(U)lykkepromillen!

Lykkepromillen!

Det berømte utsagnet om at det ikke går an å være «litt» gravid gjelder også vårt forhold til alkohol. Å være måteholdsdrikke kan jo sammenlignes med å være litt gravid – altså enten eller. Det raser jo en debatt i disse dager, og nåde den som rører ved vinglasset til en kristen måteholdsdrikker. Det er som å ta kjøttbeinet fra en fremmed hund.

Men dette her er jo veldig enkelt da, i hvert fall for totalavholdsfolket, for det er bare to grupper og jeg begynner med de «tørre» og triste, de som lik Timoteus bare drikker vann:

Gruppe A – De som har valgt totalavhold som livsstil.

«Drikk ikke lenger bare vann, men bruk også litt vin for magen og fordi du så ofte er syk.» 1. Tim. 5:23

Dette er enkelt å forholde seg til, Timoteus var en notorisk vanndrikker, men sikkert på grunn av datidens vannkvalitet måtte Paulus be Timoteus om å vise litt måtehold i vanndrikkingen sin, det gikk ut over helsen. I Norge i dag er det ikke lenger farlig å bare drikke vann….

Gruppe B – Lykkepromilledrikkere, ja hvorfor drikker man egentlig?

I Adresseavisen klippet jeg følgende overskrift – Studentene skal finne den «perfekte promillen!» og videre står det:  Urovekkende mange studenter har farlige drikkevaner. Tirsdag lærte studentfadderne hvordan de skal finne sin lykkepromille.
- Lykkepromillen ligger på mellom 0,5 og 1 i promille. Da føler du deg på topp. Du mister noen hemninger, men ikke kontrollen, sier Christine Holm Berntzen, prosjektleder for rusforebyggende arbeid i Studentsamskipnaden (Sit). Behøver kristne også en slik mentor, en ny tjenestegave?

Men nå har vi heldigvis alkometeret da -  bibel, sangbok og alkometeret. For måtehold må jo observeres og dokumenteres!

«Se ikke på vinen, hvor rød den er, hvordan den funkler i begeret, og hvor lett den renner ned. Til sist biter den som en slange, den hugger som en orm.» Ords. 23:31-32

Men her begynner problemet. Alkoholen forbrennes i forhold til brukerens vekt. Altså for kristne «måteholdsdrikkere» blir det viktig å vite hvor mye man kan drikke i forhold til det man veier. Og skal man drikke til man blir bitte, bitte lite grann beruset, litt beruset, passe beruset eller litt glad. Hvem kan måle det det. Hvor går grensen mellom det å bli glad og det å bli drukken for eksempel? Og når man er «litt glad» er som oftest blikket litt sløvet – for å sitere Harald Heide-Steen – man kan ikke se den grense under vann – og jeg legger til, man kan heller ikke se den grense under vin!
Jeg vet jeg sårer noen med å skrive dette, men hensikten er å bringe noen til ettertanke!

Monster?

Monster?

Hva er en overgriper og hva er et monster?  Og er ordet «monster» for svakt – jeg påstår ingen ting, men lurer fælt på hva som er riktig. Lukke øynene kanskje?

Sylvi Listhaug er som vanlig i «klemma» nå, denne gangen gjelder det den påståtte stigmatiseringen av overgripere ved å kalle disse for monstre. Men hva er da et monster? Det er jo en kjent sak at kun bare ett overgrep har en livstidsødeleggende virkning på barn – og selvsagt også på voksne som har opplevd å bli voldtatt. Men når det gjentar seg år etter år? Er da ordet monster sterkt nok – og om det ikke er det – hva er da et sterkere ord. Sadist kanskje, vi vet at sadistene nyter utførelsen av sin gjerning..

Så vidt jeg husker brukte Listhaug ordet i forbindelse med at en TV-kanal presenterte nyheten om at dømte overgripere dro til Thailand for å fortsette sin praksis og skaffe seg mere «kos». Om hun hadde vært litt klokere her så hadde hun selvfølgelig holdt dette med økt etterforskning for seg selv, nå etter hennes kunngjøring går jo overgriperne i skjul.

Det er selvfølgelig lett å være klok og forståelsesfull på andres vegne, men hva ville de kloke debattantene sagt seg imellom om de skulle opplev å komme over en voldtektssituasjon der eget barn – gutt eller jente blir misbrukt? Hvilket ord ville de ha betegnet overgriperen med? Uansett hva som ligger i ordet monster så er det vel dette overgrepsofferet opplever – et monster stikker noe inn i meg og det gjør vondt!

Å henge seg opp i et enkeltord kan i ytterste konsekvens hindre det som Listhaug nå har bestemt seg for – å så langt som mulig å beskytte de minste. For debatten blir da om det ene ordet og ikke hva saken gjelder – overgrepsofrene.

Selvfølgelig er det helt feil å stigmatisere enkeltgrupper, men i ett tilfelle er dette etter min mening riktig – de som med vilje skader små barn for å tilfredsstille egne lyster.

Hvorfor kan ikke noen i hvert fall én gang stoppe den overdrevne norske selvgodheten her i landet og i stedet støtte Listhaug i denne ene saken? De fleste, unntatt visse journalister, forstod selvfølgelig hva Sylvi Listhaug mente – og hun brukte etter min mening ordet med rette.

Om vi nå trekker en linje fra VG utklippets (se nedenfor) beskrivelse av en blodig voldtekt av et spebarn i Sør-Afrika og til en far som «bare» berører, hvor på denne streken går vi over fra MONSTER til «bare» overgriper?

Jeg kikket i en synonymordbok etter ordet monster og fant lignende ord som: Sadist, Terror, Vampyr, Djevel og Uhyrlighet m.m.

Og til slutt – om vi ikke klarer å utrydde disse «monstrene» så kan vi muligens hindre noen fra å utføre overgrep ved å kalle en spade en spade.

1.     Overgriper eller monster?

     Fra VG for en tid tilbake:
De to mannfolkene voldtok den fem måneder gamle jenta - trolig fordi de tror at det vil helbrede dem for HIV/AIDS.

Sør-Afrika er i sjokk og raseri etter en serie med voldtekter av småbarn. Den fem måneder gamle jenta er det siste og aller yngste offeret. Hun ble etterlatt i en blodpøl, men overlever etter alt å dømme overgrepet. De mistenkte, en 17-åring og en 24-åring, er bare to av utrolig mange sørafrikanere som lever i den tro at de kan bli kurert for/bli immune mot HIV/AIDS hvis de har sex med en jomfru.

2.     Overgriper eller monster?
      Fra forskning.no klippet jeg følgende:
Natten før hun skal begynne på skolen blir «Cecilie» voldtatt av moren sin. Voldtekten, som blir utført med skaftet på en hammer, skal bli starten på et årelangt mareritt av seksuelt misbruk for den lille jenta. Med mor som hallik og ivrig tilskuer, blir Cecilie solgt til voksne menn, som voldtar og misbruker henne, iblant i flokk. «Hun gjorde det for å tjene penger på meg og hun hatet meg fordi jeg var motbydelig», sier Cecilie som voksen. Hun tror også moren hadde seksuell glede av å se henne lide.

3.     Overgriper eller monster?
      Fra New York Inner City husker jeg følgende beretning:
Det var en person fra en organisasjon som hjelper utsatte og foreldreløse barn i nevnte by som fortalte dette. En kveld de var ute på oppdrag gikk de innom et lugubert sted/bordell. Dette var etter hva som ble fortalt en ganske farlig plass å befinne seg på for uvedkommende. Mens de var der kom en mann inn sammen med ei lita jente og de gikk inn på et rom. Like etter hørte de fortvilede skrik fra jenta, hva opplevde hun? Det skar i våre hjerter, men vi var hjelpeløse ble det fortalt, hadde vi gjort noe hadde vi blitt drept!

Dette var brutal lesning og det skjer hele tiden – vi an i hvert fall gjøre noe for noen. Det jeg er mest redd for er disse forståsegpåerne som på liv og død skal forstå overgriperne og glemmer ofrene – for ofte blir det slik…

Aisha - en voldtekt?

Historien om Aisha

Her kommer noen linjer fra Halvor Tjønns bok:«Abu Bakr giftet Aisha bort bort til Mohammed da hun var seks år gammel,» skriver al-Tabari.
«Muhammed giftet seg med Aisha i Mekka da hun var et barn på syv år og fullbyrdet ekteskapet med henne da hun var ni eller ti,» skriver Ibn Hisham.

I beretningen, som er hentet fra al-Tabaris verk, beskriver Ashia hvordan hun satt og lekte på en huske da Muhammed dukket opp, Deretter ble hun ført inn i et rom der Muhammed,  som da var anslagsvis 54 år gammel, hadde seksuelt samkvem med henne:

-        Allahs budbringer kom til vårt hus. Min mor kom til meg mens jeg ble dyttet i en huske mellom to greiner. Barnepiken Jumaymah vasket fjeset mitt med vann og begynte å leie meg bakover. Da jeg var ved døren, stanet hun slik at jeg kunne hente inn pusten min. Jeg ble da brakt inn mens Allahs budbringer satt på en seng i vårt hus. Min mor fikk meg til å sitte på hans fang og sa til meg at de som satt rundt var mine slektninger, og at Allah måtte velsigne dem med meg og jeg med dem. Deretter reiste folk seg og forlot rommet. Allahs budbringer fullbyrdet ekteskapet med meg i mitt hjem da jeg var ni år gammel. Verken noen kamel eller sau ble slaktet for min skyld. –

Muhammeds giftermål med Aisha har naturligvis utløst store kontroverser og diskusjoner, ikke mist de siste tiår. Denne debatten har bølget fram og tilbake og slutter neppe med det første. Her rekker det at saken belyses ved framlegging av tekstene i den muslimske litteraturen som forteller om det som faktisk skjedde, hvorav den viktigste teksten er gjengitt ovenfor. Så langt Halvor Tjønn.                 Tekstene her er fra sidene 404-405 i kapitlet Muhameds kvinner.

Boken heter: Muhammed – slik samtiden så ham.

Fri sex gir angst?

UNGDOMSANGST OG FRI SEX - NOEN SAMMENHENG?
Les artikkelen nøye - og tenk.
Om visse temaer som fremføres i vår tvangslisenskanal NRK  er det tydeligvis offentlig taushetsplikt, for eksempel når NRK driver med sin markedsføring av umoral som Trekant m.m. Men noen tar bladet fra munnen, som for eksempel Anki Gerhardsen i Aftenposten i dag 18.1. Det har jo vært mye fokusering på dette med angst og depresjon i forskjellige media. Hun antyder faktisk at det er sammenheng mellom angst og fri sex. Men dette har jo mange sikkert tenkt på lenge, men hvem kan stå seg mot NRKs gigantiske sexpropagandamaskin? Må det til en #meetoo kampanje her, at alle de som føler seg presset av statskanalens "frigjøringspropaganda" kan stå fram og si ifra at jeg ønsker ikke å leve som NRK lærer. Så nå må vel noen penneføre personer stå fram og "propagandere" at den eneste plassen for seksuelt samliv er innenfor ekteskapet mellom mann og kvinne og at det er helt normalt (for kristne) å vente....
(her på Facebook er jo jeg den gamle gubben lik lusa som hoster i lovotten!)
Ingen har rett til å dirigere menneskers privatliv, folk får leve som de vil, men det er vel ikke feil å fremme gode holdninger? Og så er dette som skrives nedenfor ikke noe bevis på angstens årsak, men det er jo lov å tenke...
Les dette oppsiktsvekkende innlegget!
Anki Gerhardsen
Teaterkritiker og frilansjournalist.
Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Gerhardsen har jobber med journalistikk siden midt på 1990-tallet, nylig som lektor på Nord universitet. Hun er prosjektleder i Barents Press og driver en kunnskapssatsing for norske og russiske journalister.

MEDIEREVISJONEN
En tid for fri sex og full angst
Det er en rar tid. For barberte underliv på Snapchat og gråt i korridorene på parti-konferansene. Det er en tid for intimkirurgi, silikonpupper og flashing på Instagram og en sår fornemmelse av å ha blitt utnyttet eller objektivisert i baren. Det er «Slik får du superorgasme» i Dagbladet, «Slik er nordmenns pornovaner» i VG, og programledere som onanerer tre ganger om dagen på NRK. Fifty Shades of Grey på nærbutikken og vaklende selvfølelse hos psykologen.

Alle fortellinger har én fortelling til. Parallelt med Metoo-revolusjonens raseri aner vi plutselig konturene av det sårbare, følsomme mennesket. Det som er bortenfor asymmetriske maktrelasjoner og trakassering, men som har det vondt allikevel. Som grubler. Som føler seg brukt. Som ikke vet om det som gnager i tankene, skal karakteriseres som tungt eller lett. Min skyld eller din skyld.
Og like i nærheten står mange ganger en som ikke skjønte. En som ikke merket. En som var sikker på at sex ikke var noen big deal og som trodde det skulle være sånn.

Sex som forbrukerjournalistikk
Kanskje må pressen ta noe av skylden. For i flere tiår har mediene behandlet sex som en avansert del av forbrukerjournalistikken. En slags guide til konsum. Først for de voksne, så for de unge. I 2010 og 2011 gikk eksempelvis NRK-serien Trekant i fjernsynet. En serie som undersøkte ulike fetisjer, kroppshull og gruppesex og som lot erfarne sjekkere dele tips og råd med den som ville ha seg noe kjapt og lettvint på byen: «Jenter elsker å bli klemt og løftet på.»
Serien ligger på nettet fortsatt, ingen av episodene har følelser som hovedfokus. Og skal vi tro ungdommene slike opplysningsserier er myntet på, er det ikke mye snakk om seksualitetens voldsomme følelsesregister på skolen heller: Av og på med kondom. Slik foregår en abort, og alt du trenger å vite om kjønnssykdommer.

Mangler ord om følelser
Sånn former vi holdninger, forestillinger og virkelighetsoppfatning, og så kommer russetiden. Med unggutter som har voldtatt uten å skjønne at de har voldtatt, jenter som ikke vet om det er greit å si nei, russeknuter som belønner ligg, og et samfunn der ingen andre enn puritanerne sier at det er få ting som er så nakent og skjørt som det å gi seg hen til et annet menneske.
Kanskje handler noen av de mer ukjente Metoo-historiene der ute om at det var så få tilgjengelige ord. Så få referanser å hente støtte eller innsikt fra. Så svak forståelse av alvor. Fordi vi ikke skriver om dette alvoret. Snakker om det. Lager opplysningsfjernsyn for ungdom om det.
Det må vi begynne å gjøre. Si det høyt. At det er vanskelig å være menneske, og at lettvint sex ofte er komplisert.
Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Gerhardsen har jobbet med journalistikk siden midt på 1990-tallet, nylig som lektor ved Nord universitet. Hun er prosjektleder i Barents Press og driver en kunnskapssatsing for norske og russiske journalister.
ANKI GERHARDSEN TEATERKRITIKER OG FRILANSJOURNALIST

(Jeg har helgeabonnement på Aftenposten og har stor glede av det, anbefales)

Kristne på fylla - et tidens tegn?

Vi fulgte fem stupfulle, men samtidig aktive kristne på byen.

Tekst og foto: Karl Andreas Jahr
(uten tillatelse fra Korsets Seier)
NB! Etter avtale har vi anonymisert navnene til de fem kristne vi ble med ut på byen.
Det er en dus, men lattermild atmosfære denne førjulskvelden på en restaurant mellom Aker Brygge og Akershus festning i Oslo. Fra det tidligere fabrikklokalet er det jevn summing fra feststemte mennesker blant levende lys og matlukt.
Blant dem befinner det seg fem menn, fem kristne menn, fem menighetsaktive menn.
Alle er rundt 30 år. På sett og vis skulle de aldri ha vært her. For et par generasjoner siden skulle ikke kristne, som tok sin tro på alvor, befinne seg på restauranter. Så ble det lov å spise ute, men ikke å drikke alkohol. Deretter ble måtehold og moderasjon idealer. Slik er det ikke lenger.
Vi unner oss denne kosen. Det er avkopling.
– Hvorfor var moderasjon to øl, egentlig, spør «Ole».
– Ja, er egentlig forskjellen på to, seks eller 12 øl så stor utover en lang kveld? Glem ikke at Jesus disket opp med den beste vinen først da all den gamle vinen var tømt. Da var folk allerede småfulle, svarer «Frank», mens han tørker vekk ølskummet fra overleppa.
Guttene rundt bordet nikker samtykkende.
– Men det skjer i trygge former, tilføyer «Per Åge».
Igjen nikkes det.

Avkopling
Klokken har knapt passert 18.00 denne lørdagskvelden i desember. De fem har allerede oppholdt seg på et hotellrom og drukket i en drøy time. Etter middagen tenker de å reise tilbake på hotellrommet for å drikke litt mer før de skal ut på byen.
Planene utover kvelden er ikke helt satt. Det eneste som er sikkert, er at de gamle vennene endelig skal få brukt tid på hverandre igjen. Alkoholen er en sentral og ubegrenset ingrediens på denne reisen.
– Mange av oss har familie. Kone og barn. Vi jobber og sliter. Så når vi drar til Oslo for å treffes, så tenker vi ikke begrensing. Vi unner oss denne kosen. Det er avkopling, poengterer «Idar».
Maten kommer på bordet. Pizza, Risotto og mye annet godt. Siden kelneren er til stede, bestiller gutta like så godt en runde til med drikke.
Kristenfyll
Alle fem har vokst opp i kristne hjem. De ble kjent med hverandre gjennom kirke- og misjonsarbeid. De har prekt, misjonert, disippelgjort. Nesten alle har viet flere år av sitt liv i kristen tjeneste. I dag går alle fem i ulike frimenigheter. De fleste rundt bordet regner seg som aktive kirkegjengere. En av dem er menighetsleder.
Å gå på fylla i kristne miljøer har blitt mer vanlig, forteller de. Det får ikke lenger et «lunkent» stempel, sier de videre.
– Jeg ser ikke problemet, sier «Idar».
– Enig, vi sørger for trygge omgivelser. Vi passer på hverandre. Det er ingen som kommer til å være utro mot kona si eller havne i slåsskamp. Det er heller ikke slik at dette også er ferie fra Gud. Gud er med meg, opplever «Frank».
Ordet «slåsskamp» får flere av de andre til å reagere med et «mmm», «nja» eller «vel».
– Ok, ok. Jeg kan miste besinnelsen litt, men det handler først og fremst om en dårlig side ved min karakter, bekjenner «Frank».
De rundt bordet småler. Noen gamle røverhistorier fra byen deles.
– Jeg vet, jeg vet. Ukvemsord kan glippe, selv et sjeldent banneord, fortsetter han.
Galskap.
Avholdsmannen – en truet art
Rusorganisasjonen Blå Kors’ rapport «Vann til vin» fra 2012 viser at drikking er blitt vanlig blant kristne og i kristne miljøer. Omkring en tredel av kristne i 20-årene drikker jevnlig.
I en lignende undersøkelse tilbake i 1985 går det fram at rundt 60 prosent av «kristenfolket» den gang var totalavholds, og 27 prosent var «svært måteholdne». Kun 8 prosent så på seg selv som «mindre eller ikke måteholdne».
– Er det plass til ikke å drikke i slike kameratgjenger, undrer Anders Blixhavn, kommunika-
sjonsrådgiver i Blå Kors.
Rapporten viser nemlig at de som er avholds er lite sammen med dem som drikker når det drikkes, og at kristne som drikker har et mer sosialt liv. Det er nemlig færre og færre møtepunkter for dem som ikke drikker. Slik har det vært lenge i Norge ellers
Kristen-Norge ser ut til å følge etter. Blixhavn beskriver dette som en sosial ekskludering. Det har blitt vanskeligere for kristne, særlig unge kristne, å velge og leve avholds.
– Vi ser faktisk at mange kristne må unnskylde seg. De må forklare hvorfor man ikke drikker istedenfor hvorfor man drikker. Før møttes vi for å ta en kopp kaffe. Den er nå ofte erstattet med en øl eller et glass vin.

Stillhet
Temaet alkohol har ifølge Blixhavn gått fra svarthvitt til et ikke-tema, særlig i byene.
– Vi opplever at det starter når kristne flytter hjemmefra og fra oppvekstmenigheten til en storby for å studere. Da definerer man i større grad selv reglene man vil følge.
– Er det noe nytt da? Folk har flyttet til byene for å studere til alle tider.
– Jo, men ta også i betraktning utviklingen blant unge menigheter og storbymenigheter. Enkelte fellesskap har sine gudstjenester på utesteder. Jeg tror det er bra at temaet alkohol ikke blir svarthvitt, men svaret er ikke å unngå temaet. Vi trenger flere kristne ledere som våger å snakke åpent om hvorfor de drikker eller ikke drikker.
I den unge pinsemenigheten Sentrumkirken i Sandnes er de fortsatt opptatt av å snakke om alkohol.
Riktignok er hans avholdsstandpunkt ikke helt ortodoks. Han mener at kristne for lett gjemmer seg bak Gud med en syltynn begrunnelse:
«La meg understreke: Er man over 18 år, er jeg ikke imot at man skal kunne drikke alkohol. Og jeg blir oppgitt over kristne som ureflektert svarer: «Jeg drikker ikke, fordi jeg tror på Gud.» Det er ikke bibelsk. Å gjøre vann til vin var Jesu aller første offentlige mirakel – og er vi ærlige, så gjorde han det fordi bryllupet han var i ikke skulle bli dølt og kjedelig. (…) Jeg er også avholds fordi jeg ønsker å skape en sone av frihet for dem som ikke har et enkelt forhold til alkohol. Vi vet at 90.000 barn bor i hjem hvor alkohol misbrukes, og regner vi med hjem i risikosonen, snakker vi om dobbelt så mange utsatte barn» (KS uke 50/2017).»
– Hvorfor sier ikke Bibelen nei rett ut?
– Jeg liker at Bibelen er sånn. Gud kan ikke settes i en boks. Gud er ikke bare ja eller nei. Det paradoksale er at Guds ord utfordrer oss alle uansett bakgrunn eller meninger, uansett vår holdning til alkohol.
– Hvorfor er Bibelen slik?
– Gud er mer opptatt av våre holdninger enn handlinger. Guds ord viser oss en standard og mening, at vår livsstil og våre valg skal være født ut av kjærlighet til Gud og vår neste, svarer Neteland.
Alle aktiviteter som er knyttet til Sentrumkirken er alkoholfrie.
Artikkelen fortsetter under bildet.

Far som alkoholiker
Summingen er tiltagende. Latteranfallene har blitt hyppigere. Det fyller seg opp med folk på restauranten på bryggen ved Oslofjorden. Promillen på stedet er økende. De fem kristne mennene virker likevel fortsatt å være i vater, men kvelden er ennå ung.
Samtidig gir de tydelig uttrykk for at de har respekt for alkoholen.
Kona til «Idar» har vokst opp med en alkoholisert far.
– Det ligger en bekymring der. Hun lurer på om hun er dømt til å ha en alkoholiker ved sin side. Vi har hatt noen avklaringsrunder. Det har hjulpet.
Jeg fordømmer dem ikke, men er tydelig på min mening.
«Frank» har også vokst opp med alkohol.
– Vi var måteholdne, men hjemme var det alltid vin eller øl tilgjengelig. Det var til helgen, ferien eller andre spesielle anledninger.
– Er dere ærlige om deres alkoholforbruk til deres koner eller andre nære i familien?
Gjengen nøler litt før «Frank» nikker.
– Jeg sier ingenting til foreldrene mine. Ikke sjanse, slår «Peter» fast.
– Hvorfor må alkohol være en sentral del av tiden deres sammen?
– Først og fremst fordi øl er skikkelig godt, og man føler seg god også. Enkelt og greit. Ellers gjør det at vi kan snakke lettere sammen, vi ler mer, og har det mer gøy sammen. Dagen derpå har sin sjarm det også, svarer «Peter».

Nederlag
– Galskap, responderer den kjente pinseevangelisten Halvard Hasseløy, som alltid har vært en tydelig motstander av drikking i kristne miljøer. Han er oppgitt over at kristne trenger alkohol som belønning eller avslapping.
– Hvis man trenger å koble fra hverdagen med utskeielser, så lurer jeg på hvor det stopper.
Hasseløy siterer Bibelen: «Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser.»
– Jeg vil ikke dømme, men hadde jeg vært et godt vitne om jeg gikk rundt her i Drammen by overstadig beruset?
– Så du tror ikke-kristne opplever det som hykleri?
– Helt åpenbart. De samme menneskene som sitter og drikker synes det er godt at jeg ikke drikker, at jeg er noe annet og bærer med meg noe mer. Jeg fordømmer dem ikke, men er tydelig på min mening.
Vi var nok blant de mest fulle.
Grøft til grøft
For Korsets Seier har det vært vanskelig å få pastorer som ønsker en friere drikkekultur i Pinsebevegelsen til å uttale seg. Anonymt mener en yngre leder, med erfaring fra flere pinsemenigheter, at kristen-Norge kan takke seg selv.
– Det er i det hele tatt umulig å bruke Bibelens konkrete tale om alkohol som argument for totalavhold. Da må man i gang med mer tolkning av andre verdier, noe det virker som at frikirkene sliter med.
Dermed går vi fra grøft til grøft, mener han og legger til at han var avholds som ungdomsleder.
Han bekrefter, men beklager samtidig, at kristne strekker ut måteholden-begrepet. Selv synes han det er vanskelig å forholde seg til. Flatfyll tror han er vanligst i større byer – særlig Oslo.
– Bibelen sier mye om selvbeherskelse og årvåkenhet, noe som vi vet sløves ned med større mengder alkohol. Og mister vi selvbeherskelse og årvåkenhet, kan vi fort komme til å såre hverandre. Men, jeg kjenner jo noen som blir så ekstremt glad i alle når de er fulle. Gir fantastiske komplimenter og er hjelpsomme og godhjertede. Likevel har de ikke helt kontrollen, og plutselig blir de for nærgående med sin elskverdighet og tråkker over intimgrenser for hva folk opplever positivt.
Den anonyme kristenlederen føyer til:
– Samtidig klarer jeg ikke la være å tenke på det som kulturell appropriasjon og at flatfyll ikke er innafor i møte med kristne verdier som vil verne om kjærlighet til vår neste.

Dagen derpå
Noen dager senere gir «Peter» et referat fra kvelden. Etter en tur opp på hotellet for drikke mer, dro de på fest med hovedsakelig kristne.
– Flertallet der var nok ikke stupfulle, men det var god stemning. Vi var nok blant de mest fulle, medgir han.
På vei hjem til hotellet sent på natten begynte temperaturen å bli høy for kvintetten. Da de passerte partiet Rødts kontorer begynte en av guttene å klatre på bygget for å rive ned et Rødt-skilt. En annen sparket til en søppelkasse og opptrådte så aggressivt at han fikk trøbbel med lokale vektere. En tredje av guttene var så full at han måtte innom en rekke hoteller før han forfrossen fant fram til rett bygg – og ikke minst rett rom.
– Vel, vi har vært gjennom langt verre enn dette, småler han.

Løgn og sannhet...

Sannhet om sannheten...
Er det feil å feile? Å feile er er ordet man setter på det man trodde var rett i gjerningens stund, men likevel ikke var det. Eller i gjerningens øyeblikk fortrenge det man man visste feil var for å oppnå en kortvarige nytelse eller "utfrielse." Tenker på ordet nødløgn eller såkalt hvit løgn. Det sies noen "halvsannheter som hjelper ut av en trengt situasjon.
For noen er de hvite løgner en livsstil. Jeg jobbet i min ungdom i et velrennomert grossistfirma hvis sjef hadde som vane å manipulere med innhold, datoer og etiketter. Jeg jobbet ikke lenge der og husker avskjedsordene  fra direktøren; - jeg håper ikke, herr Høidahl, at de har lært alt for mye stygt i tiden du har vært hos oss da, og der finnes svarte løgner og hvite løgner - de hvite får man tilgivelse for!
Skal ikke gå dypere her, men det finnes også nødvendige løgner som redder liv, som for eksempel det å lyve for nazistene under 2. verdenskrig.

Eller trosheltinnen Rahab fra gamle testamentet som løy for å redde speiderenes liv.

«Da sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og sa: Før fram de mennene som kom til deg og tok inn i huset ditt! De er kommet for å utspeide hele landet. Men kvinnen tok og gjemte de to mennene, og så sa hun: Ja, disse mennene kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra. I skumringen, da byporten skulle stenges, gikk mennene ut. Jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd dere og sett etter dem, så når dere dem nok igjen. Men hun hadde latt dem stige opp på taket og hadde gjemt dem under linstenglene som hun hadde liggende utbredt der. Kongens menn satte da etter dem på veien til Jordan, til vadestedene. Så snart de som satte etter dem, var dratt ut, ble porten stengt.» Josva‬ ‭2:3-7‬ ‭
Bibelen omtaler Rahab som en av de store trosheltene!

«Ved tro unngikk horkvinnen Rahab å gå til grunne sammen med de vantro, fordi hun tok imot speiderne med fred.»
‭‭Hebreerne‬ ‭11:31‬ ‭

Jeg vet at mange sliter med dette og lever i en evig selvfordømmelse. Men hvis målet er å hjelpe, lindre, utfri, beskytte, redde liv osv så må vi se våre ord som et gjerde som beskytter andre mot å falle i avgrunnen. Men man skal aldri bruke løgn for å beskytte seg selv, da blir det synd.
Som for eksempel Ananias og Saffira fra Apostlenes gjerninger;
«Men en mann ved navn Ananias og hans kone Saffira solgte en eiendom. Han stakk til side noe av pengene, og hans kone visste det. Han kom så med en del av summen og la det for apostlenes føtter. Da sa Peter: Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for Den Hellige Ånd og stikke unna noe av betalingen for åkeren? Var den ikke din så lenge du hadde den? Og når du så hadde solgt den, bestemte du da ikke selv over pengene? Hvorfor har du satt deg denne gjerningen fore i ditt hjerte? Det er ikke for mennesker du har løyet, men for Gud!»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭5:1-4‬ ‭
Her har jeg løfter opp to løgner fra bibelen, den ene førte til belønning – den andre til død.
«Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp. Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren! Vask meg så jeg blir hvitere enn snø! La meg høre fryd og glede, la de ben som du har knust, fryde seg. Skjul ditt åsyn for mine synder, og utslett alle mine misgjerninger! Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!» Salmene‬ ‭51:8-12‬

Sannhet som har sitt utspring fra kjærlighet er alltid rett selv om det kan virke feil. Og om vi bommer her så er Gud nådig og barmhjertig og han ser våre hjerters dyp..

Alle - et skråblikk på helbredelse.

Hva sier det åndelige forbrukerrådet om vår kristne vareleveranse?

Skriver om å betjene andre mennesker med håndspåleggelse og bønn. Ikke om personlig bønn for egne behov for en selv og familien. Når vi kjøper en eller annen dings har vi loven på vår side dersom produktet ikke innfrir ordene i varedeklarasjonen.

● Innholdsfortegnelse

● Garanti

● Holdbarhet

● Bruksanvisning (garantien gjelder ikke om bruksanvisningen ikke følges!)

Det er jo slik i Guds menighet at den er bygd på tro, tro som i seg selv er høyst virkelig – men helt usynlig. Hvordan troen oppstår kan leses i Rom. 10:17. Og bibelen skriver jo at uten tro er det umulig å være til behag for Gud. Jesus møter en kvinne med behov og sier til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund kan vi lese i Matteus 15:28. Denne kvinnen hadde nok på en eller annen måte lyttet på Jesus eller hørt hans ord fra noen andre.

Tro er ikke å forsøke fordi vi er enige med, eller holder for sant Guds ord. Når mennesker ikke får det de ber om eller opplever at det ikke fungerer må vi sette søkelyset på oss selv – som «leverandører» av Guds løftet, enten vi er amatører eller geistlige. Det var slik Paulus fungerte. Og det er ikke ja og nei hos Gud. Paulus var ansatt hos Gud for å levere undervisning i Ordet, samt å formidle tegn, under og mirakler.  Men dette er jo alle kristne kalt til, på hvert sitt nivå. Det overnaturlige tilhører Guds menighet, men alle skal ikke og er heller ikke i stand til å gjøre alt alene. «Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? ³⁰ Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale?» Rom. 12:28-29. Om vi oversetter dette til helsetjeneste-termer kan vi kanskje si: Er vel alle kirurger, er vel alle sykepleiere, kjører vel alle ambulanse…? Osv. Rollebytte her ville være katastrofalt?

Paulus visste hva han drev meg og jeg er sikker på at han også visste funksjonaliteten i den åndelig verden. Det var sikkert en treffprosent på hundre i hans praksis. Hvordan det fungerte leser vi i Bibelen:

«I Lystra var det en mann som ikke hadde kraft i føttene. Han hadde vært lam helt fra mors liv og hadde aldri kunnet gå.  ⁹ Denne mannen hørte på da Paulus talte. Paulus så ham rett inn i øynene, og da han skjønte at han hadde tro så han kunne bli helbredet, ropte han: «Reis deg opp og stå på føttene!» Da sprang han opp og gikk omkring.»

Paulus var en Gudsmann, han kjente varen han leverte, han fulgte varedeklarasjonen og bruksanvisning. Han visste innholdet i varen og visste at mannen i Lystra ved tro hadde fått «varen» på innsiden, da talte han ut – kom deg på beina. Tro er ikke «fata morgana», det er å kjenne de faktiske forhold og rette seg etter disse. Det er det som er tro, det sa i hvert fall Jesus til disiplene om den romerske høvedsmannen.

Troen begynner der Guds vilje er kjent sa en kjent gudsmann engang. Mange har vel lest om den kjente svenske helbredelsespredikanten Fredrik August Boltzius som virket i Värmland i Sverige på 1800 tallet, det er faktisk et museum etter denne mannen, og det er fullt av korsetter, krykker og andre hjelpemidler som folk etterlot seg når de var blitt helbredet. Men hvordan fungerte denne mannen, jo han tok folket i skole, de ar u huset hans så lenge det var nødvendig foret Guds ord skulle få feste seg.  Ingen fikk håndspåleggelse og forbønn før de var injisert med Guds ord og løfter…

Men tilbake til den romerske offiseren som kom til Jesus og bad ham helbrede tjenestegutten hans. Jesus ville bli med mannen hjem, men offiseren stoppet ham – helt unødvendig, jeg vet hvordan Guds rike fungerer. Jesus undret seg og sa – ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro.

Tro er å kjenne gudsrikets lover, holde seg til disse og utføre bare det den enkelte er satt til. Først da kan resultatene garanteres.

Guds Ord fungerer alltid når jeg holder meg til det jeg er kalt til og bare gjør det «bruksanvisningen» sier.

Dette er én side av saken slik jeg ser det, og alle må vel være enige i det at når ting går bra så er det fordi vi stort sett har gjort ting riktig.

 Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.

Alle er et viktig ord, alle skal også Guds menighet ha som et overordnet mål….

Rhonda Hughey

Utdrag fra Rhonda Hugheys bok Desperat etter Guds nærvær. Dette er en viktig bok med et viktig budskap som bør leses av alle som ønsker et mer intimt personlig liv med Jesus og et sterkere Gudsnærvær i sin menighet. Her gjengir fra jeg sidene 44 – 46. Det som ga støtet til en ny og dypere relasjon med Gud.

Overraskelsesmøtet.

I 1990 levde jeg det jeg trodde var et helt og tilfredsstillende kristenliv. Jeg hadde gode venner, en god jobb jeg trivdes i, og en meningsfull tjeneste i menigheten min. Så en kveld i et møte fornemmet jeg en klar invitasjon fra Herren om å tjene ham som korttidsmisjonær i et annet land i ett år, og ett år senere var jeg på misjonsoppdrag i Buenos Aires, Argentina. Jeg trodde poenget med troseventyret jeg hadde lagt ut på, var å oppleve misjonærlivet. Men jeg skjønte raskt at reisen jeg hadde sagt ja til, dreide seg om noe mye dypere: Min forståelse av hvem Gud er og hva et liv i tro faktisk går ut på; et eventyr med en veldig virkelig, veldig trofast og veldig uforutsigbar Gud!

   Jeg jobbet på et nasjonalt bibelinstitutt som istandsatte mennesker til tjeneste, og Herrens konkrete nærvær lå over stedet nesten konstant. Det var en stor overraskelse for meg at Herren skulle møte meg på denne måten i Argentina, for dette var noe jeg verken hadde lett etter eller forventet. Men gudsnærværet var ikke til å ta feil av, og det forandret livet mitt.

Guds nærvær var alltid merkbart til stede under morgensamlingen i kapellet. Jeg husker jeg følte hans nærvær bølget fram og tilbake blant de mange hundre studenter når de utøste hjertet sitt for ham i tilbedelse og offer. Tid med Jesus var høyt prioritert av alt ved denne bibelskolen. Jesus visste at han var velkommen der, og det benyttet han seg av til fulle!

   Gud var ikke en overraskende gjest. Ikke et uventet besøk. Han var grunnen til at vi gikk ti kapellet for å tilbe og møte ham. VI gjorde ikke noe spesielt eller uvanlig for at han skulle komme. Vi pisket ikke opp stemningen, brukte ingen knep. Han likte bare å vær sammen med oss. Og hva var grunnen til at han tydeligvis likte å «henge med» oss? Og hva var grunnen til at han tydeligvis likte «å henge med» oss? Jeg tror det var fordi studentene gjorde plass for ham i hjertene og livene sine. De gjorde i stand en plass der hans nærvær kunne senke seg, og han kom på en slik måte at alle var klar over det.

   En interessant konsekvens av Herrens manifesterte nærvær var det han gjorde i blant oss. Vi ble mettet ved bare å tilbe ham, men noen ganger ble mennesker fysisk og psykisk helbredet under tilbedelsen. Studentene var desperate etter Gud; mange hadde satset alt de hadde for å kunne gå på skolen, og mange av oss var fullstendig avhengige av at Herren forsørget oss. Vi levde helt enkelt, men vi hadde Jesus, og hans nærvær holdt oss oppe, oppmuntret oss, helbredet oss og utrustet oss til tjeneste. Vår eneste brann var full avhengighet av Gud og gleden ved å gjøre ham til sentrum i livene våre.

   Da jeg km hjem, var det vanskelig å venne seg til den amerikanske menighetskulturen igjen, og jeg var deprimert et halvt år. Jeg savnet ikke bare venene jeg hadde forlatt i Argentina og en by jeg hadde lært å elske – jeg savnet Jesusnærværet jeg hadde der! Jeg klarte ikke å «finne» ham på de vante stedene der det var «forventet» at han skulle være, steder der jeg før hadde følt meg fornøyd i forholdet til ham. Jeg var sulten nå. Jeg ville ha mer av ham og hans nærvær som en manifestert realitet. Det føltes som om pusten var slått ut av meg.

   DET RARE VAR AT INGEN MERKET AT HAN IKKE VAR DER. (uthevet av meg) Tilbake i de vante rutinene skjønte jeg hvor mye jeg hadde manglet uten å være klar over det. Det var jo bare slik det var. Jeg husker jeg satt i kirken en søndag, og møtet sluttet akkurat da det pleide å slutte. Jeg så mennesker strømme ut av kirken, og hjertet hamret i meg, «Hei, vent! Dere kan jo ikke gå nå! Jesus har jo ikke kommet ennå!» hadde jeg lyst til å rope. Jeg så rundt meg og så mennesker som trengte helbredelse og utfrielse, og ingen hadde blitt frelst denne formiddagen heller. Hvorfor avsluttet de gudstjenesten? Hvorfor HADDE vi i det hele tatt gudstjeneste hvis det ikke var for å møte Jesus?

   Erfaringene fra Argentina var en oppvekker for kristenlivet mitt. De fikk meg til å stille spørsmål, først og fremst om mitt eget åndelige liv, men også om kirken som helhet. Disse spørsmålene førte meg ut på en reise med Herren, på jakt etter hans nærvær, og førte til en åndelig hunger som bare vokste med årene. Noe skjer i oss når vi har smakt hans nærvær; ingenting annet kan tilfredsstille oss lenger. Alt som var viktig før, blekner i sammenligning.

Fra Rhonda Hugheys bok; DESPERAT etter Guds nærvær. Guds plan for å forvandle ditt liv og din by.

Utgitt på Proklamedia og kan kjøpes i bokhandel i Fredrikstad..

Hvem tør ta tid til tilbedelse?

Ismøtet i Ukraina

Hadde sittet mange timer i en bil uten varmeapparat. Det var midt på natten i januar måned og bitkaldt. Ikke klag hørte jeg, da sovner ikke sjåføren. Så punkterte vi, på en øde landevei midt på natten. Omsider kom vi fram, fire om morgenen, vi var iskalde. Noen timers søvn i et varmt hus, deilig, det var hjertevarme der også. Litt søvn, noen timer, så bar det av gårde til kirken, jeg var overtrøtt. Sang, preken av teamlederen som ble tolket til russisk. Jeg sovnet – nesten. Så kjente jeg det, noe krøp oppover leggene mine, lårene og videre oppover – den ubarmhjertige kulda. Menigheten hadde ikke råd til oppvarming. Minus ti ute, det samme inne. Jeg hadde ekstra undertøy, ikke på meg, det lå i kofferten. Dette var normalt for kirke-medlemmene, de så ut som eskimoer. I januar måned var denne kirken et ishus.

Det som var i huset fylte meg.
Frank Mangs.
Han kom til Oslo Misjonsmenighet for å ha en møteserie i 1932. Vekkelsen bryter løs, og tusener av mennesker blir berørt og kommer til tro. Vekkelsen varer til 1938, med ringvirkninger i mange andre menigheter og kirkesamfunn over hele landet.

Medlemstallet i Oslo Misjonsmenighet (Betlehem) stiger fra 300 til 1200 i disse årene.
Medlemsmassen vokste sterkt i hele Misjonsforbundet på 1930- og 1940-tallet.
Medlemstallet økte fra 2432 medlemmer i 1930 til 4690 medlemmer i 1934, og til 8491 medlemmer i 1945. Møtene i Calmeyersgate samlet 4-5000 mennesker. Under sin gjerning gjorde han seg kjent som omkringreisende predikant og gjorde blant annet syv reiser til USA.

Jeg har lest flere bøker av Frank Mangs. Han er bunn ærlig, først og fremst om seg selv og sine svakheter, men så han hykleri var han ikke sen med å sette tingene på plass. Og uansett tilstanden i menighetene han besøkte så ble mennesker frelst. En gang han stod på prekestolen og så mennesker komme fram for å bli frelst slo en tanke ned i ham. «Jeg synes synd på disse nyfrelste menneskene som skal være i dette ishus av en menighet.»

Atmosfære er noe underlig, forstår det ikke helt. Er det substans eller ånd? For mange år siden gikk fra dør til dør og solgte livsforsikring. Da kom jeg innenfor dørene i ganske mange hjem, og jeg opplevde mange forskjellig «atmosfærer», de kalde, de varme.

Alle steder hvor mennesker samles regelmessig er det en form for atmosfære, også i menigheter. For mange år siden hadde jeg og familien vært på daværende hovedflyplass Fornebu og tatt avskjed med en Kenyamisjonær. Etterpå besøkte vi en menighet i Oslo hvor selveste Frank Mangs talte, han var da en gammel mann. Husker gebisset klapret i munnen hans. Men det er noe jeg husker bedre, det var ingen Åndens atmosfære der, det var som i et kinolokale. Husker også jeg med forundring så en mann som satt med bena i kors og leste VG.

I en kirke er egentlig atmosfæren et åndelig spleiselag av hva hver enkelt tar med seg. Den himmelske atmosfæren gjenspeiler bare det vi er, det blir ikke sterkere om vi kommer innenfor kirkeveggene. Der kommer bare våre hjerters forråd, det som er lagret der fram. De som aldri har opplevde gudsnærvær og det himmelske nærvær i gudstjenestene vet ikke hva de mangler. Men fler og fler kjenner en stigende tørst etter mer og mer av Gud, det lover Godt. Ingen trives med den forutsigbare kjedelighet.

Jeg tror løsningen ligger i tilbedelsen. Våre ledere i kristen-Norge må selv lære hva tilbedelse er, for deretter å føre folket dit. Herren er min hyrde og han leder meg til hvilens vann – det er tilbedelsen som er hvilens vann. Det er jo slik at vi har våre gudstjenester, vårt program, ritualer, vår egenart og vår trygghet – i det forutsigbare…  I tidligere tider var det fellessang, to sanger av strengemusikken, innledning og bønn m.m. De eldre kjenner det sikkert. Nå er det mere lovsangerne  som styrer butikken – lovsang, velkommen, offertale og opplysninger og mer lovsang til predikanten «går på» som det ofte heter.. Ikke noe feil med det, jeg bare prøver å beskrive et landskap de fleste kjenner seg igjen i, dette er ingen kritikk fra min side.

Nå føler jeg uvegerlig et spørsmål som presser seg mot meg fra leserens side – hvor vil du egentlig med dette du nå har skrevet?

Da kommer en strofe til meg  -  «Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står   med blanke ark og fargestifter tel, og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går og da får du det så godt i mårå kvell»,

Hva mener jeg med det? Helt enkelt, det enkle. Nye ark med tilbedelse, beundring og glede. Tilbedelse fordi vi elsker Far.

Jeg ønsker gudstjenester for gudstjenestenes egen skyld. Sammenkomster med de hellige hvor Gud er midtpunktet. Vi kommer for å tilbe slik Gud ønsker, for Faderen vil ha tilbedere i Ånd og sannhet. Vi tilber deg Gud Fader, Jesus Kristus, Hellig Ånd. Vi har ikke lovsangere som prøver å dra opp stemningen, salvelsen, gudsnærværet, for menigheten ER lovsang. Lovsang er egentlig hjertets tilbedelse fremført i toner og ord… «Lov Herren, min sjel! Og at som i meg er, lov hans hellige navn.» Den som ikke har tilbedelse som livsstil har lite i et lovsangsteam å gjøre.

Noen ganger må vi la tiden og programmet fare. Når de (vi) hellige er samlet til gudstjeneste så er det for Guds skyld, ikke vår egen, og når vi ofrer vår tilbedelse til ham, tar tid til det, da vender himmelen seg mot oss.

Min drømmegudstjeneste er slik; Vi kommer sammen i tilbedelse og tar oss tid i tilbedelse og lovsang inntil Guds Ånd fyller rommet og hjertene. Når Guds nærhet er tilstede og vi ledes videre kommer ordets tjeneste. I en slik åpenbaringsatmosfære lytter vi til profetisk forkynnelse, undervisning og formaning. Vi behøver ikke avbrudd av «nødvendige» opplysninger og informasjon – det gis ved inn – og utgangen. Den Hellige Ånd viser oss også når og hvordan offer og gaver skal tas opp. Målet med all form for Gudstjeneste er å bli mettet av hans nærvær!!!

Da de så opp så de ingen uten Jesus alene! Ser vi det i våre gudstjenester?

I min menighet er det godt å være, der er det varme og inkluderende mennesker, og det skal bli enda varmere! Det er tid for det nå..

Det som er i huset fyller meg!

Tørre tall om levende mennesker!

Hvor mange pinsekarismatikere er vi egentlig?

Fra en liste over medlemsantall  i menigheter i Østfold som søker tilskudd.
NB. Troens Ord i Sarpsborg har ikke søkt om tilskudd.
Tallene er fra 2015.

Betania, Klavestadhaugen                                     93
C3 Church,  Fredrikstad                                        63
Den Frie Evangeliske Forsamling, Sarpsborg       79
Filadelfiamenigheten, Fredrikstad                       289
Filadelfia Varteig,         Sarpsborg                         37
Filadelfiakirken,             Sarpsborg                      673
Kristi Menighet,             Fredrikstad                   174
Menigheten 3:16,          Fredrikstad                     81
Den levende Kilde,        Fredrikstad                     19
Norge for Kristus,          Sarpsborg                      97
Betania, Stasjonsbyen  Sarpsborg                      60 (?)
Betania, Torsnes            Fredrikstad                     61
Salen,  Ullerøy,                Sarpsborg                       56
Troens Ord,                      Sarpsborg                     120 (?)
Zoékirken,                        Fredrikstad.                   394

Tilsammen.                                                              2296 medlemmer.

Det betyr at denne gruppen representerer 1.7 % av befolkningsmassen.

Er malurt en atombombe?

Hiroshima og Nagasaki, aldri mer - eller?
Det ble sagt under Nobeltalen i dag at det var mer flaks en dyktighet at det ikke har vært brukt atomvåpen siden 2. verdenskrig - med den sarkastiske tilføyelsen - flaksen kan ta slutt.
Det er mange land som har atomvåpen nå, inklusive "rakettmannen" Kim Jong-un.
Den mannen er troende til litt av hvert. Han kan nå sende en bombe til hvilket som helst mål i USA eller Europa, burde vi bite negler?
En langtrekkende ballistiske rakett er en menneskelaget stjerne fra det ytre rom som ledes mot et "ønsket" mål. For mottageren er det en "stjerne" fra rommet som faller ned og forgifter omgivelsene.
Den mest fryktede og minst kjente våpen er koboltbomben. Den har et skall av kobolt som maksimerer stråling og radioaktivt nedfall.
Jeg spekulerer ikke, men er det ikke nettopp atombomben eller koboltbomben som beskrives i Johannes åpenbaring? For den som er kjent i bibelen er det mye av profetordet om Jesus i GT som er oppfylt bokstavlig, men det er ikke plass for der her. På samme måten er profetiene i åpenbaringsboken både symbolske og konkrete.
Mulig vi leser ganske konkret om en rakett eller en menneskelaget stjerne i følgende bibelvers:
«Den tredje engelen blåste i basunen, og en stor stjerne falt ned fra himmelen, flammende som en fakkel, og den falt på tredjedelen av elvene og på vannkildene. Stjernens navn var Malurt, og tredjedelen av vannet ble til malurt. Og mange mennesker døde av vannet fordi det var blitt forgiftet.»
‭‭Åpenbaringen‬ ‭8:10-11‬
Mennesker lager sin egen undergang med egne våpen. Men det blir når tiden er inne.
Selv frykter jeg ikke noe atomvåpen. Min overbevisning er at da har Jesus vært her og hentet sin menighet eller brud. Jeg venter ikke på atombomben men på Jesus!

«For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ordene.» 1 Tessaloniker‬ ‭4:16-18‬

Overgriperes samværsrett

19 ribbeinsbrudd og rettsstaten.
Man behøver ikke være brannmann for å kjenne røyklukt eller være ulærd i juss for å forstå at noe er rivende galt. For Høyesterett ga nylig foreldrene som hadde påført barnet denne skaden likevel å ha samværsrett. Foreldrenes behov var viktigere enn barnets var en av premissene for avgjørelsen.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om denne saken av frykt for å avsløre min uvitenhet. Men så skriver prof. II og psykologispesialist Dag Ø. Nordanger at det motsatt blir utfallet for barnet enn det som var Høyesteretts oppfatning. Altså i dette tilfellet ble dommen et resultat av uvitenhet.
Og han begrunner dette etter min oppfatning klart og tydelig i en artikkel i Aftenposten i dag.
Nå mener ikke jeg at Høyesterett skal være spesialister på alt mellom himmel og jord, men i visse saker burde de søke faglig bistand.
Vil bare legge til her at jeg har lest at dommere i barnevernsaker skal få spesialutdannelse for å forstå hva de egentlig befatter seg med. Hilser dette velkommen.
Og så er det noe som heter "å stride mot allmenn rettsfølelse" og fra U.i.O har jeg sakset følgende:
«Hensynet til allmennhetens rettsfølelse har i de senere år fått stadig større betydning som argument i rettslige og rettspolitiske debatter, og for de ulike avgjørelsene som fattes av strafferetts- systemets aktører. Rettsfølelsen har også vært fremtredende som argument for de senere års straffeskjerpelser, særlig for volds- og sedelighetslovbrudd. Den alminnelige rettsfølelse anføres som argument for hva som er en riktig og streng nok reaksjon.
2 Det er et alminnelig kjent faktum at de antatte følelsene befolkningen innehar om rettens rimelighet og rettferdighet, har betydning for hvordan de ulike aktørene i strafferettssystemet praktiserer og utformer retten.
3 Men det er også et alminnelig kjent faktum at man ikke helt vet hva allmennhetens rettsfølelse er og går ut på.»
I denne saken har nok hensynet druknet.
Og når ikke 19 ribbeinsbrudd kan hindre samværet med foreldre, hva kan gjære det da? er spørsmålet til Inga Marte Thorkildsen tidligere barneminister.
Egentlig må man være jurist for å forstå denne dommen. Men minner litt om en dom tidligere i år hvor en mann ble tilkjent samværsrett med et barn han hadde begått overgrep mot. Det blir vel som å ta fyrstikkene fra en unge som prøver å tenne på huset og etter en alvorlig formaning levere fyrstikkene tilbake.
Når man har sonet sin dom er jo utøveren "ren" og får tilbake alle borgerlige rettigheter, også ovenfor barn det er utført overgrep mot. Men det må jo være forskjell på å få igjen førerkortet etter et trafikkmessig lovbrudd og få igjen foreldrerettigheter etter gjentatte overgrep, eller?
Og her har vi et problem,modemene skal dømme etter lovens bokstav og ikke etter følelse og synsing. Men for vergeløse barn kan denne form for lovanvendelse bli katastrofal.
Dommere dømmer etter loven, og i visse tilfeller som nevnt ovenfor oppstår problemer.

Grunnlovens § 96 om at ingen skal dømmes uten etter lov, og Grunnlovens § 99 om at ingen kan fengsles uten i lovbestemt tilfelle, gjør at vi har et skjerpet legalitetsprinsipp innen strafferetten. Det er ikke mulig å straffe uten lovhjemmel, enn mindre fengsle. Fengsel er den strengeste straffeform vi har. Fengsel er påført pine. Den fengslede stenges fysisk inne, og samtidig ute fra samfunnet for øvrig. Kontakten med nær familie reduseres og reguleres. Arbeidsliv, sosialt fellesskap og andre livsvilkår som en fri person tar for gitt, er den fengslede utestengt fra. Så alvorlige inngrep som straff og særlig fengsel er, skal lovgiver vurderer nøye.

I den islamske verden faller dommer som vi synes er hårreisende, men i muslimske juridiske miljøer er de logiske og riktige. For eksempel at kvinner blir dømt for utukt når de har blitt voldtatt. De blir dømt for seksualakten uten hensyn til foranledningen. Ellers mener jeg ikke å sammenligne norsk rettsutøvelse med islamsk.

Når dommerne må følge loven må vi for å få forandring henvende oss til lovgiverne - Stortinget.
Er det noen som gjør noe med lovverket i denne forbindelse?
Kanskje noe for KrF...
Dette var noen spredte tanker i forsøk på å hjelpe forsvarsløse barn mot overgripende og voldelige foreldre.

Jerusalem

Jerusalem, Israels hovedstad.
Historikken skrives som kjent av seierherrene, men den moderne, offentlige israelhistorikken skrives for det meste av Israels uvenner. Dog har vi nå et omfattende materiale som viser de faktiske forhold selv om disse også debatteres.
Her kommer noe fra min vinkel...
I 1005 f.kr. ble David konge over hele Israel og Jerusalem ble hovedstad. Fra 586 til 516 f.kr. var Israel bortført til Babylon, men Jerusalem var fremdeles jødenes hovedstad. I år 70 ble Jerusalem pulverisert av Romerne, men var likevel fremdeles hovedstad i jødenes øyne og hjerter. Og fortsatt er Jerusalem hovedstad fordi hovedstaden velges av folket selv.

Om Seksdagerskrigen, Jordan, Vestbredden og Jerusalem.

Den umiddelbare årsaken til denne krigen var at Egypt stengte Akaba-gulfen for Israelsk skipstrafikk, samt generell militær oppbygging på Egyptisk side.
Egypt og Jordan hadde en gjensidig forsvarsavtale og når Egypt i 1967 angrep Israel var da selvfølgelig også Jordan angriper.
I denne selvforsvarskrigen overtok Israel de bibelske områdene Judea og Sanaria, det som nå kalles Vestbredden.
Denne delen av Palestina ble okkupert av kongeriket Jordan etter den israelske uavhengighetskrigen og deretter annektert av jordanerne i 1950. Israel er derfor den legitime eier av Vestbredden da disse områdene ikke kan leveres tilbake til Jordan som selv hadde okkupert disse.
Området består av de områdene som i Oldtiden var kjent som Judea og Samaria, og var fra 1920 til 1948 del av det britiske mandatområdet Palestina.
Men nok om det, nå er områdene Iraelske og vil forbli det...
Men Jerusalem da?
Denne byen med historie fra 1005 f.kr. vil også for all fremtid bli Israels hovedstad og da selvfølgelig en irritasjon for det meste av verden forøvrig.
«Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål* for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir beleiret, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dagen at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.» Sakarja‬ ‭12:2-3‬ ‭
Så vi må ikke forundre oss om det blir mere strid rundt Jerusalem spørsmålet.

En annen interessant ting er at Arbeiderpartiet tidligere var Israels beste venn!
Det norske arbeiderparti var for under en generasjon siden et av verdens mest israelvennlige partier. De argumentene som datidens sosialdemokrater brukte, er like gyldige i dag.

Nå meldes det at USA vil anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad - den profetiske klokken tikker videre..,




Sendt fra min iPhone

Frans og friluftsmøtene

Pave Frans og Aril, men hvor er høvdingene i Norge?
Koordinering og ledelse gir seier. Når Mohammed i begynnelsen av sine krigerske "karriere" vant så store seire, så var det ikke fordi han var så dyktig, men fordi stammefolkene omkring ham som han kriget med ikke klarte å organisere seg. Europa var også under middelalderen utsatt for angrep og var ganske så forsvarsløse mot muslimer, vikinger og andre grupper, det var på 8-900 tallet disse folkene invaderte Europa som da var forfalt til "småkongeriker".  Da var det fritt fram for inntrengere.
Guds folk tror på vekkelse, men som oftest på egne premisser. Når fruen og jeg var i Rom i våres havnet vi midt i et friluftsmøtet med trekkspill, gitarer, sang og dans. Det var også vitnesbyrd om omvendelser fra det denne og det andre...
Helt slik som friluftsmøtene jeg var med på i ungdommen.
På dette møtet utenfor en martyrkirke i Rom fikk jeg også en god prat med en ung husmor som fortalte om sitt liv og omvendelse og jeg fikk delt litt med henne om dåpen i Den Hellige Ånd.
Og hun tok virkelig imot det jeg fortalte.
Det spesielle var at dette friluftsmøtet var arrangert av katolske lekfolk.
Jeg spurte kvinnen om årsaken og bakgrunnen for dette fremstøtet.
Hun kunne fortelle at det var pave Frans som hadde oppfordret katolikker over hele Europa til å gå ut på gater og torg og dele evangeliet... Og det gjorde de.
Du kan mene hva du vil om dette, og også at jeg overhode tør skrive om noe katolsk, men er det noe å lære?
Vi behøver ingen pave i Norge, men behøver vi høvdinger med åndelig autoritet?
Slike som kan lede Norges kristenfolk ut i evangelisering og åndelig krigførin
Frelsesarmeen og William Booth er vel et eksempel på dette. For vi har ikke, så langt jeg kan se, noen høvding eller åndelig leder i Norge, en person som i kraft av sitt åndsliv er akseptert som høvdingen. For egentlig kan vi ikke velge ledere like lite som vi kan velge hvem som skal være verdensmester i sjakk.

«I de dager var det ingen konge i Israel, hver mann gjorde det som var rett i hans øyne.» Dommerne‬ ‭17:6‬.
Jeg tror ikke skriftstedet ovenfor bør være mal for norske menigheter, for uansett hva man vil gjøre og hva man blir enige om så er det alltid noen som mener noe annet, en slags usynlig vetorett. Hver menighet fulgte sin egen "visjon".. ja, ja.

Når det ikke er ytre fiender som truer og innbyggerne i landet er snille og gode behøves ikke konger eller høvdinger. Men når fiender truer behøves sentralledelse.
Churchill ble Englands suverene leder og redningsmann under 2. verdenskrig.

I 793 overfalt og plyndret skandinaviske vikinger klosteret i Lindisfarne i det nordlige England. England hadde ingen organisert kongemakt og måtte finne seg i disse plyndringene i ganske mange år framover, inntil...
Av og til behøves sentral ledelse.
Det er mange menigheter og trossamfunn her i landet og disse har forskjellig ledelse, det kan være biskop, synode eller årsmøte. Men dette lederskapet er ofte defensivt.
Det går for det meste på vedlikehold og konsolidering slik jeg oppfatter det.
Men så ser enkelte ildsjeler behovet for evangeliske framstøt og setter i gang, men blir tilslutt sittende alene og alt blir som før. Det er til sist makta som rår'.
Eller for å sitere min kloke far som med glimt i øyet siterte sin versjon av slutten på skapelsesberetningen: "Når så intet mer skulle skje, ble det nedsatt en komité".
Når det er sagt så har jeg hverken tro på pavemakten eller enmannsvelde, men jeg tror på et overordnet lederskap,  noe som vekkelseshistorien også forteller...
På 60-tallet dukket en mann ved navn Aril Edvardsen opp, tenk om han på denne tiden hadde fått lede evangeliseringen i Norge?
Jeg husker vagt ordene til Morgan Kornmo når Sarons Dal ble innviet, han sa selv han talte profetisk...
Behøver Norge en ny kristenhøvding?

Prester og fotballdommere..

Prester, fotballdommere og lille meg...
I dag er det kirkeårets Domssøndag og det gav meg noen tanker.
En fotballdommer har som hovedoppgave å se til at fotballkamper gjennomføres slik det er meningen at de skal gjennomføres, og at regelverket følges.
Slik stod det å lese et sted...
Tenk deg så en cupfinale eller et juniorlag som spiller en kamp uten dommer, eller kanskje verre, en dommer som er blind eller ikke håndhever reglene?
Det ville nok bli publikumssvikt og fotballens død.
Men tenk deg en menighet, kirke eller kristen forsamling hvor presten, pastoren, forstanderen eller øvrige ledere forøvrig gjør det samme som nevnt ovenfor, hvordan ville kvaliteten til kirkene da bli?
Vi er jo laget slik, vi velger kvalitet. Det gjør faktisk folk flest også.
Derfor behøver kirkene gode ledere.
Lederne er der for min skyld.
De skal se til at jeg kommer til himmelen når tiden for dette er inne.
De er forbilder.
De skal verne om den bibelske lære.
De skal oppmuntre meg når jeg er nedfor.
De skal gi meg nytt mot når jeg er mismodig.
De skal vise meg sannheten når jeg tror løgnen.
Om jeg synder skal de hjelpe meg til omvendelse.
De skal verne om ekteskapet mellom mann og kvinne.
De skal verne sin menighet mot homofili og samboerskap.
(alle kirker gjør ikke det!)

Jesus sier:
«...og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.»
‭‭Matteus‬ ‭15:14‬ ‭
Derfor behøver vi ledere som ser og med mot, mot til å si ifra og mot til å bli upopulære.
Menigheten bygges ikke bare med kjærlighet, men også med kjærlighet til sannheten.
Tilbake til fotballen. Tenk deg fotballdommeren som tar tak i en spiller etter en brutal takling og sier: «Jeg kjenner jo legningen din, du har jo lett for å bli sint, men lov å ta deg sammen da....».
«Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lystene som dere før hadde, i deres uvitenhet. Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd.» 1 Peter‬ ‭1:14-15‬ ‭
Og her er min konklusjon, om jeg ikke lever som verset ovenfor beskriver bør en leder hjelpe meg - om han tør!
Og når vi er villige til omvendelse er det jo ikke vanskelig å være leder.
«Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.» Hebreerne‬ ‭13:17‬ ‭

Betal TV og Betal-Helbredelse?

Betal TV og Betal-helbredelse.
En tenkt situasjon, men likevel ikke utenkelig. Han sitter der med sin sykdom og ser på en kristen tevekanal. Det dreier seg om penger i dag, det behøves mye for at kanalen skal leve videre. Egentlig ikke feil at kristne samler inn penger til sin virksomhet, frelsen er gratis, men formidlingen koster. Det vet vi alle...
Så spisser han ører, en mørk, utenlandsk predikant doserer frimodig via en tolk at om du er syk og betaler et visst beløp til kanalen vil Herren velsigne deg med helbredelse... Det er "von i hangande snøre".... Han ønsker så inderlig å bli frisk igjen, leve normalt igjen.
Så noterer han seg gironummer.
Tiden går og sykdommen sitter der, har likesom kloret seg fast.
Sendte jeg nok penger var tanken som kom, den som sår rikelig skal jo høste rikelig?
Så får du filosofere videre om denne mannen til slutt ble velsignet på grunn av sin gave...
Dette var altså en tenkt historie fra min side, likevel ikke utenkelig.
Eller kanskje dette var en form for vranglære, som Peter sa til trollmannen Simon.
«Men Peter sa til ham: Måtte ditt sølv følge med deg til fortapelsen, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger!» ‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭8:20‬
Men denne form for Betal-Velsignelse kan jo snike seg inn andre veier, for eksempel om en menighet kommer i akutt pengemangel? Det er forstemmende og trist. Og den slags forkynnelse er ren vranglære!
Mulig at denne form for pengeinnsamling er godtatt av den norske predikantskare. De er jo så tause. Er det uvitenhet eller mangel på mot?
Kanskje dette er karismatikkens form for avlat?
Men om disse (pastorene) tier vil steinene (gubbene) rope!
(Jeg har egentlig lenge hatt lyst til å nevne denne spesifikke innsamlingsmetode her på min blogg, men nå kommer det. Alt for mange tier, men Dagen og Vebjørn Selbekk viser sine meningers mot og da tør jeg også)

Eldste - over og ut?

Eldstetjenesten - over og ut?
De fem tjenestegaver og de eldste.
Har hørt mye om disse menighetsbyggerne, de fem tjenestegavene,  som beskrives i Ef. 4:11, men har hørt fint lite om eldstetjenesten, og det er denne siste jeg skal skrive litt om.
Hvem er disse eldste, hva gjør de og er de nødvendige? Hørte ofte i min ungdom at eldste var synonymt med noe tørt, trist og trenerende. Og mulig har den nye forstanderens første viktige oppgave vært å vinne over eldsterådet. Det fortelles at den kjente grunnleggeren av Filadelfiakirken i Stockholm, Lewi Pethrus, brukte tyve år på å få eldsterådets godkjennelse for sine prosjekter. I hvert fall så slet han ifølge ham selv.
Og slik skal det jo ikke være.
Etter denne litt "mørke" innledningen så er hensikten min å løfte denne eldstetjenesten opp. Når menigheten skal bygges opp så må vi også bruke de nødvendige håndverkere. Altså apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere og - eldste.
Jeg tviler vel på om jeg i dette innlegget serverer noe som teologen applauderer, men dette er bare slik jeg ser det.
 Vil begynne med ordene Paulus gav til sin medarbeider Timoteus, - du skal innsette eldste i hver by.

«Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.» Titus‬ ‭1:5‬ ‭
Om vi ser nærmere på dette verset så var det visse ordninger Paulus ikke hadde fått på plass ennå og  som Timoteus skulle fullføre og i tillegg da innsette de som skulle våker over verket videre - altså eldste.
Men har vi overlatt denne tjenesten bare til pastorene eller skal menigheten voktes av et team eller en utvidet gruppe?
«..men der det er mange rådgivere, er det frelse.» Salomos Ordspråk‬ ‭11:14‬ ‭
«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden.» 1 Peter‬ ‭5:1-3‬
Her ser vi en interessant vinkel, de eldste er ikke nødvendigvis bare møteledere, komitéledere, møteplanleggere eller menighetens merkantile ledere. De er først og fremst sjelehyrder.
(Mulig at eldstetjenesten har forflyttet seg inn i Husgruppevirksomheten?)
I ordet eldste ligger både autoritet og ansvar. Man kan ikke ha autoritet uten å ta ansvar eller få ansvar uten samtidig å få autoritet i sitt ansvarsområde. Eldstetjenesten er derfor i mine øyne like guddommelige som de andre tjenestene fordi den er forordnet av Gud. Og de eldste er våre sjelevoktere som skal gjøre regnskap for Gud.
Selvfølgelig er jeg for gammel, men jeg tør ikke gå inn i et eldsteansvar. I yngre år var jeg riktig nok med i eldsterådet, men jeg forstod lite av tjenesten da og ingen hadde lært meg noe heller.. For eldstetjenesten krever ansvarlighet.
«..For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.» Hebreerne‬ ‭13:17
Vi lærer også av bibelen at det er to slags eldste, de som underviser og de som ikke gjør det. Men verset nedenfor kan også indikere at eldstetjenesten er "gjemt" i to av de fem tjenestegavene - hyrde og lærer.
«De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.» 1 Timoteus‬ ‭5:17‬.
Så langt kan vi altså se at oppgavene er å vokte, tale og lære. Ettersom det er en gudgitt oppgave vil jeg kalle det et embete. Det som er innsatt av Gud er livsvarig.. jeg mener de som er innsatt av Gud. Et embete inneholder autoritet og oppgaver.
«Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.»
‭‭2 Timoteus‬ ‭2:2‬ ‭
Om ikke verset over sikter direkte til eldstetjenesten så er det jo dette som er en del av eldstetjenesten, å lære bort den Paulinske eller bibelske lære. Eller som Jesus sier i Matteus 28, lære dem å holde. Altså ingen er utlært før han lærer å praktisere lærdommen - eller "holde" som Jesus sier. Dette kan bare utføres i et miljø hvor man kjenner hverandre - i den lokale menigheten.
Men som i 1. Tim. 5:17 sier er det også eldste som ikke har forkynnelse og undervisning som hovedoppgave. Like fullt er disse ansvarlig for sjelene.
Det kan få de underligste utfall når "ikkelærere" begynner å undervise eller tale.
Jeg har opplevd mange underlige prekener, for eksempel når predikanten uteble og en eldstebroder påtok seg forkynnelsen og talte om hestene i Johannes Åpenbaring. Hverken jeg, forsamlingen eller ham selv forstod noe. Det var heldigvis denne ene gangen. Har hørt mye rart, men det er ikke nødvendig med flere eksempler her.
Vi behøver eldste som synes, fungerer og er verdsatt. Eldstebrødrene  er gjerdet rundt menigheten, de skal vokte fårene mot ulven. Deres tilstedeværelse må også synes. De er ikke bare en hemmelig gruppe som fungerer bak lukkede dører i eldste- og ledermøter. De eldste er bærere av troens gave.
«Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.»
‭‭Jakob‬ ‭5:14-15‬.
Og vi må ikke glemme at tro er en av de tolv nådegavene. Eldste og ledere er etter mitt syn mennesker fylt med Den Hellige Ånd og tro.
Jeg vil ikke gå inn på her hvordan eldste velges ut, men i ytterste konsekvens må det tilskrives Den Hellige Ånds utvelgelse.
Jeg kan selvfølgelig legge til mer her, men det får bli en annen gang....

God ledelse en lettelse

En kronikk om lederskap.
Rett mann (kvinne) på rett plass gjør rett ting på riktig måte!
Jeg har ingen rett til å skrive det jeg skriver, men gjør det likevel. Hvorfor?
Jo, fordi jeg elsker Guds menighet og alt Guds folk. Paulus hadde en litt sår hjertebønn i sitt brev til Filipperne:
«Jeg har ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dere,» Filipperne‬ ‭2:20‬ ‭
Dere har mange læremestere, men ikke mange fedre skriver Paulus.
Gode ledere vokser fremdeles ikke på trær, derfor må vi hegne om, beskytte og be for de vi har.
Likevel er det kriterier og betingelser for å bli en leder, det er dette jeg drister meg til å skrive litt om her.
Som tidligere nevnt har jeg vært i arbeidslivet det meste av mitt liv. Og like lenge har jeg deltatt i menighetsliv og har erfart mange former for lederskap. Har også gjennom årene fått et lite innblikk i forskjellige firmaers indre liv på godt og ondt. På en plass med høy faglig kunnskap var én av medarbeiderene særskilt dyktig og løste "alt".
En av hans kollegaer virket ikke så vellykket. Slik jeg oppfattet det ble denne kollegaen holdt nede av førstnevnte. Men da denne særskilt dyktige byttet jobb og flyttet ble den andre fri og blomstret opp til å bli enda bedre enn denne som sluttet. Ikke lett å utvikle seg under "supermennesker".
Vi behøver ikke "superpastorer" heller....
Så i yrkesliv, foreningsliv, idrettsverdenen og selvfølgelig kirkelivet gjelder stort sett de samme lover for lederskap og lydighet.
Et annet velfungerende firma skulle ansette ny daglig leder og det ble "headhuntet" en gullkantet leder fra et annet velrennomert og kjent firma i Norge. Denne lederen hadde alt untatt sosiale antenner og snart var alle nøkkelpersoner i firmaet borte. Det gikk vel et års tid så var firmaet borte også. Å lede er ikke å sjefe, og det lønner seg for ledere å lytte til omgivelsene.
En annen sak er at ledere ikke alltid kan uttale seg om sitt lederskap for de vet jo ingen ting om hvordan de oppfattes og erfares som ledere. Og hvem skal gi dem tilbakemelding...
Det er et uttrykk som heter "å bli forfremmet til sitt inkompetansenivå". Altså å bli forfremmet til sjef eller leder på grunn av faglig dyktighet. Man havner på andre siden av bordet og kjenner seg høyst ubekvem. Jeg leste om en innkjøpssjef som byttet jobb og ble salgsrepresentant. Han knakk til slutt sammen av frykt og klarte ikke lenger å banke på dørene til innkjøpssjefene han besøkte i sin nye jobb. Han fikk angst, var redd han skulle møte noen slik han selv hadde vært...
Beherskes ikke lederskap bør man heller ikke lede.
Rehabeam, kong Salomos sønn hadde lite forståelse for godt lederskap og det ble et fall for nasjonen Israel.
«Kong Rehabeam rådførte seg med de gamle, som hadde gjort tjeneste hos hans far Salomo mens han ennå levde, og han sa: Hva råder dere meg til å svare dette folket? De sa til ham: Hvis du i dag hører på folket og retter deg etter dem og gir dem gode ord til svar, så vil de være dine tjenere for alle tider. Men Rehabeam brydde seg ikke om det rådet som de gamle hadde gitt ham. Han rådførte seg med de unge, de som var vokst opp sammen med ham, og som nå var i hans tjeneste.»
‭‭1 Kongebok‬ ‭12:6-8‬
Om du leser videre i Bibelen ser du hvordan dette ender.
De farligste lederne er de som mener seg selv virkelig dyktig og så av den grunn finner det best å gjøre alt selv. En slik holdning gir lite rom for utvikling av medarbeiderne og kan i tillegg skape frykt for ikke å gjøre alt riktig. Det blir retrett istedenfor progress. Her vil jeg skyte inn at jeg alltid har hatt frihet tillit og arbeidsrom i de miljøer jeg har vært med i.
Den farligste lederen behøver nødvendig vis ikke alltid å være den dirigerende sjefen, det kan også være det veletablerte rigide miljøet - "her har vi alltid gjort slik."
Man kan også underlegge seg regler og forordninger som ikke finns. Et eksempel på dette var de i mine ører "kjedelige" morgenandakter på NRK radio. Vokste opp med andaktskvartetten og Sigvart Fotland ved orglet. De som talte i disse andaktene la seg lydige under det de trodde var NRKs regelverk. Men så hendte det en dag at Aril Edvartsen fikk en uke på kanalen. En nå avdød venn av meg fortalte at alle på fabrikken han arbeidet på var denne uken samlet foran radioen for å høre på Aril. Hva var hemmeligheten? Aril fikk det som han ville, det ble andakter med ny vri, men det kunne de andre andaktsholderne gjort også!
Man kan altså legge seg under regler som ikke finns.
Gode ledere former ledere og gjør også seg selv til en viss grad overflødige. Om de ikke tør forlate byggverket i redsel for at det skal falle sammen forteller det noe om hva som bygges.
Det et selvfølgelig for lett en menighetsleder å si at alt som gjøres er inngitt av Gud og at han derved et jeg fritatt for alt ansvar. Men Paulus sier at enhver (menighetsbygger) må se til... for ingen kan fraskrive seg ansvar fordi det er Gud som har talt!
«Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre.»
‭‭1 Korinter‬ ‭3:10‬ ‭
Å bygge er ikke bare å gjøre ting, det er å forme etter en tegning eller plan. Denne planen må formidles videre til medarbeiderne som da vet hva de skal gjøre og ikke minst hvorfor...
Moses visste hva oppdraget var og hva han skulle gjøre, likevel holdt han på å hå feil...
Heldigvis hørte han på sin svigerfar Jetro. Dette leser vi i 1. Mosebok 18.
 «Neste dag satt Moses og skiftet rett mellom folket, de sto omkring Moses fra morgen til kveld. Da Moses’ svigerfar så hvor meget han hadde å gjøre for folket, sa han: Hva er dette for et arbeid du legger på deg for folket? Hvorfor sitter du alene og dømmer mens folket står omkring deg fra morgen til kveld? Moses svarte da sin svigerfar: Folket kommer til meg for å søke råd og hjelp hos Gud. Når de har en sak, da kommer de til meg, og jeg skifter rett mellom dem og lærer dem Guds bud og lover. Da sa Moses’ svigerfar til ham: Det er ikke klokt det du gjør her. Du må jo bli altfor trett, både du og dette folket som er med deg. For dette arbeidet er for tungt for deg, du makter ikke å gjøre det alene. Men hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Tre du fram for Gud på folkets vegne og legg sakene deres fram for ham. Forklar budene og lovene for dem. Lær dem den veien de skal vandre og den gjerningen de skal gjøre. Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. Sett dem til førere over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti! De skal skifte rett mellom folket til enhver tid. Hver stor sak skal de komme til deg med, men hver liten sak skal de selv dømme i. Slik letter du byrden for deg selv, og de bærer den sammen med deg. Dersom du gjør dette, og Gud pålegger deg det, da vil du kunne holde ut. Da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred. Moses hørte på sin svigerfar og gjorde alt det han sa.»
‭‭2 Mosebok‬ ‭18:13-24‬
Så kan vi prøve tanken, hva om Moses hadde neglisjert rådet fra Jetro med "jeg alene vite best"?
Å herske eller å ikke slippe til andre ved sin side kan være tegn på utrygghet. Det er farlig for ledere, for utrygghet skaper mistenksomhet og det vil igjen merkes av omgivelsene som vil havne i en situasjon av helgardering.
I en spørrespalte beskriver Aftenposten beskriver hva en utrygg leder kan utvirke.
Spørsmål: I 19 år har jeg jobbet i markedsavdelingen i en større bedrift. Trivsel og stadig nye utfordringer har gjort at jeg aldri har tenkt på å skifte jobb. For ett år siden var det omorganiseringer på jobben, og jeg fikk en ny sjef. Plutselig er alt blitt helt annerledes. Min nye sjef er ung og virker nokså uerfaren og usikker. Men hun har tydeligvis et sterkt markeringsbehov og har vunnet hjertet til toppledelsen, ser det ut som. Hun har flotte eksamensresultater fra kjent universitet, men lite jobberfaring.
Så langt Aftenposten, jeg tror denne nye lederen på sikt vil fremvise dårlige resultater.

Bibelen taler helt tydelig om lederstil- og egenskaper.
«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden.» 1 Peter‬ ‭5:1-3‬ ‭
Men det er jo så godt å ha ledere en vil følge da og ikke MÅ følge. Det har jeg hatt og har fremdeles. Men så er det jo slik da at en fotballtrener ikke kommer langt om ikke laget samarbeider.
Derfor er det nødvendig at min pekefinger rettes mot meg selv også.
«Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.»
‭‭Hebreerne‬ ‭13:17‬ ‭
Derfor må vi overlate til Gud å innsette ledere, det gir trygge ledere og trygge ledede.
Det er til syvende og sist Gud som kaller' utruster og innsetter.
Jeg tror bokstavelig på det Guds ord viser oss i Apostlenes gjerninger.
«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!» Apostlenes gjerninger‬ ‭13:2‬ ‭
Det er med dette Guds menighet står og faller.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,»
‭‭Efeserne‬ ‭4:11-13‬
Det er slik Guds menighet skal bygges, det er dette vi må be om. Og så skal vi vise kjærlighet til de ledere som ikke alltid lykkes, for hvem lykkes alltid?

Bibelskoler - en motesak?

Behøver vi bibelskoler?
Tja, dette vil jeg filosofere over i dette innlegget. Bibelskole kan jo være så mangt, fra det kjedelige teoretiske til det levende, engasjerende og livsforvandlende. Leste for mange år siden om en bibelskole hvis en av avslutningsoppgavene var å redegjøre detaljert om misjonsreisene til Paulus (forstod ellers at det var en ganske skjematisk undervisning der). Kirkehistorie er jo viktig, men det er jo mye, mye mer som må inn først...
Bibelen taler om «den som blir opplært i ordet» og Jesus sier i Matteus 28 at vi, altså menigheten skal lære dem å holde, altså ikke bare lære... Jesus sier også:

«....Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.»
‭‭Matteus‬ ‭22:29‬ ‭
Det går jo an å lære bort, undervise og holde foredrag uten at det egentlig er noe mål i det hele. Som bibelen sier:  «...som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.» 2 Timoteus‬ ‭3:7‬
Man har jo egentlig ikke lært noe før man forstår og kan praktisere (holde) det man har lært.
Det gjelder matematikk, idrett eller å forkynne Guds ord og å fungere i nådegavene.
I mine guttedager deltok jeg på et svømmekurs på idrettsbanen på fotballbanen til Østsiden fotballklubb. Mye tørrtrening og lite i det våte element. Jeg lærte ikke å svømme da, men senere tok jeg en sjanse - hoppet ut på dypt vann og lot det stå til og uten tilsyn, jeg var helt alene denne dagen. Men jeg overlevde....
Ikke alle overlever.
«Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap...»
‭‭Hosea‬ ‭4:6‬ ‭
Jesus sier ikke at vi bare skal lære dem, vi skal lære dem å holde - det er noe annet!
Videre sier bibelen at «den som er fullært blir som sin mester!»
Altså den som underviser må kunne sitt fag, ha prøvd og erfart - og så bringe det videre.
En annen side er at lærerne i kristen sammenheng er innsatt av Gud, og bibelen advarer - ikke mange bli lærere!
Likevel behøver vi lærerne, det er de som skal gjøre oss fullt dyktig til all god gjerning.
Og da er vi ved dette vanskelige, for på en måte kan jeg ikke velge lærer(e) selv. Bibelundervisning og bibelskoler må være fundamentert i sunne menigheter.
«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.» 2 Timoteus‬ ‭4:3-4‬
Et teorikurs i trafikkregler er ikke nok for å kjøre bil, man må faktisk bak rattet og lære hva bil og trafikk er - få det inn i ryggmargen.
Tenk om det var slik at alle kunne kjøpe en bil og lære seg å kjære selv? Man behøver ikke mye fantasi for å forstå hvordan det ville ende.
Men slik opplevde jeg de første tredve årene av mitt kristenliv. Vel var det noen få bibeltimer, men ikke forstod jeg noe og muligens ikke de som lærte det bort heller...
Husker fra mine yngre år at Filadelfia i Oslo hadde er fjorten dagers bibelkurs for vordende evangelister.
Det var bøkene som reddet meg er jeg redd!
Jeg kan ikke huske det var noen undervisning om bønn, misjon, nådegaver, tro, rettferdighet, evangelisering. Derimot var det mye undervisning om de siste tider og Jesu gjenkomst. Er du rede når han kommer - ja jeg er rede...(men mange ble nervøse).
Husker en av datidens profilerte pinseledere underviste om "mon jeg finner troen på jorden?", han burde heller undervist om TRO!
Men du, så mange fantastiske prekener jeg har hørt.
Senere, i en alder av 44 år fikk jeg endelig begynt å lære noe - aldri for sent heter det, men for meg ble det det, skulle begynt 25 år tidligere, men da var det ikke noe å begynne på - jo selvfølgelig Troens Bevis i Sarons Dal da, men den lå på en måte utenfor min rekkevidde. Den var jo for de som hadde misjonskall og den slags lå for høyt for meg.. Skomaker, bli ved din lest!

Etter denne litt omstendelige innledning vil jeg komme med min konklusjon - alle menigheter behøver bibelskole med systematisk undervisning i grunnleggende bibelske emner. Søndagsgudstjenesten er ikke tilstrekkelig, der får vi den nødvendig oppbyggelse, formaning og trøst. Men alt det andre som møter et menneske i livet, når får man lære om hvordan man skal håndtere dette?
Det er bedre med forebyggende og grunnleggende undervisning først enn formaning og kanskje sjelesorg etterpå.
Målet med systematisk bibelundervisning er at
«han (Jesus) må gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.» Hebreerne‬ ‭13:21‬

Men det er jo umulig å bli i det vi har lært hvis ingen har lært oss noe?

«Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.»
‭‭2 Timoteus‬ ‭3:14-17‬

Og det er faktisk bibelsk med bibelskoler, det mente i alle fall Paulus:

«og (Paulus) holdt daglige samtaler i Tyrannus’ skole. Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere. Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender, så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde åndene for ut av dem.» Apostlenes gjerninger‬ ‭19:9-12‬ ‭

Dette er mitt lille bidrag og forsiktige oppfordring til alle menigheter som ønsker vekst og fremgang.
Gi bibelskolene innpass, la alt folket lære hele Guds råd til frelse. Før var det noe som het "Hela Kyrkan Sjunger" og som begynte i 1973, nå burde hele menigheten som Maria gjorde ved Jesu føtter... "Hela Kyrkan Lærer"!
Nå blir jo dette jeg har skrevet her bare en tanke fra en som ingen hører på likevel. Interresant vil noen si som har orket å lese helt hit (gratulerer), eller for mye fantasi, eller ugjennomførbart eller bra idé, men....

Det er bedre å sørge for at alle lære noe enn at de få kan alt. Paulus formante hver og én med tårer. Jeg tror at bare de menighetene som fokuserer på enkeltmedlemmer vil nå de store massene og motsatt, de som fokuserer på massene når egentlig ingen.
For hverken du eller jeg er massen, vi er enkeltpersoner og ønsker å bli sett og behandlet som sådanne.
Så til slutt vil jeg dele mine tanker om gjennomføringen, vi gjør det enkelt. Det vi ønsker er, som bibelen sier, å være fast forent i samme sinn og samme mening.
Det velges ut noen grunnleggende emner og alle i menigheten får tilbud om å delta i undervisningen over en gitt periode.
Emnene kan være tro, rettferdighet, misjon, økonomi, ekteskap og annet som er viktig for det personlige kristenlivet. Altså de klassiske bibelskoleemner.
Videre kan man for eksempel se det hele over en treårsperiode og med kun ett emne i vårsemesteret og ett i høstsemesteret - da blir det hele overkommelig. Når tre år er gått begynner man på nytt igjen - og selvfølgelig diplomutdeling for hvert avsluttet emne.
Det er bedre å begynne forsiktig og heller øke!

Selvfølgelig er det best med en ett- eller flerårig bibelskole basert på kveldsundervisning, slik som for eksempel Troens Ord har gjort i Sarpsborg, Steinkjer,  Stjørdal og nå i Betel Menighetssenter på Klæbu.
Men jeg vil også løfte opp og anbefale en enklere, men kontinuerlig bibelundervisning slik jeg har beskrevet. Om folk ikke kommer må lærerne gå i seg selv...
Guds bekk er (alltid) full av vann.
Vi behøver bibelskoler....