Fra min bønnebok.
Det som ikke nevnes i mange narrativer er kanskje det mest fremtredende. Når jeg er ute på en lengre feriereise så forteller jeg om alt jeg har sett og opplevd. Men jeg nevner aldri alle bensinstasjonene jeg har vært innom, men det er jo innlysende at mye av mitt feriebudsjett nettopp gikk med til bensin.
Men tanking er lite å skrive om.
Har lest en del om kirkens første tid. Der fremkommet mye om tro, vandringen med Gud og kristen livsstil, men svært lite om tegn, under og mirakler. Jeg funderte på dette og kom fram til følgende konklusjon, dette med helbredelser og mirakler var så «normalt» og vanlig at det var unødvendig å nevne dette.
Helbredelse er jo barnas brød…
I Apostlenes gjerninger kapittel 12 leser vi at flokken som var i Marias hus ba inderlig, vedholdende og utrøttelig.
Peter var nemlig fengslet og skulle henrettes.
Peter skulle jo være i fengselet til etter påskefeiringen. Hvor lenge Peter var i fengselet vet vi ikke, men det kan ha vært fra én til flere dager.
Peter ble arrestert under de usyrede brøds dager så det kan minst ha vært tre dager, bare spekulasjon fra min side her.
Men skal man be så lenge behøver man assistanse fra Den Hellige Ånd, de ba i Ånden.
Vi kan jo ikke selv uttenkte eller formulere våre bønner når det står om liv og død (Rom. 8:26).
Når vi utover i kapittel 12 leser om Peters trinn for trinn befrielse, om engelen som kom og vekket Peter, lenkene som falt av ham, fengselsdøren og porten som åpnet seg av seg så tror jeg dette var et konkret svar på konkret bønn i Ånden som de bedende ikke selv forsto.
Og når Peter i vers 17 ber om stillhet så er det, slik jeg ser det, fordi de var i en så sterk bønnemodus der at de rett og slett måtte stoppes.
Det et dette som er sterk bønn i Ånden, det er slike bønner som utretter noe.