Herrens sydamer

Noen ganger fokuserer vi mer på hvem som gjør det enn hva som blir gjort. Og da kan vi ofte miste hele budskapet. Som for eksempel når Peter oppvekte Tabita fra de døde. At Tabita var en viktig person i sin krets er hevet over enhver tvil. Men når hun så ble syk fikk hun sikkert forbønn, håndspåleggelse og ble salvet med olje i Jesu navn. Likevel døde hun. Men ett eller annet i den lokale menigheten i Jaffa gjorde at de ikke gav opp, tross døden. De hadde sikkert mange ganger hørt Peter fortelle om den gangen han var sammen med Jesus som oppvekte datteren til Jairus. De måtte ha Tabita tilbake, hun var en nøkkelperson i menigheten, sydamen var nøkkelpersonen. Litt underlig å tenke på når vi leser at Jakob, Johannes bror ble avlivet med sverd av Herodes. Jakob satt inne med verdens beste teologiske undervisning, både teoretisk og praktisk, med selveste Guds sønn som lærer. Ham hadde Gud tydeligvis råd til å unnvære, men ikke sydamen Tabita.

Når vi leser i bibelen som Gud har gitt oss så skal vi selvsagt gi akt på alt som står skrevet, men ikke bare det, vi må også registrere hvilke hendelser som er nedskrevet. Uten å se dette må vi vel regnes som nærmest nærsynte.

Det som fremkommer er ikke hovedsakelig oppvekkelsesmiraklet, det er hva Tabitas hadde utført i sitt liv. For det første var hun en disippel, med andre ord en person som hadde oppgitt alt hun eide. For Jesus sier at ingen kan være min disippel uten at han/hun oppgir all de eier. Men for å ta seg av de fattige må man ha resurser. Det betyr at det kan være kjekt å eie mye for å ha mye å gi. Å være en disippel betyr med andre ord å ikke ha selvet i høysetet. Dernest hadde den flotte kvinnen hjerte for de fattige. Det er jo slik at når ”vekkelsen” er over, da begynner jobben – å vise verden Jesu hjertelag.

Tabita var arbeidsom, og det hun produserte av klær var av høy kvalitet. På den måten kan vi si at menigheten i Jaffa er et forbilde for oss i dag.

Men det jeg vil fram til er at vi ofte glemmer Tabitaene i blant oss. Alle blir ikke berømte som moder Teresa i Calkutta, men de finnes likevel i blant oss. De som utrettelig jobber med barna, lager kostymer og dekorasjoner. De som sørger for trivsel i blant oss, baker kaker og koker kaffe i forbindelse med våre gudstjenester. De som holder lokalitetene rene og trivelige. Alle disse er Tabitaer som er kostbare i Guds øyne. Mulig det er derfor Gud ved Peters hender vekte opp Tabita, for å vise hvem han virkelig setter pris på!

Mulig den største tjeneste i Guds rike er å være en Herrens sydame?

Det lukter hvor jeg har vært.

Det lukter av meg…

Her lukter det kristenmannsblod, dette sa trollet i eventyrene samlet av Asbjørnsen og Moe slik jeg husker det fra barndommen. Husker også fra min barndom at jeg ofte kunne lukte hvem som hadde vært i fjøset. Bibelen taler om Kristi vellukt, det er noe helt annet. Kom på disse tankene når jeg leste et innlegg av David André Østby i ukens Korsets Seier. Han skriver om vårt tilbedelsesproblem. Eller for å føre mine tanker videre, det ”lukter” av meg hva jeg tilber. Eller overført hva som underholder meg, hvilke TV programmer jeg slår på eller hva, hvilke vitser jeg ler av osv. Har grøsset mange ganger når jeg har hørt hvilke vitser som predikater forteller hverandre. Det blir pinlig når ingen andre ler, eller som min far sa engang – hvorfor er de ”dårlige” vitsene de beste? Det verste jeg hører er når man legger andre meninger inn i Guds ord. Da lurer man jo på om disse predikantene (sikkert ganske få) noen gang er inne i helligdommen. Helligdommen ja. Eller fordommer. For en del år tilbake fikk forsamlingen jeg var med i besøk av et team..

I dette team som besøkte oss var det en kvinne som skulle vitne. Hun så i mine øyne grå og kjedelig ut, men hun ”måtte” jo vitne ettersom hun var med i teamet. Men jeg fikk ganske fort hakeslepp. Guds Ånd manifesterte seg umiddelbart når hun åpnet sin munn og vitnet om Guds gjerninger i sin hverdag. Den dama brukte helt tydelig sin tid i helligdommen, eller som herr Østby skriver i sin artikkel, ”Du blir det du tilber!”

Jeg satt i dette møtet med de samme fordommer som dommertrioen i programmet Idol for noen år tilbake. En litt tykkfallen mann med uregulerte tenner skulle synge Nessum Dorma. De megetsigende blikkene til dommerne endret seg fort når han åpnet sin munn. Dette var noe annet! http://www.youtube.com/watch?v=1k08yxu57NA

Det merkes også fort om vi er tilbedere!

Men vi kan vel fastslå ganske fort at tilbedelse er noe vi gjør i en eller annen form hele livet. Elsk ikke verden eller de ting som er i verden, sier Paulus. Det betyr ikke at vi slutter å leve, det betyr bare at vår Gudstilbedelse flyter gjennom det vi gjør. Om vi bygger hus, går i fjellet, er musiker eller for den saks skyld har bilen som hobby – når vi polerer bilen så stråler Gud fram. Gud gav Adam ordre om å vokte og dyrke jorden – med andre ord, gjøre den fruktbringende og vakker. Det var en del av hans gudsdyrkelse. Vi mennesker er (og kristne) også kalt til å fullføre dette oppdraget fra Gud. Vår tilbedelse vil da merkes av vårt vesen, våre ord, våre gjerninger og det vi omgir oss med.

Men alt dette springer ut fra våre stunder i vårt lønnkammer sammen med Faderen, sønnen og den Hellige Ånd. Ellers som den lille jenta sa til sin mor som hadde hatt en stund på loftet og bedt; mamma, har du vært oppe og hentet glede igjen.

Det lukter kristenmannsblod av den som tilber Gud i Ånd og Sannhet. Ønsker Guds velsignelse over din tilbedelse….

Norge behøver kristenledere som tør...

Jeg vil ha en leder som tør…

Det er ikke mulig med framgang der ingen vil forandre seg. Det er jo slik at forandring kan gjør vondt. Hvorfor skal vi gjør noe vi ikke har gjort før? Derfor sider Jesus at vi må fylle ny vin i nye skinnsekker. Det er sjelden ledere forandrer seg, og om de gjør det blir de ofte vraket eller kastet ut. Derfor tør heller ikke mange politikere stå på det de innerst inne mener. Hva er vitsen med å mene noe om det ikke er noen å mene det til?

Et eksempel på en leder som forandret seg og ble kastet ut er pastor John Osteen. Han var grunnleggeren av Lakewood Church i Houston, Texas. Det var da han begynte å forkynne tro på Guds ord at det ble for mye for menigheten han pastorerte. Han valgte da å trekke seg ut med fred og av den grunn kom Lakewood Church til verden. En velsignelse for begge parter. Men dette er også et eksempel på at Jesus har rett i sin lignelse om skinnsekkene, det ble for mye ny vin i den ”gamle skinnsekken” som pastor Osteen betjente.

Hans Nielsen Hauge kom med mye ”ny vin” til vårt land. Han bløtla det meste av det med Guds ord. Men dette passet ikke det daværende presteskapet, hos disse var ikke skinnsekken tørre, de var forstenet. Hans Nielsen Hauge kompromisset ikke.

Paulus var en ubøyelig leder. Han skriver at ”alle forlot meg” og videre sier han til Galaterne: ”Så er jeg da blitt eders fiende ved å si eder sannheten!” Samtidig skriver han at han formante alle med tårer. Virkelige ledere tør stå for sin overbevisning selv om de må stå alene.

Vil også dere gå bort, sa Jesus til de tolv når folkemengden hadde forlatt ham. Den største av alle ledere viser oss hvordan ledere skal oppføre seg. Gode ledere viker nemlig ikke når det blir trøbbel.

Hva om Hans Nielsen Hauge dukket opp i dag. Ville han igjen ble hengt ut og forkastet av den etablerte kristenheten? Og hva ville han ha sagt til biskopene og presteskapet i Den Norske Kirke i homofilispørsmålet, han ville vel ha blitt fengslet etter norsk lov i dag.

I de siste årene har vi spilt ping-pong med loviskhet kontra nåde. Noen ganger har nåden blitt så påtrengende at den har blitt lovisk, du MÅ leve i nåden. Og hva mente nådeforkynnerne med den loviskheten de kjempet imot? Hvem levde lovisk? Jeg har ikke truffet mange av disse som det sies om at strever med loven. Har møtt flere som har strevet med kristusfravær enn med nådefravær i sitt liv. Men kom den såkalte nådeforkynnelsen som et svar på ledere som ikke tør stå for klassisk kristendom, nemlig å ta et oppgjør med svakheter og syndige tilbøyeligheter? For omvendelse er nemlig ordet som kommer foran nåden, og bekjennelsen er ordet som kommer foran forlatelsen.

Det er Jesus som er alle kristenlederes forbilde, han er nåden og sannheten. Han er begge deler i fullt monn. Når den rike unge mannen kom til Jesus fikk Jesus ham kjær står det. Men når mannen nektet å gjøre som mesteren bad ham og gikk bedrøvet bort, så ropte Jesus ikke etter ham. Det er slike ledere vi behøver, de er fulle av kjærlighet, men viker ikke en millimeter.

Egentlig så vil jeg ikke ha en pastor som gir meg et behagelig og opplevelsesrikt kristenliv. Jeg vil ha en pastor som hjelper meg til full lønn i himmelen. På lønningsdagen er slitet glemt…

Herre, gi oss på nytt ledere etter ditt hjerte, amen.

En dyp stund med Jesus

Bønnemeditasjon?

Ettertanke, overveielse – nei ikke grubling, men å gå seg selv eller livet man levere etter i sømmene. Vi kan også si at det er å søke stillheten for å høre i den åndelige verden.  Hva er det jeg mener og hvor vil jeg? Kan vel med et enkelt ord kalle det meditasjon. Nei, bli ikke redd, det er ikke new agwe eller reiki-meditasjon jeg mener. Ikke meditasjon fra Østens religioner. Det jeg mener er den meditasjonen bibelen omtaler i Salme 1, salig er den som…..grunner på hans lov dag og natt! ”

Det te er faktisk veien til fremgang, utfrielse og velstand, de stille stunder med Gud. Den som ar seg tid får tid. Og løftet i denne første salmen er at alt man gjør skal lykkes. Det står i 1. Mosebok at Isak gikk ut ved aftenstid for å ha en stille stund. Isak hadde forstått dette åndelige prinsipp. Bibelen forteller videre mens det var hungersnød i landet sådde Isak og han fikk hundre fold. Den gangen var ikke engang kunstgjødsel oppfunnet. Det lønner seg å ta seg personlig tid med Gud.

Jeg vil også sitere noen setninger fra boken Veider til glede av Richard Foster.

”Overflatiskhet er vår tids forbannelse. Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligent mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde.” Videre skrives det i boken ”I vår tid har fienden spesialisert seg på tre ting: støy, hastverk og menneskemengder. Hvis han greier å holde oss opptatt med ”mye” og ”mange” , er han fornøyd. Psykiateren Carl Jung bemerket en gan flgende: Hasverk  er ikke fra djevelen; det er djevelen!” Så langt Richard Foster i sin velskrevne bok.

Så tilbake til dybden. Efeserbrevet nevner også dybden i kapittel tre. Og helt til slutt, det er i dypet man finner røttene!

 

Hvorfor ikke en liten stund med Jesus? Klikk deg inn på lenken og lytt deg inn i Jesu hjerte!!!!!

 http://www.youtube.com/watch?v=_2egC7imCOg

Bønneinnfall....

Å nevne i våre bønner!

Hvilken bønn gjelder? Hva skal vi si og hvor mye skal vi uttale når vi ber. Jesus sier at vi ikke skal ramse opp mange ord som hedningene. Det betyr at vi kan rekke over desto større område når vi ber, altså ber med få ord om mange ting istedenfor med mange ord om færre ting. Paulus skriver om å ”nevne” i sine bønner. Da navngir han forskjellige personer som kommer inn i hans tanke mens han ber. Han skriver også ”når jeg husker dere i mine bønner.” Altså bønneemner som dukket opp når han ba.

Norge

Jeg er overbevist om at det konkrete er viktig, selv i våre generelle bønner for Norge. Det er jo enkelt å be bønnen: ”Å, la hele Norge bli frelst!” Eller enda mer volumiøst: ”Frels hele verden!” Det er i grunnen mer troverdig og sterkere å la bønnene bli spesifikke. Husker når en gruppe nyfrelste narkomane fra Ten Center i Totengata var på Sion og vitnet. De manglet kjøleskap og begynte å be om dette. Da kom en på tanken om hvordan vet vi at det er bønnesvaret? De konkretiserte bønnen til et grønt kjøleskap, og det grønne kjøleskapet kom. I dag tenkte jeg faktisk på Norge og tankene mine gikk til de 428 kommunene i landet vårt. Hvordan be for Norge? Mange ber for Norge og det bes sikkert på like mange måter som det er forbedere. Mens jeg i dag ba for landet vårt fikk jeg tanken om å gå inn på nettet og finne en liste over alle kommunenavnene. Det gjorde jeg og jeg kunne nevne hver enkelt kommune med navns mens jeg bad. For meg ble dette en ”nerve” i bønnen. Mens jeg bad tenkte jeg på hva er situasjonen i den enkelte kommune, er det åndelige ledere der, hvordan har innbyggerne det osv.

Det jeg tenker på med dette innlegget er det jeg skrev innledningsvis, å nevne eller huske i våre bønner. Vi bør være mer åpne for ”innfall” i våre tanker og være hjerter når vi ber. Så når tankene går til byen du bor i så finn ut hvilke menigheter som er der hvilke pastorer, navn på bystyrets medlemmer osv.

Når Moses skulle lede Israel inn i Kanaan sendte han først ut speidere for å utforske landet. Det samme gjør vi når vi skal innta vårt eget land – la Den Hellige Ånd lede oss til å be om det som til enhver tid er viktig! Kanskje du kommer noen i hu i morgen? God bønn….

Alle løftene?

Valget er over og nå skal løftene oppfylles. Ja, vi har mange løfter, også i bibelen, noen står vi på og noen overser vi totalt. For eksempel dette at den som vi leve gudfryktig i Jesus Kristus skal bli forfulgt. Har hørt veldig lite forkynnelse om dette. Bibelen taler om at vi går inn i Guds rike gjennom mange trengsler, det er lite å lokke den store hopen med. Evangeliet skal jo være relevant, tidstilpasset og noen ganger kult. Men det merkelige er at denne agnen er det få som biter på. Tenk om alle nyfrelste fikk samme budskap som det Paulus fikk av Jesus – for jeg vil vise ham hvor meget han skal lide for min skyld!

Jeg har ikke undgått å legge merke til at evangeliets fremgang ikke på noen måte står i forhold til alle oppskriftene på framgang. I de første årene av mitt kristenliv hørte jeg ofte dette – når ilden faller, da kommer det. Og det har ofte hendt at når ”ilden” kom, da var det ikke akkurat den ilden man ville ha. For eksempel når Livets Ord gjorde sin entre på 80 tallet ble denne ilden kastet ut. Det merkelige (og flotte) var at mannen som kom med denne ilden ble invitert til Hedmarktoppen noen år senere. Det er jo dessverre slik at vekkelsens barn forkaster den samme ild som deres forfedre opplevde.

Men tilbake til løftene. Har de blitt for oss som godbiter i godisbutikken? Nå er det vel på tide at Guds menighet tar hele pakka, det er løftene om helbredelse, utfrielse og velstand, men også siden med forbønn, offer og anstrengelse.

Vi har også løfte om at Herrens Ånd farer over hele jorden for kraftig å støtte de som har hjertene helt med Gud. Og tilbake til Paulus, han sier vår trengsel er kortvarig og lett og ingen ting å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.

Og vi må ikke glemme det største løftet, nemlig løftet om en evig herlighet i himmelen. Det er vel verdt all vår anstrengelse her?

Hva kan vel jeg som er en alminnelig sau gjøre sa en kvinne til meg en gang. Hun lengtet etter at Guds rike skulle åpenbare seg. Hun var temmelig trøtt av alt pratet hun hadde hørt om vekkelser.  Men det er jo slik at alle løfter har betingelser. Åndelige ledere må først finne veien til  de levende vannkilder, så kan de føre andre dit. Og det er vel der det har sviktet. Derfor har jeg mer tro på buskap lik det Winston Churchill leverte under den 2. verdenskrig – jeg kan ikke love dere annet enn blod, svette og tårer. Jesus sier at den som vil bygge et tårn bør først sette seg ned og regne ut om han har råd til å bygge det.

Det Paulus forkynte var Kristus og ham korsfestet – der ligger Guds kraft.

”For så mange som Guds løfter er, i Ham har de fått sitt ja, derfor får de også sitt amen, Gud til ære ved oss!”

Vi inntar løftene – og betaler prisen, det betaler seg!!!!