Egotripp?

 Å fråtse i egen salighet…

Nede fra forsamlingen hørtes av og til et dempet «takk og lov» og «kjære Jesus». Det er ekte pinsevenner og pinsebetonte misjonsforbundere som gir avløp for litt av det indre trykket.

   Så bruser orgelet og forsamlingen synger:

          Hur ljuvt det är att komma

          Till Herrens tempelgård.

Da hender det noe. Jeg kjenner en dirren i sjelen. Ikke av frykt, men av salighet. Det tenner, men det tenner for tidlig.

   Jeg har lært av erfaring at om jeg går til en sammenkomst mens jeg nesten ikke kan gå som et normalt menneske på grunn av «salighetsbruset» i sjelen, så får jeg et slitsomt møte.
   Det kommer ikke av at djevelen er i virksomhet, men det skyldes at jeg i sjelisk og selvisk nytelse har slukt den salighet som var tiltenk andre mennesker. Og dermed har jeg helt uten noen nytte for noen forbrukt min salige tilstand; kanskje også hengitt meg til for store forventninger.
  Denne hemmeligheten ble åpenbart for meg den aller første gangen jeg var med i Filadelfiakyrkan i Stockholm. De vanlige brødrene var borte og en, i hvert fall for meg, ganske ukjent predikant fra et annet sted i landet skulle tale.

  Han åpnet møtet med et sprakende fyrverkeri om hvor underfull dagen hadde vært for ham.
" Det hadde vært en salig dag. En underfullt salig dag. Ja, jeg hadde vært overveldet av salighet. Dere vet at man kan bli overveldet av sorg og av syndenød og av mange andre ting. Men jeg har vært overveldet av salighet" (sa denne predikanten).

   Og enda hele mitt eget indre var et skrik av hellig hunger, kunne jeg ikke la være – med mitt nedarvede bondevett – å tenke:

-        Hvis dette er sant , så kommer vi til å bli med på noe vidunderlig i kveld. Men da fyrverkeriet hadde sprakt fra seg, var det ikke noe mer. Ingen ting som tente og som grep. Ingen ting.
   Hadde ikke mannen snakket sant?
   Jo, naturligvis. Feilen var at han selv hadde fråtset så fullt og helt i sin egen salighet, at sjelens krefter ikke strakk til for at andre også kunne få del i saligheten.
   Den kvelden lærte jeg å spare… skriver Frank Mangs

(synes jeg kjenner igjen noe her ja…)

Når predikanten blir stum

Når predikanten blir stum.

Om du ikke har noe å si, så ikke si det her er vel en gylden regel både for leg og lærd. Frank Mangs opplevde det mange ganger og på mange måter. Men til forskjell fra mange andre så valgte han å ikke sis noe når han ikke hadde noe å si, eller ikke kjente «gnisten» som han en gang beskrev dette. En gang beskrev han dette fenomenet slik at han følte ordene var som vingeklipte spurver som falt ut av hans munn og landet mellom prekestolen og benkeradene.

   Men dette har vel mange forkynnere opplevd.

Og så går vi inn i boken igjen i kapitlet som heter TUNGELAMMELSE:

-        Det sammen hendte ved en annen anledning. Den gangen var det Larvik i Norge som var

skueplassen. Jeg var sliten etter en hel vinters predikantvirksomhet. Jeg hadde sovet dårlig om natten og følte meg slett ikke i form. Kollegaer av meg mange steder i verden har ofte prøvd å forklare meg at jeg ikke må ta det så alvorlig i mindre møter.
   Ta noe gammelt du kjenner godt og kan utenat! Har de sagt.
Men ettersom jeg er slik skapt at jeg anser hvert eneste menneske like dyrebart og hvert eneste møt for å være verdt alt det jeg er verdt, har jeg vært ute av stand til å høre på det øret.
   Og stunden kom da pastor Riise sa på sin greie måte: - Nå preker Mangs.
Og der stod jeg altså igjen foran en nesten fullsatt sal. Tom som en krukke rett fra oppvasken. Og uten en antydning til bevegelse i hodet – rent bortsett fra pulsen i tinningene. Den dunket som en damphammer. Uten fraser.
   Tørr og tom måtte jeg tilslutt stå fram for tilhørerne. Og ærlig fortelle at jeg ikke hadde noe å si og at det ikke tjente til noe å preke, for Gud var taus. Og nettopp da skjedde det. I et eneste nå.
   Masken – den religiøse masken – som er vanlig blant fromme mennesker og som de fleste bar også her da de kom til møtet – den ble slitt av, den rant vekk, den forsvant. Og tilbake var bare nakne ansikter.
   Nå, ikke bare. For enkelte var så innbitt religiøse at de klarte å beholde masken. Men den forsvant i hvert fall hos de aller fleste.
   Og når masken forsvinner, trer sjelens virkelige og sanne ansikt frem. Det var nettopp det som skjedde. Sjelens uro og usikkerhet lyste fram. Sjelens armod, fattigdom og hellige unger lyste frem. Og dermed var det den enkleste ting av verden å forlate prekestolen og gå ned til disse menneskene å si: - Du har det ikke godt i ditt forhold til Gud. Men du kan få det godt. Gå frem dit og bøy deg for Gud og gi ham frihet til å ta hva han vil og gi hva han vil.
   Alle dem jeg snakket med fulgte rådet. Og etter som jeg hadde snakket med alle dem som tydelig viste alle tegn på at ansiktene var nakne og uten maske, kom det ingen videre ordre om å tale til de andre.
   Men da møtet var slutt, traff jeg på en søster som hadde greid å beholde masken helt til hun skulle forlate lokalet. Hun var kanskje middelaldrende. Og hun hadde lyktes i sitt strev med å fastholde masken ganske enkelt fordi hun var mer sta enn de andre – og mer uryggelig religiøs enn de andre. Men nå hadde masken falt av og hun sto lenet mot veggen i Misjonshuset og skalv av gråt.
   Du går ikke bardus på i handling når du møter et slikt syn. Så varsomt jeg kunne rørte jeg ved armen hennes og spurte stille om jeg kunne være til noe hjelp.
-         Jeg vet ikke. Jeg tilhører byens met eksklusive frimenighet. Jeg er døpt tre ganger. En gang som
barn og to ganger som voksen. Jeg har alltid trodd at jeg og de andre i min menighet er bedre kristne enn alle de andre. Men i dag har jeg oppdaget at jeg er en enste fariseer fra topp til tå.

(Dama ble herlig frelst!)

Etter å ha lest dette kommer uvegerlig tanken, hva om Frank Mangs hadde prøvd å tale likevel. Vridd av en gammel preken som predikantkollegaer rådet ham til? Da hadde muligens Mangs reddet ansiktet sammen med alle de religiøse. Ingen hadde møtt Gud og Riise hadde sikkert på sin elegante måte takket Mangs for hans fine preken..

Så moralen må vel bli, har du ikke noe å si – ikke si det. For da kan det hende GUD har noe han vil ha sagt!

Markedsføring med sus!

Å markedsføre Gud…

Utdrag fra boken Høyst personlig II av Frank Mangs, utgitt på Filadelfiaforlaget i 1979.

Fra side 90 hvor Frank Mangs forteller:

Trondheim

Etter det som ble meg fortalt, hadde pastor Nesbakken i Trondheim reklamert kraftig før jeg kom til hans forsamling på vårparten 1934. Som naturlig var. Han hadde nemlig i yngre dager  vært i Amerika, gått på Moodys Bibelinstitutt og vært med på både Billy Sundays og Gipsy Smiths vekkelsesmøter. Og der forsto man seg på reklame.   Og derfor hadde avisene i Trondheim i ukevis en annonse – hver dag – om det som var i vente. Ingen stor annonse, bare en enkel setning på to ord:

-        Mangs kommer.

Selv om jeg hadde vært i Oslo en god stund, så fantes det jo masse mennesker i Trondheim som ikke visste om Mangs var fugl eller fisk, en vekkelsespredikant eller kabaretsanger. Men det stadige dryppet av de to ordene i den korte annonsen vakte naturligvis folks nysgjerrighet. Og da jeg endelig kom og vi begynte møtene i Arbeiderforeningen i byens sentrum, var nyfikenheten på kokepunktet. Folk holdt nesten på å tråkke hverandre ned.

   Jeg hadde ingen anelse om den saftige reklamen som hadde vært på forhånd. Jeg bare så resultatet av den og opplevde at atmosfæren var ladd med noe usunt. Min intuisjon sa meg at de store forventningene mer var rettet mot det menneskelige redskapet enn mot den levende Gud og hans Hellige Ånd. Mot min vilje kom jeg til å stå i veien for Gud. Og ut av den situasjonen fantes det bare én vei. Jeg måtte preke så dårlig at hele massen ble så grundig skuffet at den kom ned på jorden igjen – og så langt det var mulig, lærte seg å regne med Gud.

Denne veien valgte jeg så. Skjønt det ikke var så morsomt å gå den. Men etter hvert virket kuren. De som kunne be, fikk en ny tone i sine bønner: «Hjelp den stakkars evangelisten!» Og de som ikke kunne be, sluttet med å vente undre og mirakler av et menneske.

De første kom ned på kne og de andre kom ned på jorden. Og begge deler var veldig bra.

(det som så hendte videre er en sak for seg selv. Frank Mangs ladet kanonen, han prekte som han pleide og åndskampen var i gang – nå på Guds premisser. Forløpet videre er en historie for seg selv. En dag ble lokalet fylt av hatske mannfolk med egg og tomater i hendene. På et gitt signal fra lederen skulle så Mangs bombarderes med denne ammunisjonen. Men akk, man leker ikke med Gud. Denne mannen som skulle starte slaget ble selv slått ned av Guds kraft og stupte framover fra plassen sin bakerst på galleriet. Tomater og egg forble i lommene og vekkelsen var i gang! Men det er en historie for seg selv som jeg gjerne skulle ha delt med deg også!)

Frafall

Frafallen?

Utdrag fra boken Høyst personlig II av Frank Mangs, utgitt på Filadelfiaforlaget i 1979.

Vil innledningsvis nevne at «fortsettelseskrigen» var når Finland gikk sammen med Tyskland i angrepet på Sovjet i juni 1941, for å ta tilbake de tapte områdene i øst.

Fra side 125…..
Men bomber og granater har ingen respekt verken for Gud eller troen, logikken eller rettferdigheten. De bare hviner gjennom luften. Og sprenges. Og de sprenger ikke bare hus og menneskekropper, men sjelene blir også slitt i stumper og stykker av dem. Det blir uhyre mørkt for den mannen som så fast som fjell hadde trodd at rettferdigheten måtte seire.
-----
   Slik gikk det også med en gutt som var med på mitt siste møte i Finland før «fortsettelseskrigen» brøt ut. Da var han en levende kristen. Pinsevenn forresten.
  Men da jeg noen år senere skulle tale til fangene i fengslet i Helsingfors, sa fengselspresten til meg like før vi gikk inn til sammenkomsten:

«Det er en mann fra din hjembygd her. Han var en kristen før krigen. Men så kom sammenbruddet  ved fronten og hos denne mannen. Han dro til Kaskö og kjøpte brennevin og drakk seg full. På hjemveien derfra møtte han en mann og kjørte kniven i brystet på ham. Han trodde han var ved fronten og at mannen han møtte var en russisk soldat. Mannen døde. Og denne mannens banemann vil gjerne treffe deg etter gudstjenesten i dag.»

   Denne beretningen gjorde ikke noe til at min innlevelse og varme under prekenen ble mindre. Tvert imot.

   Møtet var slutt og fangene gikk ut av kirken. En benkerad av gangen og første benkerad først. Da turen kom til tredje benk, kom en av fangene i retning av meg. Jeg stod nede i kirken og han visste at jeg ventet på ham.

   Det ble bare et håndslag og så sank hodet hans ned på min venstre skulder. Han brast i gråt og han hadde ingen ord.

   Men det var jo ikke bare han som manglet ord. Det samme var tilfelle med meg. Min ånd var i bønn og leppene mine begynte å røre på seg, men svært lavt og nesten hviskende. Den gråtende mannen hørte ordene jeg hvisket frem i bønnen. Og all nådes Gud hørte dem. Ikke bare mine ord, men også nødropet fra en fortvilet sjel.
  Og så ble mine ører – og mitt vesens aller innerste – nådd av noe som lød skjønnere enn den vakreste musikk. Med det samme dempede toneleie som jeg brukte, begynte mannen ved min skulder å snakke et språk et språk som verken han eller jeg forsto. Det var ord i nye tunger. Ord som – tross det ukjente innholdet – likevel var fulle av takk og tilbedelse og hellig hyldest til den Herre hvis godhet ikke kjenner noen grense.
   Krigen hadde revet sjelen i filler, men det fantes noe som lå dypere enn tanken og følelsen.  Dypere enn den bevisste personligheten. Der lå mannens underbevisste og ubevisste jeg. Der lå livet, som Gud hadde skapt. Og det levde videre, til og med når sammenbruddet i legeme og sjel hadde gjort mannen til en dranker og morder.
---
Med disse ordene vil jeg ikke gi noen kategorisk uttalelse om mannens åndelige situasjon gjennom de forskjellige fasene i hans psykiske tilstand.

   Nei, jeg tror ikke at den som en gang er gjenfødt av Gud, aldri kan bli frafallen og miste det livet han engang eide. Men jeg tror det er forskjell på fall og frafall. Det er til og med forskjell på store og forferdelige fall og et virkelig fall.

   Og dessuten tror jeg at det liv som en gang blir skapt av Gud i et menneske som gir seg over i hans hender, er mye mer seiglivet enn vi vanligvis tror. Det betyr at mange av de mennesker vi gir betegnelsen frafalne, aldri har opplevd den virkelige åndsfødelsen. De har bare blitt vekket. Påvirket av Herrens budskap, uten å ha blitt gjenfødt. Bedre mennesker uten å ha blitt nye mennesker. De har blitt religiøse uten å ha blitt åndelige.

---

Og dessuten tror jeg at mange, som går og gremmer seg over at de er frafalne og har mistet livet i Gud, ikke er frafalne i det hele tatt. De er  slett ikke døde. For hvis de dét var, ville de ikke gå og sørge over sin død. Døde mennesker gråter ikke. Ikke engang i sin egen begravelse.

Israel og Høyre

DAGENS

Høyre bør flytte Norges ambassade til Jerusalem

Israelittene fortjener å få sin hovedstad anerkjent.Jerusalem er Israels hovedstad. Det var den for 3000 år siden, og det er den ennå. Et lands ambassade skal ligge i hovedstaden. Dog ligger den norske pr. dags dato i Tel Aviv. Høyre har makten til å rette opp en grunnleggende feil ved å flytte den norske ambassaden til Jerusalem, slik som amerikanerne endelig gjør.

Ble en militær stormakt

I henhold til Resolusjon 181 (II) skulle Jerusalem få status som internasjonal by i 1947. Jødene aksepterte kompromisset i håp om at de endelig skulle få sitt hjemland anerkjent, etter å ha returnert fra folkemord i Europa og forfølgelse i den arabiske verden. De arabiske statene satt seg derimot på bakbena og initierte en kaldblodig angrepskrig mot den gjenopprettede nasjonen.
Heldigvis tapte araberne krigen, og den jødiske befolkning unngikk folkemord. Oppå en mager grunnmur bygget det forfulgte folkeslaget en ledende verdensøkonomi og militær stormakt. De ble også ledende innenfor forskning, banebrytende teknologi og u-hjelp, og de fostret opp hele 12 nobelprisvinnere.
Det gjenfødte Israel ble forsøkt drept i sin krybbe, men som David mot Goliat beseiret Israel samtlige av de sterkere nasjonene omkring. Araberstatene hadde muligheten til å opprette en palestinsk/arabisk stat i det britiske mandatet, men valgte sverdet fremfor pennen. Dermed ble ikke resolusjonen (181) implementert.
Det er nemlig i denne resolusjonen at man finner årsaken til at flere land har vært nølende med å flytte sine ambassader til Jerusalem. Hadde araberstatene akseptert planen og den hadde blitt implementert, ville det naturligvis blitt tvetydig hvor en ambassade skulle legges. Problemet angår dette forslaget fra 1947, og ikke spørsmålet om Øst-Jerusalems eierskap. Israelske myndigheter har for øvrig foreslått fredsavtaler hvor palestinere ville fått eierskap over Øst-Jerusalem flere ganger, senest i 2008.

Skygger unna konflikten

Jordan okkuperte Øst-Jerusalem frem til 1967, før Israels nabostater (11 stykker) atter en gang forsøkte å kneble nasjonen til stillhet. Under seksdagerskrigen dominerte det israelske militæret og gjenerobret territoriene i Judea og Samaria (Vestbredden), Gaza, Sinai og Golanhøydene. Ikke minst fikk de kontrollen tilbake over Øst-Jerusalem, som hadde vært under jordansk besittelse (ikke palestinsk).
Siden den tid har Israel kontrollert hele Jerusalem, mens palestinske myndigheter har gjort krav på den østlige delen (uten annen hjemmel enn i resolusjon 181 (II), som aldri trådte i kraft). Det finnes intet bindende juridisk grunnlag for å hindre en ambassadeflytting.
Høyre har ikke tatt tydelig nok standpunkt i disse spørsmålene, og det virker nesten som de skygger unna hele konflikten. Regjeringen har riktig nok gjort mye bra for å forbedre handelsforholdet og diplomatiske relasjoner til Israel, men for det jødiske folket og staten Israel bør man gå inn for å flytte ambassaden.
Stefan Heggelund (H) drar seg kanskje i skjegget og spør hvorvidt det blir noen velgere av dette, men svaret er faktisk JA! Velgerne verdsetter de som tør å stå opp for sannheten. Israelittene fortjener å få sin hovedstad anerkjent i form av norsk ambassadeflytting!

Internrevisjonen ung

Hver tirsdag rullerer fem unge politikere på å kritisere sin egen voksenfløy.
Preben Dimmen (20) er leder i Ålesund Unge Høyre.
Neste uke: Simen Bondevik fra KrFU.

PREBEN DIMMEN

ÅLESUND U LEDER

NGE HØYRE