Resepten

 20250827 Kristenliv FB

Resepten…

Jeg har lest bøker av Carl-Erik Sahlberg, prest i S:ta Clara kyrka i Stockholm, gripende og motiverende lesning. 

En tjenende gudsmann som forsto at å leve i  Åndens kraft er å leve kristenlivet utenfor kirkeveggene, der nøden og behovene er.

Carl-Erik Sahlberg (1944–2021) var en svensk prest, teolog og misjonsforsker som ble særlig kjent for sitt arbeid i S:ta Clara kyrka i Stockholm. Da han tiltrådte som kyrkoherde i 1989, var kirken preget av nedgang og hadde få besøkende. Under hans ledelse ble menigheten forvandlet til et levende sentrum for bønn, gudstjenesteliv, diakoni og sosialt arbeid.

I svenske Dagen skriver han om 9 ingredienser for både personlig vekst og kirkevekst.

1; En kristen (og menighet) vokser som er åpen for å møte alle mennesker. Men vi skal ikke være åpne for alt.

2; En kristen (og menighet) vokser som viser omsorg for mennesker i nød. 

3; En kristen (og menighet) vokser som alltid strever etter å vise menneskekjærlighet. 

4; En kristen (og menighet) vokser som alltid  setter Jesus sentrum. 

5; En kristen vokser som streber etter å leve ett liv i renhet. 

6; En kristen (og menighet) vokser som har mot til å lide for sin tro på Jesus. 

7; En kristen (og menighet) vokser som søker Gud i bønn. 

8; En kristen vokser som ser at hun eller han har en plass å fylle som legmann i det kristne fellesskapet. 

9; En menighet og kristen vokser som er avhengig av Den Hellige Ånds kraft.  

Ja, noe å ta tak i der, jeg føler meg nok litt flau over meg selv her. 

Nytt mot

 20250828

Hvem behøver ikke nytt mot? 

Kanskje finnes det supermennesker som surfer på lykkens bølger uten å oppleve noen form for nedtur? 

Jeg tror ikke det…

Når man leser selvbiografier til kjente personer (også forkynnere) så dukker det ofte opp erkjennelser av mørke perioder i deres «suksessvandring». Som det heter i ordtaket; det er ikke greit å være menneske, prøv den som vil. 

Og da er det ikke slik at det alltid de heftige  gudstjenesten som er løsningen, det er mer menneskene omkring oss som gir lindringen. En arm rundt skuldra…

Eller bare å møte noen som ser deg?

“Brødrene der hadde fått høre om oss, og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot.”

‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭28‬:‭15‬. 

Paulus var romersk fange, ille nok det, men det kan jo være mye annet lignende som også som gjør oss til fanger?

For eksempel sykdom, ensomhet eller rett og slett å føle seg utenfor ringen. Eller at det man trodde var Guds kall endte på en helt annen måte. 

Men jeg skal ikke dvele ved det mørke, vil bare konstatere det. Vi vet bare at Paulus etter sitt gjennomgripende møte med Jesus på veien til Damaskus tok en tripp innom Arabia og havnet i sin hjemby Tarsus. Hva han tenkte der vet vi ikke, men han måtte hentes fram.  

Det var gudsmannen Barnabas som gjorde dette.

I Apg 11,25–26 står det:

«Da dro Barnabas til Tarsus for å lete etter Saulus. Og da han hadde funnet ham, tok han ham med til Antiokia. Det skjedde at de var sammen der et helt år og underviste mye folk. I Antiokia var det for første gang disiplene ble kalt kristne.»

Det var jo ikke bare for Paulus  å si; her kommet jeg Paulus, mannen med det heftige Jesusmøtet, er den en plass her hvor det er rom for mine gaver og tjeneste? 

Menigheten, gjennom Den Hellige Ånd må se den enkelte, enten et er å tjene ved bordene eller hva det nå er?

Men det gjelder ikke bare å «se» disse tjenestegavene, det er like viktig å se de som sliter, med andre ord se for å bære hverandres byrder. Se det bortkomne lammet.

De som sliter klager ikke, de blir likesom bare borte. 

Hva gjør vi med disse som for eksempel har opplevd havari i ekteskapet? Plutselig kan de føle seg uten både menighet og ektefelle… Og vi er jo ikke kalt til å dømme, bare hjelpe. 

Antall apostler er mikroskopisk, men å tjene i Jesu kjærlighet, bære hverandres byrder og det  å sette andre høyere enn seg selv er for alle, det er makroskopisk. 

Det er bare de med hyrdehjerte som ser fåret som ikke er der…

Herre, gi meg øyensalve!

Den seirende sønnen

 20250830

Den seirende sønnen!

Hørte nettop på en herlig tale av Tom Stigson om den fortapte sønnen…

Men sønnen var kanskje fortapt enn så lenge, gir han ble til slutt den seirende sønnen!

Denne talen jeg hørte inspirerte den gamle gubben som sitter her og skriver!

Innledningen på historien (Lukas 15) er om sønnen som fikk arven, sløste den bort i et utsvevende liv, gjette griser, for så å sette kursen hjemover til en elskende pappa - herlig! 

Og dett var dett, nå var han hjemme i faderhuset…

Der sier mange predikanter amen!

Nei vent litt, for dette var jo bare forhistorien og innledningen.

Vi har vel alle (de fleste av oss) vært på villspor og ved Guds nåde kommet hjem til faderhuset. 

Og det var vel da løpet egentlig begynte. 

Jeg tipper at det første sønnen opplevde etter møtet med faren var en tur innom badestampen, dusjen og parfymeriet. 

Ren og rettferdig, himmelen verdig og full av Kristi vellukt. 

Slik som du er…

Så tar han på seg rettferdighetens strålende kappe, han har kledd seg Kristus og lever ikke lenger selv. 

Slik som du har gjort…

Så fikk han signeringen, tegnet på autoriteten i Jesunavnet. 

Se, vi skal trå på slanger og skorpioner og ingen ting skal skade oss. 

Slik som alle Guds barn gjør med autoriteten de har fått. 

Så fikk han sko på føttene, kraften til å løpe med evangeliet. 

“Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir.”

‭‭Efeserne‬ ‭6‬:‭15‬. 

“Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!”

‭‭1 Korinter‬ ‭9‬:‭24‬. 

Menighet, reis deg i Kristus. Ta i bruk alt du har fått av Gud!

“Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.”

‭‭Efeserne‬ ‭6‬:‭13‬. 

Det gamle er forbi - se alt er blitt nytt!