Jeg heller til den oppfatning at det kan være fravær av den himmelske vinden. Den som er er født av Gud elsker det som er født av Gud. Har gjennom årene lagt merke til at når Guds Ånd hviler med sitt nærvær i en gudstjeneste ønsker selv små barn å være der.
For mange år siden var jeg på en gudstjeneste der vi ble betjent av et bibelskoleteam med vitnesbyrd og prekener. Der skulle også en godt voksen dame komme med et verbalt bidrag. Jeg husker godt hvordan jeg forhåndsdømte damen, i min øyne var hun grå, trist og kjedelig - og jeg forventet det samme fra hennes munn. Men da hun åpnet sin munn ble kirkerommet fylr med en himmelsk atmosfære. Jeg glemmer det aldri. Så kommer spørsmålet, hadde den damen noe mer enn oss andre? Nei, det hadde hun ikke - han hadde bare det alle vi andre burde ha. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.
Av og til kan vi "måle" gudsnærværet ved å se på barna. Når Guds ånd fyller kirkerommet skjer det noe med disse, for Guds rike hører barna til.
Selvfølgelig kan barna leve ut sitt eget (møteforstyrrende) liv selv når Guds Ånd er mektig tilstede, barn er barn, men jeg har også registerert at enkelte barn foretrekker møter med gudsnærvær framfor de parallelle barnemøter.
(og nå mener jeg ikke at søndaggsskole/barnemøter bør forkastes)
Ordet "generasjonsmotsetninger" er feil. Kall det heller "salvelsesfraværskomplikasjoner." Som vi alle vet så har de aller fleste voksne vært barn en gang. Og to ord kjenner de fleste til fra barndommen, å kjede seg eller å ha det gøy. Etter hvert byttes disse ordene ut med ordet fornuft, det vi gjør er nødvendig. Vi kjeder oss ikke lenger, er fornuftige og det å ha det gøy er barnslig. Barnet i oss dør.
Så er problemet sangen eller musikkstilen? Ja, hadde det vært så enkelt, problemet ligger nok dypere. En pastor fra det mer høykirkelige miljøet vitnet om sitt liv før og etter åndsdåpen. Han vitnet ærlig om sitt "tidligere" pastorliv og fortalte at når noen kom og takket ham for "fin" preken, sa han "at da visste jeg at denne personen var like tørr som jeg!"
Så jeg tror at "lovsangsstilproblematikken" er et vikariat for det egentlige problemet - "forkynnerproblematikken". Sangstilen får skylda, ungdommen får skylda, generasjonskløfta får skylda osv. Men er ikke den oppvoksende menighetsungdommene en frukt av de eldres forkynnelse, undervisninger og holdninger? Så når generasjonsproblematikken oppstår så høster man egentlig det man har sådd - i de unges hjerter.
Vi må nok tilbake til den kjedelige kvinnen jeg innledet med, når hun åpnet sin munn kom himmelen ned..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar