Frances skriver fra en av de aller første kongresser der hun var tilhører, hun skriver slik;
Jeg lyttet til noen inspirerende prekener, men på en måte merket jeg at noe manglet.
På hjemturen kjente jeg meg ledet til å be. Jeg ba helt enkelt; «Herre, mennesker har ikke behov av å sitte her og lytte til 18 prekener i løpet av uken. De kan lytte til sine egne pastorer der hjemme. Nei, hva de behøver er noe nytt - noe som kan gi dem entusiasme så de kan vende hjem entusiastiske over Jesus Kristus, ikke med prekener som vugger dem inn i selvtilfredshet over hvilke gode kristne de er.
Så Herre,vil du være vennlig å gi meg anledning å få dele av den henførelse over Jesus Kristus i det der store auditoriet…
Og bønnesvaret kom, og hun fikk et brev med følgende invitasjon; - ‘Kan du tale på torsdag ettermiddag kl 14:45 over emnet «Ulike måter å vitne på».
Så sto Frances bak en gedigen talerstol men satan prøvde å ta motet fra henne…
Og Frances skriver videre; - Det var noe som hendte og for første gang under min tid som taler falt jeg sammen og begynte å gråte. En overveldende fred fløt inn i min sjel når jeg helt enkelt ba; «Gud, gjennom din ut store og mektige hellige Ånds kraft, binder jeg Satans hender og gjør krav på seier for deg bare for denne dagen.»
Og hva tror du resultatet ble?
Fra det trivielle til det spesielle, bare de ydmyke får nåde…
Eller som jeg leste om en meget ung evangelist som reiste og holdt møter sammen med en eldre erfaren sådan.
Unggutten sprang opp til prekestolen med lette trinn og hevet hode, men prekenen ble så som så og han gikk slukøret ned.
Etter møtet fikk han et råd fra sin mentor; - om du går opp som du gikk ned vil du gå ned som du gikk opp…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar