Inn på den
røde løper og ut bakdøra?
Vi sier at
vi tror på vekkelse, at mennesker fra utsiden strømmer inn i menighetene. Men
tror Gud på vår tro? Jeg har sett statistikker på hvor mange som har kommet «inn»,
men ikke fullt så ofte har jeg sett statistikker på hvor mange som har gått «ut».
En forfatter ved navn Norman Grubb skriver i sin biografi om Rees Howells (som
stor i sterke vekkelser) følgende:
«De virkelige
problemene begynte å vokse fram etter hvert som vekkelsen fortsatte og mange
tusen ble lagt til menighetene. Det ble født flere barn enn det var ammer til å
ta seg av dem. Oppfølgingen av nyomvendte ble det største behovet, og hvis det
ble tatt hånd om , ville det bli vekkelsens største svakhet. Etter hvert som
entusiasmen dalte, var det ikke til å unngå at mange hadde satt sin lit til
følelser og ennå ikke lært å få troen grunnfestet i Guds ord.»
Dette er vel
ikke et ukjent problem etter «vellykkede» kampanjer – blir det frukt som varer. Derfor
er ikke forberedelser noe som skal skyves fram i fremtiden. Den (menighet) som
tror på vekkelse i morgen forbereder seg i dag.
Jesus sier
at høsten er stor, men arbeiderne få. Dette er vel en sannhet som vært gyldig i
alle tider. Ofte har det vært de med «kall» som har utdannet- og forberedt seg,
mens de fleste av oss har vært lydige benkesittere og gjort så godt vi har
kunnet på det lokale plan. Og så har vi sittet der og blitt matet av de som kan
litt mere.
Personlig
tror jeg at alle Guds barn kan bli sterke vitner, lærere, forbedere, befriere, omsorgsarbeidere
i Den Hellige Ånds Kraft – også i stand til å lære hverandre. Vi må ikke bli/gjøre
som den norske integreringspolitikken, ønske alle asylsøker og flyktninger hjertelig
velkommen for deretter å erfare at vi ikke vet hvordan vi skal behandle dette.
Det er ikke
nok å være positiv og å ha tro, det kommer en virkelighet også. Nå det er sagt
så er det jo ikke helt svart. Vi har to bibelskoler jeg vil fremheve, det er Livets
Ord i Uppsala og Troens Ord i Sarpsborg. Begge har samme konsept og står i
forbindelse med hverandre. Emnene de har gjør deltagerne «dugelig til all god gjerning»
som bibelen sier. Der er det ikke bare intellektuell oppgradering, men også
innføring i – og personlig erfaring av livet i Den Hellige Ånd. Hva de lærer og
underviser får du finne ut selv.
Men hva
hjelp er det i en bibelskole når de fleste kanskje havner tilbake i
kirkebenkene? Leste for noen år tilbake at det i et bestemt land var et overskudd
av personer med akademisk utdannelse. Når disse vendte tilbake etter fullført
utdannelse og ikke fikk jobb endte det ofte i depresjoner – du forstår sikkert
hvorfor.
Og hvorfor
ikke kombinere den store drømmen og den praktiske virkelighet. Om vi bruker
fiskenæringen som eksempel så kan vi spørre om Gud virkelig vil sende vekkelse
når fiskemottakene er nedlagt og de kvalifiserte arbeideren på fiskemottakene
kun sysler med hobbyfiskerne. Den fisken som ikke foredles vil jo til slutt bli
gjødsel eller måkemat.
For tiden
arbeides det med noe veldig viktig, hvordan få Guds manifesterte nærvær tilbake
til våre menigheter. Når dette lykkes og det blåser vekkelsesluft ut fra våre
menigheter og ut i våre byer og distrikter vil dette også resultere i noe annet
– noe kommer tilbake til våre menigheter – mennesker. Disse menneskene trenger
først og fremst omsorg og varme, men de har også med seg en ballast fra det gamle
livet. Vi bare nevne tre ting – narkotika, alkohol og overgrep. Det er for sent
å lære å ta hånd om disse når de er innenfor døra…
Her kommer
bibelskole-elevene inn som den store resursen, de må inn i arbeidet med én gang
etter fullført selv om den første nyfrelste ikke en gang har dukket opp i
horisonten.
Bli med på
et regnestykke. Om vi er veldig forsiktige og det «bare» blir frelst én prosent
av en by på 80.000, da blir det faktisk 800 nye å ta vare på hvert år, vil vi
klare det?
Jeg skriver
ikke om pastorens forkynnelse, lovsangstjenesten og alt det viktige som holder
gudstjenestene i gang. Det jeg mener er viktig er å ha mange, mange menighetsmedlemmer
som er kjent med bibelens lære om rettferdighet og tro, som kan be troens bønn
med kraft, kan undervise om sunt familieliv eller som «bare» kan vise varme og
kjærlighet der det behøves. Alt dette er noe som må bevisstgjøres og etableres.
Bibelen sier at vi skal bære hverandres byrder og på den måten oppfylle Kristi
lov. Men sannheten er at ingen av oss klarer å bære mange byrder samtidig.
Personlig har jeg (vi) erfart at når noen banker på vår dør og spør om hjelp så
klarer vi ikke så mye mer enn den ene, og det kan også ofte dreie seg om en
lengre tidsperiode. Og når det ikke alltid lykkes blir det også en byrde å bære…
Så egentlig
tror jeg ikke på vår tro på vekkelse om ikke troen er bundet sammen med
forberedelse, mulig Gud ikke gjør det heller?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar