Pave Frans og Aril, men hvor er høvdingene i Norge?
Koordinering og ledelse gir seier. Når Mohammed i begynnelsen av sine krigerske "karriere" vant så store seire, så var det ikke fordi han var så dyktig, men fordi stammefolkene omkring ham som han kriget med ikke klarte å organisere seg. Europa var også under middelalderen utsatt for angrep og var ganske så forsvarsløse mot muslimer, vikinger og andre grupper, det var på 8-900 tallet disse folkene invaderte Europa som da var forfalt til "småkongeriker". Da var det fritt fram for inntrengere.
Guds folk tror på vekkelse, men som oftest på egne premisser. Når fruen og jeg var i Rom i våres havnet vi midt i et friluftsmøtet med trekkspill, gitarer, sang og dans. Det var også vitnesbyrd om omvendelser fra det denne og det andre...
Helt slik som friluftsmøtene jeg var med på i ungdommen.
På dette møtet utenfor en martyrkirke i Rom fikk jeg også en god prat med en ung husmor som fortalte om sitt liv og omvendelse og jeg fikk delt litt med henne om dåpen i Den Hellige Ånd.
Og hun tok virkelig imot det jeg fortalte.
Det spesielle var at dette friluftsmøtet var arrangert av katolske lekfolk.
Jeg spurte kvinnen om årsaken og bakgrunnen for dette fremstøtet.
Hun kunne fortelle at det var pave Frans som hadde oppfordret katolikker over hele Europa til å gå ut på gater og torg og dele evangeliet... Og det gjorde de.
Du kan mene hva du vil om dette, og også at jeg overhode tør skrive om noe katolsk, men er det noe å lære?
Vi behøver ingen pave i Norge, men behøver vi høvdinger med åndelig autoritet?
Slike som kan lede Norges kristenfolk ut i evangelisering og åndelig krigførin
Frelsesarmeen og William Booth er vel et eksempel på dette. For vi har ikke, så langt jeg kan se, noen høvding eller åndelig leder i Norge, en person som i kraft av sitt åndsliv er akseptert som høvdingen. For egentlig kan vi ikke velge ledere like lite som vi kan velge hvem som skal være verdensmester i sjakk.
«I de dager var det ingen konge i Israel, hver mann gjorde det som var rett i hans øyne.» Dommerne 17:6.
Jeg tror ikke skriftstedet ovenfor bør være mal for norske menigheter, for uansett hva man vil gjøre og hva man blir enige om så er det alltid noen som mener noe annet, en slags usynlig vetorett. Hver menighet fulgte sin egen "visjon".. ja, ja.
Når det ikke er ytre fiender som truer og innbyggerne i landet er snille og gode behøves ikke konger eller høvdinger. Men når fiender truer behøves sentralledelse.
Churchill ble Englands suverene leder og redningsmann under 2. verdenskrig.
I 793 overfalt og plyndret skandinaviske vikinger klosteret i Lindisfarne i det nordlige England. England hadde ingen organisert kongemakt og måtte finne seg i disse plyndringene i ganske mange år framover, inntil...
Av og til behøves sentral ledelse.
Det er mange menigheter og trossamfunn her i landet og disse har forskjellig ledelse, det kan være biskop, synode eller årsmøte. Men dette lederskapet er ofte defensivt.
Det går for det meste på vedlikehold og konsolidering slik jeg oppfatter det.
Men så ser enkelte ildsjeler behovet for evangeliske framstøt og setter i gang, men blir tilslutt sittende alene og alt blir som før. Det er til sist makta som rår'.
Eller for å sitere min kloke far som med glimt i øyet siterte sin versjon av slutten på skapelsesberetningen: "Når så intet mer skulle skje, ble det nedsatt en komité".
Når det er sagt så har jeg hverken tro på pavemakten eller enmannsvelde, men jeg tror på et overordnet lederskap, noe som vekkelseshistorien også forteller...
På 60-tallet dukket en mann ved navn Aril Edvardsen opp, tenk om han på denne tiden hadde fått lede evangeliseringen i Norge?
Jeg husker vagt ordene til Morgan Kornmo når Sarons Dal ble innviet, han sa selv han talte profetisk...
Behøver Norge en ny kristenhøvding?
Her deler jeg mine tanker med deg, kommenter gjerne på bloggen slik at ettertiden kan lese meningsutvekslingene. Facebook er et dårlig sted å kommentere blogginnlegg på...
torsdag, november 30, 2017
søndag, november 26, 2017
Prester og fotballdommere..
Prester, fotballdommere og lille meg...
I dag er det kirkeårets Domssøndag og det gav meg noen tanker.
En fotballdommer har som hovedoppgave å se til at fotballkamper gjennomføres slik det er meningen at de skal gjennomføres, og at regelverket følges.
Slik stod det å lese et sted...
Tenk deg så en cupfinale eller et juniorlag som spiller en kamp uten dommer, eller kanskje verre, en dommer som er blind eller ikke håndhever reglene?
Det ville nok bli publikumssvikt og fotballens død.
Men tenk deg en menighet, kirke eller kristen forsamling hvor presten, pastoren, forstanderen eller øvrige ledere forøvrig gjør det samme som nevnt ovenfor, hvordan ville kvaliteten til kirkene da bli?
Vi er jo laget slik, vi velger kvalitet. Det gjør faktisk folk flest også.
Derfor behøver kirkene gode ledere.
Lederne er der for min skyld.
De skal se til at jeg kommer til himmelen når tiden for dette er inne.
De er forbilder.
De skal verne om den bibelske lære.
De skal oppmuntre meg når jeg er nedfor.
De skal gi meg nytt mot når jeg er mismodig.
De skal vise meg sannheten når jeg tror løgnen.
Om jeg synder skal de hjelpe meg til omvendelse.
De skal verne om ekteskapet mellom mann og kvinne.
De skal verne sin menighet mot homofili og samboerskap.
(alle kirker gjør ikke det!)
Jesus sier:
«...og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.»
Matteus 15:14
Derfor behøver vi ledere som ser og med mot, mot til å si ifra og mot til å bli upopulære.
Menigheten bygges ikke bare med kjærlighet, men også med kjærlighet til sannheten.
Tilbake til fotballen. Tenk deg fotballdommeren som tar tak i en spiller etter en brutal takling og sier: «Jeg kjenner jo legningen din, du har jo lett for å bli sint, men lov å ta deg sammen da....».
«Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lystene som dere før hadde, i deres uvitenhet. Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd.» 1 Peter 1:14-15
Og her er min konklusjon, om jeg ikke lever som verset ovenfor beskriver bør en leder hjelpe meg - om han tør!
Og når vi er villige til omvendelse er det jo ikke vanskelig å være leder.
«Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.» Hebreerne 13:17
I dag er det kirkeårets Domssøndag og det gav meg noen tanker.
En fotballdommer har som hovedoppgave å se til at fotballkamper gjennomføres slik det er meningen at de skal gjennomføres, og at regelverket følges.
Slik stod det å lese et sted...
Tenk deg så en cupfinale eller et juniorlag som spiller en kamp uten dommer, eller kanskje verre, en dommer som er blind eller ikke håndhever reglene?
Det ville nok bli publikumssvikt og fotballens død.
Men tenk deg en menighet, kirke eller kristen forsamling hvor presten, pastoren, forstanderen eller øvrige ledere forøvrig gjør det samme som nevnt ovenfor, hvordan ville kvaliteten til kirkene da bli?
Vi er jo laget slik, vi velger kvalitet. Det gjør faktisk folk flest også.
Derfor behøver kirkene gode ledere.
Lederne er der for min skyld.
De skal se til at jeg kommer til himmelen når tiden for dette er inne.
De er forbilder.
De skal verne om den bibelske lære.
De skal oppmuntre meg når jeg er nedfor.
De skal gi meg nytt mot når jeg er mismodig.
De skal vise meg sannheten når jeg tror løgnen.
Om jeg synder skal de hjelpe meg til omvendelse.
De skal verne om ekteskapet mellom mann og kvinne.
De skal verne sin menighet mot homofili og samboerskap.
(alle kirker gjør ikke det!)
Jesus sier:
«...og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.»
Matteus 15:14
Derfor behøver vi ledere som ser og med mot, mot til å si ifra og mot til å bli upopulære.
Menigheten bygges ikke bare med kjærlighet, men også med kjærlighet til sannheten.
Tilbake til fotballen. Tenk deg fotballdommeren som tar tak i en spiller etter en brutal takling og sier: «Jeg kjenner jo legningen din, du har jo lett for å bli sint, men lov å ta deg sammen da....».
«Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lystene som dere før hadde, i deres uvitenhet. Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd.» 1 Peter 1:14-15
Og her er min konklusjon, om jeg ikke lever som verset ovenfor beskriver bør en leder hjelpe meg - om han tør!
Og når vi er villige til omvendelse er det jo ikke vanskelig å være leder.
«Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.» Hebreerne 13:17
lørdag, november 25, 2017
Betal TV og Betal-Helbredelse?
Betal TV og Betal-helbredelse.
En tenkt situasjon, men likevel ikke utenkelig. Han sitter der med sin sykdom og ser på en kristen tevekanal. Det dreier seg om penger i dag, det behøves mye for at kanalen skal leve videre. Egentlig ikke feil at kristne samler inn penger til sin virksomhet, frelsen er gratis, men formidlingen koster. Det vet vi alle...
Så spisser han ører, en mørk, utenlandsk predikant doserer frimodig via en tolk at om du er syk og betaler et visst beløp til kanalen vil Herren velsigne deg med helbredelse... Det er "von i hangande snøre".... Han ønsker så inderlig å bli frisk igjen, leve normalt igjen.
Så noterer han seg gironummer.
Tiden går og sykdommen sitter der, har likesom kloret seg fast.
Sendte jeg nok penger var tanken som kom, den som sår rikelig skal jo høste rikelig?
Så får du filosofere videre om denne mannen til slutt ble velsignet på grunn av sin gave...
Dette var altså en tenkt historie fra min side, likevel ikke utenkelig.
Eller kanskje dette var en form for vranglære, som Peter sa til trollmannen Simon.
«Men Peter sa til ham: Måtte ditt sølv følge med deg til fortapelsen, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger!» Apostlenes gjerninger 8:20
Men denne form for Betal-Velsignelse kan jo snike seg inn andre veier, for eksempel om en menighet kommer i akutt pengemangel? Det er forstemmende og trist. Og den slags forkynnelse er ren vranglære!
Mulig at denne form for pengeinnsamling er godtatt av den norske predikantskare. De er jo så tause. Er det uvitenhet eller mangel på mot?
Kanskje dette er karismatikkens form for avlat?
Men om disse (pastorene) tier vil steinene (gubbene) rope!
(Jeg har egentlig lenge hatt lyst til å nevne denne spesifikke innsamlingsmetode her på min blogg, men nå kommer det. Alt for mange tier, men Dagen og Vebjørn Selbekk viser sine meningers mot og da tør jeg også)
En tenkt situasjon, men likevel ikke utenkelig. Han sitter der med sin sykdom og ser på en kristen tevekanal. Det dreier seg om penger i dag, det behøves mye for at kanalen skal leve videre. Egentlig ikke feil at kristne samler inn penger til sin virksomhet, frelsen er gratis, men formidlingen koster. Det vet vi alle...
Så spisser han ører, en mørk, utenlandsk predikant doserer frimodig via en tolk at om du er syk og betaler et visst beløp til kanalen vil Herren velsigne deg med helbredelse... Det er "von i hangande snøre".... Han ønsker så inderlig å bli frisk igjen, leve normalt igjen.
Så noterer han seg gironummer.
Tiden går og sykdommen sitter der, har likesom kloret seg fast.
Sendte jeg nok penger var tanken som kom, den som sår rikelig skal jo høste rikelig?
Så får du filosofere videre om denne mannen til slutt ble velsignet på grunn av sin gave...
Dette var altså en tenkt historie fra min side, likevel ikke utenkelig.
Eller kanskje dette var en form for vranglære, som Peter sa til trollmannen Simon.
«Men Peter sa til ham: Måtte ditt sølv følge med deg til fortapelsen, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger!» Apostlenes gjerninger 8:20
Men denne form for Betal-Velsignelse kan jo snike seg inn andre veier, for eksempel om en menighet kommer i akutt pengemangel? Det er forstemmende og trist. Og den slags forkynnelse er ren vranglære!
Mulig at denne form for pengeinnsamling er godtatt av den norske predikantskare. De er jo så tause. Er det uvitenhet eller mangel på mot?
Kanskje dette er karismatikkens form for avlat?
Men om disse (pastorene) tier vil steinene (gubbene) rope!
(Jeg har egentlig lenge hatt lyst til å nevne denne spesifikke innsamlingsmetode her på min blogg, men nå kommer det. Alt for mange tier, men Dagen og Vebjørn Selbekk viser sine meningers mot og da tør jeg også)
onsdag, november 22, 2017
Eldste - over og ut?
Eldstetjenesten - over og ut?
De fem tjenestegaver og de eldste.
Har hørt mye om disse menighetsbyggerne, de fem tjenestegavene, som beskrives i Ef. 4:11, men har hørt fint lite om eldstetjenesten, og det er denne siste jeg skal skrive litt om.
Hvem er disse eldste, hva gjør de og er de nødvendige? Hørte ofte i min ungdom at eldste var synonymt med noe tørt, trist og trenerende. Og mulig har den nye forstanderens første viktige oppgave vært å vinne over eldsterådet. Det fortelles at den kjente grunnleggeren av Filadelfiakirken i Stockholm, Lewi Pethrus, brukte tyve år på å få eldsterådets godkjennelse for sine prosjekter. I hvert fall så slet han ifølge ham selv.
Og slik skal det jo ikke være.
Etter denne litt "mørke" innledningen så er hensikten min å løfte denne eldstetjenesten opp. Når menigheten skal bygges opp så må vi også bruke de nødvendige håndverkere. Altså apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere og - eldste.
Jeg tviler vel på om jeg i dette innlegget serverer noe som teologen applauderer, men dette er bare slik jeg ser det.
Vil begynne med ordene Paulus gav til sin medarbeider Timoteus, - du skal innsette eldste i hver by.
«Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.» Titus 1:5
Om vi ser nærmere på dette verset så var det visse ordninger Paulus ikke hadde fått på plass ennå og som Timoteus skulle fullføre og i tillegg da innsette de som skulle våker over verket videre - altså eldste.
Men har vi overlatt denne tjenesten bare til pastorene eller skal menigheten voktes av et team eller en utvidet gruppe?
«..men der det er mange rådgivere, er det frelse.» Salomos Ordspråk 11:14
«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden.» 1 Peter 5:1-3
Her ser vi en interessant vinkel, de eldste er ikke nødvendigvis bare møteledere, komitéledere, møteplanleggere eller menighetens merkantile ledere. De er først og fremst sjelehyrder.
(Mulig at eldstetjenesten har forflyttet seg inn i Husgruppevirksomheten?)
I ordet eldste ligger både autoritet og ansvar. Man kan ikke ha autoritet uten å ta ansvar eller få ansvar uten samtidig å få autoritet i sitt ansvarsområde. Eldstetjenesten er derfor i mine øyne like guddommelige som de andre tjenestene fordi den er forordnet av Gud. Og de eldste er våre sjelevoktere som skal gjøre regnskap for Gud.
Selvfølgelig er jeg for gammel, men jeg tør ikke gå inn i et eldsteansvar. I yngre år var jeg riktig nok med i eldsterådet, men jeg forstod lite av tjenesten da og ingen hadde lært meg noe heller.. For eldstetjenesten krever ansvarlighet.
«..For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.» Hebreerne 13:17
Vi lærer også av bibelen at det er to slags eldste, de som underviser og de som ikke gjør det. Men verset nedenfor kan også indikere at eldstetjenesten er "gjemt" i to av de fem tjenestegavene - hyrde og lærer.
«De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.» 1 Timoteus 5:17.
Så langt kan vi altså se at oppgavene er å vokte, tale og lære. Ettersom det er en gudgitt oppgave vil jeg kalle det et embete. Det som er innsatt av Gud er livsvarig.. jeg mener de som er innsatt av Gud. Et embete inneholder autoritet og oppgaver.
«Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.»
2 Timoteus 2:2
Om ikke verset over sikter direkte til eldstetjenesten så er det jo dette som er en del av eldstetjenesten, å lære bort den Paulinske eller bibelske lære. Eller som Jesus sier i Matteus 28, lære dem å holde. Altså ingen er utlært før han lærer å praktisere lærdommen - eller "holde" som Jesus sier. Dette kan bare utføres i et miljø hvor man kjenner hverandre - i den lokale menigheten.
Men som i 1. Tim. 5:17 sier er det også eldste som ikke har forkynnelse og undervisning som hovedoppgave. Like fullt er disse ansvarlig for sjelene.
Det kan få de underligste utfall når "ikkelærere" begynner å undervise eller tale.
Jeg har opplevd mange underlige prekener, for eksempel når predikanten uteble og en eldstebroder påtok seg forkynnelsen og talte om hestene i Johannes Åpenbaring. Hverken jeg, forsamlingen eller ham selv forstod noe. Det var heldigvis denne ene gangen. Har hørt mye rart, men det er ikke nødvendig med flere eksempler her.
Vi behøver eldste som synes, fungerer og er verdsatt. Eldstebrødrene er gjerdet rundt menigheten, de skal vokte fårene mot ulven. Deres tilstedeværelse må også synes. De er ikke bare en hemmelig gruppe som fungerer bak lukkede dører i eldste- og ledermøter. De eldste er bærere av troens gave.
«Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.»
Jakob 5:14-15.
Og vi må ikke glemme at tro er en av de tolv nådegavene. Eldste og ledere er etter mitt syn mennesker fylt med Den Hellige Ånd og tro.
Jeg vil ikke gå inn på her hvordan eldste velges ut, men i ytterste konsekvens må det tilskrives Den Hellige Ånds utvelgelse.
Jeg kan selvfølgelig legge til mer her, men det får bli en annen gang....
De fem tjenestegaver og de eldste.
Har hørt mye om disse menighetsbyggerne, de fem tjenestegavene, som beskrives i Ef. 4:11, men har hørt fint lite om eldstetjenesten, og det er denne siste jeg skal skrive litt om.
Hvem er disse eldste, hva gjør de og er de nødvendige? Hørte ofte i min ungdom at eldste var synonymt med noe tørt, trist og trenerende. Og mulig har den nye forstanderens første viktige oppgave vært å vinne over eldsterådet. Det fortelles at den kjente grunnleggeren av Filadelfiakirken i Stockholm, Lewi Pethrus, brukte tyve år på å få eldsterådets godkjennelse for sine prosjekter. I hvert fall så slet han ifølge ham selv.
Og slik skal det jo ikke være.
Etter denne litt "mørke" innledningen så er hensikten min å løfte denne eldstetjenesten opp. Når menigheten skal bygges opp så må vi også bruke de nødvendige håndverkere. Altså apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere og - eldste.
Jeg tviler vel på om jeg i dette innlegget serverer noe som teologen applauderer, men dette er bare slik jeg ser det.
Vil begynne med ordene Paulus gav til sin medarbeider Timoteus, - du skal innsette eldste i hver by.
«Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.» Titus 1:5
Om vi ser nærmere på dette verset så var det visse ordninger Paulus ikke hadde fått på plass ennå og som Timoteus skulle fullføre og i tillegg da innsette de som skulle våker over verket videre - altså eldste.
Men har vi overlatt denne tjenesten bare til pastorene eller skal menigheten voktes av et team eller en utvidet gruppe?
«..men der det er mange rådgivere, er det frelse.» Salomos Ordspråk 11:14
«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden.» 1 Peter 5:1-3
Her ser vi en interessant vinkel, de eldste er ikke nødvendigvis bare møteledere, komitéledere, møteplanleggere eller menighetens merkantile ledere. De er først og fremst sjelehyrder.
(Mulig at eldstetjenesten har forflyttet seg inn i Husgruppevirksomheten?)
I ordet eldste ligger både autoritet og ansvar. Man kan ikke ha autoritet uten å ta ansvar eller få ansvar uten samtidig å få autoritet i sitt ansvarsområde. Eldstetjenesten er derfor i mine øyne like guddommelige som de andre tjenestene fordi den er forordnet av Gud. Og de eldste er våre sjelevoktere som skal gjøre regnskap for Gud.
Selvfølgelig er jeg for gammel, men jeg tør ikke gå inn i et eldsteansvar. I yngre år var jeg riktig nok med i eldsterådet, men jeg forstod lite av tjenesten da og ingen hadde lært meg noe heller.. For eldstetjenesten krever ansvarlighet.
«..For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.» Hebreerne 13:17
Vi lærer også av bibelen at det er to slags eldste, de som underviser og de som ikke gjør det. Men verset nedenfor kan også indikere at eldstetjenesten er "gjemt" i to av de fem tjenestegavene - hyrde og lærer.
«De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.» 1 Timoteus 5:17.
Så langt kan vi altså se at oppgavene er å vokte, tale og lære. Ettersom det er en gudgitt oppgave vil jeg kalle det et embete. Det som er innsatt av Gud er livsvarig.. jeg mener de som er innsatt av Gud. Et embete inneholder autoritet og oppgaver.
«Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.»
2 Timoteus 2:2
Om ikke verset over sikter direkte til eldstetjenesten så er det jo dette som er en del av eldstetjenesten, å lære bort den Paulinske eller bibelske lære. Eller som Jesus sier i Matteus 28, lære dem å holde. Altså ingen er utlært før han lærer å praktisere lærdommen - eller "holde" som Jesus sier. Dette kan bare utføres i et miljø hvor man kjenner hverandre - i den lokale menigheten.
Men som i 1. Tim. 5:17 sier er det også eldste som ikke har forkynnelse og undervisning som hovedoppgave. Like fullt er disse ansvarlig for sjelene.
Det kan få de underligste utfall når "ikkelærere" begynner å undervise eller tale.
Jeg har opplevd mange underlige prekener, for eksempel når predikanten uteble og en eldstebroder påtok seg forkynnelsen og talte om hestene i Johannes Åpenbaring. Hverken jeg, forsamlingen eller ham selv forstod noe. Det var heldigvis denne ene gangen. Har hørt mye rart, men det er ikke nødvendig med flere eksempler her.
Vi behøver eldste som synes, fungerer og er verdsatt. Eldstebrødrene er gjerdet rundt menigheten, de skal vokte fårene mot ulven. Deres tilstedeværelse må også synes. De er ikke bare en hemmelig gruppe som fungerer bak lukkede dører i eldste- og ledermøter. De eldste er bærere av troens gave.
«Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.»
Jakob 5:14-15.
Og vi må ikke glemme at tro er en av de tolv nådegavene. Eldste og ledere er etter mitt syn mennesker fylt med Den Hellige Ånd og tro.
Jeg vil ikke gå inn på her hvordan eldste velges ut, men i ytterste konsekvens må det tilskrives Den Hellige Ånds utvelgelse.
Jeg kan selvfølgelig legge til mer her, men det får bli en annen gang....
søndag, november 19, 2017
God ledelse en lettelse
En kronikk om lederskap.
Rett mann (kvinne) på rett plass gjør rett ting på riktig måte!
Jeg har ingen rett til å skrive det jeg skriver, men gjør det likevel. Hvorfor?
Jo, fordi jeg elsker Guds menighet og alt Guds folk. Paulus hadde en litt sår hjertebønn i sitt brev til Filipperne:
«Jeg har ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dere,» Filipperne 2:20
Dere har mange læremestere, men ikke mange fedre skriver Paulus.
Gode ledere vokser fremdeles ikke på trær, derfor må vi hegne om, beskytte og be for de vi har.
Likevel er det kriterier og betingelser for å bli en leder, det er dette jeg drister meg til å skrive litt om her.
Som tidligere nevnt har jeg vært i arbeidslivet det meste av mitt liv. Og like lenge har jeg deltatt i menighetsliv og har erfart mange former for lederskap. Har også gjennom årene fått et lite innblikk i forskjellige firmaers indre liv på godt og ondt. På en plass med høy faglig kunnskap var én av medarbeiderene særskilt dyktig og løste "alt".
En av hans kollegaer virket ikke så vellykket. Slik jeg oppfattet det ble denne kollegaen holdt nede av førstnevnte. Men da denne særskilt dyktige byttet jobb og flyttet ble den andre fri og blomstret opp til å bli enda bedre enn denne som sluttet. Ikke lett å utvikle seg under "supermennesker".
Vi behøver ikke "superpastorer" heller....
Så i yrkesliv, foreningsliv, idrettsverdenen og selvfølgelig kirkelivet gjelder stort sett de samme lover for lederskap og lydighet.
Et annet velfungerende firma skulle ansette ny daglig leder og det ble "headhuntet" en gullkantet leder fra et annet velrennomert og kjent firma i Norge. Denne lederen hadde alt untatt sosiale antenner og snart var alle nøkkelpersoner i firmaet borte. Det gikk vel et års tid så var firmaet borte også. Å lede er ikke å sjefe, og det lønner seg for ledere å lytte til omgivelsene.
En annen sak er at ledere ikke alltid kan uttale seg om sitt lederskap for de vet jo ingen ting om hvordan de oppfattes og erfares som ledere. Og hvem skal gi dem tilbakemelding...
Det er et uttrykk som heter "å bli forfremmet til sitt inkompetansenivå". Altså å bli forfremmet til sjef eller leder på grunn av faglig dyktighet. Man havner på andre siden av bordet og kjenner seg høyst ubekvem. Jeg leste om en innkjøpssjef som byttet jobb og ble salgsrepresentant. Han knakk til slutt sammen av frykt og klarte ikke lenger å banke på dørene til innkjøpssjefene han besøkte i sin nye jobb. Han fikk angst, var redd han skulle møte noen slik han selv hadde vært...
Beherskes ikke lederskap bør man heller ikke lede.
Rehabeam, kong Salomos sønn hadde lite forståelse for godt lederskap og det ble et fall for nasjonen Israel.
«Kong Rehabeam rådførte seg med de gamle, som hadde gjort tjeneste hos hans far Salomo mens han ennå levde, og han sa: Hva råder dere meg til å svare dette folket? De sa til ham: Hvis du i dag hører på folket og retter deg etter dem og gir dem gode ord til svar, så vil de være dine tjenere for alle tider. Men Rehabeam brydde seg ikke om det rådet som de gamle hadde gitt ham. Han rådførte seg med de unge, de som var vokst opp sammen med ham, og som nå var i hans tjeneste.»
1 Kongebok 12:6-8
Om du leser videre i Bibelen ser du hvordan dette ender.
De farligste lederne er de som mener seg selv virkelig dyktig og så av den grunn finner det best å gjøre alt selv. En slik holdning gir lite rom for utvikling av medarbeiderne og kan i tillegg skape frykt for ikke å gjøre alt riktig. Det blir retrett istedenfor progress. Her vil jeg skyte inn at jeg alltid har hatt frihet tillit og arbeidsrom i de miljøer jeg har vært med i.
Den farligste lederen behøver nødvendig vis ikke alltid å være den dirigerende sjefen, det kan også være det veletablerte rigide miljøet - "her har vi alltid gjort slik."
Man kan også underlegge seg regler og forordninger som ikke finns. Et eksempel på dette var de i mine ører "kjedelige" morgenandakter på NRK radio. Vokste opp med andaktskvartetten og Sigvart Fotland ved orglet. De som talte i disse andaktene la seg lydige under det de trodde var NRKs regelverk. Men så hendte det en dag at Aril Edvartsen fikk en uke på kanalen. En nå avdød venn av meg fortalte at alle på fabrikken han arbeidet på var denne uken samlet foran radioen for å høre på Aril. Hva var hemmeligheten? Aril fikk det som han ville, det ble andakter med ny vri, men det kunne de andre andaktsholderne gjort også!
Man kan altså legge seg under regler som ikke finns.
Gode ledere former ledere og gjør også seg selv til en viss grad overflødige. Om de ikke tør forlate byggverket i redsel for at det skal falle sammen forteller det noe om hva som bygges.
Det et selvfølgelig for lett en menighetsleder å si at alt som gjøres er inngitt av Gud og at han derved et jeg fritatt for alt ansvar. Men Paulus sier at enhver (menighetsbygger) må se til... for ingen kan fraskrive seg ansvar fordi det er Gud som har talt!
«Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre.»
1 Korinter 3:10
Å bygge er ikke bare å gjøre ting, det er å forme etter en tegning eller plan. Denne planen må formidles videre til medarbeiderne som da vet hva de skal gjøre og ikke minst hvorfor...
Moses visste hva oppdraget var og hva han skulle gjøre, likevel holdt han på å hå feil...
Heldigvis hørte han på sin svigerfar Jetro. Dette leser vi i 1. Mosebok 18.
«Neste dag satt Moses og skiftet rett mellom folket, de sto omkring Moses fra morgen til kveld. Da Moses’ svigerfar så hvor meget han hadde å gjøre for folket, sa han: Hva er dette for et arbeid du legger på deg for folket? Hvorfor sitter du alene og dømmer mens folket står omkring deg fra morgen til kveld? Moses svarte da sin svigerfar: Folket kommer til meg for å søke råd og hjelp hos Gud. Når de har en sak, da kommer de til meg, og jeg skifter rett mellom dem og lærer dem Guds bud og lover. Da sa Moses’ svigerfar til ham: Det er ikke klokt det du gjør her. Du må jo bli altfor trett, både du og dette folket som er med deg. For dette arbeidet er for tungt for deg, du makter ikke å gjøre det alene. Men hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Tre du fram for Gud på folkets vegne og legg sakene deres fram for ham. Forklar budene og lovene for dem. Lær dem den veien de skal vandre og den gjerningen de skal gjøre. Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. Sett dem til førere over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti! De skal skifte rett mellom folket til enhver tid. Hver stor sak skal de komme til deg med, men hver liten sak skal de selv dømme i. Slik letter du byrden for deg selv, og de bærer den sammen med deg. Dersom du gjør dette, og Gud pålegger deg det, da vil du kunne holde ut. Da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred. Moses hørte på sin svigerfar og gjorde alt det han sa.»
2 Mosebok 18:13-24
Så kan vi prøve tanken, hva om Moses hadde neglisjert rådet fra Jetro med "jeg alene vite best"?
Å herske eller å ikke slippe til andre ved sin side kan være tegn på utrygghet. Det er farlig for ledere, for utrygghet skaper mistenksomhet og det vil igjen merkes av omgivelsene som vil havne i en situasjon av helgardering.
I en spørrespalte beskriver Aftenposten beskriver hva en utrygg leder kan utvirke.
Spørsmål: I 19 år har jeg jobbet i markedsavdelingen i en større bedrift. Trivsel og stadig nye utfordringer har gjort at jeg aldri har tenkt på å skifte jobb. For ett år siden var det omorganiseringer på jobben, og jeg fikk en ny sjef. Plutselig er alt blitt helt annerledes. Min nye sjef er ung og virker nokså uerfaren og usikker. Men hun har tydeligvis et sterkt markeringsbehov og har vunnet hjertet til toppledelsen, ser det ut som. Hun har flotte eksamensresultater fra kjent universitet, men lite jobberfaring.
Så langt Aftenposten, jeg tror denne nye lederen på sikt vil fremvise dårlige resultater.
Bibelen taler helt tydelig om lederstil- og egenskaper.
«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden.» 1 Peter 5:1-3
Men det er jo så godt å ha ledere en vil følge da og ikke MÅ følge. Det har jeg hatt og har fremdeles. Men så er det jo slik da at en fotballtrener ikke kommer langt om ikke laget samarbeider.
Derfor er det nødvendig at min pekefinger rettes mot meg selv også.
«Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.»
Hebreerne 13:17
Derfor må vi overlate til Gud å innsette ledere, det gir trygge ledere og trygge ledede.
Det er til syvende og sist Gud som kaller' utruster og innsetter.
Jeg tror bokstavelig på det Guds ord viser oss i Apostlenes gjerninger.
«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!» Apostlenes gjerninger 13:2
Det er med dette Guds menighet står og faller.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,»
Efeserne 4:11-13
Det er slik Guds menighet skal bygges, det er dette vi må be om. Og så skal vi vise kjærlighet til de ledere som ikke alltid lykkes, for hvem lykkes alltid?
Rett mann (kvinne) på rett plass gjør rett ting på riktig måte!
Jeg har ingen rett til å skrive det jeg skriver, men gjør det likevel. Hvorfor?
Jo, fordi jeg elsker Guds menighet og alt Guds folk. Paulus hadde en litt sår hjertebønn i sitt brev til Filipperne:
«Jeg har ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dere,» Filipperne 2:20
Dere har mange læremestere, men ikke mange fedre skriver Paulus.
Gode ledere vokser fremdeles ikke på trær, derfor må vi hegne om, beskytte og be for de vi har.
Likevel er det kriterier og betingelser for å bli en leder, det er dette jeg drister meg til å skrive litt om her.
Som tidligere nevnt har jeg vært i arbeidslivet det meste av mitt liv. Og like lenge har jeg deltatt i menighetsliv og har erfart mange former for lederskap. Har også gjennom årene fått et lite innblikk i forskjellige firmaers indre liv på godt og ondt. På en plass med høy faglig kunnskap var én av medarbeiderene særskilt dyktig og løste "alt".
En av hans kollegaer virket ikke så vellykket. Slik jeg oppfattet det ble denne kollegaen holdt nede av førstnevnte. Men da denne særskilt dyktige byttet jobb og flyttet ble den andre fri og blomstret opp til å bli enda bedre enn denne som sluttet. Ikke lett å utvikle seg under "supermennesker".
Vi behøver ikke "superpastorer" heller....
Så i yrkesliv, foreningsliv, idrettsverdenen og selvfølgelig kirkelivet gjelder stort sett de samme lover for lederskap og lydighet.
Et annet velfungerende firma skulle ansette ny daglig leder og det ble "headhuntet" en gullkantet leder fra et annet velrennomert og kjent firma i Norge. Denne lederen hadde alt untatt sosiale antenner og snart var alle nøkkelpersoner i firmaet borte. Det gikk vel et års tid så var firmaet borte også. Å lede er ikke å sjefe, og det lønner seg for ledere å lytte til omgivelsene.
En annen sak er at ledere ikke alltid kan uttale seg om sitt lederskap for de vet jo ingen ting om hvordan de oppfattes og erfares som ledere. Og hvem skal gi dem tilbakemelding...
Det er et uttrykk som heter "å bli forfremmet til sitt inkompetansenivå". Altså å bli forfremmet til sjef eller leder på grunn av faglig dyktighet. Man havner på andre siden av bordet og kjenner seg høyst ubekvem. Jeg leste om en innkjøpssjef som byttet jobb og ble salgsrepresentant. Han knakk til slutt sammen av frykt og klarte ikke lenger å banke på dørene til innkjøpssjefene han besøkte i sin nye jobb. Han fikk angst, var redd han skulle møte noen slik han selv hadde vært...
Beherskes ikke lederskap bør man heller ikke lede.
Rehabeam, kong Salomos sønn hadde lite forståelse for godt lederskap og det ble et fall for nasjonen Israel.
«Kong Rehabeam rådførte seg med de gamle, som hadde gjort tjeneste hos hans far Salomo mens han ennå levde, og han sa: Hva råder dere meg til å svare dette folket? De sa til ham: Hvis du i dag hører på folket og retter deg etter dem og gir dem gode ord til svar, så vil de være dine tjenere for alle tider. Men Rehabeam brydde seg ikke om det rådet som de gamle hadde gitt ham. Han rådførte seg med de unge, de som var vokst opp sammen med ham, og som nå var i hans tjeneste.»
1 Kongebok 12:6-8
Om du leser videre i Bibelen ser du hvordan dette ender.
De farligste lederne er de som mener seg selv virkelig dyktig og så av den grunn finner det best å gjøre alt selv. En slik holdning gir lite rom for utvikling av medarbeiderne og kan i tillegg skape frykt for ikke å gjøre alt riktig. Det blir retrett istedenfor progress. Her vil jeg skyte inn at jeg alltid har hatt frihet tillit og arbeidsrom i de miljøer jeg har vært med i.
Den farligste lederen behøver nødvendig vis ikke alltid å være den dirigerende sjefen, det kan også være det veletablerte rigide miljøet - "her har vi alltid gjort slik."
Man kan også underlegge seg regler og forordninger som ikke finns. Et eksempel på dette var de i mine ører "kjedelige" morgenandakter på NRK radio. Vokste opp med andaktskvartetten og Sigvart Fotland ved orglet. De som talte i disse andaktene la seg lydige under det de trodde var NRKs regelverk. Men så hendte det en dag at Aril Edvartsen fikk en uke på kanalen. En nå avdød venn av meg fortalte at alle på fabrikken han arbeidet på var denne uken samlet foran radioen for å høre på Aril. Hva var hemmeligheten? Aril fikk det som han ville, det ble andakter med ny vri, men det kunne de andre andaktsholderne gjort også!
Man kan altså legge seg under regler som ikke finns.
Gode ledere former ledere og gjør også seg selv til en viss grad overflødige. Om de ikke tør forlate byggverket i redsel for at det skal falle sammen forteller det noe om hva som bygges.
Det et selvfølgelig for lett en menighetsleder å si at alt som gjøres er inngitt av Gud og at han derved et jeg fritatt for alt ansvar. Men Paulus sier at enhver (menighetsbygger) må se til... for ingen kan fraskrive seg ansvar fordi det er Gud som har talt!
«Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre.»
1 Korinter 3:10
Å bygge er ikke bare å gjøre ting, det er å forme etter en tegning eller plan. Denne planen må formidles videre til medarbeiderne som da vet hva de skal gjøre og ikke minst hvorfor...
Moses visste hva oppdraget var og hva han skulle gjøre, likevel holdt han på å hå feil...
Heldigvis hørte han på sin svigerfar Jetro. Dette leser vi i 1. Mosebok 18.
«Neste dag satt Moses og skiftet rett mellom folket, de sto omkring Moses fra morgen til kveld. Da Moses’ svigerfar så hvor meget han hadde å gjøre for folket, sa han: Hva er dette for et arbeid du legger på deg for folket? Hvorfor sitter du alene og dømmer mens folket står omkring deg fra morgen til kveld? Moses svarte da sin svigerfar: Folket kommer til meg for å søke råd og hjelp hos Gud. Når de har en sak, da kommer de til meg, og jeg skifter rett mellom dem og lærer dem Guds bud og lover. Da sa Moses’ svigerfar til ham: Det er ikke klokt det du gjør her. Du må jo bli altfor trett, både du og dette folket som er med deg. For dette arbeidet er for tungt for deg, du makter ikke å gjøre det alene. Men hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Tre du fram for Gud på folkets vegne og legg sakene deres fram for ham. Forklar budene og lovene for dem. Lær dem den veien de skal vandre og den gjerningen de skal gjøre. Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. Sett dem til førere over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti! De skal skifte rett mellom folket til enhver tid. Hver stor sak skal de komme til deg med, men hver liten sak skal de selv dømme i. Slik letter du byrden for deg selv, og de bærer den sammen med deg. Dersom du gjør dette, og Gud pålegger deg det, da vil du kunne holde ut. Da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred. Moses hørte på sin svigerfar og gjorde alt det han sa.»
2 Mosebok 18:13-24
Så kan vi prøve tanken, hva om Moses hadde neglisjert rådet fra Jetro med "jeg alene vite best"?
Å herske eller å ikke slippe til andre ved sin side kan være tegn på utrygghet. Det er farlig for ledere, for utrygghet skaper mistenksomhet og det vil igjen merkes av omgivelsene som vil havne i en situasjon av helgardering.
I en spørrespalte beskriver Aftenposten beskriver hva en utrygg leder kan utvirke.
Spørsmål: I 19 år har jeg jobbet i markedsavdelingen i en større bedrift. Trivsel og stadig nye utfordringer har gjort at jeg aldri har tenkt på å skifte jobb. For ett år siden var det omorganiseringer på jobben, og jeg fikk en ny sjef. Plutselig er alt blitt helt annerledes. Min nye sjef er ung og virker nokså uerfaren og usikker. Men hun har tydeligvis et sterkt markeringsbehov og har vunnet hjertet til toppledelsen, ser det ut som. Hun har flotte eksamensresultater fra kjent universitet, men lite jobberfaring.
Så langt Aftenposten, jeg tror denne nye lederen på sikt vil fremvise dårlige resultater.
Bibelen taler helt tydelig om lederstil- og egenskaper.
«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden.» 1 Peter 5:1-3
Men det er jo så godt å ha ledere en vil følge da og ikke MÅ følge. Det har jeg hatt og har fremdeles. Men så er det jo slik da at en fotballtrener ikke kommer langt om ikke laget samarbeider.
Derfor er det nødvendig at min pekefinger rettes mot meg selv også.
«Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.»
Hebreerne 13:17
Derfor må vi overlate til Gud å innsette ledere, det gir trygge ledere og trygge ledede.
Det er til syvende og sist Gud som kaller' utruster og innsetter.
Jeg tror bokstavelig på det Guds ord viser oss i Apostlenes gjerninger.
«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!» Apostlenes gjerninger 13:2
Det er med dette Guds menighet står og faller.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,»
Efeserne 4:11-13
Det er slik Guds menighet skal bygges, det er dette vi må be om. Og så skal vi vise kjærlighet til de ledere som ikke alltid lykkes, for hvem lykkes alltid?
fredag, november 10, 2017
Bibelskoler - en motesak?
Behøver vi bibelskoler?
Tja, dette vil jeg filosofere over i dette innlegget. Bibelskole kan jo være så mangt, fra det kjedelige teoretiske til det levende, engasjerende og livsforvandlende. Leste for mange år siden om en bibelskole hvis en av avslutningsoppgavene var å redegjøre detaljert om misjonsreisene til Paulus (forstod ellers at det var en ganske skjematisk undervisning der). Kirkehistorie er jo viktig, men det er jo mye, mye mer som må inn først...
Bibelen taler om «den som blir opplært i ordet» og Jesus sier i Matteus 28 at vi, altså menigheten skal lære dem å holde, altså ikke bare lære... Jesus sier også:
«....Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.»
Matteus 22:29
Det går jo an å lære bort, undervise og holde foredrag uten at det egentlig er noe mål i det hele. Som bibelen sier: «...som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.» 2 Timoteus 3:7
Man har jo egentlig ikke lært noe før man forstår og kan praktisere (holde) det man har lært.
Det gjelder matematikk, idrett eller å forkynne Guds ord og å fungere i nådegavene.
I mine guttedager deltok jeg på et svømmekurs på idrettsbanen på fotballbanen til Østsiden fotballklubb. Mye tørrtrening og lite i det våte element. Jeg lærte ikke å svømme da, men senere tok jeg en sjanse - hoppet ut på dypt vann og lot det stå til og uten tilsyn, jeg var helt alene denne dagen. Men jeg overlevde....
Ikke alle overlever.
«Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap...»
Hosea 4:6
Jesus sier ikke at vi bare skal lære dem, vi skal lære dem å holde - det er noe annet!
Videre sier bibelen at «den som er fullært blir som sin mester!»
Altså den som underviser må kunne sitt fag, ha prøvd og erfart - og så bringe det videre.
En annen side er at lærerne i kristen sammenheng er innsatt av Gud, og bibelen advarer - ikke mange bli lærere!
Likevel behøver vi lærerne, det er de som skal gjøre oss fullt dyktig til all god gjerning.
Og da er vi ved dette vanskelige, for på en måte kan jeg ikke velge lærer(e) selv. Bibelundervisning og bibelskoler må være fundamentert i sunne menigheter.
«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.» 2 Timoteus 4:3-4
Et teorikurs i trafikkregler er ikke nok for å kjøre bil, man må faktisk bak rattet og lære hva bil og trafikk er - få det inn i ryggmargen.
Tenk om det var slik at alle kunne kjøpe en bil og lære seg å kjære selv? Man behøver ikke mye fantasi for å forstå hvordan det ville ende.
Men slik opplevde jeg de første tredve årene av mitt kristenliv. Vel var det noen få bibeltimer, men ikke forstod jeg noe og muligens ikke de som lærte det bort heller...
Husker fra mine yngre år at Filadelfia i Oslo hadde er fjorten dagers bibelkurs for vordende evangelister.
Det var bøkene som reddet meg er jeg redd!
Jeg kan ikke huske det var noen undervisning om bønn, misjon, nådegaver, tro, rettferdighet, evangelisering. Derimot var det mye undervisning om de siste tider og Jesu gjenkomst. Er du rede når han kommer - ja jeg er rede...(men mange ble nervøse).
Husker en av datidens profilerte pinseledere underviste om "mon jeg finner troen på jorden?", han burde heller undervist om TRO!
Men du, så mange fantastiske prekener jeg har hørt.
Senere, i en alder av 44 år fikk jeg endelig begynt å lære noe - aldri for sent heter det, men for meg ble det det, skulle begynt 25 år tidligere, men da var det ikke noe å begynne på - jo selvfølgelig Troens Bevis i Sarons Dal da, men den lå på en måte utenfor min rekkevidde. Den var jo for de som hadde misjonskall og den slags lå for høyt for meg.. Skomaker, bli ved din lest!
Etter denne litt omstendelige innledning vil jeg komme med min konklusjon - alle menigheter behøver bibelskole med systematisk undervisning i grunnleggende bibelske emner. Søndagsgudstjenesten er ikke tilstrekkelig, der får vi den nødvendig oppbyggelse, formaning og trøst. Men alt det andre som møter et menneske i livet, når får man lære om hvordan man skal håndtere dette?
Det er bedre med forebyggende og grunnleggende undervisning først enn formaning og kanskje sjelesorg etterpå.
Målet med systematisk bibelundervisning er at
«han (Jesus) må gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.» Hebreerne 13:21
Men det er jo umulig å bli i det vi har lært hvis ingen har lært oss noe?
«Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.»
2 Timoteus 3:14-17
Og det er faktisk bibelsk med bibelskoler, det mente i alle fall Paulus:
«og (Paulus) holdt daglige samtaler i Tyrannus’ skole. Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere. Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender, så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde åndene for ut av dem.» Apostlenes gjerninger 19:9-12
Dette er mitt lille bidrag og forsiktige oppfordring til alle menigheter som ønsker vekst og fremgang.
Gi bibelskolene innpass, la alt folket lære hele Guds råd til frelse. Før var det noe som het "Hela Kyrkan Sjunger" og som begynte i 1973, nå burde hele menigheten som Maria gjorde ved Jesu føtter... "Hela Kyrkan Lærer"!
Nå blir jo dette jeg har skrevet her bare en tanke fra en som ingen hører på likevel. Interresant vil noen si som har orket å lese helt hit (gratulerer), eller for mye fantasi, eller ugjennomførbart eller bra idé, men....
Det er bedre å sørge for at alle lære noe enn at de få kan alt. Paulus formante hver og én med tårer. Jeg tror at bare de menighetene som fokuserer på enkeltmedlemmer vil nå de store massene og motsatt, de som fokuserer på massene når egentlig ingen.
For hverken du eller jeg er massen, vi er enkeltpersoner og ønsker å bli sett og behandlet som sådanne.
Så til slutt vil jeg dele mine tanker om gjennomføringen, vi gjør det enkelt. Det vi ønsker er, som bibelen sier, å være fast forent i samme sinn og samme mening.
Det velges ut noen grunnleggende emner og alle i menigheten får tilbud om å delta i undervisningen over en gitt periode.
Emnene kan være tro, rettferdighet, misjon, økonomi, ekteskap og annet som er viktig for det personlige kristenlivet. Altså de klassiske bibelskoleemner.
Videre kan man for eksempel se det hele over en treårsperiode og med kun ett emne i vårsemesteret og ett i høstsemesteret - da blir det hele overkommelig. Når tre år er gått begynner man på nytt igjen - og selvfølgelig diplomutdeling for hvert avsluttet emne.
Det er bedre å begynne forsiktig og heller øke!
Selvfølgelig er det best med en ett- eller flerårig bibelskole basert på kveldsundervisning, slik som for eksempel Troens Ord har gjort i Sarpsborg, Steinkjer, Stjørdal og nå i Betel Menighetssenter på Klæbu.
Men jeg vil også løfte opp og anbefale en enklere, men kontinuerlig bibelundervisning slik jeg har beskrevet. Om folk ikke kommer må lærerne gå i seg selv...
Guds bekk er (alltid) full av vann.
Vi behøver bibelskoler....
Tja, dette vil jeg filosofere over i dette innlegget. Bibelskole kan jo være så mangt, fra det kjedelige teoretiske til det levende, engasjerende og livsforvandlende. Leste for mange år siden om en bibelskole hvis en av avslutningsoppgavene var å redegjøre detaljert om misjonsreisene til Paulus (forstod ellers at det var en ganske skjematisk undervisning der). Kirkehistorie er jo viktig, men det er jo mye, mye mer som må inn først...
Bibelen taler om «den som blir opplært i ordet» og Jesus sier i Matteus 28 at vi, altså menigheten skal lære dem å holde, altså ikke bare lære... Jesus sier også:
«....Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.»
Matteus 22:29
Det går jo an å lære bort, undervise og holde foredrag uten at det egentlig er noe mål i det hele. Som bibelen sier: «...som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.» 2 Timoteus 3:7
Man har jo egentlig ikke lært noe før man forstår og kan praktisere (holde) det man har lært.
Det gjelder matematikk, idrett eller å forkynne Guds ord og å fungere i nådegavene.
I mine guttedager deltok jeg på et svømmekurs på idrettsbanen på fotballbanen til Østsiden fotballklubb. Mye tørrtrening og lite i det våte element. Jeg lærte ikke å svømme da, men senere tok jeg en sjanse - hoppet ut på dypt vann og lot det stå til og uten tilsyn, jeg var helt alene denne dagen. Men jeg overlevde....
Ikke alle overlever.
«Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap...»
Hosea 4:6
Jesus sier ikke at vi bare skal lære dem, vi skal lære dem å holde - det er noe annet!
Videre sier bibelen at «den som er fullært blir som sin mester!»
Altså den som underviser må kunne sitt fag, ha prøvd og erfart - og så bringe det videre.
En annen side er at lærerne i kristen sammenheng er innsatt av Gud, og bibelen advarer - ikke mange bli lærere!
Likevel behøver vi lærerne, det er de som skal gjøre oss fullt dyktig til all god gjerning.
Og da er vi ved dette vanskelige, for på en måte kan jeg ikke velge lærer(e) selv. Bibelundervisning og bibelskoler må være fundamentert i sunne menigheter.
«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.» 2 Timoteus 4:3-4
Et teorikurs i trafikkregler er ikke nok for å kjøre bil, man må faktisk bak rattet og lære hva bil og trafikk er - få det inn i ryggmargen.
Tenk om det var slik at alle kunne kjøpe en bil og lære seg å kjære selv? Man behøver ikke mye fantasi for å forstå hvordan det ville ende.
Men slik opplevde jeg de første tredve årene av mitt kristenliv. Vel var det noen få bibeltimer, men ikke forstod jeg noe og muligens ikke de som lærte det bort heller...
Husker fra mine yngre år at Filadelfia i Oslo hadde er fjorten dagers bibelkurs for vordende evangelister.
Det var bøkene som reddet meg er jeg redd!
Jeg kan ikke huske det var noen undervisning om bønn, misjon, nådegaver, tro, rettferdighet, evangelisering. Derimot var det mye undervisning om de siste tider og Jesu gjenkomst. Er du rede når han kommer - ja jeg er rede...(men mange ble nervøse).
Husker en av datidens profilerte pinseledere underviste om "mon jeg finner troen på jorden?", han burde heller undervist om TRO!
Men du, så mange fantastiske prekener jeg har hørt.
Senere, i en alder av 44 år fikk jeg endelig begynt å lære noe - aldri for sent heter det, men for meg ble det det, skulle begynt 25 år tidligere, men da var det ikke noe å begynne på - jo selvfølgelig Troens Bevis i Sarons Dal da, men den lå på en måte utenfor min rekkevidde. Den var jo for de som hadde misjonskall og den slags lå for høyt for meg.. Skomaker, bli ved din lest!
Etter denne litt omstendelige innledning vil jeg komme med min konklusjon - alle menigheter behøver bibelskole med systematisk undervisning i grunnleggende bibelske emner. Søndagsgudstjenesten er ikke tilstrekkelig, der får vi den nødvendig oppbyggelse, formaning og trøst. Men alt det andre som møter et menneske i livet, når får man lære om hvordan man skal håndtere dette?
Det er bedre med forebyggende og grunnleggende undervisning først enn formaning og kanskje sjelesorg etterpå.
Målet med systematisk bibelundervisning er at
«han (Jesus) må gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.» Hebreerne 13:21
Men det er jo umulig å bli i det vi har lært hvis ingen har lært oss noe?
«Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.»
2 Timoteus 3:14-17
Og det er faktisk bibelsk med bibelskoler, det mente i alle fall Paulus:
«og (Paulus) holdt daglige samtaler i Tyrannus’ skole. Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere. Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender, så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde åndene for ut av dem.» Apostlenes gjerninger 19:9-12
Dette er mitt lille bidrag og forsiktige oppfordring til alle menigheter som ønsker vekst og fremgang.
Gi bibelskolene innpass, la alt folket lære hele Guds råd til frelse. Før var det noe som het "Hela Kyrkan Sjunger" og som begynte i 1973, nå burde hele menigheten som Maria gjorde ved Jesu føtter... "Hela Kyrkan Lærer"!
Nå blir jo dette jeg har skrevet her bare en tanke fra en som ingen hører på likevel. Interresant vil noen si som har orket å lese helt hit (gratulerer), eller for mye fantasi, eller ugjennomførbart eller bra idé, men....
Det er bedre å sørge for at alle lære noe enn at de få kan alt. Paulus formante hver og én med tårer. Jeg tror at bare de menighetene som fokuserer på enkeltmedlemmer vil nå de store massene og motsatt, de som fokuserer på massene når egentlig ingen.
For hverken du eller jeg er massen, vi er enkeltpersoner og ønsker å bli sett og behandlet som sådanne.
Så til slutt vil jeg dele mine tanker om gjennomføringen, vi gjør det enkelt. Det vi ønsker er, som bibelen sier, å være fast forent i samme sinn og samme mening.
Det velges ut noen grunnleggende emner og alle i menigheten får tilbud om å delta i undervisningen over en gitt periode.
Emnene kan være tro, rettferdighet, misjon, økonomi, ekteskap og annet som er viktig for det personlige kristenlivet. Altså de klassiske bibelskoleemner.
Videre kan man for eksempel se det hele over en treårsperiode og med kun ett emne i vårsemesteret og ett i høstsemesteret - da blir det hele overkommelig. Når tre år er gått begynner man på nytt igjen - og selvfølgelig diplomutdeling for hvert avsluttet emne.
Det er bedre å begynne forsiktig og heller øke!
Selvfølgelig er det best med en ett- eller flerårig bibelskole basert på kveldsundervisning, slik som for eksempel Troens Ord har gjort i Sarpsborg, Steinkjer, Stjørdal og nå i Betel Menighetssenter på Klæbu.
Men jeg vil også løfte opp og anbefale en enklere, men kontinuerlig bibelundervisning slik jeg har beskrevet. Om folk ikke kommer må lærerne gå i seg selv...
Guds bekk er (alltid) full av vann.
Vi behøver bibelskoler....
onsdag, november 08, 2017
Ikke glem dette kjære pastorer.
Herren er min hyrde....
Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til hvilens vann.
han dekker bord for meg.
Salme 23 viser oss allt Gud forsyner oss med. Men når dette blir bare teori er det død.
Og vi kan leve i det meste av dette Salme 23 beskriver og likevel mangle det mest vesentlige for et fungerende kristenliv - livet i Den Hellige Ånd.
Det var dette Gud gjorde noe med i 1906 i Azusa Street når han lot sin Ånd strømme over tørre marker. Det forandret klodens kristenliv.
Når dette er en normal del av menighetslivet vil det på samme måten forandre menigheten.
Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over kan vi lese i salme 23 og så blir det med det. Det er her menighetsledere må legge tilrette slik alle i alle menigheter kan oppleve salveoljen eller Åndsfyldens kraft og velsignelse. Stunder mettet med gudsnærvær og salvelse slik at alt vondt bare renner av...
Robert Morris beskriver dette etter et møte med en pastor som var noe frustrert.
Når denne hadde fortalt Morris om sin visjon og virksomhet virket alt veldig bra, men så merket Morris seg at det var én ting som manglet og han beskriver det slik:
«... It was all great. There was nothing in his vision about providing people the opportunity to have regular, corporate encounters with the presence of God. There was a hole in his vision.»
Denne pastoren hadde "glemt" at folket også jevnlig behøvde å oppleve Guds manifesterte nærhet, og denne lille "greien" manglet i hans visjon.
Med andre ord, gi folket stunder med Guds manifesterte nærvær. På hvilken måte dette kan praktiseres er en annen sak, men dette som var så viktig for Jesus burde være enda mer viktig for oss.
Og Robert Morris avslutter kapitlet med følgende påstand:
«But the key to winning our cities consists of healthy, well-feed sheep.»
Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til hvilens vann.
han dekker bord for meg.
Salme 23 viser oss allt Gud forsyner oss med. Men når dette blir bare teori er det død.
Og vi kan leve i det meste av dette Salme 23 beskriver og likevel mangle det mest vesentlige for et fungerende kristenliv - livet i Den Hellige Ånd.
Det var dette Gud gjorde noe med i 1906 i Azusa Street når han lot sin Ånd strømme over tørre marker. Det forandret klodens kristenliv.
Når dette er en normal del av menighetslivet vil det på samme måten forandre menigheten.
Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over kan vi lese i salme 23 og så blir det med det. Det er her menighetsledere må legge tilrette slik alle i alle menigheter kan oppleve salveoljen eller Åndsfyldens kraft og velsignelse. Stunder mettet med gudsnærvær og salvelse slik at alt vondt bare renner av...
Robert Morris beskriver dette etter et møte med en pastor som var noe frustrert.
Når denne hadde fortalt Morris om sin visjon og virksomhet virket alt veldig bra, men så merket Morris seg at det var én ting som manglet og han beskriver det slik:
«... It was all great. There was nothing in his vision about providing people the opportunity to have regular, corporate encounters with the presence of God. There was a hole in his vision.»
Denne pastoren hadde "glemt" at folket også jevnlig behøvde å oppleve Guds manifesterte nærhet, og denne lille "greien" manglet i hans visjon.
Med andre ord, gi folket stunder med Guds manifesterte nærvær. På hvilken måte dette kan praktiseres er en annen sak, men dette som var så viktig for Jesus burde være enda mer viktig for oss.
Og Robert Morris avslutter kapitlet med følgende påstand:
«But the key to winning our cities consists of healthy, well-feed sheep.»
søndag, november 05, 2017
Martin Luther King - I have a dream...
I have a dream, have you?
Når vi slutter å drømme da slutter vi å leve. Vi et skapt i Guds bilde og det å se framover er en del av Guds vesen. Mener ikke at Gud ser framover, for han er evig, men Gud ser framover og har har fremtidsdrømmer for oss.
«For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Jeremia 29:11
Det er helt rett å drømme framover, om noe nytt, noe bedre. Og det er egne drømmer og gudgitte drømmer.
«Når det fører nedover, skal du si: Oppover! Han skal frelse den som slår sitt øye ned.» Job 22:29
Drømmerne ser oppover!
Det ble holdt en viktig tale på 17 minutter den 28. august 1963. Taleren var Martin Luther King og tittelen var: "I have a dream!" Hans drøm var å se frihet for den svarte befolkningen i USA. Han drømte, talte og det skjedde.
Jakob hadde en drøm når han flyktet fra sin bror Esau og han fikk se himmelstigen.
Josef, Jakobs sønn drømte at hans brødre bøyde seg for ham og det ble slik.
I Matteus leser vi om hvordan Gud varslet Josef i en drøm om å ta med Jesus og reise til Egypt og når han skulle vende hjem.
De vise menn ble også varslet.
I Paulus liv og virke åpenbarer Gud sin vilje også gjennom syner. Ananias fikk beskjed gjennom et syn at han skulle oppsøke Paulus, og Paulus fikk et syn om å reise til Makedonia.
Gud leder sin menighet gjennom åpenbaring, syner og drømmer.
«Samle folket, innvi forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barna, også de som dier mors bryst! La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden av sitt kammer!» Joel 2:16
Få tak i gamlingene, få dem fylt med Ånden og og la drømmene komme - drømmer fra Guds trone. Gud leder sitt folk gjennom drømme og de gamle er forunt dette privilegium. De eldste i våre menigheter skal være eldste med drømmer fra Herren. Men han samler barna og ungdommen også. Og glem ikke at nåtidens ungdom er fremtidens gamlinger!
I tider av tørke er det lite av syner. Men når Guds Ånd får virke i sin menighet kommer også synene. Mener å huske at for mange år siden når Åge Åleskjær virket i Halden hendte det at folk opplevde syner fra himmelen. Ikke ofte nå til dags, men det kommer!
«Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn. Herrens ord var dyrt i de dager, og av syner var det få.» 1 Samuel 3:1
Disse tilstandene som beskrives ovenfor er vel ikke uvanlig nå heller, hører aldri om syner i disse dager. Men syner og drømmer er alltid knyttet til forkynnelse av Guds ord. Guds ord er kompasset og synene åpenbarer målet.
«Uten åpenbaring blir folket tøylesløst.» Salomos Ordspråk 29:18
Dette ordet er hentet fra den gamle reisemåten med hest og vogn. Tar du bisselet fra hesten blir det umulig å tøyle den og reisen går i hytt og pine.
Det blir da hestens (les kjøttets) innfall som bestemmer kursen.
Men når Guds Ånd kommer i hovedsetet er det de åndelige lovene som gjelder.
«Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner.» Joel 3:1
Dette skriftstedet brukte Peter når han begrunnet tungetalen på pinsefestens dag. Og dette verset har også blitt "fenghetta" for den verdensomspennende pinsebevegelsen som begynte for over hundre år siden. En bevegelse manifestert av profeti, tunger og tydning, helbredelser og mirakler. Jeg sier ikke at dette med syner og drømmer har vært fraværende, men i mitt lille hjørne av verden har den glimret med sitt fravær.
Men vi behøver dette, det er en viktig del av barnas brød.
Vi skal drømme når vi ber, når vi leser Guds ord og når vi samtaler. Guds drøm kan nettopp da bli gitt inn i våre tanker og sinn.
Men når Gud gir syner til de unge og drømmer til de gamle, da er noe på gang.
Begynn å drøm om å få drømmer.
Det er mer land å innta!
Når vi slutter å drømme da slutter vi å leve. Vi et skapt i Guds bilde og det å se framover er en del av Guds vesen. Mener ikke at Gud ser framover, for han er evig, men Gud ser framover og har har fremtidsdrømmer for oss.
«For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Jeremia 29:11
Det er helt rett å drømme framover, om noe nytt, noe bedre. Og det er egne drømmer og gudgitte drømmer.
«Når det fører nedover, skal du si: Oppover! Han skal frelse den som slår sitt øye ned.» Job 22:29
Drømmerne ser oppover!
Det ble holdt en viktig tale på 17 minutter den 28. august 1963. Taleren var Martin Luther King og tittelen var: "I have a dream!" Hans drøm var å se frihet for den svarte befolkningen i USA. Han drømte, talte og det skjedde.
Jakob hadde en drøm når han flyktet fra sin bror Esau og han fikk se himmelstigen.
Josef, Jakobs sønn drømte at hans brødre bøyde seg for ham og det ble slik.
I Matteus leser vi om hvordan Gud varslet Josef i en drøm om å ta med Jesus og reise til Egypt og når han skulle vende hjem.
De vise menn ble også varslet.
I Paulus liv og virke åpenbarer Gud sin vilje også gjennom syner. Ananias fikk beskjed gjennom et syn at han skulle oppsøke Paulus, og Paulus fikk et syn om å reise til Makedonia.
Gud leder sin menighet gjennom åpenbaring, syner og drømmer.
«Samle folket, innvi forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barna, også de som dier mors bryst! La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden av sitt kammer!» Joel 2:16
Få tak i gamlingene, få dem fylt med Ånden og og la drømmene komme - drømmer fra Guds trone. Gud leder sitt folk gjennom drømme og de gamle er forunt dette privilegium. De eldste i våre menigheter skal være eldste med drømmer fra Herren. Men han samler barna og ungdommen også. Og glem ikke at nåtidens ungdom er fremtidens gamlinger!
I tider av tørke er det lite av syner. Men når Guds Ånd får virke i sin menighet kommer også synene. Mener å huske at for mange år siden når Åge Åleskjær virket i Halden hendte det at folk opplevde syner fra himmelen. Ikke ofte nå til dags, men det kommer!
«Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn. Herrens ord var dyrt i de dager, og av syner var det få.» 1 Samuel 3:1
Disse tilstandene som beskrives ovenfor er vel ikke uvanlig nå heller, hører aldri om syner i disse dager. Men syner og drømmer er alltid knyttet til forkynnelse av Guds ord. Guds ord er kompasset og synene åpenbarer målet.
«Uten åpenbaring blir folket tøylesløst.» Salomos Ordspråk 29:18
Dette ordet er hentet fra den gamle reisemåten med hest og vogn. Tar du bisselet fra hesten blir det umulig å tøyle den og reisen går i hytt og pine.
Det blir da hestens (les kjøttets) innfall som bestemmer kursen.
Men når Guds Ånd kommer i hovedsetet er det de åndelige lovene som gjelder.
«Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner.» Joel 3:1
Dette skriftstedet brukte Peter når han begrunnet tungetalen på pinsefestens dag. Og dette verset har også blitt "fenghetta" for den verdensomspennende pinsebevegelsen som begynte for over hundre år siden. En bevegelse manifestert av profeti, tunger og tydning, helbredelser og mirakler. Jeg sier ikke at dette med syner og drømmer har vært fraværende, men i mitt lille hjørne av verden har den glimret med sitt fravær.
Men vi behøver dette, det er en viktig del av barnas brød.
Vi skal drømme når vi ber, når vi leser Guds ord og når vi samtaler. Guds drøm kan nettopp da bli gitt inn i våre tanker og sinn.
Men når Gud gir syner til de unge og drømmer til de gamle, da er noe på gang.
Begynn å drøm om å få drømmer.
Det er mer land å innta!
torsdag, november 02, 2017
Avlat
Avlat og skjærsilden.
2. november er allesjelersdag. Da ber vi for de avdøde, og de sjeler som ennå befinner seg i skjærsilden og trenger vår forbønn sier katolsk.no i dag.
Fra den katolske katekismus leses følgende:
HVA ER AVLAT?
"Avlat er ettergivelse overfor Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut, ettergivelse som den troende med den rette innstilling kan oppnå på visse betingelser gjennom en handling fra Kirkens side som, i egenskap av gjenløsningens forvalter, fordeler og ved sin myndighet anvender den skatt av godtgjørelser Kristus og de hellige har vunnet".
"Avlat er delvis eller fullstendig, alt etter som den helt eller delvis fritar for den timelige straff som skal sones for synd". [428]. De troende kan vinne avlat for seg selv eller anvende den for døde.[428b]
For å si det med andre ord - avlat er å hjelpe "salige" ut av skjærsilden. De befinner seg der av den grunn at de ikke har fyldestgjort pålagte botsøvelse for synder de har bekjent. Da blir manglende botsøvelser fullbyrdet i skjærsilden.
Om syndenes forlatelse.
Syndene er ved skifting tilgitt, syndenes forlatelse (absolusjon)er tilsagt, men boten er ikke fullført tilstrekkelig. Absolusjon eller syndsforlatelse er en formell uttalelse fra en biskop eller prest om at en persons synder er tilgitt.
Om boten.
Bot kan vi gjøre på så mangt et vis: Vi intensiverer bønnelivet. Vi leser daglig i Bibelen. Vi fordyper oss i en from bok. Vi går helt konkret inn for nestekjærligheten. Vi forsoner oss med dem vi er kommet på kant med. Vi sparer penger ved å gi avkall på mer eller mindre unyttige ting og gir beløpet til Caritas Norge.
De som befinner seg i skjærsilden har altså fått syndenes forlatelse ifølge den katolske kirken, men i skjærsilden får de en form for "etterrenselse" så de blir skikket for å komme inn i himmelen.
Selv om bønner for de avdøde finnes på innskrifter i noen romerske katakomber fra de første kristne århundrene, var Kirken relativt sent ute med en egen liturgisk fest med messer og bønn for alle sjelene som renses i «skjærsilden», purgatoriet. Feiringen er basert på den lære at sjelene til de troende som ved døden ennå ikke har blitt renset for venielle synder, eller ikke har sonet for tidligere overtredelser, ikke kan gå direkte inn til himmelens glede, selv om deres evige frelse er sikret. De må først gjennomgå en renselse, slik at de kan få den hellighet som er nødvendig.3 «Venielle synder» kalles også svakhetssynder i motsetning til «dødssynder».
På konsilet i Trent ble det i 1563 sagt:«Det finnes et purgatorium. De sjeler som blir holdt tilbake der, blir hjulpet når de troende ber for dem, særlig når messen blir lest for dem.» Fra de tidligste tider har Kirken æret de avdødes minne og båret frem forbønner for dem, særlig det eukaristiske offer, slik at de kan nå frem til det salige syn etter å ha blitt renset. Kirken anbefaler også almisser, avlat og botsøvelser til fordel for de avdøde.
For å si det litt forenklet.
Den katolske kirken har et overskudd av gode gjerninger som er tilført kirken gjennom helgenens fromme liv. Når en stakkars synder mottar syndenes forlatelse kan denne i tillegg bli pålagt botsøvelser. Det er noe kirken fant på i det andre århundre, og har forblitt i den katolske kirken. Når så en stakkars kristen dør vet man ikke om denne har utført tilstrekkelige botsøvelser og man frykter da at denne har havnet i skjærsilden for nødvendig renselse før himmelporten kan åpnes. Ved forbønn, messe og avlat blir da "overskuddet" av det kirkelige forråd overført til denne stakkars sjel som derved blir frigjort fra purgatoriet. Avlat er altså befrielse fra den timelister straff, bot, for de synder som er begått.
Men husk, skjærsilden og avlat har ingen ting med syndenes forlatelse å gjøre!
Egentlig litt inn innviklet å være katolikk!
2. november er allesjelersdag. Da ber vi for de avdøde, og de sjeler som ennå befinner seg i skjærsilden og trenger vår forbønn sier katolsk.no i dag.
Fra den katolske katekismus leses følgende:
HVA ER AVLAT?
"Avlat er ettergivelse overfor Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut, ettergivelse som den troende med den rette innstilling kan oppnå på visse betingelser gjennom en handling fra Kirkens side som, i egenskap av gjenløsningens forvalter, fordeler og ved sin myndighet anvender den skatt av godtgjørelser Kristus og de hellige har vunnet".
"Avlat er delvis eller fullstendig, alt etter som den helt eller delvis fritar for den timelige straff som skal sones for synd". [428]. De troende kan vinne avlat for seg selv eller anvende den for døde.[428b]
For å si det med andre ord - avlat er å hjelpe "salige" ut av skjærsilden. De befinner seg der av den grunn at de ikke har fyldestgjort pålagte botsøvelse for synder de har bekjent. Da blir manglende botsøvelser fullbyrdet i skjærsilden.
Om syndenes forlatelse.
Syndene er ved skifting tilgitt, syndenes forlatelse (absolusjon)er tilsagt, men boten er ikke fullført tilstrekkelig. Absolusjon eller syndsforlatelse er en formell uttalelse fra en biskop eller prest om at en persons synder er tilgitt.
Om boten.
Bot kan vi gjøre på så mangt et vis: Vi intensiverer bønnelivet. Vi leser daglig i Bibelen. Vi fordyper oss i en from bok. Vi går helt konkret inn for nestekjærligheten. Vi forsoner oss med dem vi er kommet på kant med. Vi sparer penger ved å gi avkall på mer eller mindre unyttige ting og gir beløpet til Caritas Norge.
De som befinner seg i skjærsilden har altså fått syndenes forlatelse ifølge den katolske kirken, men i skjærsilden får de en form for "etterrenselse" så de blir skikket for å komme inn i himmelen.
Selv om bønner for de avdøde finnes på innskrifter i noen romerske katakomber fra de første kristne århundrene, var Kirken relativt sent ute med en egen liturgisk fest med messer og bønn for alle sjelene som renses i «skjærsilden», purgatoriet. Feiringen er basert på den lære at sjelene til de troende som ved døden ennå ikke har blitt renset for venielle synder, eller ikke har sonet for tidligere overtredelser, ikke kan gå direkte inn til himmelens glede, selv om deres evige frelse er sikret. De må først gjennomgå en renselse, slik at de kan få den hellighet som er nødvendig.3 «Venielle synder» kalles også svakhetssynder i motsetning til «dødssynder».
På konsilet i Trent ble det i 1563 sagt:«Det finnes et purgatorium. De sjeler som blir holdt tilbake der, blir hjulpet når de troende ber for dem, særlig når messen blir lest for dem.» Fra de tidligste tider har Kirken æret de avdødes minne og båret frem forbønner for dem, særlig det eukaristiske offer, slik at de kan nå frem til det salige syn etter å ha blitt renset. Kirken anbefaler også almisser, avlat og botsøvelser til fordel for de avdøde.
For å si det litt forenklet.
Den katolske kirken har et overskudd av gode gjerninger som er tilført kirken gjennom helgenens fromme liv. Når en stakkars synder mottar syndenes forlatelse kan denne i tillegg bli pålagt botsøvelser. Det er noe kirken fant på i det andre århundre, og har forblitt i den katolske kirken. Når så en stakkars kristen dør vet man ikke om denne har utført tilstrekkelige botsøvelser og man frykter da at denne har havnet i skjærsilden for nødvendig renselse før himmelporten kan åpnes. Ved forbønn, messe og avlat blir da "overskuddet" av det kirkelige forråd overført til denne stakkars sjel som derved blir frigjort fra purgatoriet. Avlat er altså befrielse fra den timelister straff, bot, for de synder som er begått.
Men husk, skjærsilden og avlat har ingen ting med syndenes forlatelse å gjøre!
Egentlig litt inn innviklet å være katolikk!
Abonner på:
Innlegg (Atom)