Det er lov å være mamma@home!

Du ska ikkje trø i salaten.

Men det er det jeg gjør nå. I en overskrift i Aftenposten står det slik:
”TAPER PÅ MANN OG BARN”.
Altså det er kvinnen som taper. Men utfra det jeg kaller et ”normalt” familieliv, så samler jo begge ”fuglene strå til redet”. Målet med redet er neste generasjon. Og det står videre i samme artikkel: ”MENS GIFTE MENN TJENER MER ENN UGIFTE, TAPER MØDRE SAMMENLIKNET MED KVINNER UTEN BARN”. Altså barn er ulønnsomme for de som ønsker karriere. (jeg mener selvfølgelig at det skal være lik lønn for likt arbeide). Hvem bestemmer at den av ektefellene som er hjemme og tar seg av barna er en taper? En kvinne taper ikke ved å være hel- eller deltids hjemmeværende en periode. Tvert imot, hun vil alltid ha god samvittighet overfor barna nå hun blir gammel og grå. OG jeg har aldri hørt om noen som i livets avslutning angrer på at de har vært for mye sammen med barna. Jeg skriver ikke om alle som MÅ jobbe for å få endene til å møtes. De fleste på vår klode har det vel slik. Nei, det jeg mener er den offentlige holdningen om at det er et tap å være hjemme. Er likestilling dette å presse 50% av den voksne befolkningen inn i arbeidssituasjon de innerst inne ikke ønsker. Og om det nå er slik at mannen tjener mest, da får jo kvinnen mer til disposisjon! (det håper jeg virkelig)
Og det er ikke bare de ”fattige” som sender barna til barnehaven. Slik jeg ser det ”from My Corner” er Norge et fattig land så lenge vi har en lov som sier at vi må sikre barnehaveplass til alle barn i kongeriket. Min drøm er et land hvor vi utelukkende har barnehaver for at barna våre kan ha et sted hvor de treffer andre barn de kan leke med og at de kan gå hjem når de vil til en uthvilt mamma eller pappa. Skal barnehavtanten se den første tannen, høre det første ordet, se de første skrittene eller bli ropt på når barnet er hjemme hos mor og far og får vondt i magen?

Anbefaler forøvrig å lese boken: Mamma@home Det Moderlösa Samhället av Elise Claeson, svensk sosionom og spaltist i Svenska Dagbladet.
Hun skriver bl.a.: I välfärdslandet Sverige mår kvinnor och barn inte så bra som de borde. Vi pratar ofte om att det beror på könsmaktsordningen och för lite på peronal på dagis. Men vi pratar sällan om kvinnors och barna behov av varandra - om mammande, morderskärlek och mammalust!

Boken burde leses, for de fleste har vært barn, noen har barn, noen skal få barn og noen kjenner noen som har barn.
Finn Kalvik har en sang som belyser noe av dette på en fin måte.

RIDE RANKE (CAT'S IN A CRADLE)
Mitt barn kom til verden på en klinikk, det var en liten gutt vi fikk
Men jeg reiser så mye og rakk ikke hjem, da han lærte å gå var jeg ute igjen
Og sist jeg kom hjem kunne han snakke med meg
Han sa far jeg vil bli som deg, far, jeg vil bli som deg

Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen

I forrige uke fylte han ti, han sa takk for ballen, kom så leker vi
Kan du lære meg å sparke, jeg sa ikke nå, jeg har for mye å gjøre og tenke på
Men han var like blid da han gikk sin vei
Han sa far jeg vil bli slik som deg, far, jeg vil bli som deg

Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen

Han kom fra forelesning i går kveld, jeg sa hvordan går det, sett deg ned og fortell
Jeg er så stolt av deg, kom og sett deg da, men han ristet på hodet, smilte og sa
Jeg skal en tur på kino og trenger en bil
Kan jeg låne din, far, vær så snill

Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen

Jeg er forlengst pensjonert og min sønn er gift
Ringte ham i går og sa hei takk for sist
Det er så sjelden jeg ser deg, kan vi treffes en dag
Dessverre far det er bare mas og jag
Jeg har for mye å gjøre i jobben minMen det var fint å høre stemmen din, far
Og da han la på røret skjønte jeg
At han var blitt slik som meg
Min sønn var slik som meg

Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen

Når renhet er en vederstyggelighet!

Denne artikkelen "sakset" jeg fra Aftenposten idag 23. juni. Det finnes fremdelse modige, bekjennende kristne! Herlig.



Gikk med ring – kastet ut av skolen

Nå tar den 16-årige jenta skolen til høyesterett.
16-årige Lydia Playfoot fikk beskjed om å fjerne en såkalt "purity ring" av skolen sin. Gjorde hun ikke det, ville hun bli kastet ut.
Da hun nektet, ble hun tatt ut fra undervisningen og måtte studere på egenhånd.
Nå har den engelske jenta tatt saken mot skolen til høyesterett (High Court of Justice) for å diskriminere kristne.
Symbol på kyskhet
Ringen som Lydia Playfoot og en annen gruppe jenter ved skolen bærer, symboliserer kyskhet. Den bæres som en del av den kristne bevegelse "Silver Ring Thing" (SRT).
Bevegelsen oppstod i USA i 1995, og har siden da oppfordret tenåringer til å være seksuelt avholdende frem til ekteskapet. Den konservative gruppen er statsfinansiert og bruker blant annet rockekonserter for å nå frem til de unge.
Jenta forteller til BBC Breakfast at hun synes det er en viktig sak.
- I Bibelen heter det at man skal forbli ren, og dette er en måte jeg ønsker å vise min tro på, sier hun.
- Med samfunnet vi i dag lever i, med mange graviditeter og kjønnssykdommer, bør noe som dette være ganske viktig, sier hun.
Ringene er gravert med et vers fra Paulus’ første brev til tessalonikerne: "For dette er Guds vilje – deres helliggjørelse: Dere skal holde dere borte fra hor, enhver skal vite å vinne seg sin egen hustru i hellighet og ære".
- Ringen ikke essensiell
Playfoot mener at Storbritannias "Human Rights Act" artikkel 9, garanterer henne frihet til å uttrykke sin tro. Det bør gi beskyttelse til å bære ringen, mener hun.
Skolen sier på sin side at ikke de bryter hennes menneskerettigheter og at ringen ikke er en essensiell del av den kristne tro.
Skolen hevder også at sikher og muslimer får bruke sine religiøse symboler som er en del av religionens helhet, og at det derfor ikke handler om diskriminering. Derfor kan kristne bruke krusifikser på skolen.
Playfoots første henvendelse til høyesterett ble først avslått, men dommerne har nå godtatt anken.
Stor bevegelse
Foreldrene til Lydia Playfoot er med i det frivillige teamet som driver SRT i england. Basen ligger i Horsham-kirken der faren Phil Playfoot er pastor.
SRT vokser kraftig i England, og så langt skal det være 25 000 medlemmer i bevegelsen.
Lydia har nå fullført utdannelsen og er ferdig på skolen, allikevel vil hun ta saken videre, og får støtte av faren.
- Jeg tror det står noe større på spill, uttaler han til BBC.

Seeing IS believing

Seeing IS believing

Fantastisk tale av Colin Dye.

Gå inn på Kensington Temples hjemmeside

http://www.kt.org/

Om du savner skikkelig trosforkynnelse så begynn å ”klikke” deg inn
på Kensington Temple. Vi behøver trosforkynnelse om sommeren også!

Tukte å bære!

– Bibelen blir dessverre brukt av noen som et middel for å legitimere vold mot barn, og det er ganske alvorlig, sier barneombud Reidar Hjermann. Nylig deltok han på Bispemøtet hvor han oppfordret til å fjerne ordet fra Bibelen.

Ja, dette er agurknytt fra sommertørken.
Kanskje vårt ivrige barneombud burde ta et lite blikk mot alkohollovgivningen. Men det tør han ikke, for fjerne man alkoholen tar man jo vekk den lille gleden hvermann har! Det er tryggere å skyte mot de kristne.

Dessuten tror jeg ikke de kristne, som sensurombudsmannen sikter til, mishandler sine barn fordi det står i bibelen. Eller er det barn fra de gudfryktige hjem som er den største utgiftsposten til sosialetaten?

Om noen er voldlige mot sine barn, så hjelper ikke noe lovforbud. Og om det er tilfeller hvor noen som kaller seg kristne misshandler sine barn, da hadde de like fullt gjort det uten å finne støtte for dette i det famøse ordet i bibelen.

Ja, bibelen skaper problemer for mange. Vi har homsedebatten, tuktedebatten, Israeldebatten
og vi har hatt helvetesdebatten. Snart vil nok en glup hjerne finne ut at vi burde fjerne hele bibelen. Og skulle det bli for mye bryderi med de kristne, så fjerner vi.......

Min hemmelige løsning er at vi slipper løs en vekkelse over Norge, så alle blir bibellesere.
Da tror jeg barna får det godt! Og hvordan får vi til det da?

Også mine behov

Jabes bønn, Jobs bønn og din bønn

Jeg har i det siste skrevet om mye om felles-og forsamlingsbønn, men den personlige bønnen er og forblir fundamentet for bønn i menigheten.

Og Jabes påkalte Israels Gud og sa: Å, om du ville velsigne meg og utvide mine landområder og la din hånd være med meg! Om du ville lage det så at det ingen ulykke kom, og at jeg ble fri for smerte! Og Gud lot det komme som han hadde bedt om. (1.Krøn.4;10)

Du kjære! Jeg ønsker at du i alle ting må ha det godt å være ved god helse, likesom din sjel har det godt. (3.Joh.1;2)

Det er ingen (dypere/høyere) mening bak alt som skjer, og vi bygger ikke våre liv på skjebnetro, for all god og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far.

Og Job forstod at velsignelser ikke komme automatisk. Han hadde vel en oppfatning lik den John Wesley uttalte: ”Det synes for meg som om Gud ikke gjør noen ting på jorden før noen har bedt Ham om det!”

Så ofte en slik omgang med gjestebud var over, sendte Job bud etter dem og helliget dem. Han stod tidlig opp om morgenen og ofret brennoffer, ett for hver av dem. For Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte. Slik gjorde Job alltid. (Job.1;5)

Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro. (1.Tim.5;8)

Med andre ord, det er lov å be for egne og nære behov.
Det er ikke egoisme å be for seg selv eller egne behov og ønsker. For når du gjør det blir du sterk og kan engasjere deg på en bedre måte i kampen for andre. Familievelsignelser kommer
ikke ”på ei fjøl”. Det er f.eks generasjoners forbønner som førte meg til Jesus. Og den siste biten sørget mine søsken for!
Bønn er en livsstil, bønn er din livsstil!

Er bønn nødvendig?

Bønn ja!
For jeg tror faktisk at de som leser denne bloggen er bedere.

De fleste religioner har en eller annen form for bønn. Om dette sier Jesus at vi ikke skal ramse opp mange ord som hedningene. De tror at det er bønneanstrengelsen som gir svaret.
Men mange kristne har ubevisst hengt på den greien. Man ber, ber og ber – og for mange intet skjer, og dett var dett. Jesus sier at vi skal be og vi skal få for at vår glede skal bli fullkommen. Det er med bønn som det å drive sportsfiske, hvem fisker et helt liv om man aldri får napp. Derfor er bønnemøtene den mest glisne seansen i menighetslivsutfoldelsen. Den som trer fram for Gud må tro at han er til og at han LØNNER dem som søker Ham. Se der så, det er faktisk bibelsk å vente å få noe fra Gud. Men da må man jo vite hva man vil ha, eller?
Vekkelse. Det er greien. Da skjer det noe med alle andre som behøver det. Enveiskjøring inn kirkedøra.
Men bønn kan også staves relasjon. Faderen vil ha tilbedere i Ånd og sannhet. Trinn én i et fruktbringende bønneliv er å opprette et forhold til Faderen, sønnen og Den Hellige Ånd. Uten dette livsfellesskapet blir alt dødt. Dernest blir det et naturlig fellesskap med andre som også har funnet fram til dette intime livet med Gud. Like barn leker beste, og man har kun samfunn med de som har funnet det samme. Når man har oppnådd dette nivået av vertikal og horisontalt fellesskap, kan man begynne å utrette noe for andre i bønnen. For bønn er egentlig veldig tråkig uten Den Hellige Ånds medvirkning.
Bibelen sier at den som er fulllært blir som sin mester. Dette gjelde også bønnene. Den som vil inn i et rikere og fruktbærende bønneliv, må søke felleskap med de som allerede har det.
Her må menighetslederne gå foran. En menighets bønneliv er rett og slett et speilbilde av hyrdenes bønneliv. Gunnelementet i all bønn er tilbedelse og lovprisning, det åpner himmelens dører. Gud har beredt seg lovprisning. Dernest kommer forbønnen ledet av Den Hellige Ånd, det er lett å be når vi er i tronrommet. Jesus sa til Faderen, jeg vet du alltid hører meg. Det samme gjelder den levende Guds menighet. Gud har gitt oss alt som tjener til liv og Gudsfrykt, og vi får det når vi praktiserer det.
Anbefaler deg å søke opp og lese all litteratur du kan finne om bønn, vel å merke av personer som har resultater å vise til. Videre å praktisere det de skriver. Sett av en gunstig tid hver dag og heng deg ikke opp i hvor lenge du ber. Det viktige er at Gud kan finne deg hver dag. Uansett hva du føler og kjenner så pris ham. Dernest ber du om de nære behov, som det er naturlig å be for. Det er greit å nevne folk ved navn. Paulus bruker selv utrykket, - som jeg nevner i min bønner. 5 minutter hver dag er en utmerket start. For Jesus lønner i det åpenbare. Men bønn er også å lytte. For som regel kommer det et ord eller en instruksjon til den som ber, før eller siden. (men de fleste kristne ber også uavlatelig, men tenker kanskje ikke over det)
Gud velsigne deg med fremgang i bønnen!

Disiplin uten egotripp

Bønnekrigere
Det er aldri tilfeldigheter i Guds rike. Heller ikke når en armé vinner seier. Som regel består en seier av to faktorer, det er en genial general og trenede og motiverte soldater. Som en liten kommentar til mitt siste innlegge så er det flere viktige faktorer vi ser her. For det første bestod seieren i at det var åndelige mennesker som var tilgjengelige for Den Hellige Ånd.
De gjorde det de skulle der og da. Mange angrer nok på sin treghet. Om vi er ulydige så får vi nok tilgivelse, men anledningen er for evig tapt.
Derek Prince fikk en beskjed fra Gud og han reagerte umiddelbart. Han ble tryggere når han fikk dette bekreftet av sin kone. Han tok forsamlingen med i bønnen og Den Hellige Ånd sanksjonerte det hele. Gud åpenbarte hva som hendte for en av sine ”vanlige” barn, nemlig tolken.
Derek Prince tok også advarselen alvorlig slik at forsamling avholdt seg fra en åndelig egotripp.
1. Vi (eller lederne) må ha et personlig forhold til Den Hellige Ånd slik at de lystrer det minste vink.
2. Vi må leve i et fellesskap hvor Den Hellige Ånd trives.
3. Vi må venne oss til utholdende bønn.
4. Vi må være orienterte slik at vi vet når bønnesvaret og gjennombruddet kommer.



Om du ikke lever i et slik felleskap i dag, så må det være det første bønneemne. Ingen vinner en krig alene, heller ikke du eller jeg. Det er én sak som Jesus med tydelig ba oss å be om.
”Be derfor høstens Herre at han driver arbeidere ut til sin høst!”

Bønn for nasjonen(e)

I siste innlegg beskrev jeg litt om foranledningen til dette jeg nå skal referere og denne gangen har jeg oversatt det til norsk. Meditér litt over det du leser, så skal jeg kommentere det senere. Så over til beretningen:

Konferansen sluttet på søndag. På det siste møtet denne kvelden, opplevde vi en oppfyllese av Joel´s profesi, sitert av Peter: Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer.
En misjonærkollega fra Kanada holdt den høytidlige avslutningstalen, som også var oversatt til Swahili av en ung mann ved navn Wilson Mamboleo, som nylig hadde fullført eksamen ved vår lærerhøyskole. De første to to timene av møtet fulgte det vanlige mønsteret, men når den høytidelige talen var avsluttet, begynte den Den Hellige Ånd å bevege seg med overveldende kraft og løftet møtet opp til et overnaturlig nivå. I de neste to timene fortsatte de mer en to hundre personene i en spontan bønn og tilbedelse uten noe synlig ledelse eller lederskap.
På et bestemt tidspunkt, kom en visshet til meg, at som en gruppe hadde vi berørt Gud, og at hans kraft var til vår disposisjon. Gud talte til min ånd og sa, ”Ikke la dem gjøre samme feil som Pinsevenner så ofte har gjort i tidligere tider, ved å sløse bort Min kraft i åndelig selvtilfredsstillelse. Be dem å be for Kenyas framtid.”
Jeg begynte å bevege meg mot plattformen med den hensikt å dele med gruppen det jeg følte Den Hellig Ånd hadde gitt meg. På veien ditt passerte jeg Lydia, som satt ved midtgangen. Hun rakte ut hånden og stoppet meg.
”Hva er det du vil?” spurte jeg.
”Fortell dem at de må be for Kenya,” sa hun.
”Det er akkurat det jeg går opp til plattformen for å gjøre,” repliserte jeg. Jeg fikk bekreftet at Gud hadde talt på samme tidspunkt til min kone som han hadde talt til meg, og jeg tok dette som en bekreftelse på hans ledelse.
På plattformen kalte jeg gruppen til stillhet og presenterte Guds utfordring til dem. ”Dere er fremtidens ledere for dere folk, fortalje jeg dem, både det på det utdannelsesmessige og religiøse om bibelen råde. Med Guds ord er i dere og som kristne har dere ansvar for å be for deres land og regjerning. Landet deres står nå innfor den mest kritiske perioden i dets historie. La oss forene oss i bønn for Kenyas framtid.”
Wilson Mamboleo stod ved siden av meg på plattformen og tolket til Swahili. Når tiden kom for å be, knelte han ned ved siden av meg på plattformen. Mens jeg ledet i bønnen deltok praktisk talt alle sammen med meg og bad ut høyt. Den høylydte fellesbønnen minnet meg om ordet i Åpenbaringen 19;6:
Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som lyden av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud er Herren, Den Allmektige regjerer som konge!
Lyden av bønnen vokste til et kresendo, og så opphørte den plutselig. Det var som om en usynlig dirigent hadde senket taktstokken. Etter en kort stund av stillhet stod Wilson opp og talte til forsamlingen. ”Jeg ønsker å fortelle dere hva Herren viste meg mens vi bad.” Jeg forstod da at Gud hadde gitt ham en visjon mens han knelte ved siden av meg i bønn.
Wilson gjenfortalte visjonen han hadde sett, først på Engelsk og så på Swahili. ”Jeg så en rød hest nærme seg Kenya fra øst,” sa han. ”Den var rasende og det var en kullsort mann som red på den. Bak den var det flere andre hester, også de var røde og fulle av raseri. Og mens vi bad, da så jeg hestene snu rundt og bevege seg mot nord.”
Wilson tok et øyeblikks pause, og fortsatte, ”Jeg bad Gud fortelle meg meningen med det jeg hadde sett, og dette er hva Han fortalte meg: ”Bare den overnaturlige kraften i bønnen fra mitt folk kan få vanskelighetene som er på veg mot Kenya til å vike unna!”

Senere i samme kapittel tar Forfatteren tar oss med videre på en beskrivelse av den politiske situasjonen som var i Kenya på 60 tallet. (dette bønnemøtet var i 1960) og hvordan kommunismen innfiltrerte og invaderte forskjellige Afrikanske land. I 1964 kom så den eksakte oppfyllelsen av det syn Wilson hadde sett. En blodig revolusjon brøt ut i Zanzibar, ledet fra Uganda av aktører som var trenet under Castro i Kuba. Dette spredte seg også til den Kenyanske armé, men misslykkes.
I Wilsons syn vendte de røde hestene seg fra Kenya og satte kursen nordover langs den Afrikanske kysten. Der ligger Somaila!
Et par år senere, mens Prince mediterte over dette, kunne han fornemme i sin ånd følgende kommentar fra Den Hellige Ånd: ”Dette er hva jeg kan gjøre når kristne ber med tro for regjeringen i sitt land!”

Dette var et langt innlegg, vil kommentere det i neste utgivelse.

Lær krig av krigerne!

Åndelig krigføring!
Skal man lære om krig må man lære av noen som har vært i krigen. Det er mange ”skrivebordsgeneraler” (les pastorer) som selvsikkert uttaler seg om åndelig krigføring og mener at dette i grunnen er spilt møye, Jesus har jo vunnet, mener de. For så vidt riktig. Man kan jo også si at aller frelst og at vi derved ikke behøver å forkynne evangeliet.
En av mine favoritter er Derek Prince. Han ble født i 1915 og døde i 2003, samme året som Kenneth Hagin. Som bibellærer var Derek Prince holdt for å være av samme format som Kenneth Hagin, selv om de opererte på forskjellige områder. Et område Prince var kjent for var demonologi og befrielse. Ikke det at han var så opptatt med demoner, men heller det at han hadde en mektig styrke og åpenbaring i dette å sette folk fri. En annen side av hans virksomhet gjaldt Israel, også på dette området var hans kunnskap og undervisning uovertruffen. Likevel var han som bibellærer en ”allrounder”. I forbindelse med mine ”kålindaiske” utleggelser om bønn og åndelige krigføring vil jeg nå gi ordet til Derek Prince.
Og jeg vil i første omgang referere noen fra et bønnemøte som ifølge Derek Prince gav internasjonale resultater. Boken jeg siterer fra heter; ”DEREK PRINCE ON EXPERIENCING GOD´S POWER”.
Og her kommer det fra et avsnitt som heter:
KENYA´S BIRTH PANGS
From 1957 to 1961, Lydia and I served as educational missionaries in Kenya, East Africa. I was the principal of a teacher training college in western Kenya. During this period, Kenya was still painfully struggling to recover from the bloody agonies of the Mau Mau movement, which had created bitter mistrust and hatred, not only between Africans and Europeans, but also among many of the various African tribes.
Against this background, the forecasts of the political experts for the future of Kenya were dark indeed. It was generally predicted that Kenya would follow the unhappy course of the Congo, but with problems made even more serious by the internal antagonisms that were the legacy of Mau Mau.
In August 1960, I was one of a number of missionaries ministering at a week-long convention for African young people held in western Kenya. There were about two hundred young Africans in attendance, most of whom were either teachers or students.
Så langt Prince. Dette var bare innledningen til selve “bønneseansen” som jeg vil referere i neste utgave. Dette blir interessant, så følg med!!!

BØNNEPRAKSIS

Bønnenetter ja!
Her kommer det jeg lovet deg, hva Colin Dye skriver om bønnenetter. Jeg har lest mye om bønn, men det er Colin Dyes bok som virkelig fikk meg i gang. Boken BØNNE-EKSPLOSJON burde vært strandardlesning og pensum i alle ledergrupper. Og ikke bare det, den burde også praktiseres. Men over til boken hvor jeg begynner på side 105;

BØNNENETTER

I de fleste menigheter vil du finne folk som er mer motiverte for forbønn enn andre. Det er mennesker som tar imot et sterke kall til å be. De utgjør kjernetroppene i bønnenettene, og selvsagt er det jo slik at jo større menigheten er, jo flere bør det være av disse innvidde bønnekrigerne.

I bønnenettene må du alltid huske på at folk blir trette. De trenger av og til en hvilepause. Vi deler natten opp. Bønneseksjonene avløses av undervisning, lovprisning, tilbedelse, vitnesbyrd, og kan du fange Åndens vind, kan du seile fra bønn til lovprisning til forbønn og til takksigelse, på det ene eller andre området, og så kan du kjempe.
Det er variasjon som gjør at folk holdes oppe.
Det er klokt å variere stilling. Alt avhengig av hva Den Hellige Ånd vil oppnå, kan vi ligge på kne for Gud og vente i stillhet på ham, eller vi kan rydde unna stolene og marsjere rundt i salen.

Kanskje vi trenger å minne oss om at det ikke er slik at Gud ikke hører oss hvis vi ikke bruker sterke stemme. Gud ser til hjertet og til troen på Jesus. La oss se på to skriftsteder:

”Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båre fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin Gudsfrykt” (Heb.5;7)

”Da sa kongen til meg: Hva er det du ønsker? Da bad jeg til himmelens Gud, og så sa jeg til kongen….” (Neh.2;4-5)


Når vi ber sammen i store grupper, må vi være forberedt på stunder med taushet og ventetid for Gud. Vi må også være forberedt på Åndens strøm, når han gjør sin gjerning i blant oss. Det kan til tider føre oss inn i kolossal bønnejubel. La oss føye oss etter Åndens program. La oss være oppriktige overfor Gud og hverandre.

Så langt for denne gangen, Colin Dye. Det er mye å lære av disse avsnittene. Men det sitter ikke før vi praktiserer. Om du ikke opplever slike bønnefelleskap i din menighet, så finn noen bønnepartnere som elsker samfunnet med Jesus. Og som Egon Falk sa om sine møtekampanjer i Tanzania; ”Det er bare sterk bønn som gir disse resultatene!”

Bønnenetter - et herlig våpen!

Bønnenetter ja!

Bønnenetter kan lett bli trette bønner. Men det kan også være spenst og framgang. Det viktige
er å vite hva man gjør og hvorfor. Tro og utholdende bønn kan forvandle land og riker. Jesus sa at vi skulle be og ikke bli trette!
Jesus gikk avsides for å be, og han ba ofte om natten. Men hva er så enestående med bønnenetter? For når vi ber om natta her i Norge så er det jo dag på den andre siden av kloden. Og i Guds himmel er det jo alltid dag.
Svaret er vel så enkelt at da har vi ro i våre sinn. Vi kan konsentrere oss om Gud uten å tenke på å rekke dette og hint. Bønn er jo like mye å kommunisere med Gud som å rope våre behov til Gud. Da styrer ikke lenger klokka, men Den Hellige Ånd (om vi har ledere som er sensitive for Åndens røst da). Selvfølgelig kan vi ha bønnedager også, men det må bare være en prosess og en kontinuitet i det hele. Vi ber ikke for å be, Jesus sa at vi skulle be for å få. Og da må vi jo vite hva vi vil ha. Om menighetsledere oppfordrer til bønn og det hele flakker hit og dit, hvordan vet vi da at vi er kommet til målet?
Jesus sa at fullkommen glede er knyttet sammen med bønnesvaret. En menighet som vil en sak, ber gjennom en sak og blir bønnhørt i denne saken vil også uunngåelig ekspandere.
En annen sak ved bønn er det åndelige fellesskapet. Vi får ikke bare oppleve Guds nærhet og velsignelse, vi opplever også velsignelsen av å være sammen med andre troende. Opplever det som biblene sier; ”Se hvor de elsker hverandre!” Et godt bønnefellesskap
gir også indre menighetsvekst. Det blir ikke noe offer å gå på bønnemøte eller bønnenatt. Det blir heller et offer å gå hjem fra slike møter.
Det normale kristenliv består av kjærlighet, glede og fred i Den Hellige Ånd. Det er slik Guds menighet er skapt! Jeg mener å huske at det var Spurgeon som sa noe slikt som at; ”Der det ikke er åpenbaring, der er det død!”

Ulf Christiansson synger en gammel salme; ”En liten stund med Jesus!” Det å be er å være sammen med Jesus, en liten stund eller lenge. Det viktige er å være sammen MED ham, at mitt hjerte og Guds hjerte forenes – det er det som er bønn!
Lovet å sitere med fra Colin Dye, det kommer i neste nummer!

En liten utfordring