DEHYDRERT I DUSJEN

ERSTATNINGSTEOLOGI (?)

Når trosforkynnelsen gjorde sitt inntog gjorde den slutt på ”pinsekarismatikkens” handlingslammelse. Det begynte å bevege seg igjen og kristenlivet ble herlig. Frelse, helbredelse, økonomiske mirakler, tilbedelse og lovsang flyttet inn i det kristne forum pånytt. Samtidig kom det ut ”trosriktige” bøker om tro, mirakler og lovsang. Vi danset krigsdans på slangens hode, som en predikant pleide å si. Vi begynte å gjøre de ”riktige” tingene. Bekjennelsen var viktig. Men etter hvert havnet vi i fortellingen om ”Keiserens nye klær.” Når det gikk nedover skulle man si oppover og vi var hode og ikke hale.(og dette ar jo absolutt riktig) Men keiseren fikk ikke nye klær uansett hvor mye folket jublet og proklamerte. Så i stedet for å leve ut livet, pratet vi om livet og krydret det med ”gamle tiders vekkelser.” Sangene hadde blitt erstattet med ”lovsang”, munnen jublet, men øynene forble matte for mange. Eller for å gå over til sportsterminologien; lista lå for høyt for mine lamme ben! Vi snublet med bekjennelsen i vår munn. Dette jeg nå har beskrevet ga etter hvert grobunn for nådeforkynnelsen, og nåde over nåde. Den nye gode nyheten. Før kunne jeg seire, men nå behøver jeg ikke stresse med det lenger. Som en person sa til meg: ”jeg har fått tilgivelse for de synder jeg har gjort og for de jeg kommer til å gjøre!” Det har kommet en ny bekjennelse inn i våre rekker.

Nådeforkynnelsen har blitt trosbevegelsens erstatningsteologi.

Den har kommet som et svar på trosbevegelsen åndsfattigdom. Men det blir som å plassere en dehydrert pasient i dusjen, velmenende men dødelig. Det som behøves er væske på innsiden. Denne ”trosstressiuasjonen” ble også kjempefint beskrevet i et leserinnlegg Magazinet før jul. Det var en person som ønsket å forsvare Åge Åleskjærs nådeforkynnelse og beskrev sitt
”tidligere liv” i en trosmenighet. Han var så trøtt av alle gjerningene i trosforkynnelsens kjølvann. Og det har han sikkert rett i. Han ramset opp møteverttjeneste, cafétjeneste, tiende og en hel del saker til. Mannen gikk rett og slett trøtt og det er jo forståelig. Men dette er ikke av ny dato. De hadde det på 300 tallet også. Ignatius av Latakia (én av våre kirkefedre) uttrykte det slik: ”Uten Den Hellige Ånd ville Gud vært langt borte, Kristus blitt værende i det forgangne, evangeliet er død bokstav, menigheten er bare en død organisasjon, autoriteten dominerer, misjon er propaganda, liturgien (vår møtestil) er besvergelse, kristen handling slavemoral!”
Det er vel det siste vår bidragsyter til Magazinet opplevde. Det må vel være mer bibelsk å få nåde og kraft til å leve rett, enn å få nåden som en hvilepute for sine feil! (eller?)
Guds nåde behøver vi alle sammen uansett. Så det er absolutt nødvendig å rett inn ”feilskjæra” fra nådeforkynnelsen, og dette er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.
Svaret er et liv PINSEN! Som pinsevennene sa før: ”Kraft til liv og tjeneste!”