Turde, burde, skulle, ville, kunne, måtte. Så vidt jeg vet kalles disse ord for modale hjelpeverb. Kan legge til ord som; vi behøver, vi må, vi må styrke osv. Fra Korsets Seier hevdes følgende: "Altfor mye menighetsarbeide i isolasjon, (vi må ha)Sterke lokale menigheter." Ja, se det så. Og hvordan får vi så disse sterke lokale menighetene? Det vet i hvert fall ikke pinsevennene. For på et annet sted i samme avis kommer det fram at det nå er ønskelig å bytte ut pinsevennbegrepet. Artikkelen heter: "Pinsenavn til besvær." Og i denne artikkelen fremholder Herman Mentzoni følgende; -Når hører du for eksempel tungetale i en pinseforsamling? Når se vi folk komme fram for å bli bedt for til helbredelse? I mange menigheter skjer det rett og slett ikke, og det forkynnes ikke heller, - Så langt Mentzoni.
Vekkelse og framgang kan ikke arrangeres. Det er et levende liv som er født fram fra himmelen. Det er den dype relasjonen med Jesus. Det som er litt morsomt i denne sammenheng er at samme utgave av KS har en artikkel som heter: "Her er nøkkelen til kirkevekst." Og de viser til en undersøkelse gjort av Life Way Research som har laget en liste over de 100 raskest voksende menighetene i USA. De kom fram til ett ord; selvoppofrelse.
Men her går jeg videre, hva er det som gjør at folk hengir seg, ofrer seg og gir opp egoet. Jeg har den oppfatning at det kun er Den Hellige Ånds frukter som viser seg i selvoppofrelse. Og hva så? Vi havner alltid hos lederen. Jeg tør påstå ut fra min 50 års erfaring som kristne og menighetsmedlem, menighetene er ALLTID et speilbilde av pastoren. Hva nå pastorer?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar