Skjermen skjermer oss fra fellesskapet.
Et familieliv, et ekteskap eller samfunn med venner kan ikke leves ut gjennom sosiale medier. Man kan tro man er tilstede, men er ikke der likevel.
Blikk, øyekast, temperatur, berøring og atmosfære er ikke tilstede i sosiale medier, vi kanskje bare tror det.
Lett å være radikal på mobiltelefonen, når man ikke har øyekontakt med noen…
Kroppsspråket forteller om autoritet, dominans eller det motsatte, at jeg ikke tør uttale meg i plenum.
Eller jeg opptrer med to personligheter, avhengig av hvor jeg befinner meg.
Min mamma sa så slående engang; «sau ute og stut hjemme!»
Å møte noen øye til øye er mer utfordrende enn å skrive «vektige» eller «frustrerte» innlegg på Facebook. Sosiale medier kan ikke formidle «stundens atmosfære», eller det som sies før og etterpå.
Paulus ble beskyldt for å være dobbeltbunnet, du skriver som en tøffing men opptrer så ynkverdig.
«For brevene, sier de, er nok myndige og sterke. Men når han er legemlig til stede, er han svak, og hans ord er ikke noe å bry seg om. Den som taler slik, skal tenke: Slik som vi er i ord i brevene når vi er fraværende, slik er vi i gjerning når vi er til stede.»
2 Korinter 10:10-11.
Følelser bedrar, og «vennskap» på nettet omtolket via sjelens irrganger kan føre til katastrofer. Mange har blitt forelsket i ikke-eksisterende personligheter som opptrer på skjermene arena. Og mange ganger har det endt med tragedie og økonomisk forlis…
Skjermen er kanskje vår falske verden. Bak skjermen
, ett eller annet sted, er ei linse og bak linsen er en eller annen personlighet - eller ingen personlighet - kanskje en manipulerende kunstig intelligens.
Kanskje gi en forståelse av noe som egentlig er falskt.
Når man sitter på en gudstjeneste kan man samtidig se mennesker rundt seg. Se deres mimikk eller mangel på det. Se på uttrykksløse eller gledesfylte ansikter, høre trinnene av føttene til barna, oppleve at taleren har kontakt med publikum eller ikke.
Eller høre et halleluja eller abbafaderrop!
Dette opplever man ikke på «skjermoverførte» gudstjenester.
Opplevelser er ikke bare det jeg hører og ser, men også følelser knyttet til dette. Var engang på et møte i Ukraina i januar måned. Trett etter en lang reise satt jeg i en kirke og lyttet til talen, husker temperaturen. Menigheten hadde ikke råd til å fyre. Og mens jeg satt det merket jeg kulden som langsom krøp oppover fra føttene, gjennom leggene og lårene og fylte til slutt hele kroppen. Noe slikt kan sosiale midler ikke formidle…
Og tiden til ettertanke da. Jeg skrev et tilsvar til en artikkel engang og fikk omgående et meget sint svar… (jeg valgte ikke å svare).
Når mailen kom kunne man begynne å svare omgående eller «brå-maile» et sint svar eller en oppsigelse eller en sarkastisk kommentar. Trykke på send og derved umulig å angre.
I gamle dager når noe skulle meddeles, for eksempel noe man ergret seg over, måtte man først hente papir, blyant eller skrivemaskin. Så skrive ned dette vektige innlegget. Deretter finne en konvolutt og putte brevet i denne, slikke på limet og klistre igjen. Så var det å finne frimerke til brevet, klistre det på for deretter å ta på jakke og sko, gå ut i bilen og oppsøke nærmeste postkasse. Men i løpet av tiden denne prosessen tok så kanskje følelsene kjølnet litt og man syntes egentlig det man skrev var dumt og upassende for deretter å rive brevet i filler og kaste det i søpla…
Men «nettet» har mange positive sider også, men det er ikke det jeg ønsker å formidle her. Tenk på alle som ikke kommer ut på gudstjenester…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar