fredag, juni 11, 2021

Strøtanker om det kristne mangfold, enfold og homofilidebatten...

 Strøtanker om kristent enfold og mangfold.

Guds barn fremviser en mangesidig variasjon. Uttrykksformene kan være så forskjellige, er ofte også tilsynelatende uenige om mangt og meget, men er likevel ett - i Kristus.

Tross ulikheter står noe fast - troskapen mot Guds ord.

Bibelen taler om å stride for den tro som en gang er overgitt de hellige.

Så selv  om det er litt uenighet i utkantene så er det en felles enighet i sentrum - det er Jesu forsoning og som frukt ved Guds nåde et liv i hellighet og renhet. Det finnes ikke seksuelle alternativer - som Guds ord sier: - «La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet.» Hebreerne 13:4. Uansett kristen utrykksform har dette vært fellesnevneren for det kristen livet gjennom 2000 år.

En kristen forkynner sa en gang at om det kommer en ny «åpenbaring» du aldri har hørt før så fly for ditt bare liv.

Ganske nylig har det kommet en ny «åpenbaring» fra en professor som kaller seg teolog. Men hvorfor skulle Gud ha gjemt denne åpenbaringen til nå?

Har Gud ombestemt seg når det gjelder utfoldelsen av sex og samliv?

Apostlene og Paulus staket ut kursen for kristent liv og lære, avvik er vranglære.

«Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor. Brødre, vær mine etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbildet dere har i oss.»

Filipperne 3:16-17.

Det kristne enfold er å hode seg på sporet, eller som det ble sunget en gang - ordet holder deg på sporet.

Å holde seg på sporet er å forbli i det som kristendommen har lært i 2000 år.

«Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av,» 2 Timoteus 3:14.

I Vårt Land i dag fant jeg følgende formulering: - «Er man for homofilt samliv, bryter man det klassiske bibelsynet. Man man bli sett på som en som ikke tar Guds ord på alvor, en som har latt seg påvirke av tidsånden og trender i samfunnet».


Men egentlig dreier det seg ikke om å få en benkeplass i kirken, men heller å få sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob og alle de frelste i himmelen!


En annen side er at perspektivet viser mye mer en homofili. Vi mennesker er syndere av natur og blir frelst uforskyldt av nåde ved forsoningen i Kristus Jesus. Men i nåden er ordet omvendelse innebygd, homofilt praktiserende har ikke et omvendelsesunntak!

I det ligger det at sann kjærlighet er ikke å si - kom som du er og forbli som du er! Det er som den klassiske kristendommen alltid har lært - omvendelse. Eller som jeg hørte en forkynner si: - Gud elsker deg slik som du er, men han elsker deg for mye til å la deg forbli som du er!

Og til slutt fra et intervju med Terje Hegertun i Vårt Land 11/6: - «Men eg er nokså sikker på at den tilnærminga eg har jobba med, er teologisk berekraftig...»

Til dette utsagnet falt følgende tanke ned i meg - ingen teologisk bro er bærekraftig når teologen har fjernet bærebjelkene. Her tenker jeg på de kjente skriftstedene i Rom. 1:24-27 og 1. Kor. 6:9.

Ja, ja - her slutter mine strøtanker.

Det kommer snart en ny bok fra Sverige om dette temaet - ser fram mot den.


torsdag, februar 27, 2020

Mindfulness

Fant denne artikkelen i Världen idag, et litt interessant skråblikk på denne moderne «redningsveSten» for for det hvilesøkende mOderne menneskeT!

Avslappningsteknik. Metoden borde kallas ”mind-emptiness”

Mindfulness finns för allt mellan himmel och jord

Må-bra-vad-du-än-tänker-kännergör-metoden mindfulness uppmärksammas stort i dag. Vi uppmanas att släppa vår inre oro och uppnå en djupare medvetenhet om … ja, you name it.
Vi lär oss att vara mer medvetet närvarande i nuet. Tidigare var det gränser; nu ska man vara värde- och känsloneutral. Man ska följa sin andning och stilla sina sinnen. Det konstanta är man livrädd för. Vår inre kameleont gläds. Zygmunt Bauman beskriver nutidsmänniskan som en ”flytande modernitet”. Och Albert Camus anmärkte: ”När man inte har någon karaktär så får man lov att skaffa sig en metod.”
En mindfulnessmetod är Russinet, som lär oss att känna hur det smakar. Dess textur ska bli sinnlig. Jon Kabat-Zinn har beskrivit tillståndet som ett ”icke-görande”. Man ställer in sitt medvetande på ögonblickets kanal, och med en mjuk ansträngning ska man vara uppmärksam i nuet. Då tränar man på medveten närvaro, mindfulnesss. Som anspelar på vårt ”utan ansträngning-samhälle”.
Mindfulness anses bota mycket som stressar oss. Många försvarar dess terapeutiska verkan och betonar dess tanke- och känsloneutraliserande effekt. Acceptans är dess signum.
Viktigt är även att vara i nuet. Carpe diem! Och du, glöm inte andningen! Även den ska metodliggöras.
Reglerar inte andhämtningen sig själv bäst om man inte funderar på den? Kan självförglömmelse leda till bot och bättring?
Med andra ord: Tror vi att tillvarons ofrånkomliga ofullkomligheter blir lättare att acceptera med hjälp av en meditationsteknik? Är inte en sådan illusion vilseledande?
Tänk om man mår sämre av att inåtvänd ställa in sig på ögonblickets kanal? Och om kanalen inte har något intressant att erbjuda? Tänk om omgivningen önskar att man är mindre självcentrerat ”vaken” och ”uppmärksam” i nuet och mer fast och tydlig i sin karaktär? Det finns faktiskt en värld utanför som, hur nu-närvarouppmärksam man än är, är oantastbar. Hur kan man över huvud taget ha anspråk på nuet?
Vore det inte mer korrekt att kalla metoden för ”mind-emptiness”? Töm dig själv på kritiskt tänkande avseende skillnader, livets ovillkorliga begränsningar, tillfälligheter och överraskningar.
Och varför inbilla sig att man är mer närvarande i nuet genom att upplevelsen av olika smaker stärks? Har vi helt klibbat fast i det orala stadiet? Lever vi i en tid som uppmuntrar den egna njutningen som varande det mest eftersträvansvärda tillståndet? Likt oralstadiets magiska upplevelse hos det lilla barnet.
Spela liksom bara upp din inre ”acceptansrulle” som ”buffertzonsmanus” mellan den ibland så brutala och faktiska verkligheten, och din egen illusion om att du styr och kontrollerar dig själv och det som händer omkring dig.
Mindfulnessmetoden har här blivit den trollstav med vilken du kan vifta bort eller bemästra det svåra genom att invagga dig själv i tron att det inte existerar. Är inte denna förespegling snarare ett uttryck för en både uppseendeväckande och osund, narcissistisk fantasi?

lørdag, februar 22, 2020

Ukeblogg

Ukeblogg!

Én uke er tilbakelagt. Onsdag var det strålende vær og det endte med en familiebåltur (ikke båttur) til Brevik, nærmere bestemt Drakentangen.
Det smakte med brente pølser.
Ellers har jeg jobbet med å utbedre vannskader i veggene på badet i leiligheten. Årsaken var kondensvann fra kloakkutluftningen som ikke var ført gjennom taket. Lite å klage over.
Og verden går sin gang og den overser lille meg fullstendig. 
Jeg har fått tildelt oppgaven å dele Guds ord i Kom og se i Filadelfia i Fredrikstad et par ganger i måneden. En herlig flokk å dele fellesskapet med. Jeg er verken predikant eller andaktsholder så jeg bare forteller ting fra Ordet slik jeg ser det. Og Den Hellige Ånd må hjelpe meg. Siste samling der jeg delte mine tanker kom et herlig Gudsnærvær over oss alle og våre munner fyltes med latter.
Men ingen kan produsere Gudsnærvær.
Noen kan nok klare seg uten Gudsnærværet, men ikke jeg....
Eller er det slik at avhengigheten av Den Hellige Ånd er omvendt proporsjonal med taleevnen...
Og noe jeg har tenkt mye på, hvorfor vele rundt i egne tanker og idéer når vi kan ledes av Huds Ånd? Våre gjerninger er jo på forhånd lagt ferdige!
Og den utopiske tanken, om alle Guds barn, meg inklusive, til enhver tid alltid var ledet av Gud og alltid gjorde det Gud ville - hvordan ville da verden ha vært?
Men nå er det jo slik da, at det meste av Guds vilje står nedskrevet i Bibelen, for eksempel de fattige har dere alltid hos dere...
I flokken til Jesus var det rutine å gi midler til fattige. Så når Judas forlot nattverdsbordet før korsfestelsen trodde disiplene at han skulle dele ut til de fattige...

«Herren skal lede deg hele tiden. Han skal mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke. Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter.»
‭‭Jesaja‬ ‭58:11‬. 
Og Gud ledere også uten at vi vet det, som Ruth for eksempel, «det traff seg slik» kan vi lese:

«Så gikk hun av sted, og hun kom og sanket aks på åkeren etter høstfolkene. Nå traff det seg slik at den åkeren hun sanket på, tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt.»
‭‭Rut‬ ‭2:3‬. 

Ruths tanke var å forsørge sin svigermor, Guds tanke var å gjøre henne til Jesu stammor...

lørdag, november 23, 2019

Terapiforbud

Bedrifter ansetter ledere etter hva de vet og kan.
Vi "ansetter" våre politikere etter hva de sier.
Etterhvert kommer smerten når vi oppdager hva de egentlig kan.
Som å lese og forstå viktige (NAV) dokumenter.
Bedriftsledere vil ha resultater, politikere vil velges på nytt.
Da bruker de ørene først for å finne ut hva som sies, så står de fram og sier at det er nettopp disse ønskene de vil oppfylle.
Før var politikk å lede penger hit og dit.
Nå vil politikerene kontrollere hva vi skal tenke, mene si og gjøre.
Som for eksempel i den islamske verden der det er forbundet med dødsstraff å bistå en muslim med å konvertere fra Islam til Kristendommen.
Når det eventuelt blir formet en lov med "homoterapiforbud" så kan jo muslimene kreve en lignende ordlyd om "islamterapi"?
Likhet for loven vet du...
Snart blir man straffet om det kan påvises at en homo blir hetero ved muntlig bistand.
Men mye vil ha mer, hva blir neste tenkeforbud?
Men om en homo omvender en hetero til å bli homo - blir det forbudt også?

fredag, november 22, 2019

Glede og mørketid...

Dagen i dag. Mørkt, regn og koselig inne.
Var innom IKEA på Uddevalla og kjøpte et sko-skap, stell heter det nok på svensk.
Men sol i hjertet, sol i sinnet, sol bare solskinn. For gleden kommer fra innsiden, uansett vær og vind.
Paulus og Silas sang lovsanger i Filippi fengsel med hender og føtter fastlenket og sønderpiskede rygger.
Jeg har lite å klage over.
Husker en kald januardag, tyve minus og nordasno, for sikkert femti år siden. Da var FGBMFI på sitt beste i Fredrikstad og det var mye glede og jubel og hente der.
Jeg var på vei til jobben og på Moum krasjet det ene forhjulslageret. Da hørte jeg en ekkel røst innom innom meg; hvor er gleden din nå?
Men gleden var der, den var på innsiden og strømmet fram. Satan lusket vekk for min tankeverden.
Jeg var tross alt heldig, uhellet skjedde like ved basestasjonen til Moumbussene, så jeg rygget tilbake dit og gikk inn på verkstedet. Der fikk jeg låne en lageravtrekker, demonterte det ødelagte hjullageret, noterte lagernummeret, tok bussen til Fredrikstad, gikk inn til Fossum & Ingerø, kjøpte nytt lager, tok bussen tilbake, monterte det nye lageret og kjørte videre til jobben.
Ikke for å sammenligne meg med Paulus og Silas, men på alle nivåer av problemer, trengsel og smerte kan vi ha en glede i Herren - ja, også i sorgen. For gleden i Herren er ikke av denne verden.

torsdag, november 21, 2019

Svinesund & Kalnes

Ikke mye spennende i dag, vært på Nordby og gjort litt julehandel.
Morsomt å se på alle menneskene på Max i Mat. De fleste var lik oss.
Hvithårede parhester med madamen svinsende først og gubben som behendig
manøvrerer kundevogna.
Så var det litt slalom over den "nye" Svinesundbrua som allerede behøver vedlikehold fordi det ble spart på pengene når den ble bygd.
Det ble "spart" mye når det nye sykehuset på Kalnes ble bygd, lett å spare seg til fant.

torsdag, november 14, 2019

Yoga i skolens gymtimer?


Om yoga og yoga i skolen og retten til fritak.

Yoga er ingen nøytral og ufarlig sak selv om den markedsføres som det. Det er ikke bare avslapping og pusteøvelser eller en metode for å komme ut av stress og press selv om mage opplever det slik. Yoga er en viktig del av «alternativmedisinverdenen» og med de hundervis av terapier som tilbys på alternativ.no kan yogas i skolen være etter mitt syn veien inn til noe usunt og farlig.

Selv om mange kanskje mener at yoga er ufarlig så gir lovverket adgang for skoleelever som opplever dette som fremmed eller motstridene mot deres tro, overbevisning eller filosofi full adgang til å bli fritatt for yoga i for eksempel gymnastikkunderviningen.

Fra boka Grunnleggende yoga av Vimla Lalvani leses for eksempel følgende:
Sanskritordene ASANA, PRANA og PRANAYAMA benyttes i boka for å beskrive klassiske begreper. Asanaer er de anerkjente yogastillingene; chakraer er kroppens sju energisentre (?); prana er livsenergi, og solar plexus er som et batteri som forsyner hele kroppen med prana.

(som du forstår – ren okkultisme, forby det i skolene)

Boken YOGAPUST av Swami Saradanande er ren HINDUISTISK. Skal dette snik-innføres i våre skoler?
Boken innledes litt «medisinsk» for å gjøre den spiselig, men så kommer alle yogabegrepene… Men unødvendig å sitere noe fra dette her….

Og den tredje boken (det er massevis av slike bøker) Yoga for glede og energi av Bente Helene Schei formidler de syv chakraene og plasserer yoga rett inn i den hinduistiske okkulte verden. Bare disse tre bøkene burde gjennomleses av samtlige rektorer i Norge før de slipper yoga løs på intetanende elever.
Men da regner jeg med at yogaprasis i skolene vil opphøre.

Men det er lov å få fritak.

Nedenfor ser du lenken til Lovdata med informasjon om eleven/foreldres rettigheter. Nedenfor utdraget fra Lovdata vil jeg kortfattet skrive litt om yoga og dens bakgrunn.

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61?q=opplæringsloven#KAPITTEL_2

§ 2-3 a.Fritak frå aktivitetar m.m. i opplæringa

Skolen skal vise respekt for elevane og foreldra sine religiøse og filosofiske overtydingar og sikre retten til likeverdig opplæring.

Elevar skal etter skriftleg melding frå foreldra få fritak frå dei delar av undervisninga ved den enkelte skolen som dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av ein annan religion eller tilslutning til eit anna livssyn, eller som dei på same grunnlag opplever som støytande eller krenkjande. Det er ikkje nødvendig å grunngi melding om fritak etter første punktum.

Det kan ikkje krevjast fritak frå opplæring om kunnskapsinnhaldet i dei ulike emna i læreplanen. Dersom skolen på eit slikt grunnlag ikkje godtek ei melding om fritak, må skolen behandle saka etter reglane om enkeltvedtak i forvaltningslova.

Skolen skal ved melding om fritak sjå til at fritaket blir gjennomført, og leggje til rette for tilpassa opplæring innanfor læreplanen.

Skoleeigaren skal årleg informere elevane og foreldra til elevar under 15 år om reglane for fritak og om innhaldet i opplæringa.

Elevar som har fylt 15 år, gir sjølv skriftleg melding som nemnt i andre ledd.

Så langt LOVDATA...

Synkretisme betyr religionsblanding. For kristne bekjennere betyr da å praktisere yoga også betyr å ha et forhold til hinduismen og derved blande hinduisme med kristendom. Så yoga er en viktig faktor i New age bevegelsen med alle dens fasetter. Når skolen legaliserer yoga så åpnes også døren til andre New age rariteter og aktiviteter som alterntiv.no tilbyr – les selv.

Jeg skal ikke gå inn på å informere om alle yogaformene på alternativmarkedet. Men nevner et par. For eksempel Latteryoga – hva er det?  Eller Kundaliniyoga da, det er yoga med tro på kundalinikraften eller slangekraften. Det fører videre til fullmånemeditasjon (?), mantramusikk m.m. Kundalini kronechakra er (som de lærer) er en energi som for de fleste er ubevisst, instinktiv og libidenal * (libidenal fra libido som betyr energien av livsinstinktene, også kalt Eros). Det er en kraft lokalisert nederst i ryggraden. Den blir forestilt enten som en gudinne Shakti, eller som en sovende slange tre og en halv gang omslynget korsbenet. Se northernlightyoga.no. Kundalini er symbolet på en sammenrullet slange eller kroppens livskraft.

Det er også pusteøvelser i yogautøvelsen og den forsøkes fremstilt som medisinsk (pust er viktig), men den tillegges ofte åndelig verdi.

Etter å ha lest i mange år om denne og parallelle praksiser finner jeg dette synonymt med okkultisme.

Fra Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon har jeg sakset følgende: Spiren til yoga (av sskr. ´anspenning, beslektet med åk) finnes også i Upanishadene (skrifter). Yoga kom til å betegne tallrike former for fordypelse, disiplin, askese og MEDITASJON: felles for dem var overbevisningen om at mennesket kn nå moksha (friheten innen hinduismen) ved egen kraft gjennom disiplinering av legemet og sansene, og i særdeleshet gjennom kontroll av alle mentale prosesser.

Tantrisme er også et yogabegrep. Karakteristisk for tantrismen er tanken om at  hele tilværelsen utgjør en guddommelig enhet, og at denne enheten kan oppnås av tilbederen gjennom yoga OG bruken av kraftfylte stavelser  og formler (mantraer) som er hentet fra tantraene.

Så langt leksikonet.

Bare dette jeg har sitert og skrevet her er grunn nok til å holde barna langt borte fra yoga-utøvelse i skolen og privat. Yoga er basert på religion og ikke medisin. La deg ikke lure.

søndag, juli 28, 2019

Den glemte pastortjenesten?

Den glemte pastortjenesten.
Å være pastor kan i noens øyne være synonymt med å være sjefen for en flokk. Men det er noe mye, mye mer. Det er å være omsorgs, forpleinings og forsyningssjef. Pastoren vandrer i fotsporene til den gode hyrde, han/hun legger ned sitt liv for saueflokken. Og så har jeg sakset litt:
«Pastoral kommer fra latinske pāstōrālis, igjen avledet fra greske pāstor = hyrde. Ordet går igjen i den kristne betegnelsen pastor som er den som gjeter menigheten».
Å være gjetergutt eller gjeterjente er den mest ansvarsfulle stillingen i Guds menighet. Vi er takknemlige for evangelistene, men de som tar hånd om barna på en slik måte at de følger Jesus resten av livet er muligens de som får størst lønn.
I gamle dager hadde vi søndagsskolebestyrer, nå har de blitt barnepastorer.
Så hadde vi ungdomslederen, nå er han ungdomspastor.
Før hadde vi dirigenten, nå har vi lovsangspastoren.
Vi har altså barnepastorer, ungdomspastorer, pastorer for voksne unge eller omvendt og selve førstepastoren da, men da finner vi ofte en andrepastor også. Og i noen tilfeller har også noen tittelen distriktspastor.
Og slik er det, i våre velsmurte menighetsmaskinerier må jo alle vite hvem som er hvem.
Eldrepastor da?
Når jeg søkte på ungdomspastor fikk jeg plenty med treff, når jeg søkte på eldrepastor ble det null. Har forøvrig aldri hørt om det selv heller.
Ungdomspastorer er ofte førstepastorens høyre hånd og hjelper ham til å ta hånd om ungdommen, de som sliter, vingler, vil gå med Gud, de som skal konfirmeres og de som har fått fast følge.
Men hvem tenker på de eldre, de gamle?
Det er ikke lett for gamle å søke råd fra sine barn, de som de har oppdratt. Det blir likesom noe feil da. Men alle behøver noen å åpne seg for. På samme måten kan de som er langt oppe i årene å ha en skulder å lene seg mot. Mange av de gamle har ikke alltid vært overvinnere i livet, men ingen tenker på det.
Vi må heller ikke glemme at det med overgrep eller mobbing bare er noen nymotens greier. Jeg vet (virkelig vet) at mange av de eldre og eldste har mange sår på sine sjeler, selv om de for omgivelsene fremstod så glade og sterke...
De opplevde også overgrep, voldtekter, incest, mobbing og forkastelse. Og så gikk de der stille ut og inn av våre lokaler med sine smerter.
Husker for mange år siden hvor jeg var engasjert som forbeder og sjelesørger på et arrangement ett sted.
Jeg fikk samtale med en eldre, pensjonert pastor. Så fortalte han sin historie, det handlet ikke om synd. Dette har jeg ikke fortalt noen før sa han. Først på sine gamle dager øynet han hjelp og fikk løftet vekk noen steiner....
Og noen tar med seg steinene i graven.
Og glem ikke du 40 åring som leser dette, like plutselig som du ble 40 blir du 80.
En annen side er at som oftest blir en alene. Ingen arm å ligge på, ingen godnattklem eller en pust å lytte til. Og ingen å prate med.
Og når kroppen sender ut foruroligende signaler, er det slutt snart? Ikke alle flagrer rundt med englevinger og lengter hjem til himmelen. Alle vil leve litt til.
Og så vil de ikke belaste forstanderen, mase på ham - han har jo såååå mye å gjøre!
Sertifikatet har gått ut, nå blir det hjemmesitting.
Ingen vennegjeng som kjører opp foran døra og tuter med bilhornet.
Da blir det Kanal 10 da, men vanskelig å prate med en kanal.
Menigheten er ingen klubb, forening eller interessegruppe. Den er en kropp med lemmer som har omsorg fir hverandre - om den er en kropp da.
Mulig jeg ikke har fulgt med i timen, men jeg har aldri hørt om noen menighet som har en eldrepastor. En person, gjerne en kvinne, med møterett til alle ledermøter og innsatt til tjeneste.
Det er lett å glemme de som er satt til siden. Virksomheten krever.
Det er ikke alltid godt å bli gammel som kristen, få det salige smilet og lengte hjem til Jesus. Å bli født kan ta timer, å dø kan ta mange år og uten bistand av jordmor.
När du går över floden går du ensam synger Pelle Karlsson. Ja, vi er ensomme helt til vi slår øynene opp og tar Jesu utstrakte hånd.

En liten fattig människa
du föddes av din mor
för att leva några korta dagar här.
Men snart är tiden mogen
och du lämnar denna jord.
Du går bort och kommer aldrig mer igen.

När du går över floden går du ensam.
När du går över floden lämnas allt.
Inga vänner följer dig,
rikedomen räknas ej.
När du går över floden lämnas allt.

De korta åren går så snabbt,
Snart lider det mot höst.
Men din stund på jorden ville du så väl.
Men vad hjälper det en människa
om hon vinner världen först
men ändå till sist förlorar sin själ.

När du går över floden går du ensam.
När du går över floden lämnas allt.
Inga vänner följer dig,
rikedomen räknas ej.
När du går över floden lämnas allt.

Guds menighet behøver eldrepastorer....

onsdag, mai 22, 2019

Bønnemøter eller stønnemøter?

Bønnemøter - over og ut eller fremover og opp?
Bønnens vesen.
Litt om min erfaring, eller rettere sagt mangel på det.
Som nykristen tenåring havnet jeg snart på menighetens bønnemøter. Disse ble avhold i bønnekjelleren. Der lå vi på kne og ba hver våre bønner - etter tur. Ofte ble det bare de enkeltes private ønsker og begjæringer som kom frem. Så gikk vi hjem...
Hørte ofte at vi skulle be mer, men lite om hvordan...
Selvfølgelig kan jeg ha gått glipp av en del, men ingen har noensinne  (i mine første tyve år som kristen) lært meg noe om bønn.
Det eneste jeg lærte var at en av lederne hadde fått klage på meg, jeg ba for mye slik at de andre ikke slapp til! Dette ble en klamp om foten for meg senere og gjorde meg tilbakeholde og usikker, men korrigeringen var kanskje på sin plass?
Dette var faktisk det eneste jeg lærte om bønn i denne sammenhengen...
Nå er jeg glad for at jeg har fått friheten tilbake!
I løpet av noen dager kommer jeg til å skrive om mine erfaringer fra bønnemøter, litt av hvert og mye og lære.
Jeg er fremdeles en læregutt ...

tirsdag, mai 21, 2019

En drøm om bønn


En drøm om bønn.

All bønn betyr noe, så er det sagt.

Jeg hadde en drøm i natt, den tok meg virkelig og jeg vil dele noen tanker om innholdet. Vil også unngå å bruke skriftsteder for å «bevis» noe som helst, jeg bare deler det jeg så og tankene jeg fikk omkring det. Denne drømmen var annerledes…
Menigheten er en festning bak murer, ingen går inn og ingen går ut. Men om livet fortsetter som «vanlig» vil det etter hver bli ganske stille i gatene.

Da så jeg i drømmen kvartaler, arealer som Guds menighet skulle innta. Jeg så spesifikke, kvadratiske områder. Der levde mennesker sitt eget liv uten noen innflytelse fra oss bak murene.

Så gikk vi ut med vår bønn, til et bestemt område, og vi omringet dette området med våre bønner. Vi ba i menigheten, hjemme og vi gikk i gatene der og ba. Inntil ting begynte å skje. Vi ba så folks hjerter ble berørt og vi ba slik at ondskapens åndehær i dette området ble nedkjempet. Så kom de, menneskene, én etter en inn i Guds rike. Men her gjelder det bare tro og utholdenhet. Det behøves bønn i uker, måneder og kanskje flere år, men bønnen var alltid målrettet. Menighetens medlemmer og bønnekrigere støttet hverandre i denne kampen med profetiske ord og de løftet hverandres hender på samme måten som Aron og Hur løftet Mose´hender når kampen var på det hardeste.
Menighetens bønn er som når Israel inntok Jeriko under ledelse av Josva, vi behøver mange slike bønneledere. Kriger behøver generaler!
Jeg ser det ennå, hvordan Guds menighet(er) inntar hver sine områder. Det nytter ikke bare å be om vekkelse, det må konkretiseres. Lovprisningen og takken kommer samtidig med innhøstningen.

Så langt denne drømmen …

Så fra en annen side. For mange år siden, på 60 tallet en gang ble det avholdt en karismatisk samling i Metodistkirken i Fredrikstad. Temaet var bl.a. informasjon fra noen som hadde vært i Amerika og overvært Kathryn Kuhlmans møter og fortalte fra dette. I tillegg delte én av disse deltagerne et vitnesbyrd om en menighet han hadde vært innom. Denne menighetens bønneliv var målrettet og konkret. Der ba de for familie etter familie, én av gangen. Når én familie ble frelst begynte de og be for den neste og opplevde derved en kontinuerlig innhøstning.

En venn av meg som nå er i himmelen hadde noe tilsvarende å fortelle. Han hadde familie, men var alkoholiker og avhengig av flaska. Men den lokale pastoren (Deila) begynte å be for denne mannen som til slutt ble frelst. Men bønn berører ikke bare Guds hjerte, den berører også de vi ber for og ondskapens makter som holder dem fanget. «Jeg kjente det på meg hver gang Deila ba for meg» sa denne mannen.
Nå skal vi be så folk kjenner det!
Alle Guds barn ber. I menighetssammenheng ber vi fram det som ledelsen bestemmer, og vi ber inntil det skjer. Da blir vi hærer som alltid går framover og inntar nytt land.

torsdag, april 25, 2019

IS - mødrene og barna...

Hvorfor jeg er usikker på om det er riktig å la IS-kvinner med barn få vende hjem.
Alle handlinger begynner med ideér. Nazismen lever videre selv om Hitler er død. Selv om det er ytringsfrihet betyr ikke det at det derved er frihet til å ytre alt hvor som helst og når som helst. Om noen roper brann i et overfylt teater er dette for eksempel noe som ikke faller inn under ytringsfriheten.
På samme måten faller ytinger som radikaliserer under samme dom.

IS barna og tyskerbarna.
Ingen kan noe for at de er født. Likevel fikk tyskerbarna gjennomgå etter 2. verdenskrig. Disse barna var frukten av romanser mellom norske jenter og tyske soldater. De fleste av disse jentene hadde nok ikke nazisympatier.
Jeg hadde selv ei jente som lekekamerat i barndommen som hadde en tysk far. Heldigvis hørte jeg ikke noe om dette da.
Foreldre overfører sine verdier til sine barn, både på godt og ondt. Tenker i den forbindelse på IS barna. Forskjellen på de norske jentene som ble forelsket i tyskere og norskmuslimske jenter som reiste til IS-områder er etter mitt syn vesentlig forskjellig. Sistnevntes hjertesak var jo å være med på å opprette et muslimsk kalifat. Heldigvis lyktes ikke dette, men lever drømmen videre i disse kvinnehjertene?
Vet disse mødrene om alle henrettelsene, torturen og vilkårlige drap? Det er etter min oppfatning store muligheter for det.
Det er etter mitt syn ikke feil å ta foreldreløse IS-barn hjem til Norge. Jeg har litt større problem med å ta hjem barna sammen mødrene.
Er litt bekymret for at disse IS-enkene nødvendigvis ikke har bytter ideologi selv om slaget er tapt.
Om vi tar et tankeeksperiment og tenker oss at kalifatet hadde levd i beste velgående og så hadde spurt disse mødrene om deres oppfatning om IS og deres avskyelige praksis - hva hadde svarene da blitt?
Tenk om Norge tar tilbake disse dobbelt forsmådde kvinnene, hva ville de da fortelle barna? Pappa døde for Islam, han var en martyr, en helt. Pappas drøm skal leve videre i deg osv.
Slik jeg ser det må vi alle ta ansvar for egne valg og handlinger. Som det står skrevet: «fedrene åt sure druer og barnas tenner ble såre».
Barna høster alltid frukten av foreldrenes valg. Vi må heller ikke blande kjærlighet med snillisme. Vi må ikke bli gode mot det onde.
I Norge har vi religionsfrihet, det er det ikke i deler av den muslimske verden. Og selv om det skulle være på papiret er det i virkeligheten livsfarlig for en muslim å konvertere, det sørger omgivelsene for.
Vi har gjennom mange år sett teveprogrammer der mennesker søker sitt opphav, deres liv og verdier. Tore på sporet og i disse dager programmet Sporløst er eksempler på hvorfor dette er så viktig for så mange. Det samme vil nok IS-barna gjøre også. Tenker i den forbindelse på våre gode norske muslimske medborgere som vil få overbrakt tankegods fra disse barna når de vokser opp. Disse avdøde fedrene vil nok ha heltestatus i disse barnas øyne, det vil jo være helt normalt.
Derfor er jeg nok enig med Ernas beslutning i denne saken. Hun vil bare ta hjem til Norge disse foreldreløse barna.
Godhet er ikke å være snill mot ondskap.
Det er ikke klokskap å ta hjem til Norge personer som det er stor mulighet for at vil radikalisere norske muslimer...
Og slutter med spørsmålene: Er det riktig i barmhjertighetens navn å ta hjem til Norge disse IS-mødrene med barna for derved etter hvert å muliggjøre radikalisering av vanlige muslimske ungdommer og jeg har sett lite til hva den muslimske befolkningen mener om dette...

torsdag, mars 07, 2019

Danielle Strickland og noen pinsevennledere...


Danielle Strickland og pinsevennLEDerne.

Jeg lærte på en bibelskole at når man ble kontaktet av hjelpsøkende mennesker med plager i sinnet på den ene og andre måten, så skulle man spørre om de tidligere hadde involvert seg i den okkulte verden med alternativ medisin, krystaller, akupunktur, yoga og alt det der, oftest  lå hunden begravet i nettopp dette.

Hvordan dette ble praktiert er ikke tema her, men at okkultisme, som yoga går under, var en medvirkende årsak til problemene skal ikke stikkes under stolen.

At Danielle Strickland mener å mestrer sitt eget liv vil jeg ikke sette i tvil. Men at hun forstår seg på sjelesorg og befrielse er mer tvilsomt,  slik jeg ser det. Nyfrelste (og gammelfrelste for den saks skyld) har ofte et spinkelt åndelig og bibelske fundament å stå på. Danielle Strickland påberoper seg Den Hellige Ånd som veileder, men mange trenger faktisk også mennesker rundt seg som veiledere.

Den Hellige Ånd leder oss ikke inn i mørkets rike.

På spørsmål i et intervju fra Korsets Seier utbryter hun: - Hva er vi så redde for? – Vi kristne må være mer åpne og nysgjerrige! Jeg skjønner, fortsetter hun, at mange kristne er redde for å bli ført bak lyset, men vi har Den Hellige Ånd. Han lærer oss. VI trenger aldri å være redd for å bli ført bak lyset, så lenge vi er tett på Den Hellige Ånd -.

Yogatimer.

Og Strickland forteller at det også har vært tilfeller hvor hun har gått på yogatime, for deretter å ha forlatt timen fordi det opplevdes feil. –

Og så sier dama at hun også har gått på yogatimer hvor det opplevdes feil og andre der det oppleves riktig.

(hun går altså på yogatimer, hva har hun i bagasjen?)

Her burde lampene blinke for de norske pinselederne.

1.     Hun går på yogatimer, finner hun Jesus der? Når hun er godtatt av pinsebevegelsen kan hun da også selvfølgelig ta med seg en hel menighet til yogatimer, eller ta med en guru på bønnemøte.

2.     Å legalisere hedenskap i kraft av sin åndelighet og å bruke Den Hellige Ånd som garantist for sin synkretisme er jo gudsbespottelse.

De fleste kristne forstår (håper jeg) at man ikke skal blande yoga, meditasjon og annet fra den okkulte verden inn i kristen bønn!

Danielle Strickland forstår ikke det! Derimot åpner hun døra for en allmenn kristen yogapraksis.

Fristelse er å gjøre noe, ta imot noe eller godta noe som i stunden synes å smake eller være et supplement til noe for å gjøre noen en har bedre. Det er ikke så farlig for de andre gjør det også sier vår felles samvittighet. Kan pastorn´ så kan jeg.

Fristelse er eller kan være å bli lokket til å gå en annen vei enn det Gud har sagt. Det er å si ja, eller gå den «lettere» vei selv om hjertet sier nei, fordi lederne godtar det.

Danielle Strickland har lagt ut en gedigen fristelse – pinsevenner på vei til yogatime!

Paulus advarer mot å komme i kontakt med demoner eller onde ånder. Og det er noe av dette mitt lille inserat handler om. Bibelen taler om flere former for synder. Det skrives om den «generelle» synd som kan være et utslag av en skrøpelighet, for eksempel vrede, dårlige holdninger, hva munnen sier m.m. Så det litt mer spesielle og heldigvis ikke så vanlig, men som likevel hender – når noen kryper opp i feil seng – altså å synde mot sitt eget legeme (som er Kristi legeme) ved å bedrive hor eller utukt. Og så har vi dette med å forholde seg til andre åndsmakter.

Demoner eller onde ånder har faktisk tilgang til mennesker når visse betingelser er til stede. Når for eksempel kristne menn begynner å lese porno så åpner de samtidig for dører inn i sin sjel som igjen gir demonene adgang. I slike tilfeller hjelper det ikke bare med bekjennelse og omvendelse, men ondskapen må faktisk kastes ut.

    Demonene skrek når de kom i nærheten av Jesus og de gjør det samme når de kommer i nærheten av brennende og Åndsfylte kristne. Demoner er en virkelighet, også i det 21 århundre.

«Nei, men at det de ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at dere skal komme i samfunn med de onde ånder.» 1. Kor. 10:20.

«Men se til at ikke denne deres frihet blir til anstøt for de skrøpelige! For dersom noen ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset vil da ikke samvittigheten hos ham som er skrøpelig, få dristighet til å ete avgudsofferet da går jo den skrøpelige fortapt for din kunnskaps skyld, den bror for hvem Kristus er død! Men når dere således synder mot deres brødre og sårer deres skrøpelige samvittighet, da synder dere mot Kristus.» 1.Kor. 8:9-11. (avgudshuset – tenk new age)

Paulus skriver altså her at det er mulig selv for kristne å komme i kontakt med eller bli plaget av onde ånder.

Ofte er de nyfrelste uvitende om den åndelige verden og er derved mest utsatt. Kloke kristne avholder seg fra ting de selv takler når de vet det fører til fristelser og fall for andre. For eksempel å avholde seg fra vin for ikke å belaste tørrlagte alkoholikere.

 Paulus bruker avgudsoffer som eksempel, men det kan også overføres til mye annet. Og vi vet at vi kristne blir iakttatt og fulgt med øynene av andre, spesielt de nyfrelste som ser på de gamle «helgenene» (oss andre) som forbilder. De gjør det de ser vi gjør.

For det jeg gjør kan de små barna mine gjøre også. Man legger ikke fyrstikkesken foran en tre-åring når denne har sett hvordan mor og ar tente lyset. Men når enkelte forkynnere og kristenledere ikke forstår dette prinsippet blir det blodig alvor.


Vi må først og fremst tenke på de som kommer ut av New Age, yoga, ny-åndelighet og alternativ medisin.

Av og til hører vi vitnesbyrd fra enkeltmennesker som har blitt frelst og kommet ut av den okkulte verden. Det er gripende, men også alvorlige og skremmende opplevelser de kan fortelle om. Den frihet og selvrealisering de håpet på ble for noen til plager og mareritt, onde opplevelser og depressive tanker. De kom inn i dette onde gjennom yoga, meditasjon og annen okkult praksis.

Men en dag blir de satt av fri av Jesus for han var kommet for å befri alle som var undertrykt av satan. Men om noe henger igjen nødvendig blir forbønn og befrielse verktøyet til å lukke døra til den mørke og okkulte verden.

Om jeg skal dra dette videre så vil jeg ta et eksempel. Det kommer et menneske inn i en menighet og tar imot Jesus som sin personlige frelser. Dette er vel og bra, men det forholder seg slik at denne personen tidligere har drevet med yoga og meditasjon etter New Age-prinsippene – gitt seg i den åndelige verden. Eller kanskje også for eksempel sjamanisme og astralreiser, egentlig samme slekt samme yoga. Og vi vet jo at det er to riker, satans og mørkets rike og Jesus og Guds rike. Om denne personen gjennom denne praksisen har kommet i forbindelse med fremmede åndsmakter behøves rett og slett forbønn eller befrielse. Befrielse er en herlig sak, hvem vil ikke bli kvitt unødige byrder eller plager?

Om vi drar tanken videre og et forsamlingsmedlem forteller denne nyfrelste at «jeg praktiserer kristenyoga eller holy yoga som noen kaller det, og det er en bra måte å be på», da er det snublende nær å tenke på hva som hender med denne nyfrelste. Plutselig dukker den gamle verden opp i den nyfrelstes bevissthet og hva banker på døren da? Det blir som å servere vin til en nyfrelst alkoholiker…

Og når Danielle Strickland sier at hun fremdeles oppsøker slike yogasentrer?

Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær i himmelrommet sier vår bibel. Hva skjer så med vår nyfrelste venn når den gamle verdenen lukker opp sine porter igjen?

«Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennom tørre steder og søker hvile, og når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg fór ut av. 25 Og når den kommer dit, finner den det feiet og pyntet. Så går den bort og tar med seg syv andre ånder, verre enn den selv, og de går inn og bor der, og det siste blir verre med det menneske enn det første.» Luk- 11:24-26.

Med andre ord så kan ikke den åndelige verden ignoreres, i hvert fall ikke for kristenledere og forkynnere.

Når Danielle Strickland og pinseledere godkjenner og forsvarer denne praksisen forteller det meg om inkompetanse, til tross for en strålende kristen CV.

Håper noen besinner seg – hvor er kristenhøvdingene!








torsdag, januar 10, 2019

Det profetiske 2019

Nytt år og nye grep...
Om å gjøre å høre. 
Når jeg var guttunge husker jeg min mor vasket tøyet med vaskebrett. Det var slitsomt å vaske for syv personer. Men en dag dukket det opp en vaskemaskin av typen Evalet. Det var spennende for en guttunge å se på tøyet som gikk rundt og rundt i vannet, for mamma var det nesten himmelen.
I den forbindelse husker jeg en tegning av en kone med denne nyervervelsen, hun vasket ja, på samme måten som før, med vaskebrettet godt plantet oppi vaskemaskinen.
Ny stil og samme slit, dama forstod ikke vitsen med fornyelsen.
Det er noe som heter å ta nye grep.
Jeg har faktisk tatt spilletimer på flere instrumenter. Violin, piano, orgel og gitar. Det gjennomgående i alt dette var fingersetningen. Orgel og piano hadde hver sin helt spesielle måte å fremføre musikken på. Men om jeg gjorde som jeg alltid hadde gjort ble det ingen musikalsk fremgang. Å lære er også å utvikle nye vaner.
Ofte er det lett å høre hvem som er selvlærte...
Hvem vil hele livet lese ABC til førerprøven uten noen gang å sette seg bak et ratt?
Jeg kan sitte et helt liv under de beste bibellærere uten at det gir meg et fnugg av forandring i mitt liv. Og ved å snu et skriftsted på hodet kan det bli slik;

«som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.»
‭‭2 Timoteus‬ ‭3:7‬

For mange år siden var Ludvig Karlsen på besøk i en menighet. Jeg husker veldig godt hans profeti og hvor han stod når han profeterte. Budskapet var; "om ett år har dere vekkelse!" Vekkelsen kom aldri, vi trodde egentlig ikke på det, det var bare et hyggelig innslag i møtet.
Når man tror noe skal komme, da forbereder man seg. Men de fleste profetier blir nok glemt...
Husker for mange år siden det ble profetert om en ungdomsvekkelse i Østfold. Har ikke sett noen vekkelse og de som var ungdommer den gangen er nå besteforeldre.
Likevel tror jeg at profetien var ekte, det var bare det at vi som hørte den var så uforbederlig religiøse - altså pinsekarismatisk religiøse. Vantro på et høyere plan?
Hvordan skal så profetord behandles? Jo, slik som det beskrives i Daniels bok.
Les dette og tenk etter;
«i det første året av hans regjering gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de årene som Herren hadde talt om til profeten Jeremia - at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner. Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske. Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: Å Herre! Du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud! Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet.»
‭‭Daniel‬ ‭9:2-6‬ 
Når Gud taler så er det ofte for at vi skal forandre på noe, måten å leve på, hva vi vet om osv. Dersom vi tror på profeten og den profetiske tale må vi lytte og lyde. Om vi ikke tror på det bør vi kaste ut profeten. Profeti et ikke pinsekarismatisk underholdning, som vi ofte sier; dette var sterkt.
Når vi hører må vi handle, pastorer på vegne av menigheten og jeg på vegne av meg selv - lytte og lyde. Og selvfølgelig skal alt profetisk prøves.

«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭13:2-3‬ 
«La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det.»
‭‭1 Korinter‬ ‭14:29‬ ‭
Å prøve betyr ikke bare å sjekke sannhetsgehaltet, men også hvordan vi skal forholde oss til profetien. Den profetiske uttalelsen til Barnabas og Paulus ble også prøvd og resulterte i at de pakket koffertene.
Må bare bekjenne at det jeg har hørt av profetier i de årene jeg har levd sjelden har ført til noen radikal forandring, selvfølgelig har enkeltmennesker fått stadfestet kall de har båret på.
Og til slutt, nå litt inn i det nye året. Hva har Gud gitt deg og meg personlig? Hva har enkeltmenigheter fått fra Herren?
Overhørte en preken av en kjent menighetsleder i en ikke ukjent menighet litt sør for oss. Han nevnte i forbindelse med åpningen av et nytt kirkebygg at de hadde skrevet ned profetien som kom for detter å be ut det profetiske ordet.
Eksempel til etterfølgelse?
Ny vaskemaskin og nye grep...

fredag, desember 14, 2018

Pastoral mislykkethet, eller?


Skyt ikke pianisten, han gjør så godt han kan stod det på et skilt i en bar i gamle Texas.

De mislykkede og de vellykkede. I bibelsk forstand kan bare vellykkethet defineres som trofasthet mer enn resultater. Om dette har jeg nedtegnet noen tanker…
I Guds rike regnes det på andre måter enn i dette jordiske. Her er vellykkethet for eksempel å tjene mer enn andre, prestere mer enn andre og å ha kontroll på alt en gjør. Økonomisk suksess er ofte synonymt med vellykkethet, men samtidig kan den vellykkede ha et dysfunksjonelt privat- og familieliv. Bak gardinene leves en helt annen verden…

Og i Guds rike er det andre verdier som teller – trofasthet er et nøkkelord. Når kan en pastor beskrives som vellykket og på den andre siden – hva er å være mislykket? Det er i alle fall godt at Gud ikke dømmer etter resultater!
«Hans herre sa til ham: Vel, du gode og tro tjener! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede!» Mat. 25:23

Intet menneske kan i egen kraft fremkalle menighetsvekst. Paulus sier det slik;
«Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst;» 1. Kor. 3:6 og han fortsetter; «Hva er så vår ros? Den er utelukket!» Rom. 3:6.

Et annet viktig ord i denne forbindelsen er tålmodighet. Eller som bibelen sier- være tro inntil døden. «Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.» Luk 8:15.

Men å være tålmodig når alt går imot er ikke lett. Når mennesker svikter, forråder og kanskje motarbeider kan det for pastoren være snublende nær å gi opp, kapitulere og legge ned.
For det er ikke alltid at alle i menigheten er «on line» med pastoren, mange har nok slitt med en eller annen Diotrefes og etter hvert gitt opp.

 «Jeg har skrevet noe til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblandt dem, tar ikke imot oss. Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten.» 3. Joh. v/9.

Her beskriver Bibelen skikkelige problemer, men heldigvis kommer autoriteten Johannes inn for å rydde opp i kontroverset. Men som regel må pastorer leve med problemer ute av stand til å hjelpe seg selv. Og vi vet at alle konflikter er ødeleggende – i generasjoner. For eksempel den ikke ukjente striden mellom redaktøren eldste Sven Lidman og pastoren Lewi Pethrus i Filadefiakyrkan i Stockholm. Det kan fortelles at på menighetsmøtene sang Lidmanfløyen og Pethrusfløyen hver sin sang samtidig. Ikke eksempel til etterfølgelse.

Om dette sakset jeg følgende fra svenske Dagen; «Den 23 januari 1948 läste Sven Lidman upp ett aktstycke i Filadelfias äldstekår i Stockholm som kom at skaka om församlingen och bli startskottet till den svåraste strid som utspelats inom pingströrelsen. Det var hans avskedsansökan efter 26 år som redaktör för tidningen Evangelii Härold och förkunnare och den var fyld av anklagelser mot Lewi Pethrus. Flere av deltagarna trodde att han var blivit galen. Fem dagar senare kunde hela Sverige läsa hans attack mot sin förestandare i en stor uppslagen artikel i Afonbladet.»

Det jeg refererer ovenfor var selvfølgelig stygge greier, men lignende har nok forekommet i større eller mindre grad i kirkehistorien. Og i kjølvannet av slike hendelser flyter «likene» av mange fine menighetsledere, de gir opp og drukner. Jeg var nok ikke egnet…

Man skal ikke på noen måte gå til angrep på sine ledere, på den andre siden skal heller ikke alt forties. Paulus refset for eksempel Peter åpenlyst. Og er det saker som ikke er bra er det nødvendig å gjøre noe med det – men på en seriøs måte. Ta ikke imot en klage mot en eldste uten etter to eller tre vitners ord sier Bibelen – det er med andre ord åpning for å rydde opp!

Guds menighet skal kunne klare å rydde opp i egne saker, men da må det finnes verktøy for dette.
«finnes det da ikke nogen vis mann iblant eder, ikke en eneste én, som kan skille tretten for sin bror?» 1. Kor. 6:3. Om vi ikke akkurat innsetter biskoper og overordnede tilsynsråd burde hver menighet han en mentormenighet med rett til å gå inn oppfordret eller uoppfordret om det skulle bli knuter på tråden.

Men dette er jo ikke mitt tema, temaet er egentlig hva er mislykket og hva er vellykket i menighetslederperspektivet.

Hvem var mislykket?
Var John Osteen det når han fikk beskjed om å slutte som pastor fordi han forkynte helbredelse?
Var Paulus det når han sa; alle forlot meg?
Var Jesus det når han sa; vil også dere gå bort?

Om jeg skal definere det å være mislykket så er det vel det å bøye av fra sannheten for å vinne folkets gunst, slik som kong Saul gjorde;  «Da sa Saul til Samuel:….for jeg var redd folket og gav efter for dem.» 1. Sam. 15;24. Menneskefrykt fører i snare sier bibelen. Men så har vi eksempler på de som har stått for sin overbevisning og av den grunn har vært tvunget til å gi opp sin tjeneste for øyeblikket – slik som John Osteen måtte gjøre. Å stride for sannheten betyr nødvendigvis å stride mot mennesker. Det kan også bety å overgi seg selv og saken til sin trofaste skaper.

Hva er da det å være mislykket og det og være vellykket? Etter min mening måles ikke pastoralt vellykkethet etter menighetsvekst og et velsmurt menighets-apparat. Ei heller etter fine prekener. Vellykkethet er trofasthet mot kallet.

Å være mislykket er rett og slett å følge egne ideer, for i Guds rike er lydighet nøkkelen…
Det gjelder å ha tyngde i livet; «Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene!» Ordspr. 16:2. Det er bare de med tyngde som står i stormen, agnene blåser bort. Kompromiss og menneskefrykt fører i snare;  «Veid er du på vektskål og funnet for lett.» 2 Dan. 5:27.

Målet er å stå etter å ha overvunnet alt, det gjør bare de med åndelig tyngde, de som har underlagt seg ordet!
Og glem ikke at det som synes stort i menneskers øyne kan være en vederstyggelighet for Gud…
Men Herren sa «jeg ser ikke på hva mennesket ser på, for mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet.»

Og derfor: «Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.»