Norge behøver kristenledere som tør...

Jeg vil ha en leder som tør…

Det er ikke mulig med framgang der ingen vil forandre seg. Det er jo slik at forandring kan gjør vondt. Hvorfor skal vi gjør noe vi ikke har gjort før? Derfor sider Jesus at vi må fylle ny vin i nye skinnsekker. Det er sjelden ledere forandrer seg, og om de gjør det blir de ofte vraket eller kastet ut. Derfor tør heller ikke mange politikere stå på det de innerst inne mener. Hva er vitsen med å mene noe om det ikke er noen å mene det til?

Et eksempel på en leder som forandret seg og ble kastet ut er pastor John Osteen. Han var grunnleggeren av Lakewood Church i Houston, Texas. Det var da han begynte å forkynne tro på Guds ord at det ble for mye for menigheten han pastorerte. Han valgte da å trekke seg ut med fred og av den grunn kom Lakewood Church til verden. En velsignelse for begge parter. Men dette er også et eksempel på at Jesus har rett i sin lignelse om skinnsekkene, det ble for mye ny vin i den ”gamle skinnsekken” som pastor Osteen betjente.

Hans Nielsen Hauge kom med mye ”ny vin” til vårt land. Han bløtla det meste av det med Guds ord. Men dette passet ikke det daværende presteskapet, hos disse var ikke skinnsekken tørre, de var forstenet. Hans Nielsen Hauge kompromisset ikke.

Paulus var en ubøyelig leder. Han skriver at ”alle forlot meg” og videre sier han til Galaterne: ”Så er jeg da blitt eders fiende ved å si eder sannheten!” Samtidig skriver han at han formante alle med tårer. Virkelige ledere tør stå for sin overbevisning selv om de må stå alene.

Vil også dere gå bort, sa Jesus til de tolv når folkemengden hadde forlatt ham. Den største av alle ledere viser oss hvordan ledere skal oppføre seg. Gode ledere viker nemlig ikke når det blir trøbbel.

Hva om Hans Nielsen Hauge dukket opp i dag. Ville han igjen ble hengt ut og forkastet av den etablerte kristenheten? Og hva ville han ha sagt til biskopene og presteskapet i Den Norske Kirke i homofilispørsmålet, han ville vel ha blitt fengslet etter norsk lov i dag.

I de siste årene har vi spilt ping-pong med loviskhet kontra nåde. Noen ganger har nåden blitt så påtrengende at den har blitt lovisk, du MÅ leve i nåden. Og hva mente nådeforkynnerne med den loviskheten de kjempet imot? Hvem levde lovisk? Jeg har ikke truffet mange av disse som det sies om at strever med loven. Har møtt flere som har strevet med kristusfravær enn med nådefravær i sitt liv. Men kom den såkalte nådeforkynnelsen som et svar på ledere som ikke tør stå for klassisk kristendom, nemlig å ta et oppgjør med svakheter og syndige tilbøyeligheter? For omvendelse er nemlig ordet som kommer foran nåden, og bekjennelsen er ordet som kommer foran forlatelsen.

Det er Jesus som er alle kristenlederes forbilde, han er nåden og sannheten. Han er begge deler i fullt monn. Når den rike unge mannen kom til Jesus fikk Jesus ham kjær står det. Men når mannen nektet å gjøre som mesteren bad ham og gikk bedrøvet bort, så ropte Jesus ikke etter ham. Det er slike ledere vi behøver, de er fulle av kjærlighet, men viker ikke en millimeter.

Egentlig så vil jeg ikke ha en pastor som gir meg et behagelig og opplevelsesrikt kristenliv. Jeg vil ha en pastor som hjelper meg til full lønn i himmelen. På lønningsdagen er slitet glemt…

Herre, gi oss på nytt ledere etter ditt hjerte, amen.