båten bakkes.
Så var vi på en trang plass, jeg var urutinert, det var mye folk omkring og man ville jo ikke dumme seg ut heller. Jeg skulle snu og når jeg nærmer meg fjellet vill jeg minske farten - og da "kjørte" jeg bil. Jeg førte spaken framover som naturlig nok ga fartsøkning, i panikk førte jeg spaken helt fram for instinktivt å bremse og motoren ruset. Latterlig, men jeg husker fremdeles hvordan musklene låste seg fordi de fikk dobbelt informasjon fra min overspente hjerne - men det gikk bra og jeg beholdt æren.
Jesus kan hjelp ut av slike "låste" situasjoner.
"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus". (Filipperne 4:6-7 NB)
Men det behøves også noen å prate ut med, derfor har våre menigheter ledere. De er medhyrder og skal ta hånd om fåreflokken. Ingen blir slitne av å gjøre noe de elsker eller trives med. "Sliten" kan romme noe mye, mye mer og alvorlig.
Også pastorer og ledere møter vegger. Jeg har hørt om hvordan Gud har hjulpet noen av disse ut, men aldri hørt om hva som (helt ærlig) har ført disse til veggen. Men livet er komplisert og det er ikke greit å være menneske - som det er sagt - prøv den dom vil!
torsdag, februar 02, 2017
LED 17 - brev 53 Kristoffersen
LED 17 og meg.
Ikke misforstå meg - LED 17 er veldig viktig. Derfor bryr jeg meg også om å følge med på signalene og tonen som settes.
I dette gode innlegget av Sigmund Kristoffersen som jeg leste i Korsets Seier prøver jeg å speile meg selv. Treffer han meg i min verden? Nå er det jo slik at LED konferansene er for ledere som igjen skal lede meg (eller alle oss meg'er.) Nå tilhører jo ikke jeg pinsebevegelsen, så det gjelder jo ikke meg, men likevel.
Fra mitt nøkkelhull kan jeg likevel konstatere at disse konferansene har utviklet seg på en god måte fra den gangen jeg som yngste(eldste)-bror for en mannsalder siden deltok på Predikantkonferansen i Filadelfia Oslo. Opplevde disse som kalde og ganske formelle. Det har blitt nye toner de siste årene.
Kristoffersens innlegg innledes med ordene: "Å gjøre Jesus synlig for dem som ennå ikke tror, som er årets tema for Led17, er ingen lett oppgave, men det er det viktigste vi kan gjøre. Det er ikke bare et fokus for konferansen i år, men er menighetens viktigste fokus til enhver tid. Det er selve oppdraget vi har fått fra Mesteren selv. Skal vi vinne dem som ennå ikke tror, må vi mobilisere hele menigheten; vanlige mennesker fylt av Den Hellige Ånd som tar eierskap i dette store oppdraget".
Det kan ikke sies bedre, men har ikke dette vært det vi alltid har vært opptatt med - å gjøre Jesus synlig?
Likevel kommer årsmøtet med rapporten - et jevnt godt virkeår. Ingen frelst, "kun" dåp av menighetsbarn eller en og annen lutheraner.
Men å gjøre Jesus synlig for egne familiemedlemmer er også en utfordring....
Tenk om alle familier hadde hatt den gode opplevelse å se barna sine frelst, døpt og tillagt menigheten. Ingen som har opplevd dette å få med seg barna må rose seg selv, for å sette det på spissen - for hvilke barn vil gå i en "kjedelig" menighet? Man kan be å gråte på sine knær for barnas frelse, mens man isteden burde ha bedt om en radikal og gjennomgripende Åndens fornyelse i sin egen menighet. Mulig de kristne omgivelsene gav barna mine det jeg burde ha gitt dem?
I en viktig periode for vår familie dukket Borg Kristne Senter opp - ungdommene i distriktet var i fyr og flamme.
Nei, stopp en halv Johan - er det slik det er? Er da relevante, friske og stilriktige menigheter løsningen? Tror ikke det, vi må se en annen veg. Jeg ser jo bare gjennom egne briller så dette blir jo ganske også subjektiv, men på seg selv kjenner man som kjent andre.
Når jeg ble frelst som syttenåring så var det ikke i en "up to date" menighet. Det var i en middels menighet med hele pinsetradisjonen pluss hatter og gitarrrer. Trommer fikk tillatelse noen år senere etter et heftig menighetsmøte.
Men når jeg ble frelst fikk jeg et møte med Jesus - en sterk opplevelse som preget resten av livet mitt. Det var ikke ungdomsarbeide i menigheten den gangen og det var bare broren min og jeg og noen andre jenter som var den yngre garde. Ellers var det i mine øyne bare damer med hatter og gamle gubber på dette stedet. Jeg spurte tidlig eldsterådet om muligheten for ungdomsmøter, men fikk et blankt nei - pinsevenner hadde ikke noe slikt. Mot alle odds ble jeg dog bevart - jeg hadde jo møtt Jesus.
Det jeg mener med dette er at formen eller utførelsen av gudstjenesten er viktig, men ikke det primære, det er gudsnærværet. Og dette gjelder selvfølgelig også barne- og ungdomsmøter.
Det som forundrer meg er alle de som kommer hjem fra "sterke" konferanser, kommer likevel tilbake uten å ha det "sterke" med seg - bedre folk spør om hvor vi har vært før vi forteller dem... Det er sterkt det!
Kjære LED 17, jeg vet jeg skal gjøre Jesus synlig, har strevet med det hele livet!
Som Den hellige Ånd sa til Wynne Louis - og når slipper jeg til?
Da ble det nytt liv i Kensington Temple...
Abonner på:
Innlegg (Atom)