I bakvendtland?

Tenk om jeg kom inn i en kirke. Menigheten der var pinsekarismatisk med lovsangere, instrumenter, mixebord og  selvfølgelig en engasjert pastor slik vi pinsekarismatikere kjenner det. Men ikke alt stemmer med det jeg er vant til. Foran i lokalet var det bare en prekestol, det var alt. Men bak i lokalet var liv og røre, der fant jeg lovsangerne, musikerne og instrumentene.  Merkelig. Men dette var jo mye bedre (syns jeg). Nå sang lovsangerne MED  menigheten og ikke TIL menigheten. Her var ingen ”primadonnaer” eller ”entertainere”, lovsangen var blitt en del av folket. Mye å si om det. Men foran i lokalet da? Jo, det fungerte faktisk bedre det også. Som vanlig ble mennesker invitert fram for å få forbønn og hjelp. Da slapp de å være ”skuebrød” for lovsangsteamet og koret. De fikk være privatpersoner. Ikke var det vanskelig for disse å kommunisere med pastor eller medhjelpere heller. Sang og musikk hørtes dempet og vakkert i bakgrunnen. Og så er det lettere for møtedeltagerne å være delaktig med bønn for de som får forbønn og hjelp der framme. Og til slutt, om det skjer noe med lovsangstjeneste under møtet får det ingen oppmerksomhet, våre hjerter blir konsentrert om det som er viktigst.

                Noen ny tanke? Ikke i det hele tatt – slik er de fleste kirker bygd. Med noen praktiske tilpassninger kunne det vært bra for oss også. Mulig mixerne ville juble?

                Om jeg var pastor og skulle bygge en ny kirke ville jeg overveie en slik løsning, men nå har jeg vel som vanlig irritert mange?