Alle handlinger begynner med ideér. Nazismen lever videre selv om Hitler er død. Selv om det er ytringsfrihet betyr ikke det at det derved er frihet til å ytre alt hvor som helst og når som helst. Om noen roper brann i et overfylt teater er dette for eksempel noe som ikke faller inn under ytringsfriheten.
På samme måten faller ytinger som radikaliserer under samme dom.
IS barna og tyskerbarna.
Ingen kan noe for at de er født. Likevel fikk tyskerbarna gjennomgå etter 2. verdenskrig. Disse barna var frukten av romanser mellom norske jenter og tyske soldater. De fleste av disse jentene hadde nok ikke nazisympatier.
Jeg hadde selv ei jente som lekekamerat i barndommen som hadde en tysk far. Heldigvis hørte jeg ikke noe om dette da.
Foreldre overfører sine verdier til sine barn, både på godt og ondt. Tenker i den forbindelse på IS barna. Forskjellen på de norske jentene som ble forelsket i tyskere og norskmuslimske jenter som reiste til IS-områder er etter mitt syn vesentlig forskjellig. Sistnevntes hjertesak var jo å være med på å opprette et muslimsk kalifat. Heldigvis lyktes ikke dette, men lever drømmen videre i disse kvinnehjertene?
Vet disse mødrene om alle henrettelsene, torturen og vilkårlige drap? Det er etter min oppfatning store muligheter for det.
Det er etter mitt syn ikke feil å ta foreldreløse IS-barn hjem til Norge. Jeg har litt større problem med å ta hjem barna sammen mødrene.
Er litt bekymret for at disse IS-enkene nødvendigvis ikke har bytter ideologi selv om slaget er tapt.
Om vi tar et tankeeksperiment og tenker oss at kalifatet hadde levd i beste velgående og så hadde spurt disse mødrene om deres oppfatning om IS og deres avskyelige praksis - hva hadde svarene da blitt?
Tenk om Norge tar tilbake disse dobbelt forsmådde kvinnene, hva ville de da fortelle barna? Pappa døde for Islam, han var en martyr, en helt. Pappas drøm skal leve videre i deg osv.
Slik jeg ser det må vi alle ta ansvar for egne valg og handlinger. Som det står skrevet: «fedrene åt sure druer og barnas tenner ble såre».
Barna høster alltid frukten av foreldrenes valg. Vi må heller ikke blande kjærlighet med snillisme. Vi må ikke bli gode mot det onde.
I Norge har vi religionsfrihet, det er det ikke i deler av den muslimske verden. Og selv om det skulle være på papiret er det i virkeligheten livsfarlig for en muslim å konvertere, det sørger omgivelsene for.
Vi har gjennom mange år sett teveprogrammer der mennesker søker sitt opphav, deres liv og verdier. Tore på sporet og i disse dager programmet Sporløst er eksempler på hvorfor dette er så viktig for så mange. Det samme vil nok IS-barna gjøre også. Tenker i den forbindelse på våre gode norske muslimske medborgere som vil få overbrakt tankegods fra disse barna når de vokser opp. Disse avdøde fedrene vil nok ha heltestatus i disse barnas øyne, det vil jo være helt normalt.
Derfor er jeg nok enig med Ernas beslutning i denne saken. Hun vil bare ta hjem til Norge disse foreldreløse barna.
Godhet er ikke å være snill mot ondskap.
Det er ikke klokskap å ta hjem til Norge personer som det er stor mulighet for at vil radikalisere norske muslimer...
Og slutter med spørsmålene: Er det riktig i barmhjertighetens navn å ta hjem til Norge disse IS-mødrene med barna for derved etter hvert å muliggjøre radikalisering av vanlige muslimske ungdommer og jeg har sett lite til hva den muslimske befolkningen mener om dette...
