Prayerlessness

Brenner det i meg?
Kom på denne forunderlige tanken når jeg leste boken Truth A Flame av Larry D. Hart. Denne mannen skriver mye fint og tankevekkende.
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Her kommet ”jeg” inn ganske tidlig. Det er ikke om ”de andre” har kjærlighet. Personlig har jeg hatt det privilegiet å lytte til ganske mange sterke og salvede Herrens vitner. Har koset meg med sannheter, salvelse og ”trøkk!” Så kommer sannhetens øyeblikk, har det virket på meg? Føler meg som en tilskuer på en landskamp hvor Norge vant. Jeg føler meg som vinneren, men har ikke bidratt med noe som helst. Mer enn én gang har jeg konkludert etter endt gudstjeneste – dette var et bra møte! Men hjertets dyp er ikke berørt. Men når jeg ser meg om kring så gjelder det ikke bare meg, men det gjelder hele menigheter. Når det kan utbasuneres ”ikke bønnemøter i desember” samtidig som vi feirer universets største mirakel – inkarnasjonen – Jesus fødsel. Vår bønn forteller om vårt liv – eller mangel på liv. Det jeg gjør forteller hvem jeg er. Og, betyr bønn noe som helst. Er det bare noe vi gjør!
Bønnen forteller om vår tro eller mangel på tro. Hvorfor be når vi IKKE får. I hvert fall vil vi ikke ha bønnesvar i julen, da får vi så mye annet å glede oss over.
Julen er en gledens høytid og vi behøver den uten derved å utelukke det andre. Det paradoksale er at i julehøytiden så lider flere barn enn ellers i året. Skal vi bruke julen til å be for disse barna.
Hva skre så denne forfatteren jeg innledet med? Perhaps the greatest sin of the church today is prayerlessness?