Å komme hjem til far - varme eller ishus....

Røtter, tilhørighet, hjem, lykke, harmoni, kjærlighet, omsorg. Hva forbindes med hjem og hjemme? Når noen kommer hjem er de likevel ikke hjemme. For hjem er også atmosfære. De fleste av oss kan faktisk fornemme aksept, avvisning, anerkjennelse eller også kulde eller varme fra de mennesker man er omgitt av. Vi er alle mer eller mindre "senderstasjoner" som stråler ut våre indre holdninger. Man kan høre gode og vennlige ord, men samtidig kjenne kulde eller varme. Vi er åndsvesener.

Hvordan er det å komme hjem for bare for å møte dårlige minner, avvisning eller eller bare for å se det man trodde på ligge i ruiner?

De fleste har vel hørt historien om den "fortapte" sønnen som ba sin mor om å henge et hvitt tørkle i treet utenfor stoppestedet til toget. Om det ikke hang noe tørkle der ville han reise videre. Treet var fullt av hvite tørkler. Det er en rørende historie som jeg leste i Det Beste i min barndom, det er godt å komme hjem til noen som elsker.

Lukas evangelium kapittel 15 forteller om den fortapte sønnen og faren hans. Faren var et slikt tre med hvite tørkler - og det visste sønnen. Det var derfor han brøt opp. Men noen møter bare tørre og bladløse trær - grenene peker i alle retninger, hvor skal jeg gå?

For noen er hjemmet bare en sove- og spiseplass - han som gir meg mat misbruker kroppen min. Jeg går hjem kun for ikke å fryse i hjel, men mitt hjerte er en isklump!

Men i kirken - menigheten er det vel varme og husrom da? Ja, heldigvis - de fleste menigheter er og skal være himmel på jord, men ikke alle. Har lest en bok om hvordan menn forener seg med menighetslivet med én hensikt - og mange lykkes.

Men om kirken er fri for det jeg nevnte ovenfor og alt fungerer normalt kan det likevel sies som det uttales i Johannes Åpenbaring - gid du var kold eller varm! En menighet kan nemlig være velfungerende og samtidig iskald. Om det ikke er jeg som påstår det så skriver åndsgiganten Frank Mangs følgende i en av sine bøker (Høyst personlig 1, 2, 3) "jeg syntes synd på disse menneskene som skal leve i dette ishus av en menighet", det var nemlig alltid vekkelse og mange ble frelst i denne mannens møter - og han fikk denne tanken mens han så ut over forsamlingen.

Is sitter ikke i veggene, den sitter i hjertene. Dere har mange læremestre, men ikke mange fedre skriver Paulus. Fedre avviser ikke, fedre har et fang, de gir trygghet. Å komme hjem i åndelig mening er å komme gjem til en god far. Vi ber også Fader vår...

Å komme til Gud er å komme hjem. Dette illustrerer denne sangstrofen: «Som når et barn kommer hjem om kvelden og møter en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som lenge ventet meg. Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.»

Å komme hjem til kirken, venneflokken, menigheten, bedehuset er også som å komme hjem til Far - det burde være så.....

Det er så mange hjemløse kristne, som fryser - jeg behøver selv hjelp til å være en god far, ikke bare en læremester...