Nytt mot

 20250828

Hvem behøver ikke nytt mot? 

Kanskje finnes det supermennesker som surfer på lykkens bølger uten å oppleve noen form for nedtur? 

Jeg tror ikke det…

Når man leser selvbiografier til kjente personer (også forkynnere) så dukker det ofte opp erkjennelser av mørke perioder i deres «suksessvandring». Som det heter i ordtaket; det er ikke greit å være menneske, prøv den som vil. 

Og da er det ikke slik at det alltid de heftige  gudstjenesten som er løsningen, det er mer menneskene omkring oss som gir lindringen. En arm rundt skuldra…

Eller bare å møte noen som ser deg?

“Brødrene der hadde fått høre om oss, og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot.”

‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭28‬:‭15‬. 

Paulus var romersk fange, ille nok det, men det kan jo være mye annet lignende som også som gjør oss til fanger?

For eksempel sykdom, ensomhet eller rett og slett å føle seg utenfor ringen. Eller at det man trodde var Guds kall endte på en helt annen måte. 

Men jeg skal ikke dvele ved det mørke, vil bare konstatere det. Vi vet bare at Paulus etter sitt gjennomgripende møte med Jesus på veien til Damaskus tok en tripp innom Arabia og havnet i sin hjemby Tarsus. Hva han tenkte der vet vi ikke, men han måtte hentes fram.  

Det var gudsmannen Barnabas som gjorde dette.

I Apg 11,25–26 står det:

«Da dro Barnabas til Tarsus for å lete etter Saulus. Og da han hadde funnet ham, tok han ham med til Antiokia. Det skjedde at de var sammen der et helt år og underviste mye folk. I Antiokia var det for første gang disiplene ble kalt kristne.»

Det var jo ikke bare for Paulus  å si; her kommet jeg Paulus, mannen med det heftige Jesusmøtet, er den en plass her hvor det er rom for mine gaver og tjeneste? 

Menigheten, gjennom Den Hellige Ånd må se den enkelte, enten et er å tjene ved bordene eller hva det nå er?

Men det gjelder ikke bare å «se» disse tjenestegavene, det er like viktig å se de som sliter, med andre ord se for å bære hverandres byrder. Se det bortkomne lammet.

De som sliter klager ikke, de blir likesom bare borte. 

Hva gjør vi med disse som for eksempel har opplevd havari i ekteskapet? Plutselig kan de føle seg uten både menighet og ektefelle… Og vi er jo ikke kalt til å dømme, bare hjelpe. 

Antall apostler er mikroskopisk, men å tjene i Jesu kjærlighet, bære hverandres byrder og det  å sette andre høyere enn seg selv er for alle, det er makroskopisk. 

Det er bare de med hyrdehjerte som ser fåret som ikke er der…

Herre, gi meg øyensalve!