Karismatikkens brente barn!

Karismatikkens brente barn var temaet Egil Svartdal tok opp på pinsevennenes sommerfest på Hedmarktoppen.
Forunderlig lesing om pinsevennene i Dagen. Ja, jeg ble meget forundret. Ingen blir utbrent av å leve med Jesus. Forkynnes det en annen Jesus ettersom tilsynelatende så mange ikke har det bra?
I artikkelen kunne bl.a. dette leses:
Øystein Gjerme, pastor i Salt Bergenskirken, var åpen om sin egen usikkerhet som leder etter at så mange har delt sine historier i mediene.
– Vi hadde en opptur og et postivt trøkk i Bergen før krisen på Levende Ord. Men da endret trøkket seg totalt. Denne våren har flere med erfaring fra den tiden stått frem i debattspaltene og fortalt om sine kriser. Jeg har spurt meg selv: Hvordan opplever folk meg som leder? Under en ledersamling måtte jeg spørre folk, for jeg mistet nesten min egen frimodighet, sa Gjerme.
– Jeg synes denne våren har vært skikkelig kjip, sa en åpenhjertig Andreas Hegertun.
Som pastor i den 100 år gamle Filadelfiakirken Oslo forretter Hegertun jevnlig begravelser. I sorgsamtalene med etterlatte har pastoren blitt overrasket:
– Det er lenge mellom hver gang jeg møter noen som har et positivt bilde av Pinsebevegelsen, sier Hegertun.
– Nå er det ikke tid for å si hysj. Det er tid for å snakke og lære, sa han.

Ja, ja - men hvem skal lære, er det ikke pastorene og forstanderne? Situasjonen som beskrives ovenfor og som  kan leses i sin helhet i Dagen oppstår jo ikke av seg selv.
Jeg sier ikke at det er feil av Svartdal å ta opp dette temaet, vi må vel feie for egen dør enten vi er utenfor eller innenfor en bevegelse.
Tenker på strofen: "Jeg bringes til ro, ved enkelt å tro, at han døde på korset for meg
". Mulig det er dette som er fraværende?

http://www.dagen.no/Nyheter/pinsebevegelsen/Tar-oppgjør-med-egen-karismatikk-360596