Ensomhet med et halleluja!
Det er skrevet om ensomhet i Magazinet i dag. Ensomhet i Kristi legeme, hva er det?
Man går inn i kirken og setter seg. Gudstjenesten begynner. Lovsangen er sterk og herlig og møtelederen finner de rette og velvalgte ordene
. Stemningen er god. Prekenen er inspirerende og oppløftende. Gud er god – han er Din far! Så er det amen. Du ser deg rundt. Alle pater med noen. Men hvem skal prate med meg? Ingen ser meg. Jeg setter meg ved et bord i cafeteria´n.
Bra møte i kveld? Ja, det var herlig! Bra med folk ikveld.
Så er det ikke mer å si.
Det skal bli deilig å komme til himmelen, for der er Jesus.
Her deler jeg mine tanker med deg, kommenter gjerne på bloggen slik at ettertiden kan lese meningsutvekslingene. Facebook er et dårlig sted å kommentere blogginnlegg på...
8 kommentarer:
Er så enig, har opplevd denne ensomheten mye og derfor er det lettere å holde seg borte
Det er en trygghet i å isolere seg.
Mulig det er slik at når jeg har nok med å overleve selv, da strekker jeg meg ikke mot andre. Om en en menighet består av utsultede individer, da er det lite for en annen frysende stakkar å få! Men jeg tror på tilgivelsens kraft. Når jeg tilgir andre får jeg tilgivelse selv. Det jeg vil at andre skal gjøre motr meg, det skal jeg gjøre mot dem. Den fryser aldri som har funnet sin hvileplass ved Jesu hjerte...
Ofte er det lettere å få kontakt med folk på jobben enn i menigheten. Det er jo helt utrolig egentlig! Det burde vært motsatt.
Ja, det er faktisk sant.
Hvorfor isolere vi oss. Har vi et "drømmebilde" av Guds menighet?
Består menigheten egentlig av mange usikre, blyge og ganske alminnelige mennesker som tror at alle de andre er mer åndelige enn de selv.
Det er mange varianter av keiserens nye klær!!!!
Der tror jeg du har et stort poeng: Man tror de andre er mere åndelige, og vil ikke la dem komme nærme så de ser hvor uåndelig jeg er.
Dette innlegget har virkelig fått meg til å tenke. Hvor mange er det som føler på samme måten? La meg tippe 80-90%.
Jeg tror dette er den største grunnen til at folk faller fra. Og sikkert også den største grunnen til at folk ikke blir frelst. Det er ikke mye "se hvor de elsker hverandre". Og jeg innser at jeg er en del av problemet selv.
Ja, det er falig å løfte på lokket.
Og man skal ikke kaste glass når man sitter i et stenhus eller omvendt. Men jeg har alltid lurt på en ting, hvorfor prater stort sett predikanter med predikanter. Ikke alle selsvsagt, men jeg har lagt merke til noen.....
Kanskje på tide at dagens mesnigheter våger å stikke fingeren i jorda og spørre seg selv om hva vi egentlig driver med, hva vi er opptatt av, hva som er vårt fokus, osv. Tror vi i langt større grad må være opptatt av hverandre og våre medmennesker fremfor å være så opptatt av "bra møter" og "herlige predikanter". Det kan fort bli både overfladiske og kyniske holdninger av slikt, tror jeg.
Dessuten mener jeg at menighetene må bli mer "relevante" og flinkere til å kommunisere med omverden. Jo særere det blir, jo større blir terskelen. Meningen er jo tross alt å vinne verden, ikke skyve den fra oss. Og i det å vinne verden, ligger også det å ta vare på "våre egne".
Preke Guds ord med frimodighet og djervhet under Den Hellige Ånds salvelse er nødvendig, men en samtale mellom mennesker kan gjøre under.
"Søte ord" er som legedom.....
Vi trenger hverandre.
Fint at du tar opp slike temaer Johan.
Legg inn en kommentar