Nye revir...

Dagbladet, karikaturer og demonstrasjoner de siste dagene i Oslo har fremkalt følgende tanker.
Muslimene markerer revir. Det betyr at nå har de sagt klart fra – hit og ikke lenger. De fremstår som sårede, fornærmede og bitre. En kvinne uttalte at de krenket religionsfriheten... En annen har uttalt at jeg kan ikke ta ansvar for det som kommer til å hende. Men før jeg skriver videre vil jeg skynde meg å nevne at jeg som kristen er absolutt imot å håne annerledes tenkende og andre religioner. På den annen side er jeg for avisenes rett til å opplyse meg om hva som faktisk hender. Ytrings- og trykkefriheten må vi slå ring om. Dagbladet viste fram et bilde som var ukjent for meg og på den grunnen kan jeg ta den avgjørelsen at å avbilde Muhammed som er gris er rett og slett avskyelig. Om Dagbladet har jeg bare å si at de tidligere også har karikert kristne representanter i mindre flatterende posisjoner uten at kristenfolket derved har gått ut av sine støvleskaft med demonstrasjoner og ambassadebrenning. Så Dagbladets journalistpraksis har jeg ikke alltid hatt sansen for. Det er et dypt skille mellom Islam og kristendommen – ikke minst det å tåle lidelse. I verden HAR dere trengsel sa Jesus.... så på grunn av Jesu ord har kristenheten valgt å lide i stillhet når den blir forfulgt, mens Islam med godkjennelse av sine ledere brenner flagg og ambassader. I en tale i forbindelse med demonstrasjonen sist uke i Oslo ble også 11. september nevnt. Skremmende.
Jeg lurer på om/når det blir konfrontasjoner i NORGE når vi offentlig sier at Jesus er Guds sønn og Herre og at Allah ikke er Gud fordi Islam lærer at Gud har ingen sønn – eller som det står skrevet et sted; «Forbannet er den som sier at Gud har en sønn!» og videre fra http://www.koranen.no/:
«Da må vi merke oss noen sannheter, slik de påpekes i Koranen:
- Bibelen i sin opprinnelige form var en Åpenbaring fra Gud. Men det skjedde endringer i den. Bibelen i dag er ikke som den var fra Gud. Vi kan si det slik at vi elsker det Muslimske folket og vi vil vinne dem for Jesus!
- Jesus døde ikke for "menneskehetens synder". For det første døde han ikke. Videre avviser Islam troen på "arvesynd".
- Islam avviser treenigheten, at Gud skulle bestå av tre personer. "Si ikke at Gud er tre! Det var bedre om dere sluttet med det. Gud er èn Gud." (4,171)
- Og videre: "Vantro er de som sier: Kristus, Marias sønn er Gud." (5,72). Så langt koranen.no
Hva vil jeg så med denne lille artikkel, oppfordra til kamp mot Islam? Nei, det er helt feil. Bibelen lærer at vi skal overvinne det onde med det gode. Istedenfor å frykte skal vi tro Gud for vekkelser i den Islamske verden – tro for gjennombrudd og forandring, også der Jesunavnet er forbudt og kristne fengsler for sin tro. Eller er det slik at misjonsbefalingen gjelder hele verden uten den Islamske?

Trygge barn er glade barn!

Trygge barn er glade barn. Det gjelder også barna i Guds rike. Men hva er det som gir trygghet? For de flest er trygghet rett og slett en frukt av trygge omgivelser. Den som er trygg drømmer, planlegger og ser framover.
Selv om de heldigvis ikke er i flertall, så er det altfor mange utrygge mennesker i Guds menighet. Til tross for troen på en god Gud og syndenes forlatelse går mange omkring med en istapp i hjertet. Det er like mange årsaker til det som det er mennesker med slike istapper. Og det er liten hjelp å si til slike noe sånt som; opp med motet, glede deg i Herren osv.
Hva kan vi da gjøre? Samtaler, forbønn, rådgivning – ja, alt dette er nødvendig. Men det som til syvende og sist hjelper er en god, grunnleggende undervisning med dype røtter i tradisjonell bibelsk lærdom. Vår moderne kamp mot loviskhet har gitt utslag i en feilaktig gjerningsfrihet. Dette har samme virkning på en kristen som en normløs barneoppdragelse. Slike barn blir urolig, ukonsentrerte og utrygge. Skal ikke gå inn på lovvisket her, det har jeg skrevet om tidligere. Men det er faktisk ting som hører med til kristenlivet og som kristne skal utføre. Problemet opstår når dette blir en form for helliggjørelsesstrev og ikke en frukt av samfunnet med Jesus. Så før vi kommer inn i ”det kristne arbeidslivet” må ordet inn og gjøre sin gjerning i oss. Det er læren om Jesu forsoning, syndenes forlatelse, helliggjørelse og sinnets fornyelse som MÅ inn i hver enkelt av oss før vi begynner på noe som helst annet. Å være grunnfestet i Kristus er et ”must!”
Når så vår Himmelske Far blir Abba Far for den enkelte, da er grunnen lagt for den videre vandring.
Og det er det som er en forkynners oppgave, som Paulus skriver, å fremstille hver enkelt fullkommen i Jesus Kristus. Derfor er jeg tilhenger av god bibelsk ”jesusundervisning” framfor det enkelte kaller ”helligåndsmøter”. Opplevelser har aldri skapt kristenkarakter. Når vi fokuserer for mye på Den Hellige Ånd, da blir paradoksalt nok Jesus borte selv om vi kan høre; ”dette var sterkt!” Men hva var det som var så sterkt? Ikke vet jeg. Men når vi fokuserer på Jesus og hans seier på Golgata, da gir vi den Hellige Ånd arbeidsrom og materiale å arbeide med, og da blir det virkelig sterkt.
Min fred gir jeg dere, sa Jesus. Hvordan får han gitt det? Jo, gjennom ordet! Finn deg en plass ved Jesu hjerte og la ordet trenge dypt inn i deg – der finner du freden og gleden. Trygge barn er glade barn.

Kanskje noe vi har glemt...

Jeg tenker stadig på Guds rike og hvordan det fungerer i vårt norske verdenshjørne i dag.
Helt fra jeg ble frelst (tok imot Jesus som frelser og herre) har jeg hørt om vekkelser, vekkelser som har vært og vekkelsen som kommer. Etter hvert har min konklusjon blitt den at der det ikke er vekkelse taler man om vekkelser og der det er (har vært) vekkelser taler (talte) man om Jesu blod, omvendelse og syndenes forlatelse. Jeg er selvfølgelig ikke allstedsnærværende og vet heller ikke alt om hva som forkynnes rundt det ganske land, men når man leser referater fra forskjellige konferanser og landsmøter får man jo et ganske klart inntrykk av hva norsk kristenliv er opptatt med. Det er litt mer ditt og mer vekt på datt, lederstruktur, takhøyde og modernisering.
Men det er ordet om korset som er Guds kraft til frelse. Ordet om korset innebefatter også ordet om Jesu sår, han som ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, hvis straff han bar for oss og ved hvis sår jeg har helbredelse.
Paulus forkynte Kristus og ham korsfestet. Korset befrir fra loviskhet og lovløshet. Korset befrir fra depresivitet og mismot.
Jeg tror på sjelesorg, barmhjertighet, forbønn og befrielse. Men jeg har liten tro på bare å praktisere håndspåleggelse som hjelp for indre problemer, slik som det ofte praktiseres i våre ettermøter.
Dette er selvfølgelig nødvendig og vi skal også fortsette med det, vår barmhjertighet må få utløp i alle tenkelige situasjoner.
Men det ordet om korset er nøkkelen til all framgang. Til og med Den Hellige Ånd får lite virkerom der ordet om korset ”glemmes”. Det rekker ikke bare å ha kunnskap om korset, det må også basuneres ut. Djevelen frykter ikke det jeg vet, han frykter det jeg sier. De stod ham (djevelen) i kraft av JESU BLOD og det ORD de vitnet sier Johannes Åpenbaring.
Det høres nesten ingenting om Jesu blod i dag, lite om Jesu smerte og korset nevnes i forbifarten. Åndens sverd er Guds ord. Tilbake til ordet om korset for
ingen har lykkes med å importere vekkelser fra Pensacola eller Lakeland for den saks skyld.

Etter din ord...

Er bekjennelsen, altså hva som uttales fra våre prekestoler, viktig?
I en tidligere sammenheng sang vi ofte denne sangstrofen: ”Gå meg ei forbi o Jesus, hør din bønn til meg. Når de andre du velsigner, glem da ikke meg”! Jeg lukket tidlig øra for denne sangen, for det jo er ikke ja- og nei i ham, men JA.. (Jesus). Det er jo slik at sangene vi synger er ”essensen” av den teologi og bekjennelse en menighet står på. Den kjente sangen til den svenske pinseapostelen og grunnleggeren av den svenske Pingstkyrkan Lewi Pethrus understreker dette. I en periode hvor det stod om liv og død for hans hustru skrev han den kjente sangen Løftene kan ikke svikte, og et vers lyder så: ”Tro under alt som du møter….. Den mannen forstod de åndelige lovene og han praktiserte dem.
En annen sang jeg elsket i min ungdom, men etter hvert fikk litt problemer med var denne: ” Prövningar vi möta få och vi ofta ej förstå, Herrens vägar när han önskar att vi himlen skola nå. Sina barn han leder här genom sorger och besvär... (den fungerte bra til min trekkspillmusikk) I en sjelesorgsamtale kan i alle fall ikke denne sangen siteres, for alt vi møter er ikke planlagt og iverksatt av Gud.
Hva som leveres fra vår prekestoler i legger også grunnen for kristenlivet og vekkelsen i Norge, troen kommer som kjent av hørelsen og hørelsen av Kristi ord. Jesus sier frykt ikke, bare tro. Vi skal ikke preke våre erfaringer, men den som taler – han tale som Guds ord.
Har også hørt et annet sangvers som lyder slik: ”Vi taler om tro når vi er på høyden, det er så lett når allting går med, men nede i dalen blir vi fristet og prøvet…”.
Dette sangverset henspeiler tydelig på et kristenliv i sjelen, vår tro er koblet til det vi føler. Men Hebreerbrevet 11 taler om et helt galleri av personligheter som trodde under helt umulige forhold. Et annet spørsmål er, hva er å være på høyden? Jeg vet ikke. Mulig det er å være mannen i Salme 1.
Jeg tror det må sorteres litt i sangutvalget som synges… Vi kan jo ikke ha høyre- og venstrekjøring samtidig på våre veier.
Tilbake til trosforkynnelsen!!!!!!!

Kristelig Folkeparti igjen

Politikk og rot på kammerset. Knut Arild Hareide er enig med Kristelig Folkepartis nestleder Inger Lise Hansens utspill. Han sier det vil åpne døra for flere velgere, men har han tenkt på at alle de gamle velgerne går ut av partiet gjennom den samme døra? Hansen har en framtid i FRP!