Sorg

Det er sagt at sorgens dybde er prisen for opplevd lykke, og det er noe i dette utsagnet. Men noen sørger også der det liten glede har vært, for eksempel David som sørget over sin sønn Absalom. Absalom prøvde å stjele kongeriket fra sin far og han hadde
heller ikke blunket ved å ta livet av ham. Men David gråt ut: ”Absalom min sønn, min sønn – o, om jeg var død i ditt sted!” Kjærlighet og sorg skrider over fornuftens grenser. Men det er to typer av sorg, den sorgen den frelste opplever når en kjær går bort, og det som en ufrelst person opplever. Bibelen sier ikke at vi ikke skal sørge, men at vi ikke skal sørge slik som de som ikke har håp.
For den kristne vinker gjensynet i det fjerne, for de andre er døden slutten.
I Georgia er det også en sørgekultur ganske annerledes enn den vi har her i vårt norske miljø. Har sett noen begravelser i Georgia og der ligge den avdøde helt åpen i en kiste uten lokk. På kirkegårdene legger de ned mye kapital og energi for å minnes den avdøde. Det er ikke vanlig å se portretter av avdøde etset inn i gravstøtten. Også tilhørigheter til avdøde er avbildet. Flere ganger har jeg sett biler avbildet på gravstøtten. Et sted så jeg et helfigur bilde av en mann og under på samme støtten var hans Volga (personbil) avbildet.
Enkene kler seg ofte i sort resten av livet. For mange blir de sorte klærne en snare. For en ting er å gjennomleve en sorg, en annen ting er å dyrke den. Dette opplevde vi i en stue i en landsby vi besøkte. Det var en noe tilårskommen kvinne som bar tydelig preg av sorg og bitterhet. En i teamet fikk kontakt med kvinnen og denne kvinnen begynte å fortelle om sin sorg. Hun hadde mistet sin sønn for 7 år siden. Nå hadde hun bildet av sønnen sin under hodeputen og hennes høyeste ønske var å få drømme om ham om natten, noe hun ikke fikk oppleve. Hun ønsket ikke forandring eller noe nytt – hun ville forbli i sorgen og håpe på en drøm. Hun ville ikke
slippe Jesus inn i sin situasjon eller ha forbønn.
En annen kvinne vi møtte hadde mistet sitt barnebarn i en tragisk bilulykke. Tradisjonen tro tok hun på seg sine sorte sørgeklær, og som hun selv fortalte, denne sørgedrakten kunne hun bære i 10 år eller resten av livet. Men etter én måned la hun sørgedrakten av, ikke fordi det ikke var sorg, men fordi sorgen ikke skulle styre hennes liv. Og Gud gav henne ordene i Salme 30; 12: ”Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær og har ombundet meg med glede!”
Jeg hørte om møte et annet sted hvor det ble gitt en innbydelse til forbønn for sorg, bitterhet m.m. Er det noen her som ønsker forbønn for dette? Taleren ble avbrudt med følgende; ”om det er noen? Dette behøver vi alle sammen!