Utenfor eller innenfor?

Potetkasse?
Det er ikke lett å "trenge" seg inn i andre miljøer. Verken alminnelige eller kristne. Ofte kritiserer vi kristne hverandre fordi vi ikke er inkluderende nok ovenfor nykommere. Leste om gruvearbeidermiljøet i England. Var du ikke født inn i miljøet ble du aldri akseptert der. Det var nok en inngrodd mistroenhet i dette miljøet som sikret mot inntrengere. Lignende holdninger finns i alle miljøer. Er det ikke slik at mennesker vi er usikre på disse holder vi på armlengdes avstand? Ser gjerne en annen vei, pratet med andre og får det plutselig travelt.
Mange av oss vil ha sikkert skape kontakt, men føler oss keitete og ubekvemme. Sikkerhetssonene våre kan være ganske så velbygde og ugjennomtrengelige.
Lærte mye om dette når jeg anskaffet min siste båt i 2010. Jeg sikret meg vinteropplagsplass i en gammel og veletablert båtforening. Der betalte jeg for kran, kjøring og plassering. Og arbeidet med båten høst og vår ble utført av noen fine, gamle gubber som hver for seg hadde sin faste oppgave, men snakkesalige var de ikke. Én var kranfører, én sikter båten, én kjørte traktoren osv.
Her hadde nok gjeveste Kjell Aukrust kunne boltre seg i personligheter og mennesketyper.
Men jeg var luft for disse gutta, de knapt så på meg. Var det noe så måtte jeg ringe havnesjefen i båtforeningen (han som kjørte traktoren).
Slik gikk første og andre året, båten opp - båten ut - og få ord.
Tredje året kom en sprekk i isen. Kassen til dreggetauet akter var i minste laget og jeg brukte vinteren til å snekre en ny. Når tiden for sjøsettingen nærmet seg monterte jeg den nye kassen - noe som ble behørig bivånet og registret av gutta. "Potetkasse?"ble det slengt mot meg. Jeg ble glad og slengte et svar tilbake, de ville ha kontakt!
Etter hvert begynte de så smått å hilse på meg, vinket og løftet hånden,  vi kunne ta en prat - og i fjor ble det bare hyggeligere og hyggeligere.
I våres løsnet det helt - nå vår det åpent for en fleip. Det begynte å bli koselig.
Dessverre / nå er skuta solgt...
På et kurs jeg deltok på i min yrkesaktive tid ble ordet "markedsinntrenging" presentert. Det ble dosert der at det kostet mye og lønnet seg lite med slike aktiviteter. Men dette ordet kan vel anvendes i alle miljøer, også kristne. Er nye i våre menigheter markedsinntrengere?
Og man kan ikke, som vi blir ofte oppfordret til, bare gå bort å ta kontakt - hei på dei, her kommer jæi, vi du bli venn me mæi?
Mange av oss er rett og slett sjenerte, noe som prøves å skjules ved unnamanøvreringer...
Det tar dager og uker å skrelle bort slike sosiale skall. Erfarte faktisk dette nå nylig. Vi var noen dager på Stølsdokken Høyfjellshotell og ble "ufrivillig" plassert ved bordet i spisesalen sammen med noen andre meget ukjente personer. Alle har vel opplevd noe lignende. Men det tok faktisk flere dager før vi smeltet sammen. En av disse var en emeritus sokneprest, hvilken gudsmann han var - og kona hans også!
Men om vi ikke hadde blitt tvunget til å sitte ved samme bord i flere dager hadde vi mistet alt dette.
Lærdom: sørg for at nykommere blir tatt hånd om av samme personer over lengre tid og finn den passende metoden for dette.
Når mennesker oppsøker en kirke har de allerede tatt et langt og krevende steg bare ved å tørre å bevege seg inn i et nytt miljø. La dem slippe å vente til noen roper "Potetkasse".....