KLONDYKE

Hva kan jeg gjøre.
Ønske, lengte, sukke, meditere, resignere…
Eller tro, be, oppmuntre, se oppover, tale tro, aldri gi opp!
Jeg velger det siste. Jeg vet det er mulig. Det blir min tur engang, ikke til å bli berømt, men se Guds elv flyte igjen. Gjennom bygder og byer og mennesker.
Våre menigheter er et speilbilde av forkynnelsen de hører, men det er ingen unnskyldning for
min sløvhet. Jeg tok engang et kurs i musikkteori, har glemt det meste, men en ting husker jeg – ”Det finnes ikke dårlige kor, bare dårlige dirigenter.” Jeg legger ikke skylden på dirigentene heller, de gjør hva de kan. Eller som det stod på plakaten på en bar i Texas: ”Skyt ikke på pianisten, han gjør så godt han kan;” Det jeg mener er at vi ikke skal kritisere våre forkynnere eller pastorer, de gjør så godt de kan de også. Men en eller annen gang etter 1907 glapp det. Og når 100 års feiringen for pinsen er vel overstått står jeg spørgende tilbake. Men jeg vet ikke hva jeg skal spørre om. Det er med vekkelse som med bråtebrann, når siste ildtungen er slukket så er det fordi det ikke er mer brennbart materiale igjen. Bare lukten er tilbake, men flammene er fremdeles på netthinnen.
Jo, jeg vet det! Under Klondyketiden, når gullfeberen raste, da fikk de heldige som hadde funnet gull dette spørsmålet – hvor har du vært? Jeg er ikke interresert i andres gull, jeg vil vite hvor de fant det. Bra med fortidens pinse, men jeg vil ha det her og nå! Hva gjorde du, William J. Seymour - jeg vil gjøre som deg.
Nå vet jeg ikke hvem jeg skal spørre engang!
Jo, jeg vet det - min Far i himmelen!
Og jeg vet hva jeg skal spørre om, jeg skal spørre etter de gamle stier - og jeg er en ivrig spørrer.
Er du det?