Bønn for nasjonen(e)

I siste innlegg beskrev jeg litt om foranledningen til dette jeg nå skal referere og denne gangen har jeg oversatt det til norsk. Meditér litt over det du leser, så skal jeg kommentere det senere. Så over til beretningen:

Konferansen sluttet på søndag. På det siste møtet denne kvelden, opplevde vi en oppfyllese av Joel´s profesi, sitert av Peter: Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer.
En misjonærkollega fra Kanada holdt den høytidlige avslutningstalen, som også var oversatt til Swahili av en ung mann ved navn Wilson Mamboleo, som nylig hadde fullført eksamen ved vår lærerhøyskole. De første to to timene av møtet fulgte det vanlige mønsteret, men når den høytidelige talen var avsluttet, begynte den Den Hellige Ånd å bevege seg med overveldende kraft og løftet møtet opp til et overnaturlig nivå. I de neste to timene fortsatte de mer en to hundre personene i en spontan bønn og tilbedelse uten noe synlig ledelse eller lederskap.
På et bestemt tidspunkt, kom en visshet til meg, at som en gruppe hadde vi berørt Gud, og at hans kraft var til vår disposisjon. Gud talte til min ånd og sa, ”Ikke la dem gjøre samme feil som Pinsevenner så ofte har gjort i tidligere tider, ved å sløse bort Min kraft i åndelig selvtilfredsstillelse. Be dem å be for Kenyas framtid.”
Jeg begynte å bevege meg mot plattformen med den hensikt å dele med gruppen det jeg følte Den Hellig Ånd hadde gitt meg. På veien ditt passerte jeg Lydia, som satt ved midtgangen. Hun rakte ut hånden og stoppet meg.
”Hva er det du vil?” spurte jeg.
”Fortell dem at de må be for Kenya,” sa hun.
”Det er akkurat det jeg går opp til plattformen for å gjøre,” repliserte jeg. Jeg fikk bekreftet at Gud hadde talt på samme tidspunkt til min kone som han hadde talt til meg, og jeg tok dette som en bekreftelse på hans ledelse.
På plattformen kalte jeg gruppen til stillhet og presenterte Guds utfordring til dem. ”Dere er fremtidens ledere for dere folk, fortalje jeg dem, både det på det utdannelsesmessige og religiøse om bibelen råde. Med Guds ord er i dere og som kristne har dere ansvar for å be for deres land og regjerning. Landet deres står nå innfor den mest kritiske perioden i dets historie. La oss forene oss i bønn for Kenyas framtid.”
Wilson Mamboleo stod ved siden av meg på plattformen og tolket til Swahili. Når tiden kom for å be, knelte han ned ved siden av meg på plattformen. Mens jeg ledet i bønnen deltok praktisk talt alle sammen med meg og bad ut høyt. Den høylydte fellesbønnen minnet meg om ordet i Åpenbaringen 19;6:
Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som lyden av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud er Herren, Den Allmektige regjerer som konge!
Lyden av bønnen vokste til et kresendo, og så opphørte den plutselig. Det var som om en usynlig dirigent hadde senket taktstokken. Etter en kort stund av stillhet stod Wilson opp og talte til forsamlingen. ”Jeg ønsker å fortelle dere hva Herren viste meg mens vi bad.” Jeg forstod da at Gud hadde gitt ham en visjon mens han knelte ved siden av meg i bønn.
Wilson gjenfortalte visjonen han hadde sett, først på Engelsk og så på Swahili. ”Jeg så en rød hest nærme seg Kenya fra øst,” sa han. ”Den var rasende og det var en kullsort mann som red på den. Bak den var det flere andre hester, også de var røde og fulle av raseri. Og mens vi bad, da så jeg hestene snu rundt og bevege seg mot nord.”
Wilson tok et øyeblikks pause, og fortsatte, ”Jeg bad Gud fortelle meg meningen med det jeg hadde sett, og dette er hva Han fortalte meg: ”Bare den overnaturlige kraften i bønnen fra mitt folk kan få vanskelighetene som er på veg mot Kenya til å vike unna!”

Senere i samme kapittel tar Forfatteren tar oss med videre på en beskrivelse av den politiske situasjonen som var i Kenya på 60 tallet. (dette bønnemøtet var i 1960) og hvordan kommunismen innfiltrerte og invaderte forskjellige Afrikanske land. I 1964 kom så den eksakte oppfyllelsen av det syn Wilson hadde sett. En blodig revolusjon brøt ut i Zanzibar, ledet fra Uganda av aktører som var trenet under Castro i Kuba. Dette spredte seg også til den Kenyanske armé, men misslykkes.
I Wilsons syn vendte de røde hestene seg fra Kenya og satte kursen nordover langs den Afrikanske kysten. Der ligger Somaila!
Et par år senere, mens Prince mediterte over dette, kunne han fornemme i sin ånd følgende kommentar fra Den Hellige Ånd: ”Dette er hva jeg kan gjøre når kristne ber med tro for regjeringen i sitt land!”

Dette var et langt innlegg, vil kommentere det i neste utgivelse.