Mitt (manglende) kall - Brev 82

En bønn fra en kvinnelig evangelist for mange år siden - «Herre, driv ut arbeidere til din høst, og send mange hjem igjen»!
Litt av en bønn det, men er man ikke utsendt, så har man ikke mandat. Vi kan ikke i alle tilfeller fastslå hvilke som er utsendt eller ikke, men er det bare virketrang som er drivkraften så er det best å slippe andre (med kall) fram på arenaen.
Hvordan kan de forkynne om de ikke er utsendt (Rom.10:15) sier bibelen, og det lurer jeg på også. Men når det er sagt så vil ikke jeg engang prøve å vurdere hvem som har forkynnerkall eller ikke. Det gjorde faktisk kong Davids brødre og far, David ble ikke engang regnet med når Samuel skulle salve én av Isai's sønner til konge.
For Gud ser til hjertet...

.. men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre det sterke til skamme,  28og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud sig, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noget, 29forat intet kjød skal rose sig for Gud. … 1. Kor. 1:27-29.

Hvordan finner vi så ut hvem som har forkynnerkall og hvem som har virketrang? Til det vil jeg svare - aner ikke.
Men jeg er vel ikke dummere (og det er vel heller du) enn at det må vel i alle fall være en anelse .himmelsk duft der de med kall opptrer?

Selv har jeg aldri opplevd noe direkt kall (trodde det engang), har stort sett bare gjort det jeg har blitt bedt om. Og det er vel det som er mitt egentlige kall. Ellers er bibelen og troen min store interesse, men der skiller jeg meg ikke noe særlig ut fra den stor kristne masse. I gamle dager ble de kristne kalt for lesere, det betyr å lese ordet for deretter så langt man evner gjøre det ordet sier.

Kall ja, hvordan fanger menighetene opp de med kall. Skal man grunnlegge en ny menighet om ingen ser «mitt» kall i min menighet. Skal man gå veien om en bibelskole eller et teologisk studium for å bli «sett» eller rett og slett være trofast i det lille. Det sistnevnte er i hvert fall riktig.

Gud satte nemlig i menigheten apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere og med én hensikt. Å gjøre slike som meg brukbar.
Men når jeg tenker etter så har jeg vel veldig sjelden møtt noen av disse i mine mange år som menighetsmedlem. Jeg opplevde aldri systematisk bibelundervisning før jeg som 55 åring tok ett år på Livets Ord. Jeg har aldri opplevd noe profetisk som har veiledet meg i mine viktige unge år, hyrdene i min ungdomsmenighet forsvant etter ett til fire års tjeneste - de holdt fine prekener, men i mitt liv var de høyst fraværende. Hadde aldri noen mentor.
Likevel var jeg optimist, glad og full av virketrang. Det siste tok litt overhånd, ser det nå, og er glad for at barna mine er frelst tross dette.

Jeg lærte heller ikke å be, men deltok stort sett på bønnemøtene. Der lå vi på kne i bønnerommet og hver enkelt ba sin personlige bønn og så gikk vi hjem, ja -ja.

Jeg trodde i min pure ungdom at jeg hadde et kall, men det trodde ingen andre på. Jeg tror de hadde rett.
Og min bønn er - Herre, spar din menighet for de forkynnere som bare har virketrang og slike som meg. Det er ett ord som er viktig for meg - hold dere gjerne til det lave...

Menighetene har et stort ansvar, mens de fastet og ba sa Den Hellige Ånd, ta ut for meg.....
Det er nok her skoen trykker!

(Jeg har funnet mitt kall, det er siste benk og alle de andre)