Skatteetaten.no/sykkel/pensjonist.
For hyggelig pensjonistinfo kan også ringes 08888.
Koselig at du titter inn her på min blogg. Og du har sikkert allerede forstått at det hele er en liten aprilspøk. Men spøk og alvor er perlevenner. Jeg mener høyst alvorlig at dokumentert trening, spesielt for 40+ hvis mager begynner å ese ut, bør honoreres med skattefritak for organisert kroppsvedlikehold.
Her deler jeg mine tanker med deg, kommenter gjerne på bloggen slik at ettertiden kan lese meningsutvekslingene. Facebook er et dårlig sted å kommentere blogginnlegg på...
torsdag, mars 31, 2016
mandag, mars 28, 2016
Bibelvitser og spotting
Noe av det tristeste jeg hører er bibelvitser, og spesielt trist er det når det kommer fra en predikantmunn. Men det er heldigvis ikke så ofte (vil bemerke at jeg aldri har hørt noe slikt fra LO predikanter). Noen av dem går ut på å sitere skriften slik at det får en dobbeltbunnet betydning. Ved andre tilfeller benyttes bibelord i spesielle (morsomme) sammenhenger for å få fram en annen mening. Ved et par anledninger har jeg overhørt dette der en gruppe forkynnere var samlet. Og slikt har lett for å dra seg på, "alle" husker en vits.
Guds ord sier at det hjertet er fylt av, det taler munnen. Men en kilde kan ikke samtidig gi både friskt og beskt vann. Derfor ble jeg veldig forundret.....
Helt ufrivillig for meg har disse vitsene hengt seg på disse servitørene, men jeg drikker ikke melk som det svømmer fluer i! Når jeg ser eller hører disse predikantene da dukker disse vitsen(e) de fortalte opp som en sky i horisonten.
Vår tale skal være tekkelig og krydret med salt sier Paulus. Tungen kan ingen temme sier Jakob. Nei, vi kan ikke temme den ved egen anstrengelse, men ved Guds Ånds hjelp.
Det 2. bud sier at vi ikke skal misbruke Guds navn, det betyr vel også hans ord?
En annen ting mange ikke tenker på er at vi ikke skal spotte, hverken andre religioner eller åndsmakter. Bibelen advarer mot dette.
....og spotter høye åndemakter. Men ikke engang overengelen Mikael våget å felle en spottende dom da han trettet med djevelen om Moses’ legeme, men sa: Må Herren straffe deg! (Judas 1:8-9 NB) Les også 2. Pet. 2:10-11.
Vi skal kaste ut demoner - ja! Vi skal stå djevelen imot - ja, men vi har ingen rett til å spotte. Når vi gjør det mister vi fotfestet i frasparket - og så ligger vi der.
Og forøvrig: "Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver". (Kolosserne 4:5-6 NB)
Jeg har mye å jobbe med i mitt eget liv, men å misbruke Guds ord holder jeg meg langt fra....
Guds ord sier at det hjertet er fylt av, det taler munnen. Men en kilde kan ikke samtidig gi både friskt og beskt vann. Derfor ble jeg veldig forundret.....
Helt ufrivillig for meg har disse vitsene hengt seg på disse servitørene, men jeg drikker ikke melk som det svømmer fluer i! Når jeg ser eller hører disse predikantene da dukker disse vitsen(e) de fortalte opp som en sky i horisonten.
Vår tale skal være tekkelig og krydret med salt sier Paulus. Tungen kan ingen temme sier Jakob. Nei, vi kan ikke temme den ved egen anstrengelse, men ved Guds Ånds hjelp.
Det 2. bud sier at vi ikke skal misbruke Guds navn, det betyr vel også hans ord?
En annen ting mange ikke tenker på er at vi ikke skal spotte, hverken andre religioner eller åndsmakter. Bibelen advarer mot dette.
....og spotter høye åndemakter. Men ikke engang overengelen Mikael våget å felle en spottende dom da han trettet med djevelen om Moses’ legeme, men sa: Må Herren straffe deg! (Judas 1:8-9 NB) Les også 2. Pet. 2:10-11.
Vi skal kaste ut demoner - ja! Vi skal stå djevelen imot - ja, men vi har ingen rett til å spotte. Når vi gjør det mister vi fotfestet i frasparket - og så ligger vi der.
Og forøvrig: "Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver". (Kolosserne 4:5-6 NB)
Jeg har mye å jobbe med i mitt eget liv, men å misbruke Guds ord holder jeg meg langt fra....
søndag, mars 27, 2016
Når headhunterne ser bak gardinene...
Lederskap, ledelse og vekst.
Når headhunterne ser bak gardinene...
Det er mange kriterier for å være - eller bli en god toppleder. Et headhuntingfirma jeg leste om gikk ofte dypere en CV'n under sin jakt på gode lederaspiranter. De hadde funnet ut de lederne de hadde vært "heldige" med hadde ofte et velfungerende familieliv. De sjekket kandidatenes forholdet til familiemedlemmene, om de hadde tid for disse og om de faktisk tok tid til å hvile og å passe på seg selv. Det avgjørende var nemlig at om de skulle ta vanskelige avgjørelser da måtte de være i harmoni med seg selv. Det er jo slik at trygge mennesker utstråler trygghet og på den måten påvirker sine medarbeidere. Noen ledere leder (burde ikke) alene. Det forteller om "jeg alene vite best" og utrygghet. Utrygghet sprer utrygghet. Ledere bygger i andre det de er selv. Hjemmet er faktisk det egentlige arnestedet for våre gode eller dårlige valg.
Det er ikke gull alt som glimrer, ei heller mennesker hvis fasade og fremtreden kan virke feilfri og blendende. Dette hadde nevnte headhuntingfirma forstått. Vi bedømmer ofte etter det vi ser og hører, Gud ser hjertene.
Døm ikke noe før tiden sier Guds ord. Det kan bety både hva vi bedømmer
som bra eller også som dårlig. Derek Prince forstod dette og svarte engang på et spørsmål om hva han mente om NN pastor. Jeg vet ikke svarte han, jeg har ikke møtt kona hans ennå!
Og så over til menighetsvekst, prinsipper og visjoner. Ofte så blir det vel med litt nysgjerrighet tittet på menigheter som lykkes - hva er hemmeligheten? Videre kommer så standardspørsmålene, hva er deres visjon, hvordan er lovsangen, preker pastoren bra, hvordan er lederskapet satt sammen osv.
Uten at jeg kan dokumentere riktigheten av eksemplet nedenfor så husker jeg et tv-program om maratonløpere og hvorfor etiopiske løpere ofte ble de beste. Det ble forsket på teknikk, bevegelsesmønster og alt annet som var registrerbart. Men de lignet stort sett på alle andre maratonløoere, de fant ingen markante skiller. Inntil de kom på noe helt annet - etioperne hadde mindre og lettere føtter. Mindre vekt å dra på for de etiopiske musklene. Årsak og virkning var ikke som tenkt.
Ofte kan vi tenke at mer salvelse gir økning i medlemstallene, men nødvendigvis ikke.
Velfungerende mennesker er alltid attraktive - også pastorer. Når bibelen talere om at ledere skal ha velfungerende hjem med lydige barn så har det en dypere mening. Nøkkelen er et familieliv i kjærlighet. Det som er trist å registrere er at mange rikskjendiser kommer fra kristne hjem, men så har de har vendt ryggen til kristendommen fordi de opplevde mye lov og lite liv. Disse har stått fram både på TV og i aviser og fortalt om sin kristne barndom. Dessverre kan også predikant- og pastorbarn fortelle om det samme.
Og hva skjer med en kirke når de som skal betjene andre ikke klarer sitt eget privatliv? Guds ord sier advarende at ikke mange skal bli lærer - men det må vel gjelde hyrder og andre ledere også. Paulus retter pekefingeren mot seg selv og sier at han som preker for andre ikke selv må være uverdig til dette.
Og da vil jeg vende tilbake til menighetsvekst - kan menigheter bygges med riktige prinsipper og metoder?
Det vi har gir vi deg sa Peter og Johannes til den lamme mannen. De hadde noe å gi - og mannen gikk. Men den lamme mannens forventning var ikke å motta et mirakel - han hadde blitt glad for bare en mynt.
Men så er det å ha noe å gi da. Peter og Johannes overførte liv, og det er det saken dreier seg om. Å ha liv å overføre er å overføre det livet man har. Man kan ikke overføre lånt liv (eller riktige prinsipper). Kurs i lederskap og administrasjon hjelper en menighet lite om ikke familien koker og syndet av det livet man ønsker i menigheten. Om jeg taler med menneskers eller englers tunger, men ikke har kjørlighet....
Hørte om en skuffet man en gang som slet litt i ekteskapet. Jeg har lest boka (med de riktige ordene), men det hjalp ingen ting sukket han. Ja, vi kan faktisk gjøre ting riktig, velge de riktige ordene, men resultatet uteblir.
Fra bil- og flyindustrien utvikles stadig nye modeller oo utgaver. Først bygges en prototype. Den testes og prøves og når den er funnet ok settes den i serieproduksjon.
Hjemmet er prototypen på menigheten. Det som leves ut der multipliseres i menigheten. Det jeg mener her er ikke det "perfekte", men det sanne. At vi i våre hjem tåler og tilgir hverandre når det brister og at kjærligheten er kappen som dekker over våre svakheter.
Og det å ha et velfungerende hjem betyr ikke at det av den grunn bør være problemfritt, det er hvordan man lever ut og takler det.... Det kreves nødvendigvis mer av ledere enn av fåreflokken.
"Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den", (Efeserne 5:25 NB)
Timoteus fikk beskjed om å være et forbilde.
La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! (1 Timoteus 4:12 NB)
Kan vi si det slik at resultatet i kirken hentes fra livet i hjemmet?
Til slutt ønsket jeg Guds rike velsignelse over alle våre pastorer med ønske om et herlig, kjærlighetsfullt og åndsfylte liv i hjemmene. Det er det som forplanter seg inn i kirkene.
Når headhunterne ser bak gardinene...
Det er mange kriterier for å være - eller bli en god toppleder. Et headhuntingfirma jeg leste om gikk ofte dypere en CV'n under sin jakt på gode lederaspiranter. De hadde funnet ut de lederne de hadde vært "heldige" med hadde ofte et velfungerende familieliv. De sjekket kandidatenes forholdet til familiemedlemmene, om de hadde tid for disse og om de faktisk tok tid til å hvile og å passe på seg selv. Det avgjørende var nemlig at om de skulle ta vanskelige avgjørelser da måtte de være i harmoni med seg selv. Det er jo slik at trygge mennesker utstråler trygghet og på den måten påvirker sine medarbeidere. Noen ledere leder (burde ikke) alene. Det forteller om "jeg alene vite best" og utrygghet. Utrygghet sprer utrygghet. Ledere bygger i andre det de er selv. Hjemmet er faktisk det egentlige arnestedet for våre gode eller dårlige valg.
Det er ikke gull alt som glimrer, ei heller mennesker hvis fasade og fremtreden kan virke feilfri og blendende. Dette hadde nevnte headhuntingfirma forstått. Vi bedømmer ofte etter det vi ser og hører, Gud ser hjertene.
Døm ikke noe før tiden sier Guds ord. Det kan bety både hva vi bedømmer
som bra eller også som dårlig. Derek Prince forstod dette og svarte engang på et spørsmål om hva han mente om NN pastor. Jeg vet ikke svarte han, jeg har ikke møtt kona hans ennå!
Og så over til menighetsvekst, prinsipper og visjoner. Ofte så blir det vel med litt nysgjerrighet tittet på menigheter som lykkes - hva er hemmeligheten? Videre kommer så standardspørsmålene, hva er deres visjon, hvordan er lovsangen, preker pastoren bra, hvordan er lederskapet satt sammen osv.
Uten at jeg kan dokumentere riktigheten av eksemplet nedenfor så husker jeg et tv-program om maratonløpere og hvorfor etiopiske løpere ofte ble de beste. Det ble forsket på teknikk, bevegelsesmønster og alt annet som var registrerbart. Men de lignet stort sett på alle andre maratonløoere, de fant ingen markante skiller. Inntil de kom på noe helt annet - etioperne hadde mindre og lettere føtter. Mindre vekt å dra på for de etiopiske musklene. Årsak og virkning var ikke som tenkt.
Ofte kan vi tenke at mer salvelse gir økning i medlemstallene, men nødvendigvis ikke.
Velfungerende mennesker er alltid attraktive - også pastorer. Når bibelen talere om at ledere skal ha velfungerende hjem med lydige barn så har det en dypere mening. Nøkkelen er et familieliv i kjærlighet. Det som er trist å registrere er at mange rikskjendiser kommer fra kristne hjem, men så har de har vendt ryggen til kristendommen fordi de opplevde mye lov og lite liv. Disse har stått fram både på TV og i aviser og fortalt om sin kristne barndom. Dessverre kan også predikant- og pastorbarn fortelle om det samme.
Og hva skjer med en kirke når de som skal betjene andre ikke klarer sitt eget privatliv? Guds ord sier advarende at ikke mange skal bli lærer - men det må vel gjelde hyrder og andre ledere også. Paulus retter pekefingeren mot seg selv og sier at han som preker for andre ikke selv må være uverdig til dette.
Og da vil jeg vende tilbake til menighetsvekst - kan menigheter bygges med riktige prinsipper og metoder?
Det vi har gir vi deg sa Peter og Johannes til den lamme mannen. De hadde noe å gi - og mannen gikk. Men den lamme mannens forventning var ikke å motta et mirakel - han hadde blitt glad for bare en mynt.
Men så er det å ha noe å gi da. Peter og Johannes overførte liv, og det er det saken dreier seg om. Å ha liv å overføre er å overføre det livet man har. Man kan ikke overføre lånt liv (eller riktige prinsipper). Kurs i lederskap og administrasjon hjelper en menighet lite om ikke familien koker og syndet av det livet man ønsker i menigheten. Om jeg taler med menneskers eller englers tunger, men ikke har kjørlighet....
Hørte om en skuffet man en gang som slet litt i ekteskapet. Jeg har lest boka (med de riktige ordene), men det hjalp ingen ting sukket han. Ja, vi kan faktisk gjøre ting riktig, velge de riktige ordene, men resultatet uteblir.
Fra bil- og flyindustrien utvikles stadig nye modeller oo utgaver. Først bygges en prototype. Den testes og prøves og når den er funnet ok settes den i serieproduksjon.
Hjemmet er prototypen på menigheten. Det som leves ut der multipliseres i menigheten. Det jeg mener her er ikke det "perfekte", men det sanne. At vi i våre hjem tåler og tilgir hverandre når det brister og at kjærligheten er kappen som dekker over våre svakheter.
Og det å ha et velfungerende hjem betyr ikke at det av den grunn bør være problemfritt, det er hvordan man lever ut og takler det.... Det kreves nødvendigvis mer av ledere enn av fåreflokken.
"Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den", (Efeserne 5:25 NB)
Timoteus fikk beskjed om å være et forbilde.
La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! (1 Timoteus 4:12 NB)
Kan vi si det slik at resultatet i kirken hentes fra livet i hjemmet?
Til slutt ønsket jeg Guds rike velsignelse over alle våre pastorer med ønske om et herlig, kjærlighetsfullt og åndsfylte liv i hjemmene. Det er det som forplanter seg inn i kirkene.
torsdag, mars 24, 2016
Vekkelse
Drømmen om vekkelse!
I et engelsk oppslagsverk leser om vekkelse, på engelsk revival som betegnes som: reweakened interest in religion - men også: Restoration to validity of something lapsed or set avside...
Vekkelse kan derfor defineres som å føre noe tilbake til det opprinnelige eller tilbake til det som det skal være. Man våkner opp og tar fatt igjen der det glapp. Vekkelse er ikke noe som hender rundt oss - de skjer i oss!
Selv om jeg har hørt mye mer om vekkelse enn jeg har sett av det, så skaper ordet faktisk forventning. Og vår forventning forteller om tro - på Gud.
Har hørt om familivekkelser hvor ett familiemedlem har blitt frelst og dette så igjen spredte seg til hele familien, eller om vekkelser i enkeltmenigheter eller på plasser, men noen nasjonal vekkelse her i landet har vel inntil videre bare vært på ønskestadiet.
Vi må vel helt tilbake til Hans Nielsen Hauges tid for å spore noe som lukter av vekkelse, og denne haugianske vekkelsen bestod vel egentlig mer av én manns harde arbeidsvirksomhet enn av "ilden som falt"!
For en kjent forkynner uttalte en gang at vekkelsen kommer når ilden faller som på pinsedag!
Så har vi vel også hatt noen kraftige innhogg i satans rike v/ Frank Mangs og andre evangelister, men ikke egentlig noen vekkelse i så måte.
På konferansen til JK nå nylig talte den brasilianske pastoren Rosélen Boerner Faccio som meddelte at Gud har fortalt henne sin strategi for vekkelse i Norge. Den skal ikke starte med mange, men med få. Brasilianske Boerner Faccio har selv vært med i en vekkelse i Milano i Italia der hun sammen med menigheten hun er pastor i har plantet over 50 menigheter de siste 5 årene.
Hun tror det vil starte en vekkelse i Norge nå.
Ja, dette kan leses i et referat i Korsets Seier. Ordet vekkelse er et ord som smaker godt. Selv har jeg hørt dette velsignede ordet i snart 55 år. Jeg har også lest om det i mange bøker og også lest og hørt mange oppskrifter om hvordan dette skal gå til.
Men den/de som tror på en vekkelse som kommer bør vel bevise det ved sin tro og ved sine gjerninger (altså i dette tilfelle bønn) som Jakobs brev beskriver det.
(Og det er mange som i disse dager ber om at Guds rike igjen skal bli synlig i Norge - takk og lov for det)
For hva er det som egentlig hender når det er vekkelse. Det grunnleggende er vel at en større menneskesamling samtidig opplever at de må vende seg til Gud. De ser sin synd og ber om syndenes forlatelse. Frukten av dette er glede, harmoni og en ny livsstil basert på bibelens lære.
Ja, dette er mulig den romantiske oppfatningen av vekkelse.
Men "baksiden" av vekkelsesmedaljen er også dette at vi også sannsynligvis vil møte nyfrelste mennesker med et liv i traser. Mange har lidt skipbrudd i sitt familieliv, hatt kriminell bakgrunn, har vært stoffmisbrukere, vært offer for overgrep osv.
Så skal disse menneskene intergreres i vårt menighetsmiljø, endre livsstil, omgangskrets, gå på gudstjenester og begynne med en "kristelig" livsførsel. Og etterhvert bli fruktbærende grener på vintreet.
Det betyr at vi "gamle cirkushester" må glemme oss selv og bare tenke på de andre. Vekkelse betyr arbeide over hele fjøla.
Det er et begrep som svirrer rundt i næringslivet, det er ordet resultatorientert. Med resultatorientert menes oftest mye eller mange. I kirkelige kretser heter det menighetsvekst. Den letteste vei til menighetsvekst er selvfølgelig vekkelse. Det er bare det sørgelige faktum at vekkelsen som oftest uteblir, da er det bare ordet "hardt arbeide" som gjenstår. Eller som Paulus sier - jeg har arbeidet mere enn dere alle. Vil vi bli hans etterfølgere på dette området? Den bibelske terminologi kjenner ikke dette ordet vekkelse, men heller som Paulus sier "i alle fall og frelse noen". Da er vi tilbake til ordet som det tidligere ofte ble harseleret med - et jevnt godt virkeår.
Ofte bli menigheter og pastorer som har lykkedes i sin virksomhet løftet opp. Men sjelden disse trosheltene som har vært tro over lite og har stått på sin post livet ut. Paulus sier jo at vår ros er utelukket....
Et annet ord er kvalitetssikring, i kristen terminologi må det vel bety livskvalitet.
Og det med kvalitet da, med kvalitet mener jeg å gjøre kirkemedlemmer trygge i sin tro og hjelpe dem til å bli harmoniske gudsmennesker.
Og om detter skriver apostelen Johannes i sitt brev: "jeg ønsker at det du skal ha det godt likesom din sjel har det godt...".
Egentlig skulle det være "forbudt" med nye medlemmer før vi har bekreftet at de nåværenevhar det godt. Vi må jo ikke be om fler om vi ikke kan hjelpe de vi allerede har? Vekkelse er jo ikke først og fremst om å fylle kirkebenker, det dreier seg om å fylle himmelen!
Derfor ser jeg det slik at det viktigste vi gjør i menighetsarbeidet er det som Paulus sier: "og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer". (Apostlenes gjerninger 20:31 NB)
Er jeg min brors vokter sa Kain. Ikke mye omsorg der!
Guds ord sier: "La Kristi ord bo rikelig hos dere , så dere lærer og FORMANER hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger yndig i deres hjerter for Gud,
Menigheter skal ikke fungere som moderne sykehus, først skalpell - så plei deg selv!
I menigheten har alle alltid omsorg for hverandre - ikke rasjonalisering der.
Og til slutt, er egentlig vekkelse noe vi behøver fordi vi ikke er der vi normalt skulle være? Når vårt gudstjenesteliv er tilbedelse av treenigheten, Fader, sønn og Hellig ånd i Åndens kjærlighet og kraft. Med Kristi ord rikelig i blant oss, med nådegavene på rett plass og i harmoni med Åndens ledelse - da er jo himmelen her - og da har vi jo det som kalles vekkelse.
Og vekkelse er jo det Gud vil!
I et engelsk oppslagsverk leser om vekkelse, på engelsk revival som betegnes som: reweakened interest in religion - men også: Restoration to validity of something lapsed or set avside...
Vekkelse kan derfor defineres som å føre noe tilbake til det opprinnelige eller tilbake til det som det skal være. Man våkner opp og tar fatt igjen der det glapp. Vekkelse er ikke noe som hender rundt oss - de skjer i oss!
Selv om jeg har hørt mye mer om vekkelse enn jeg har sett av det, så skaper ordet faktisk forventning. Og vår forventning forteller om tro - på Gud.
Har hørt om familivekkelser hvor ett familiemedlem har blitt frelst og dette så igjen spredte seg til hele familien, eller om vekkelser i enkeltmenigheter eller på plasser, men noen nasjonal vekkelse her i landet har vel inntil videre bare vært på ønskestadiet.
Vi må vel helt tilbake til Hans Nielsen Hauges tid for å spore noe som lukter av vekkelse, og denne haugianske vekkelsen bestod vel egentlig mer av én manns harde arbeidsvirksomhet enn av "ilden som falt"!
For en kjent forkynner uttalte en gang at vekkelsen kommer når ilden faller som på pinsedag!
Så har vi vel også hatt noen kraftige innhogg i satans rike v/ Frank Mangs og andre evangelister, men ikke egentlig noen vekkelse i så måte.
På konferansen til JK nå nylig talte den brasilianske pastoren Rosélen Boerner Faccio som meddelte at Gud har fortalt henne sin strategi for vekkelse i Norge. Den skal ikke starte med mange, men med få. Brasilianske Boerner Faccio har selv vært med i en vekkelse i Milano i Italia der hun sammen med menigheten hun er pastor i har plantet over 50 menigheter de siste 5 årene.
Hun tror det vil starte en vekkelse i Norge nå.
Ja, dette kan leses i et referat i Korsets Seier. Ordet vekkelse er et ord som smaker godt. Selv har jeg hørt dette velsignede ordet i snart 55 år. Jeg har også lest om det i mange bøker og også lest og hørt mange oppskrifter om hvordan dette skal gå til.
Men den/de som tror på en vekkelse som kommer bør vel bevise det ved sin tro og ved sine gjerninger (altså i dette tilfelle bønn) som Jakobs brev beskriver det.
(Og det er mange som i disse dager ber om at Guds rike igjen skal bli synlig i Norge - takk og lov for det)
For hva er det som egentlig hender når det er vekkelse. Det grunnleggende er vel at en større menneskesamling samtidig opplever at de må vende seg til Gud. De ser sin synd og ber om syndenes forlatelse. Frukten av dette er glede, harmoni og en ny livsstil basert på bibelens lære.
Ja, dette er mulig den romantiske oppfatningen av vekkelse.
Men "baksiden" av vekkelsesmedaljen er også dette at vi også sannsynligvis vil møte nyfrelste mennesker med et liv i traser. Mange har lidt skipbrudd i sitt familieliv, hatt kriminell bakgrunn, har vært stoffmisbrukere, vært offer for overgrep osv.
Så skal disse menneskene intergreres i vårt menighetsmiljø, endre livsstil, omgangskrets, gå på gudstjenester og begynne med en "kristelig" livsførsel. Og etterhvert bli fruktbærende grener på vintreet.
Det betyr at vi "gamle cirkushester" må glemme oss selv og bare tenke på de andre. Vekkelse betyr arbeide over hele fjøla.
Det er et begrep som svirrer rundt i næringslivet, det er ordet resultatorientert. Med resultatorientert menes oftest mye eller mange. I kirkelige kretser heter det menighetsvekst. Den letteste vei til menighetsvekst er selvfølgelig vekkelse. Det er bare det sørgelige faktum at vekkelsen som oftest uteblir, da er det bare ordet "hardt arbeide" som gjenstår. Eller som Paulus sier - jeg har arbeidet mere enn dere alle. Vil vi bli hans etterfølgere på dette området? Den bibelske terminologi kjenner ikke dette ordet vekkelse, men heller som Paulus sier "i alle fall og frelse noen". Da er vi tilbake til ordet som det tidligere ofte ble harseleret med - et jevnt godt virkeår.
Ofte bli menigheter og pastorer som har lykkedes i sin virksomhet løftet opp. Men sjelden disse trosheltene som har vært tro over lite og har stått på sin post livet ut. Paulus sier jo at vår ros er utelukket....
Et annet ord er kvalitetssikring, i kristen terminologi må det vel bety livskvalitet.
Og det med kvalitet da, med kvalitet mener jeg å gjøre kirkemedlemmer trygge i sin tro og hjelpe dem til å bli harmoniske gudsmennesker.
Og om detter skriver apostelen Johannes i sitt brev: "jeg ønsker at det du skal ha det godt likesom din sjel har det godt...".
Egentlig skulle det være "forbudt" med nye medlemmer før vi har bekreftet at de nåværenevhar det godt. Vi må jo ikke be om fler om vi ikke kan hjelpe de vi allerede har? Vekkelse er jo ikke først og fremst om å fylle kirkebenker, det dreier seg om å fylle himmelen!
Derfor ser jeg det slik at det viktigste vi gjør i menighetsarbeidet er det som Paulus sier: "og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer". (Apostlenes gjerninger 20:31 NB)
Er jeg min brors vokter sa Kain. Ikke mye omsorg der!
Guds ord sier: "La Kristi ord bo rikelig hos dere , så dere lærer og FORMANER hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger yndig i deres hjerter for Gud,
Menigheter skal ikke fungere som moderne sykehus, først skalpell - så plei deg selv!
I menigheten har alle alltid omsorg for hverandre - ikke rasjonalisering der.
Og til slutt, er egentlig vekkelse noe vi behøver fordi vi ikke er der vi normalt skulle være? Når vårt gudstjenesteliv er tilbedelse av treenigheten, Fader, sønn og Hellig ånd i Åndens kjærlighet og kraft. Med Kristi ord rikelig i blant oss, med nådegavene på rett plass og i harmoni med Åndens ledelse - da er jo himmelen her - og da har vi jo det som kalles vekkelse.
Og vekkelse er jo det Gud vil!
søndag, mars 13, 2016
Strøtanker om å tenke og å velge
Om tanker og valgenes kvalitet, kvaler og konsekvens.
Litt ettertanke.
Min far sa at en ulykke sjelden kommer alene og nevnte flere eksempler på dette. Jeg var ikke helt enig med ham der, det var vel heller slik at når ulykken inntraff så ble man mer oppmerksom på noe lignende som hadde hendt.
I en gammel lærebok i landbruk innledes det med: "uhell og mangel på viten går hånd i hånd". Når uhellen formerer seg er det ofte en bakenforliggende årsak.
Men jeg skal ikke skrive om uhell her, det var bare det at at ordtaket om uhell gav meg en ny tanke.
En tanke om en annen lov som er mer sikker en denne "uhellenes lov", nemlig at en tanke sjelden kommer alene. Derfor det lurt å tenke. Og det som er enda mer berikende er å utveksle tanker, da formerer de seg kraftig. En landbrukslærer jeg hadde pleide å si at man må tenke i tid og motsetning for å komme fram til et helhetssyn (?). Det han mente var at vi må ta med alle momenter pluss tidsperspektivet i våre vurderinger. Når kong "jeg alene vite best" sitter på min trone da sulter snart kreativiteten i hjel i dette mitt selvbestaltede kongerike.
Mange tenker på det å tenke - sikkert du også!
Har du hørt om ettertanke, man filosoferer over hva man har utført og hva som egentlig hendte.
René Descartes uttrykkte det i sitt berømte «Cogito, ergo sum»: Jeg tenker, altså er jeg til. Han filosofere seg også fram til Guds eksistens. Han tenkte seg fram til konklusjon at gudsforestillingen nødvendigvis forutsetter en årsak som selv er fullkommen, nemlig Gud. Ettersom dette vesen er fullkomment, det vil si ikke kan oppvise mangler, kan det heller ikke mangle eksistens. Altså: Gud eksisterer.
Jeg ligger milevis fra denne mannens nivå, men jeg eksisterer likevel selv om jeg ikke alltid tenker på det.
En side ved det å tenke er å tenke gjennom sine valg. Må innrømme at mange av mine valg har egentlig vært mangel på valg. Jeg har noen ganger bare sett meg ut og valgt på hvilken plass i strømmen det er mest behagelig for meg å drive. Men det gir sine konsekvenser. Jeg har for eksempel ikke selv valgt yrke, men begynt i nye jobber bare fordi noen ønsket nettopp meg til den ledige stillingen. Da har jeg vært styrt av makelighetens lov. Denne loven har styrt meg helt opp til disse dager, men av og til er det tid for en grundig evaluering.....(som vi alle bør gjøre i blant)!
Det er klokt iblant å la Gud prøve hjertet, er jeg der Gud vil jeg skal være?
"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei"! (Salmene 139:23-24 NB)
Paulus satte også sitt liv og vandring på prøve, var det mening i det han hadde utført inntil nå?
Paulus skriver "Jeg gikk dit opp etter en åpenbaring. Og jeg forela dem, og særskilt dem som gjaldt mest, det evangelium som jeg forkynner blant hedningene - om jeg på noen måte løp eller hadde løpt forgjeves". (Galaterne 2:2 NB)
Mitt vandring langs livets landevei.
Jeg ble kristen i 17 års alderen. Ble medlem i en pinsemenighet og jeg synes livet var topp. Fra min foreldre hadde jeg bakgrunn i kirken som for meg meg var ubeskrivelig kjedelig. Dette var mye bedre. Så oppdaget jeg at det egentlig ikke var så frodig langs veikanten på min nye livsveg. Det var mer teori en praksis. Vi leste kokeboka (bibelen), men det var ingen matlukt som pirret i nesa.
Så begynte ting å hende, men det var utenfor lokalet. Først F.G.B.F.I. (Full gospel) med sine frokostmøter på Hotel City, herlig, men det ble forbuden frukt. Så kom Sarons Dal med tegn, under og mirakler - også forbuden frukt. Så kom Livets Ord og Borg Kristne Senter - enda mer forbuden frukt.
Mye hendte i livets malstrøm, ofte har kreftenes spill regulert livet mer enn egen vilje. Veien videre mot de nitti blir spennende, håper jeg har noe av kjerringa mot strømmen i meg, at jeg trosser strømmen. At jeg gjør det jeg er overbevist om. Og én ting er sikkert, hadde jeg tidlig gått dypere inn i livets problematikk hadde jeg hatt en enda høyere livskvalitet i dag! Men tross alt er jeg fornøyd likevel.
Tilbake til Descartes Filosofi.
Han oppgav 4 regler for tenkningen;
A. Ikke å holde noe for sant som man ikke klart erkjente var det.
B. Å løse opp ethvert problem så langt som mulig i enklere deler.
C. Å gå systematisk frem fra det enkle til det sammensatte.
D. Ved stadig oppregning og kontroll å forsikre seg om at ingenting var utelatt.
Dette er kloke tanker, men ikke tilstrekkelige. Den som ikke regner med Herren kan ikke regne sa Ludvig Karlsen ved en anledning.
"Det finnes ingen visdom og ingen forstand og ingen planer som kan settes opp mot Herren". (Salomos Ordspråk 21:30 NB)
Videre sier Guds ord: "Legg dine gjerninger på Herren, så skal dine planer ha fremgang". (Salomos Ordspråk 16:3 NB)
Likevel er de 4 reglene noe å tenke på når ting roter seg til eller man vil inn på nye områder i livet. Ettertanke kan bevare oss.
Paulus skriver også at enhver må se til hvorledes han bygger videre. Selv om grunnvollen er fra Gud så er den videre byggingen helt og holdent et personlig ansvar. Her har vel jeg sviktet noe (eller mye)!
Til slutt, har Gud hånden på rattet?
Min båt er så liten og havet så stort,
Men Jesus har grepet min hånd.
Når han styrer båten da går det så bra
På veien til himmelens land.
Kan denne sangen apliseres til trafikken og bilens verden?
Har Gud hånden på rattet der....
Jeg må vel i takknemlighet til Gud innrømme at han har reddet meg flere ganger.
Men egentlig styrer vi bilene våre selv. Vi velger å være oppmerksomme på veibanen, velger fil, fart, signaler og avstand til bilen foran. Erfaringen hjelper oss og en 40 åringe kjører ofte bedre enn en 18 åring.
Både de gode og dårlige erfaringen hjelper oss videre framover. Det er sagt at av skade blir man klok, men sjelden rik.
Og her slutter min amatørfilosofiske betraktning om å tenke og å velge. Noen ganger vet man ikke hva man skal velge - vi vil jo ofte se konsekvensen av våre valg før vi velger. Da må vi velge å lytte til Gud.
Men de fleste av mine valg har tydeligvis vært gode!
Litt ettertanke.
Min far sa at en ulykke sjelden kommer alene og nevnte flere eksempler på dette. Jeg var ikke helt enig med ham der, det var vel heller slik at når ulykken inntraff så ble man mer oppmerksom på noe lignende som hadde hendt.
I en gammel lærebok i landbruk innledes det med: "uhell og mangel på viten går hånd i hånd". Når uhellen formerer seg er det ofte en bakenforliggende årsak.
Men jeg skal ikke skrive om uhell her, det var bare det at at ordtaket om uhell gav meg en ny tanke.
En tanke om en annen lov som er mer sikker en denne "uhellenes lov", nemlig at en tanke sjelden kommer alene. Derfor det lurt å tenke. Og det som er enda mer berikende er å utveksle tanker, da formerer de seg kraftig. En landbrukslærer jeg hadde pleide å si at man må tenke i tid og motsetning for å komme fram til et helhetssyn (?). Det han mente var at vi må ta med alle momenter pluss tidsperspektivet i våre vurderinger. Når kong "jeg alene vite best" sitter på min trone da sulter snart kreativiteten i hjel i dette mitt selvbestaltede kongerike.
Mange tenker på det å tenke - sikkert du også!
Har du hørt om ettertanke, man filosoferer over hva man har utført og hva som egentlig hendte.
René Descartes uttrykkte det i sitt berømte «Cogito, ergo sum»: Jeg tenker, altså er jeg til. Han filosofere seg også fram til Guds eksistens. Han tenkte seg fram til konklusjon at gudsforestillingen nødvendigvis forutsetter en årsak som selv er fullkommen, nemlig Gud. Ettersom dette vesen er fullkomment, det vil si ikke kan oppvise mangler, kan det heller ikke mangle eksistens. Altså: Gud eksisterer.
Jeg ligger milevis fra denne mannens nivå, men jeg eksisterer likevel selv om jeg ikke alltid tenker på det.
En side ved det å tenke er å tenke gjennom sine valg. Må innrømme at mange av mine valg har egentlig vært mangel på valg. Jeg har noen ganger bare sett meg ut og valgt på hvilken plass i strømmen det er mest behagelig for meg å drive. Men det gir sine konsekvenser. Jeg har for eksempel ikke selv valgt yrke, men begynt i nye jobber bare fordi noen ønsket nettopp meg til den ledige stillingen. Da har jeg vært styrt av makelighetens lov. Denne loven har styrt meg helt opp til disse dager, men av og til er det tid for en grundig evaluering.....(som vi alle bør gjøre i blant)!
Det er klokt iblant å la Gud prøve hjertet, er jeg der Gud vil jeg skal være?
"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei"! (Salmene 139:23-24 NB)
Paulus satte også sitt liv og vandring på prøve, var det mening i det han hadde utført inntil nå?
Paulus skriver "Jeg gikk dit opp etter en åpenbaring. Og jeg forela dem, og særskilt dem som gjaldt mest, det evangelium som jeg forkynner blant hedningene - om jeg på noen måte løp eller hadde løpt forgjeves". (Galaterne 2:2 NB)
Mitt vandring langs livets landevei.
Jeg ble kristen i 17 års alderen. Ble medlem i en pinsemenighet og jeg synes livet var topp. Fra min foreldre hadde jeg bakgrunn i kirken som for meg meg var ubeskrivelig kjedelig. Dette var mye bedre. Så oppdaget jeg at det egentlig ikke var så frodig langs veikanten på min nye livsveg. Det var mer teori en praksis. Vi leste kokeboka (bibelen), men det var ingen matlukt som pirret i nesa.
Så begynte ting å hende, men det var utenfor lokalet. Først F.G.B.F.I. (Full gospel) med sine frokostmøter på Hotel City, herlig, men det ble forbuden frukt. Så kom Sarons Dal med tegn, under og mirakler - også forbuden frukt. Så kom Livets Ord og Borg Kristne Senter - enda mer forbuden frukt.
Mye hendte i livets malstrøm, ofte har kreftenes spill regulert livet mer enn egen vilje. Veien videre mot de nitti blir spennende, håper jeg har noe av kjerringa mot strømmen i meg, at jeg trosser strømmen. At jeg gjør det jeg er overbevist om. Og én ting er sikkert, hadde jeg tidlig gått dypere inn i livets problematikk hadde jeg hatt en enda høyere livskvalitet i dag! Men tross alt er jeg fornøyd likevel.
Tilbake til Descartes Filosofi.
Han oppgav 4 regler for tenkningen;
A. Ikke å holde noe for sant som man ikke klart erkjente var det.
B. Å løse opp ethvert problem så langt som mulig i enklere deler.
C. Å gå systematisk frem fra det enkle til det sammensatte.
D. Ved stadig oppregning og kontroll å forsikre seg om at ingenting var utelatt.
Dette er kloke tanker, men ikke tilstrekkelige. Den som ikke regner med Herren kan ikke regne sa Ludvig Karlsen ved en anledning.
"Det finnes ingen visdom og ingen forstand og ingen planer som kan settes opp mot Herren". (Salomos Ordspråk 21:30 NB)
Videre sier Guds ord: "Legg dine gjerninger på Herren, så skal dine planer ha fremgang". (Salomos Ordspråk 16:3 NB)
Likevel er de 4 reglene noe å tenke på når ting roter seg til eller man vil inn på nye områder i livet. Ettertanke kan bevare oss.
Paulus skriver også at enhver må se til hvorledes han bygger videre. Selv om grunnvollen er fra Gud så er den videre byggingen helt og holdent et personlig ansvar. Her har vel jeg sviktet noe (eller mye)!
Til slutt, har Gud hånden på rattet?
Min båt er så liten og havet så stort,
Men Jesus har grepet min hånd.
Når han styrer båten da går det så bra
På veien til himmelens land.
Kan denne sangen apliseres til trafikken og bilens verden?
Har Gud hånden på rattet der....
Jeg må vel i takknemlighet til Gud innrømme at han har reddet meg flere ganger.
Men egentlig styrer vi bilene våre selv. Vi velger å være oppmerksomme på veibanen, velger fil, fart, signaler og avstand til bilen foran. Erfaringen hjelper oss og en 40 åringe kjører ofte bedre enn en 18 åring.
Både de gode og dårlige erfaringen hjelper oss videre framover. Det er sagt at av skade blir man klok, men sjelden rik.
Og her slutter min amatørfilosofiske betraktning om å tenke og å velge. Noen ganger vet man ikke hva man skal velge - vi vil jo ofte se konsekvensen av våre valg før vi velger. Da må vi velge å lytte til Gud.
Men de fleste av mine valg har tydeligvis vært gode!
lørdag, mars 12, 2016
Radikal eller normal?
Vanlig at radikal kristen ungdom mister seg selv.
(Artikkel i Korsets Seier 9. mars 2016)
Arne Tord Sveinall ved Institutt for Sjelesorg er ikke overrasket over at mange ungdommer blir utbrent når de gir seg hen i en sak de tror på.
Vanlig at radikal kristen ungdom mister seg selv påstås det.
INSTITUTT FOR SJELESORG: – Mange blir utbrent for en sak de brenner for.
(Så å leve et radikalt liv for Gud uten å leve i kraften fra Gud vil uvegerlig føre til katastrofe)
Historikk om ordet RADIKAL.
Uttrykket radikalere oppstod i Storbritannia i årene etter Napoleonskrigene, og ble brukt om de ytterliggående tilhengere av en demokratiserende parlamentsreform i 1832. En som er radikal, tenderer altså mot å være revolusjonær. Motsetningen til radikal er dermed konservativ, det å gå inn for en stykkevis og forsiktig endring, basert på det bestående (fra Store norske leksikon).
Ja, dette er et paradoks. At mange "knekker" i den hvilen man ønsker å føre andre inn i. Men kanskje vi skal se det fra en annen vinkel. Om vi forsøker å være med på å presentere en Jesus man selv ikke har funnet, DA blir det virkelig et problem. Når det blir slik at aktiviteten skal lede til velsignelse isteden for at velsignelsen leder til aktivitet. Ofte kan enkelte i noen sammenhenger legge seg under en felles ytringsform - glede. Men før eller senere sprekker det som ikke har en ekte og genuin kilde. Og som sangverset beskriver: "Jeg viste meg glad, i vennenes rad,
mens hjertet var nær ved å briste, men det var det ingen som visste.
Ekthet er viktigere enn glede!
Noen kaller Jesus for radikal, det var han ikke - han var bare lydig mot sin Far. Men i våre øyne var han selvfølgelig radikal - omvend dere for himlenes rike er kommet nær var budskapet han kom med. Men han sier også kom til meg alle dere som strever og har tunge byrder å bære så vil jeg gi dere hvile. Å være radikal er som å spenne buen for høyt, da ryker den. Det høyeste mål for et menneske må være å være seg selv - og samtidig i Guds plan.
Jesus sier at vi skal få kraft idet Den Hellige Ånd komm er over oss. Den samme Jesus sier - kom avsides og hvil dere litt. Det betyr at den som har kraft likevel behøver hvile.
Å bli sliten er normalt, da blir hvilen god. Å bli utbrent er å møte veggen, da blir man sliten av strevet etter å hvile. Hvilen blir et strev. Eller et hvileløst strev etter å hvile.
Jeg tenker på sangen "villig kommer ditt folk, når du samler din hær" utledet av salme 110: "Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag. I hellig skrud kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød". (Salmene 110:3 NB)
Ungdom, engasjement, aktivitet og iver henger ofte sammen. Men når man midt i aktivitetene overser eller glemmer sin egen hage (sjel) kan det bli katastrofalt.
"....de satte meg til å vokte vingårdene. Min egen vingård har jeg ikke voktet". (Høysangen 1:6 NB)
Å hvile i Gud er kjennetegnet på "radikal" kristendom, eller for å si det på en annen måte - å tjene Gud er å leve i en "radikal" hvile.
Radikalitet, prestasjonsangst og mindreverdsfølelse kan vel også henge sammen. Man lever ut en unormal livsstil, forsøker å få andre inn i det samme og vet aldri om man har lykkes og derved presteres det litt ekstra for sikkerhets skyld.
Paulus som også var "radikal", men på en litt annen måte beskriver det slik - "Paulus plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst".
Det mest radikale gudslivet som leves er alltid å være i Guds vilje - "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem". (Efeserne 2:10 NB)
Vær ikke lunkne i deres iver sier Guds ord. Det betyr at vi kan være arbeidsomme, ivrige og aktive, men samtidig arbeide i egen kraft. Vi forsøker å fremme Guds rike med egne virkemidler. Det er nytteløst. Profeten Jesaia sier - "Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette". (Jesaja 40:31 NB)
Det er ikke farlig å bli sliten i Guds rikes arbeide, da kan man hvile og komme tilbake. Det som er farlig er å bli en branntomt - da må det bygges på nytt. Gode hyrder ser dette og tar vare på sine lam.
Til slutt, om du er sliten så innrøm det og finn hvilen. Når du har funnet den kan du utholde hva som helst i Guds rikes arbeide. Ikke problem å være en Jesu Krist trell, finn bare hvilen først.
"Issakar er et sterkbygd esel som legger seg ned mellom innhegningene. Han så at hvilen var god og at landet var fagert. Da bøyde han sin rygg for å bære og ble en arbeidspliktig trell". (1 Mosebok 49:14-15 NB)
(Artikkel i Korsets Seier 9. mars 2016)
Arne Tord Sveinall ved Institutt for Sjelesorg er ikke overrasket over at mange ungdommer blir utbrent når de gir seg hen i en sak de tror på.
Vanlig at radikal kristen ungdom mister seg selv påstås det.
INSTITUTT FOR SJELESORG: – Mange blir utbrent for en sak de brenner for.
(Så å leve et radikalt liv for Gud uten å leve i kraften fra Gud vil uvegerlig føre til katastrofe)
Historikk om ordet RADIKAL.
Uttrykket radikalere oppstod i Storbritannia i årene etter Napoleonskrigene, og ble brukt om de ytterliggående tilhengere av en demokratiserende parlamentsreform i 1832. En som er radikal, tenderer altså mot å være revolusjonær. Motsetningen til radikal er dermed konservativ, det å gå inn for en stykkevis og forsiktig endring, basert på det bestående (fra Store norske leksikon).
Ja, dette er et paradoks. At mange "knekker" i den hvilen man ønsker å føre andre inn i. Men kanskje vi skal se det fra en annen vinkel. Om vi forsøker å være med på å presentere en Jesus man selv ikke har funnet, DA blir det virkelig et problem. Når det blir slik at aktiviteten skal lede til velsignelse isteden for at velsignelsen leder til aktivitet. Ofte kan enkelte i noen sammenhenger legge seg under en felles ytringsform - glede. Men før eller senere sprekker det som ikke har en ekte og genuin kilde. Og som sangverset beskriver: "Jeg viste meg glad, i vennenes rad,
mens hjertet var nær ved å briste, men det var det ingen som visste.
Ekthet er viktigere enn glede!
Noen kaller Jesus for radikal, det var han ikke - han var bare lydig mot sin Far. Men i våre øyne var han selvfølgelig radikal - omvend dere for himlenes rike er kommet nær var budskapet han kom med. Men han sier også kom til meg alle dere som strever og har tunge byrder å bære så vil jeg gi dere hvile. Å være radikal er som å spenne buen for høyt, da ryker den. Det høyeste mål for et menneske må være å være seg selv - og samtidig i Guds plan.
Jesus sier at vi skal få kraft idet Den Hellige Ånd komm er over oss. Den samme Jesus sier - kom avsides og hvil dere litt. Det betyr at den som har kraft likevel behøver hvile.
Å bli sliten er normalt, da blir hvilen god. Å bli utbrent er å møte veggen, da blir man sliten av strevet etter å hvile. Hvilen blir et strev. Eller et hvileløst strev etter å hvile.
Jeg tenker på sangen "villig kommer ditt folk, når du samler din hær" utledet av salme 110: "Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag. I hellig skrud kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød". (Salmene 110:3 NB)
Ungdom, engasjement, aktivitet og iver henger ofte sammen. Men når man midt i aktivitetene overser eller glemmer sin egen hage (sjel) kan det bli katastrofalt.
"....de satte meg til å vokte vingårdene. Min egen vingård har jeg ikke voktet". (Høysangen 1:6 NB)
Å hvile i Gud er kjennetegnet på "radikal" kristendom, eller for å si det på en annen måte - å tjene Gud er å leve i en "radikal" hvile.
Radikalitet, prestasjonsangst og mindreverdsfølelse kan vel også henge sammen. Man lever ut en unormal livsstil, forsøker å få andre inn i det samme og vet aldri om man har lykkes og derved presteres det litt ekstra for sikkerhets skyld.
Paulus som også var "radikal", men på en litt annen måte beskriver det slik - "Paulus plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst".
Det mest radikale gudslivet som leves er alltid å være i Guds vilje - "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem". (Efeserne 2:10 NB)
Vær ikke lunkne i deres iver sier Guds ord. Det betyr at vi kan være arbeidsomme, ivrige og aktive, men samtidig arbeide i egen kraft. Vi forsøker å fremme Guds rike med egne virkemidler. Det er nytteløst. Profeten Jesaia sier - "Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette". (Jesaja 40:31 NB)
Det er ikke farlig å bli sliten i Guds rikes arbeide, da kan man hvile og komme tilbake. Det som er farlig er å bli en branntomt - da må det bygges på nytt. Gode hyrder ser dette og tar vare på sine lam.
Til slutt, om du er sliten så innrøm det og finn hvilen. Når du har funnet den kan du utholde hva som helst i Guds rikes arbeide. Ikke problem å være en Jesu Krist trell, finn bare hvilen først.
"Issakar er et sterkbygd esel som legger seg ned mellom innhegningene. Han så at hvilen var god og at landet var fagert. Da bøyde han sin rygg for å bære og ble en arbeidspliktig trell". (1 Mosebok 49:14-15 NB)
onsdag, mars 09, 2016
Hva Ulf Ekman ikke sa - da!
Hva Ulf Ekman ikke sa - da!
Dette innlegget kan nok oppleves litt innviklet, men prøv og les det likevel.
På sin blogg 16. februar 2016 skriver Ulf Ekman om to av sine bøker som beskriver hans vandring mot katolsk teologi og den tredje som viser hvordan han kom i mål.
Det er bøkene Andeliga rötter, Urgamla stigar og dem mest berømte av dem, Den stora upptäckten.
Egentlig var blogginnlegget ment som en anbefaling av boken "Urgamla stiger" samtidig som de to andre nevnte bøkene løftes opp.
Naiv som jeg er hadde jeg ingen mistanke om den underliggende agendaen i boken "Andeliga Rötter" (utgitt 2010). Men når Ulf Ekman skriver, slik jeg forstår det, at boken var den første i en trilogi over en reise som endte i Roma så kommer spørsmålet uvegerlig opp - hva var den underliggende hensikten med denne boken? Var han da bunn ærlig mot sine medarbeidere? Vi vet jo fra boken "Den stora upptäckten" at hans reise mot Roma begynte ganske lenge før 2010.
Når Ulf Ekman i nevnte blogg anbefaler boken "Urgamla stiger" så skriver han at "Boken er en uppföljare til boken Andeliga rötter".
Og videre skriver Ulf Ekman på sin blogg:
«När jag med jämna mellanrum får frågor om hur det kommer sig att jag ändrat teologisk hållning i en del frågor då är dessa två böcker, men inte minst ”Urgamla stigar” en utmärkt bok som ger en mängd förklaringar och beskriver min utveckling på dessa områden. Inte minst för de som nu också har läst ”Den stora upptäckten” så kan det vara intressant att se hur mitt tänkande formades och omformades på ett antal olika punkter som sedan ledde fram till den väg som den ”Den stora upptäckten” beskriver».
Og til slutt i sitt innlegg anbefaler Ulf Ekman boken "Urgamla stigar" til unge forkynnere med ordene:
"Inte minst unga förkunnare tror jag skulle ha både nytta av och känna sig utmanade av den. Läs den gärna" (skriver Ulf Ekman)!
Og jeg spør, hvorfor er det så viktig at unge forkynnere leser denne boken - døm selv.
Ja, jeg sitter igjen med spørsmålet, kan jeg lese Ulf Ekmans bøker fordomsfritt, eller er den underliggende hensikt å føre leserne i en bestemt retning?
I all ærlighets navn er det ikke feil å forsøke å føre mennesker til noe man mener er bra, men da bør man også være åpen med hensikten. Min oppfatning er at det har sviktet noe her.
I kristen sammenheng er det et fundamentalt krav om å vandre i lyset. Det betyr at det jeg har på innsiden må være synlig på utsiden.
Eller som Paulus skriver i Romerbrevet - om å være til behag for Gud og stå sin prøve for mennesker!
Dette innlegget kan nok oppleves litt innviklet, men prøv og les det likevel.
På sin blogg 16. februar 2016 skriver Ulf Ekman om to av sine bøker som beskriver hans vandring mot katolsk teologi og den tredje som viser hvordan han kom i mål.
Det er bøkene Andeliga rötter, Urgamla stigar og dem mest berømte av dem, Den stora upptäckten.
Egentlig var blogginnlegget ment som en anbefaling av boken "Urgamla stiger" samtidig som de to andre nevnte bøkene løftes opp.
Naiv som jeg er hadde jeg ingen mistanke om den underliggende agendaen i boken "Andeliga Rötter" (utgitt 2010). Men når Ulf Ekman skriver, slik jeg forstår det, at boken var den første i en trilogi over en reise som endte i Roma så kommer spørsmålet uvegerlig opp - hva var den underliggende hensikten med denne boken? Var han da bunn ærlig mot sine medarbeidere? Vi vet jo fra boken "Den stora upptäckten" at hans reise mot Roma begynte ganske lenge før 2010.
Når Ulf Ekman i nevnte blogg anbefaler boken "Urgamla stiger" så skriver han at "Boken er en uppföljare til boken Andeliga rötter".
Og videre skriver Ulf Ekman på sin blogg:
«När jag med jämna mellanrum får frågor om hur det kommer sig att jag ändrat teologisk hållning i en del frågor då är dessa två böcker, men inte minst ”Urgamla stigar” en utmärkt bok som ger en mängd förklaringar och beskriver min utveckling på dessa områden. Inte minst för de som nu också har läst ”Den stora upptäckten” så kan det vara intressant att se hur mitt tänkande formades och omformades på ett antal olika punkter som sedan ledde fram till den väg som den ”Den stora upptäckten” beskriver».
Og til slutt i sitt innlegg anbefaler Ulf Ekman boken "Urgamla stigar" til unge forkynnere med ordene:
"Inte minst unga förkunnare tror jag skulle ha både nytta av och känna sig utmanade av den. Läs den gärna" (skriver Ulf Ekman)!
Og jeg spør, hvorfor er det så viktig at unge forkynnere leser denne boken - døm selv.
Ja, jeg sitter igjen med spørsmålet, kan jeg lese Ulf Ekmans bøker fordomsfritt, eller er den underliggende hensikt å føre leserne i en bestemt retning?
I all ærlighets navn er det ikke feil å forsøke å føre mennesker til noe man mener er bra, men da bør man også være åpen med hensikten. Min oppfatning er at det har sviktet noe her.
I kristen sammenheng er det et fundamentalt krav om å vandre i lyset. Det betyr at det jeg har på innsiden må være synlig på utsiden.
Eller som Paulus skriver i Romerbrevet - om å være til behag for Gud og stå sin prøve for mennesker!
tirsdag, mars 08, 2016
Om å fundere....
Jeg jobbet sammen med en pensjonert Borregårdsarbeider. Han hadde en kollega fra Sverige som ikke alltid var den ivrigste til å utføre jobben.... Dette hadde en formann lagt merke til og påpekte denne latskapen. Men svensken hadde svar på tiltale: «man skall ikke bare arbeta, man skal fundera ochså....»
Og det er det jeg driver med, funderer, tenker etter og undrer på hvorfor ting har blitt si og så. Noe kommer på blogg, andre saker tør jeg ikke skrive noe om (ennå). Og det er jo så lett å peke på andre og glemme seg selv. Derfor er mitt mål, selv om mange ikke er enige, å peke mer på hendelser enn på personer. Og av og til dukker det opp saker jeg finner det riktig å kommentere. Da gjør jeg det.... Og et hovedspørsmål er - hvorfor har ting blitt det det har blitt og hva er årsaken til det?
Jeg vil på ingen måte sammenligne meg med mannen nedenfor, men noe har jeg registrert i både samfunns- og kirkeliv.
Men har jeg mot til å si i fra?
John Snow er kjent for sin kartlegging av koleratilfellene i Soho. Ved hjelp av det som er blitt kalt «skosåleepidemiologi» vandret han omkring og registrerte sammenhengen mellom vannforsyning og koleraforekomst. Han var overbevist om at kolera skyldtes et smittestoff i vannet. Som «kontagionist» utfordret han flertallet av medisinske autoriteter, som fortsatt var miasmatikere. Selve symbolet på hans innsats ble fjerningen av håndtaket på vannpumpen i Broad Street 8. september 1854. Vannet fra denne pumpen hadde vært kilde til flere hundre dødsfall.
Når vi ser noe som ikke er bra skal vi gjøre noe med det, sann kjærlighet tier ikke...
"Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mer velvilje enn den som smigrer med sin tunge". (Salomos Ordspråk 28:23 NB)
Og det er det jeg driver med, funderer, tenker etter og undrer på hvorfor ting har blitt si og så. Noe kommer på blogg, andre saker tør jeg ikke skrive noe om (ennå). Og det er jo så lett å peke på andre og glemme seg selv. Derfor er mitt mål, selv om mange ikke er enige, å peke mer på hendelser enn på personer. Og av og til dukker det opp saker jeg finner det riktig å kommentere. Da gjør jeg det.... Og et hovedspørsmål er - hvorfor har ting blitt det det har blitt og hva er årsaken til det?
Jeg vil på ingen måte sammenligne meg med mannen nedenfor, men noe har jeg registrert i både samfunns- og kirkeliv.
Men har jeg mot til å si i fra?
John Snow er kjent for sin kartlegging av koleratilfellene i Soho. Ved hjelp av det som er blitt kalt «skosåleepidemiologi» vandret han omkring og registrerte sammenhengen mellom vannforsyning og koleraforekomst. Han var overbevist om at kolera skyldtes et smittestoff i vannet. Som «kontagionist» utfordret han flertallet av medisinske autoriteter, som fortsatt var miasmatikere. Selve symbolet på hans innsats ble fjerningen av håndtaket på vannpumpen i Broad Street 8. september 1854. Vannet fra denne pumpen hadde vært kilde til flere hundre dødsfall.
Når vi ser noe som ikke er bra skal vi gjøre noe med det, sann kjærlighet tier ikke...
"Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mer velvilje enn den som smigrer med sin tunge". (Salomos Ordspråk 28:23 NB)
søndag, mars 06, 2016
Enhetsstrev - forgjeves eller unødvendig?
Om kristen enhet.
Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, (Johannes 17:20-22 NB)
Dette med å være ett er mange opptatt med (om de er det da?). For det man er opptatt og finner viktig, det gjør man noe med. Men så dukker spørsmålet uvegerlig opp, er det mer enhet enn vi er klar over? Streves det etter noen som allerede finns?Er Jesus allerede bønnhørt, eller er han ikke det slik at vi må be videre. Guds ord sier at vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme. Er vi ett så er vi ett - vi kan jo ikke bli «ettett»?
Den som tror og blir døpt blir også innlemmet i Kristi legeme, enheten er gitt fra starten av. Men kan man bli noe man allerede er - eller gå inn i et rom man er inne i? Altså å prøve å bli noe man allerede er eller prøve komme til et sted man for øyeblikket befinner seg på på kan gi visse problemer til den som forsøker.
Fra ekteskapets verden så er ektefellene ett, selv om ekteskaper består av to ulike personer som deler bord og seng som det heter. Enheten er gitt av Gud ved ekteskapets inngåelse, og det er det lite man kan gjøre med det. Er det ett så er det ett. Paulus bruker også bildet av mann og hustru som ett eksempel på menigheten, Og Jesu relasjon til denne.
Så jeg har derfor den oppfatning at Jesus ble bønnhørt lenge før den første person ble frelst og innlemmet i menigheten. Og fra de første som ble frelst på pinsedagen til alle milliardene som er frelst opp til i dag så er alle disse ett, for det dømmes åndelig som bibelen sier.
Hva er så problemet? Jo, det er når man prøver å slå sammen kirkesamfunn. Kirkesamfunn kan nemlig ikke bli ett, og hvorfor skal de bli det? Igjen tilbake til ekteskapet, man behøver ikke kle seg likt, ha samme interesser og samme mening for å være gift. Man er ett likevel. Det avgjørende er at det i enheten er kjærlighet. Kjærlighet kan ikke skjules. Det som fører verden til tro er menighetenes innbyrdes kjærlighet, ikke at de slår seg sammen til én kirke. Det har til alle tider vært stridigheter i kristne miljøer og mellom grupperinger. Og er det ikke strid om tro og trosoppfatninger så er det strid om sangstil. Ja, innom visse menigheter i Norge i dag så er det en slik uenighet om sangstil at en sammfunnsavis beskrev det som lovsangskrigen! Ufattelig. Og tross strider så er man ett!
Og midt oppe i alt dette prøver noen å lage enhet i en institusjon som allerede er ett, menigheten. Det blir nok forgjeves det.
Men er det feil å arbeide for kristen enhet? Etter mitt syn må vi fortsette med det, men på riktig måte. Guds ord taler om Åndens enhet i fredens sambånd. Vi må begynne i Ånden og ikke i spekulative anstrengelser. Minner meg om bøndene som hadde gjess og ender i hver sin dam. Det gikk jo greit, for endene visste i hvilken dam de tilhørte. Men så kom flommen.....
Og jeg får si som Harald Heide-Steen jr.: «vi kan jo ikke se den grense under vann!»
Og til slutt, bibelen sier at det som et født av Gud elsker det som er født av Gud. Kan man da komme noe nærmere....
Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, (Johannes 17:20-22 NB)
Dette med å være ett er mange opptatt med (om de er det da?). For det man er opptatt og finner viktig, det gjør man noe med. Men så dukker spørsmålet uvegerlig opp, er det mer enhet enn vi er klar over? Streves det etter noen som allerede finns?Er Jesus allerede bønnhørt, eller er han ikke det slik at vi må be videre. Guds ord sier at vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme. Er vi ett så er vi ett - vi kan jo ikke bli «ettett»?
Den som tror og blir døpt blir også innlemmet i Kristi legeme, enheten er gitt fra starten av. Men kan man bli noe man allerede er - eller gå inn i et rom man er inne i? Altså å prøve å bli noe man allerede er eller prøve komme til et sted man for øyeblikket befinner seg på på kan gi visse problemer til den som forsøker.
Fra ekteskapets verden så er ektefellene ett, selv om ekteskaper består av to ulike personer som deler bord og seng som det heter. Enheten er gitt av Gud ved ekteskapets inngåelse, og det er det lite man kan gjøre med det. Er det ett så er det ett. Paulus bruker også bildet av mann og hustru som ett eksempel på menigheten, Og Jesu relasjon til denne.
Så jeg har derfor den oppfatning at Jesus ble bønnhørt lenge før den første person ble frelst og innlemmet i menigheten. Og fra de første som ble frelst på pinsedagen til alle milliardene som er frelst opp til i dag så er alle disse ett, for det dømmes åndelig som bibelen sier.
Hva er så problemet? Jo, det er når man prøver å slå sammen kirkesamfunn. Kirkesamfunn kan nemlig ikke bli ett, og hvorfor skal de bli det? Igjen tilbake til ekteskapet, man behøver ikke kle seg likt, ha samme interesser og samme mening for å være gift. Man er ett likevel. Det avgjørende er at det i enheten er kjærlighet. Kjærlighet kan ikke skjules. Det som fører verden til tro er menighetenes innbyrdes kjærlighet, ikke at de slår seg sammen til én kirke. Det har til alle tider vært stridigheter i kristne miljøer og mellom grupperinger. Og er det ikke strid om tro og trosoppfatninger så er det strid om sangstil. Ja, innom visse menigheter i Norge i dag så er det en slik uenighet om sangstil at en sammfunnsavis beskrev det som lovsangskrigen! Ufattelig. Og tross strider så er man ett!
Og midt oppe i alt dette prøver noen å lage enhet i en institusjon som allerede er ett, menigheten. Det blir nok forgjeves det.
Men er det feil å arbeide for kristen enhet? Etter mitt syn må vi fortsette med det, men på riktig måte. Guds ord taler om Åndens enhet i fredens sambånd. Vi må begynne i Ånden og ikke i spekulative anstrengelser. Minner meg om bøndene som hadde gjess og ender i hver sin dam. Det gikk jo greit, for endene visste i hvilken dam de tilhørte. Men så kom flommen.....
Og jeg får si som Harald Heide-Steen jr.: «vi kan jo ikke se den grense under vann!»
Og til slutt, bibelen sier at det som et født av Gud elsker det som er født av Gud. Kan man da komme noe nærmere....
søndag, februar 28, 2016
Demos Shakarian, Etnedalprofetien og Aftenposten
Demos Shakarian, Etnedalprofetien og gutteprofeten fra Armenia - noen sammenheng? Ikke spekulativt fra min side, men når jeg leste i Aftenposten kom jeg til å tenke på denne gutteprofeten. Så får du dømme selv!
Rop det ut på takene.
Lørdag 27. februar kunne Aftenposten videreformidle en gammel og kjent profeti fra 1968. Den omhandler flyktningstrømmen og den tredje verdenskrig. Det interresante her er at Gud bruker Norges største avis til å videreformidle dette til hele det norske folket via Emanuel Minos som flyttet hjem til Herren i 2014. Den som har øre, han høre...
Det nye testamente forteller også om å profetere verdensbegivenheter og på samme måte personlige ting....
"En av dem, som hette Agabus, sto opp og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle komme over hele verden. Den kom da også under Klaudius*. Disiplene vedtok da at hver av dem, ettersom de hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødrene som bodde i Judea". (Apostlenes gjerninger 11:28-29 NB)
og videre:
"Mens vi nå ble der i flere dager, kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea. Da han kom til oss, tok han Paulus’ belte og bandt seg selv på hender og føtter, og han sa: Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene. Da vi hørte dette, ba vi ham, både vi og de som bodde der på stedet, at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. Men Paulus svarte: Hvorfor gråter dere og knuser mitt hjerte? Jeg er beredt, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld". (Apostlenes gjerninger 21:10-13 NB)
Dette sier altså Guds ord om NT's profettjeneste.
Dette minner også om den kjente gutteprofeten fra Armenia. Dette utdraget jeg presenterer her står utelukkende for artikkelens regning, jeg har ikke etterprøvd det.
Men det gir jo ettertanke da....
The place was at a small village named Kara Kala at the foot of Mount Ararat [the mountain where Noah’s ark landed] in a part of Turkey where the Armenian people lived; the year was 1853.
The name of the boy was Efim Gerasemovitch Klubniken. Efim was a Russian. He had never gone to school, and could not read or write. His family were part of the Pentecostal churches in Russia; the Armenians were mostly Presbyterians and Orthodox. Efim’s family had immigrated to Armenia before 1853.
While still a child, Efim spent much time in prayer, sometimes praying whole days and nights
—sometimes praying and fasting non-stop several days at a time.
In 1853 when he was 11 years old, the Lord called Efim to another prayer vigil. This time it lasted 7 days—around the clock. But this time, he had some astonishing visions and revelations.
In a vision, Efim saw a message written in the Russian language, but being uneducated, he was unable to read it. Also, he saw some charts/maps in the vision. Efim promptly asked for paper and a pen. Though he could not read the message, he could copy it. Painstakingly he copied/reproduced/made an image of what he saw in the vision. He also copied or reproduced the charts/maps that he
saw.
At the end of 7 days, when he had finished copying the message and the maps, he took it to some of the people who could read Russian—who read it to him, and shared the message with the Armenians.
The message shocked the whole community, for the message said that there would come a tim when all of the Armenians, along with their Russian neighbors, would have to flee to another country, or they would all be slaughtered/killed.
However, after several decades, this did not happen; there was no slaughter in their
community. Many in the community doubted that the prophecy was genuine. A few believed it, but they were not convinced that the time to flee had come. Yet, some ridiculed Efim saying: “Anyone who doesn’t eat or sleep for a week is bound to see things”—but they could not explain how anuneducated boy could see a message in the Russian language. Some accused him of fraud—trying
to fool the whole community.
The maps showed the place they were to flee to: Studying the maps, the more educated people realized that the place they were to flee to was clearly America. The message said that they were not to stop at the East coast, but to travel all the way to the West coast—California.
Efim also copied a second message that was just as shocking: In the more distant future, the Armenian people in California would have to flee persecution a second time. Efim gave this second message to his parents and told them to seal it. He said that a day would come when God would raise up a prophet who would break the seal and read the message and find out which countries the
Arminians should flee to from California. Also, Efim gave them this message: If anyone else broke the seal and read the message, he would die—only the prophet whom God appointed/raised up must
read the message.
Every time news of fresh political troubles reached the tranquil hills around mount Ararat, they would get out the now-yellowed pages and read them again. Troubles between the Moslem Turks and the Christian Armenians seemed to be growing in intensity.
Persecution did arise against the Armenians in August, 1896. [Efim was then 54 years old.] News arrived that 6000 Armenians were slaughtered in Istanbul [formerly Constantinople], but
Istanbul was hundreds of miles away, and still the believers in Kara Kala did not flee.
Finally, about 1901 or 1902, Efim [now about 60 years old] told the people of his village that the time to flee had come. Few did. Efim’s family was among the first to go to California. The slaughter came in 1914—the year that the First World War started. [Efim was not over 70 years old.]
There were over one million Armenians slaughtered by the Muslim Turks. To this day, the Turks deny that the slaughter ever took place. There is no mention of this slaughter in the history books that their children read in school. Hitler said these words about the slaughter: “The world did not intervene when Turkey wiped out the Armenians; it will not intervene now when I attack the Jews.”
Still the Turks insist that the slaughter never took place.
As each group of Pentecostals left Armenia, they were jeered by those who remained behind. Skeptical and disbelieving folk—including many Christians—refused to believe that God could issue pinpoint instructions for modern people in a modern age.
When the slaughter came, the few Armenians who managed to escape the besieged areas brought with them tales of great heroism. They reported that the Turks sometimes gave Christians the option of denying their faith in exchange for their lives. The favorite procedure was to lock a group of Christians in a barn and set it afire: “If you are willing to accept Mohammed in place of Christ, we'll open the doors.” Time and again, the Christians chose to die, chanting hymns of praise
as the flames engulfed them.
Those who had heeded the warning of the Boy Prophet and sought asylum in America, heard the news with dismay.
Today, Efim’s family in California is carefully preserving the second message—still sealed— awaiting the day when God will raise up the prophet who would break the seal and read the message —and awaiting the time when they are to flee persecution in California.
Efim died in California in 1915. His funeral was described as the largest one that Los Angeles Flats had every seen. He was about 76 years old.2
The prophecy also said that the Armenian people would prosper in America. Among them there was a family named Shakarian that started a dairy farm which eventually became the largest dairy in the world. One of the men in this family, Demos Shakarian, also started a Christian ministry that grew and spread to many countries: The Full-Gospel Businessmen Fellowship, International.
Demos’ son, Richard Shakarian, is now leader of this group. Here is the main website of the
FGBMFI: http://www.fgbmfi.org
Much of the above message adapted from this website:
http://www.freerepublic.com/forum/a3992a85f6464.htm
This website also had this message:
We talked to a Russian Pentecostal man in the Pacific Northwest in
1998 who said that the Lord was telling them to leave again, that is
leave America, because of a great persecution coming to America.
He added that many had grown so accustomed to the riches and
delicacies of America that they were lingering and not leaving.
Rop det ut på takene.
Lørdag 27. februar kunne Aftenposten videreformidle en gammel og kjent profeti fra 1968. Den omhandler flyktningstrømmen og den tredje verdenskrig. Det interresante her er at Gud bruker Norges største avis til å videreformidle dette til hele det norske folket via Emanuel Minos som flyttet hjem til Herren i 2014. Den som har øre, han høre...
Det nye testamente forteller også om å profetere verdensbegivenheter og på samme måte personlige ting....
"En av dem, som hette Agabus, sto opp og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle komme over hele verden. Den kom da også under Klaudius*. Disiplene vedtok da at hver av dem, ettersom de hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødrene som bodde i Judea". (Apostlenes gjerninger 11:28-29 NB)
og videre:
"Mens vi nå ble der i flere dager, kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea. Da han kom til oss, tok han Paulus’ belte og bandt seg selv på hender og føtter, og han sa: Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene. Da vi hørte dette, ba vi ham, både vi og de som bodde der på stedet, at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. Men Paulus svarte: Hvorfor gråter dere og knuser mitt hjerte? Jeg er beredt, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld". (Apostlenes gjerninger 21:10-13 NB)
Dette sier altså Guds ord om NT's profettjeneste.
Dette minner også om den kjente gutteprofeten fra Armenia. Dette utdraget jeg presenterer her står utelukkende for artikkelens regning, jeg har ikke etterprøvd det.
Men det gir jo ettertanke da....
The place was at a small village named Kara Kala at the foot of Mount Ararat [the mountain where Noah’s ark landed] in a part of Turkey where the Armenian people lived; the year was 1853.
The name of the boy was Efim Gerasemovitch Klubniken. Efim was a Russian. He had never gone to school, and could not read or write. His family were part of the Pentecostal churches in Russia; the Armenians were mostly Presbyterians and Orthodox. Efim’s family had immigrated to Armenia before 1853.
While still a child, Efim spent much time in prayer, sometimes praying whole days and nights
—sometimes praying and fasting non-stop several days at a time.
In 1853 when he was 11 years old, the Lord called Efim to another prayer vigil. This time it lasted 7 days—around the clock. But this time, he had some astonishing visions and revelations.
In a vision, Efim saw a message written in the Russian language, but being uneducated, he was unable to read it. Also, he saw some charts/maps in the vision. Efim promptly asked for paper and a pen. Though he could not read the message, he could copy it. Painstakingly he copied/reproduced/made an image of what he saw in the vision. He also copied or reproduced the charts/maps that he
saw.
At the end of 7 days, when he had finished copying the message and the maps, he took it to some of the people who could read Russian—who read it to him, and shared the message with the Armenians.
The message shocked the whole community, for the message said that there would come a tim when all of the Armenians, along with their Russian neighbors, would have to flee to another country, or they would all be slaughtered/killed.
However, after several decades, this did not happen; there was no slaughter in their
community. Many in the community doubted that the prophecy was genuine. A few believed it, but they were not convinced that the time to flee had come. Yet, some ridiculed Efim saying: “Anyone who doesn’t eat or sleep for a week is bound to see things”—but they could not explain how anuneducated boy could see a message in the Russian language. Some accused him of fraud—trying
to fool the whole community.
The maps showed the place they were to flee to: Studying the maps, the more educated people realized that the place they were to flee to was clearly America. The message said that they were not to stop at the East coast, but to travel all the way to the West coast—California.
Efim also copied a second message that was just as shocking: In the more distant future, the Armenian people in California would have to flee persecution a second time. Efim gave this second message to his parents and told them to seal it. He said that a day would come when God would raise up a prophet who would break the seal and read the message and find out which countries the
Arminians should flee to from California. Also, Efim gave them this message: If anyone else broke the seal and read the message, he would die—only the prophet whom God appointed/raised up must
read the message.
Every time news of fresh political troubles reached the tranquil hills around mount Ararat, they would get out the now-yellowed pages and read them again. Troubles between the Moslem Turks and the Christian Armenians seemed to be growing in intensity.
Persecution did arise against the Armenians in August, 1896. [Efim was then 54 years old.] News arrived that 6000 Armenians were slaughtered in Istanbul [formerly Constantinople], but
Istanbul was hundreds of miles away, and still the believers in Kara Kala did not flee.
Finally, about 1901 or 1902, Efim [now about 60 years old] told the people of his village that the time to flee had come. Few did. Efim’s family was among the first to go to California. The slaughter came in 1914—the year that the First World War started. [Efim was not over 70 years old.]
There were over one million Armenians slaughtered by the Muslim Turks. To this day, the Turks deny that the slaughter ever took place. There is no mention of this slaughter in the history books that their children read in school. Hitler said these words about the slaughter: “The world did not intervene when Turkey wiped out the Armenians; it will not intervene now when I attack the Jews.”
Still the Turks insist that the slaughter never took place.
As each group of Pentecostals left Armenia, they were jeered by those who remained behind. Skeptical and disbelieving folk—including many Christians—refused to believe that God could issue pinpoint instructions for modern people in a modern age.
When the slaughter came, the few Armenians who managed to escape the besieged areas brought with them tales of great heroism. They reported that the Turks sometimes gave Christians the option of denying their faith in exchange for their lives. The favorite procedure was to lock a group of Christians in a barn and set it afire: “If you are willing to accept Mohammed in place of Christ, we'll open the doors.” Time and again, the Christians chose to die, chanting hymns of praise
as the flames engulfed them.
Those who had heeded the warning of the Boy Prophet and sought asylum in America, heard the news with dismay.
Today, Efim’s family in California is carefully preserving the second message—still sealed— awaiting the day when God will raise up the prophet who would break the seal and read the message —and awaiting the time when they are to flee persecution in California.
Efim died in California in 1915. His funeral was described as the largest one that Los Angeles Flats had every seen. He was about 76 years old.2
The prophecy also said that the Armenian people would prosper in America. Among them there was a family named Shakarian that started a dairy farm which eventually became the largest dairy in the world. One of the men in this family, Demos Shakarian, also started a Christian ministry that grew and spread to many countries: The Full-Gospel Businessmen Fellowship, International.
Demos’ son, Richard Shakarian, is now leader of this group. Here is the main website of the
FGBMFI: http://www.fgbmfi.org
Much of the above message adapted from this website:
http://www.freerepublic.com/forum/a3992a85f6464.htm
This website also had this message:
We talked to a Russian Pentecostal man in the Pacific Northwest in
1998 who said that the Lord was telling them to leave again, that is
leave America, because of a great persecution coming to America.
He added that many had grown so accustomed to the riches and
delicacies of America that they were lingering and not leaving.
fredag, februar 26, 2016
Mitt vitnesbyrd, frelse og dåp
Jeg ble frelst 21. januar 1961. Da var jeg elev på Kalnes jorbruksskole og arbeidet i fjøset. Det betød at vi måtte opp kl. 04.00 hver morgen for å melke kuene. Tidlig en mandags morgen, 22. januar samme år, våknet jeg med en sterk opplevelse. Jeg lå bokstavelig talt og svevde i køya, alt var så lett og jeg var så fri på innsiden. Hva hadde hendt? Jeg lå der og "svevet" og tenkte. Da husket jeg plutselig, det var som en bombe hadde slått ned i meg - jeg hadde blitt frelst!
Dagen i forveien hadde mine søsken, Åse og Arvid, fått lurt synderen Johan inn på et møte i lokalet til menigheten Sion på Sellebakk.
Det var forstander Villy Pedersen som talte og etter talen gav han en frelsesinnbydelse. Jeg husker at jeg ikke selv valgte å gå fram og bøye kne, jeg ble rykket frem av en kraft sterkere enn min egen.
Etterpå ble jeg gratulert med det nye livet og fikk også med meg noen bibelord og formaninger. Vær frimodig Johan.... Men jeg kjente ingen forandring da - den kom morgenen etter.
Men ble jeg frelst (født på ny) da, der på Sion, eller ble jeg først egentlig frelst noen måneder senere når jeg ble døpt?
Er det slik at handler at Gud bare handler i dåpen, eller bare befestes i dåpen det som skjedde ved omvendelse?
Det første ordet jeg "fikk" etter min omvendelse var: "Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud". (Johannes 1:12-13 NB)
Selvfølgelig ble jeg begravet med Kristus og ikledd Kristus i dåpen, men ble jeg først frelst når jeg ble døpt? I de første århundrene ble dåpskandidatene døpt etter en laaaang undervisningsperiode, ofte over flere år og dåpen skjedde i perioder under påskefeiringen.
Kirkefedre og dåp.
Hva skal vi følge og hva skal vi ta til etterretning av kirkefedrenes liv og lære, og hvem velger hva som er viktig? Skal vi følge deres nattverdspraksis og ikke deres dåpspraksis eller omvendt, eller begge deler eller ingenting. Er deres bibeltolkning evig gyldig?
Jeg velger sola scriptura for min egen del!
Kirkefaderen Augustin av Hippon ble etter sin omvendelse forberedt for dåpen av Simplician av Milano, og sammen med Alypsius og Adeodatus ble han døpt påskenatten (25. april) år 387, 32 år gammel.
En annen kjent kirkefader, Jon av Konstantinopel (Jon Gullmunn - Chrysostom) som levde fra 347 til 407 e.kr. ble døpt etter en treårig forberedelse av biskop Meletius av Antiokia kan vi lese.
Vel, dette var bare noen tanker om min frelse og min dåp og det er ikke ment å være undervisning om dåp - eller innledning til dåpsdebatt.
Er bare lykkelig over at Jesus tok i mot meg...
Dagen i forveien hadde mine søsken, Åse og Arvid, fått lurt synderen Johan inn på et møte i lokalet til menigheten Sion på Sellebakk.
Det var forstander Villy Pedersen som talte og etter talen gav han en frelsesinnbydelse. Jeg husker at jeg ikke selv valgte å gå fram og bøye kne, jeg ble rykket frem av en kraft sterkere enn min egen.
Etterpå ble jeg gratulert med det nye livet og fikk også med meg noen bibelord og formaninger. Vær frimodig Johan.... Men jeg kjente ingen forandring da - den kom morgenen etter.
Men ble jeg frelst (født på ny) da, der på Sion, eller ble jeg først egentlig frelst noen måneder senere når jeg ble døpt?
Er det slik at handler at Gud bare handler i dåpen, eller bare befestes i dåpen det som skjedde ved omvendelse?
Det første ordet jeg "fikk" etter min omvendelse var: "Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud". (Johannes 1:12-13 NB)
Selvfølgelig ble jeg begravet med Kristus og ikledd Kristus i dåpen, men ble jeg først frelst når jeg ble døpt? I de første århundrene ble dåpskandidatene døpt etter en laaaang undervisningsperiode, ofte over flere år og dåpen skjedde i perioder under påskefeiringen.
Kirkefedre og dåp.
Hva skal vi følge og hva skal vi ta til etterretning av kirkefedrenes liv og lære, og hvem velger hva som er viktig? Skal vi følge deres nattverdspraksis og ikke deres dåpspraksis eller omvendt, eller begge deler eller ingenting. Er deres bibeltolkning evig gyldig?
Jeg velger sola scriptura for min egen del!
Kirkefaderen Augustin av Hippon ble etter sin omvendelse forberedt for dåpen av Simplician av Milano, og sammen med Alypsius og Adeodatus ble han døpt påskenatten (25. april) år 387, 32 år gammel.
En annen kjent kirkefader, Jon av Konstantinopel (Jon Gullmunn - Chrysostom) som levde fra 347 til 407 e.kr. ble døpt etter en treårig forberedelse av biskop Meletius av Antiokia kan vi lese.
Vel, dette var bare noen tanker om min frelse og min dåp og det er ikke ment å være undervisning om dåp - eller innledning til dåpsdebatt.
Er bare lykkelig over at Jesus tok i mot meg...
Overgrep og innvandrere
Overgrep og nyhetsformidling.
(Og hva en stakkars gubbe oppfatter)
Litt statistikk igjen. Når det på nyhetene blir fortalt i en reportasje om overgrep i egne familier så blir det fastslått at 75-80 prosent av disse ble utførte av etniske nordmenn, de resterende 20-25 prosent overgrep skjedde blandt invandrere, eller våre nye landsmenn. Men å oppgi et prosenttall uten sammenheng kan bli farlig misvisende.
Fra Statistisk Sentrablbyrå informeres det at antallet etniske nordmenn har gått ned med 4400 personer de siste ni årene. På samme tid har befolkningen vokst fra 4,6 til 5,1 millioner innbyggere.
Hele denne veksten på 500.000 har altså kommet blant innvandrerbefolkningen. 23 prosent av innbyggerne i Norge har nå en form for innvandrerbakgrunn, og andelen etniske nordmenn har dermed gått ned fra 85 tiil 77 prosent mellom 2004 og 2013, ifølge Dzamarija i SSB.
Når så nyhetsformidlerne sier at hver fjerde overgriper har innvandringsbakgrunn så kommer kanskje umiddelbart tanken - uff så fæle disse innvandrerne er. Men når vi titter nærmere på saken så det forholdsvis like mange overgripere blandt oss "kultiverte" etniske nordmenn som blant innvandrerne.
Nå vet jeg svært lite om hemmeligholdelse og skjulte ukulturer blandt våre nye landsmenn, men jeg velger å tro på mørketall på begge sider.
Tenk om nyhetsformidlerne kunne si noe som om at for eksempel: "like stor overgrepshyppighet blandt oss "renrasede" nordmenn som blandt innvandrerne.
En annen ting vi må se i øynene er det Arne Bendiksen synger i sin sang. Ville vesten (Norge) blir aldri slik som vi har hatt det før. Vi må lukke opp øya, nå er det nye tider. Det vil aldri bli som tidligere...
Da sa den tapre siste mohikaner:
'Ville vesten er ikke som før.'
Da sa den tapre siste mohikaner:
'Ville vesten er ikke som før.'
'Ville vesten er ikke som ... tidligere.'
(Ei heller vårt kjære fedreland)
(Og hva en stakkars gubbe oppfatter)
Litt statistikk igjen. Når det på nyhetene blir fortalt i en reportasje om overgrep i egne familier så blir det fastslått at 75-80 prosent av disse ble utførte av etniske nordmenn, de resterende 20-25 prosent overgrep skjedde blandt invandrere, eller våre nye landsmenn. Men å oppgi et prosenttall uten sammenheng kan bli farlig misvisende.
Fra Statistisk Sentrablbyrå informeres det at antallet etniske nordmenn har gått ned med 4400 personer de siste ni årene. På samme tid har befolkningen vokst fra 4,6 til 5,1 millioner innbyggere.
Hele denne veksten på 500.000 har altså kommet blant innvandrerbefolkningen. 23 prosent av innbyggerne i Norge har nå en form for innvandrerbakgrunn, og andelen etniske nordmenn har dermed gått ned fra 85 tiil 77 prosent mellom 2004 og 2013, ifølge Dzamarija i SSB.
Når så nyhetsformidlerne sier at hver fjerde overgriper har innvandringsbakgrunn så kommer kanskje umiddelbart tanken - uff så fæle disse innvandrerne er. Men når vi titter nærmere på saken så det forholdsvis like mange overgripere blandt oss "kultiverte" etniske nordmenn som blant innvandrerne.
Nå vet jeg svært lite om hemmeligholdelse og skjulte ukulturer blandt våre nye landsmenn, men jeg velger å tro på mørketall på begge sider.
Tenk om nyhetsformidlerne kunne si noe som om at for eksempel: "like stor overgrepshyppighet blandt oss "renrasede" nordmenn som blandt innvandrerne.
En annen ting vi må se i øynene er det Arne Bendiksen synger i sin sang. Ville vesten (Norge) blir aldri slik som vi har hatt det før. Vi må lukke opp øya, nå er det nye tider. Det vil aldri bli som tidligere...
Da sa den tapre siste mohikaner:
'Ville vesten er ikke som før.'
Da sa den tapre siste mohikaner:
'Ville vesten er ikke som før.'
'Ville vesten er ikke som ... tidligere.'
(Ei heller vårt kjære fedreland)
lørdag, februar 20, 2016
Er Norge "norskt" om 34 år?
Er Norge «norskt» i 1950 - den som lever får se.
Nå har jeg tittet litt på den demografiske utviklingen i Norge og hvilket Norge mine små barnebarn og oldebarn vil oppleve om 34 år. Det gir ettertanke...
Og vi må ikke glemme at polakker utgjør størstedelen av innvandringen - altså hovedsakelig katolikker og ikke muslimer. Vi må jo se på hele bildet....
Har klippet dette fra Norgesavisen.no:
Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) vil nordmenn bli en minoritet i Norge rundt år 2050, og andelen nordmenn vil være redusert til rundt 30% eller lavere i år 2100.
Innvandring driver opp befolkningsveksten i tillegg til at innvandrere også får flere barn enn nordmenn. Antallet etnisk norske går derfor tilbake, mens innvandrere vil får en sterk økning i årene som kommer.
Rundt år 2050 vil nordmenn oppleve dramatiske endringer da ikke-vestlige innvandrere blir en majoritet i landet og dermed får politisk makt til å endre samfunnsstrukturer, kultur, språk, religion, m.m.
Artikkelen er grundig dokumentert med informasjon, statistikk og prognoser fra Statistisk Sentralbyrå (SSB), Oslo Kommune, Human Rights Service (HRS) og andre pålitelige kilder.
(Vil tilføye for egen regning at jeg leste et annet sted at "ferske" innvandrerkvinner ofte er i en barneproduserende alder, mens igjen barn av innvandrerkvinner i neste omgang ikke føder flere barn en etnisk norke kvinner, så all statistikk har en svakhet).
Men jeg går videre og tar med et eksempel fra år 2012
3. september 2013 melder Statistisk Sentralbyrå følgende:
Innvandringen til Norge var i 2012 rekordhøy. I alt innvandret 56 600 personer med ikke-nordisk statsborgerskap for første gang. 45 prosent av disse kom på grunn av arbeid. Det er litt færre enn året før, men arbeid var fortsatt den vanligste innvandringsgrunnen.
Polen står for nesten halvparten av all arbeidsinnvandring til Norge. Litauen kommer på 2. plass. Og merkelig nok er det disse folkegruppene som betaler minst skatt ifølge en rapport publisert av Fremskrittspartiets Bærekraftsutvalg. Om rapporten stemmer virker Arbeidspartiets mantra om at «Innvandring er lønnsomt for Norge» og «Uten innvandring stopper Norge» å være noe upresist, om ikke direkte feil.
Og min sluttkommentar, vi kan gjøre Norge til et kristent land om vi vil og uansett hvilke folkegrupper og religioner som inntar verdens vakreste fedreland. Men vi må begynne nå!
Nå har jeg tittet litt på den demografiske utviklingen i Norge og hvilket Norge mine små barnebarn og oldebarn vil oppleve om 34 år. Det gir ettertanke...
Og vi må ikke glemme at polakker utgjør størstedelen av innvandringen - altså hovedsakelig katolikker og ikke muslimer. Vi må jo se på hele bildet....
Har klippet dette fra Norgesavisen.no:
Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) vil nordmenn bli en minoritet i Norge rundt år 2050, og andelen nordmenn vil være redusert til rundt 30% eller lavere i år 2100.
Innvandring driver opp befolkningsveksten i tillegg til at innvandrere også får flere barn enn nordmenn. Antallet etnisk norske går derfor tilbake, mens innvandrere vil får en sterk økning i årene som kommer.
Rundt år 2050 vil nordmenn oppleve dramatiske endringer da ikke-vestlige innvandrere blir en majoritet i landet og dermed får politisk makt til å endre samfunnsstrukturer, kultur, språk, religion, m.m.
Artikkelen er grundig dokumentert med informasjon, statistikk og prognoser fra Statistisk Sentralbyrå (SSB), Oslo Kommune, Human Rights Service (HRS) og andre pålitelige kilder.
(Vil tilføye for egen regning at jeg leste et annet sted at "ferske" innvandrerkvinner ofte er i en barneproduserende alder, mens igjen barn av innvandrerkvinner i neste omgang ikke føder flere barn en etnisk norke kvinner, så all statistikk har en svakhet).
Men jeg går videre og tar med et eksempel fra år 2012
3. september 2013 melder Statistisk Sentralbyrå følgende:
Innvandringen til Norge var i 2012 rekordhøy. I alt innvandret 56 600 personer med ikke-nordisk statsborgerskap for første gang. 45 prosent av disse kom på grunn av arbeid. Det er litt færre enn året før, men arbeid var fortsatt den vanligste innvandringsgrunnen.
Polen står for nesten halvparten av all arbeidsinnvandring til Norge. Litauen kommer på 2. plass. Og merkelig nok er det disse folkegruppene som betaler minst skatt ifølge en rapport publisert av Fremskrittspartiets Bærekraftsutvalg. Om rapporten stemmer virker Arbeidspartiets mantra om at «Innvandring er lønnsomt for Norge» og «Uten innvandring stopper Norge» å være noe upresist, om ikke direkte feil.
Og min sluttkommentar, vi kan gjøre Norge til et kristent land om vi vil og uansett hvilke folkegrupper og religioner som inntar verdens vakreste fedreland. Men vi må begynne nå!
fredag, februar 19, 2016
Vekkelsen i Wales og Worsomhelst...
Vekkelsen i Wales og Worsomhelst!
Har begynt å tenke på vekkelsen i Wales i begynnelsen av dette århundre. Leste for mange år siden om begynnelsen til dette herlige "fenomenet". Men ingen ting kommer av seg sjøl, eller drivende på en fjøl. Det er alltid årsak og virkning. En broder fortalte meg en gang at vekkelse, det er noe som Gud sender sv og til når han vil [?]. Men jeg tror ikke Gud arbeider etter innfallsmetoden. Heller mer til den oppfatningen som kommer fra John Wesley som sa: "Det synes for meg som om Gud ikke gjør noe på jorden før noen har bedt ham om det".
Selv den synlige starten på vekkelsen beskrives slik. Jeg har den gjenfortalt i en bok, men fant det ganske likt nedskrevet på toreblog.info - og gjengir det her;
Hvordan vekkelsen begynte!
Det finnes flere ulike informasjoner om hvordan vekkelsen i Wales begynte, men det som jeg sier her er dokumentert sant:
En søndagsformiddag hadde pastor Jenkins oppmuntret ungdommene i forsamlingen sin at legge fram vittnesbyrd for Herren. Etter en stunds stillhet reiste en ung jente seg, hun het Florrie Evens. Hun hadde nylig blitt frelst. Hun var sjernert og forsagd. Men Guds Ånd virket, og med foldede hender, dirrende stemme og under dyp bevegelse ropte hun ut under tårer på walesisk: "Om ingen vil si noe, så må jeg si at jeg elsker Herren Jesus av hele mitt hjerte". Det var totalt uventet i denne vanlige og stødige gudstjenesten.
Dette var enkelt men inspirerende uttrykk for kjærlighet til Jesus og var som en gnist i tørt gress. Så begynte Guds ild å brenne til en vekkelse som skulle berøre tusenvis av sjeler.
http://toreblogginfo.blogspot.no/2015/02/26-febr-2015-vekkelsen-i-wales.html
Vekkelsens ild begynner å brenne
Fra dette møtet begynte Guds velsignelse å falle inn i de avgrensede byene og plassene og satte mange hjerter i brann som hadde vært åndelige døde.
Vekkelsens ild falt over by til by, og fra plass til plass i Wales. Den nådde til en by i vestre Wales, der det var en konferanse i en metodistkirke. Vekkelsens ild flammet til i gudstjenesten og mennesker ble overveldet av Guds kraft. Ved dette tilfellet var Evan Roberts til stede. Han ble Guds store redskap i vekkelsen i Wales.
Under 5 år hadde Seth Joshua, en vekkelsesevangelist i Wales, bedt om vekkelse. Han brukte å gå langs en elv og ropte til Gud å vekke opp en mann, akkurat som han vekte opp Elisa fra feltet. Han ba Gud om en mann bokstavelig fra feltet i Wales. Gud gjorde noe mer enn det. Han vekte opp en mann fra gruvene under dette feltet. Denne mannen var Evan Roberts.
Så langt www.toreblogg.info - du kan lese mer der.
"og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land". (2 Krønikebok 7:14 NB)
Ja, dette gjør vi - det er derfor vi vil praktisere vår enhet!
Har begynt å tenke på vekkelsen i Wales i begynnelsen av dette århundre. Leste for mange år siden om begynnelsen til dette herlige "fenomenet". Men ingen ting kommer av seg sjøl, eller drivende på en fjøl. Det er alltid årsak og virkning. En broder fortalte meg en gang at vekkelse, det er noe som Gud sender sv og til når han vil [?]. Men jeg tror ikke Gud arbeider etter innfallsmetoden. Heller mer til den oppfatningen som kommer fra John Wesley som sa: "Det synes for meg som om Gud ikke gjør noe på jorden før noen har bedt ham om det".
Selv den synlige starten på vekkelsen beskrives slik. Jeg har den gjenfortalt i en bok, men fant det ganske likt nedskrevet på toreblog.info - og gjengir det her;
Hvordan vekkelsen begynte!
Det finnes flere ulike informasjoner om hvordan vekkelsen i Wales begynte, men det som jeg sier her er dokumentert sant:
En søndagsformiddag hadde pastor Jenkins oppmuntret ungdommene i forsamlingen sin at legge fram vittnesbyrd for Herren. Etter en stunds stillhet reiste en ung jente seg, hun het Florrie Evens. Hun hadde nylig blitt frelst. Hun var sjernert og forsagd. Men Guds Ånd virket, og med foldede hender, dirrende stemme og under dyp bevegelse ropte hun ut under tårer på walesisk: "Om ingen vil si noe, så må jeg si at jeg elsker Herren Jesus av hele mitt hjerte". Det var totalt uventet i denne vanlige og stødige gudstjenesten.
Dette var enkelt men inspirerende uttrykk for kjærlighet til Jesus og var som en gnist i tørt gress. Så begynte Guds ild å brenne til en vekkelse som skulle berøre tusenvis av sjeler.
http://toreblogginfo.blogspot.no/2015/02/26-febr-2015-vekkelsen-i-wales.html
Vekkelsens ild begynner å brenne
Fra dette møtet begynte Guds velsignelse å falle inn i de avgrensede byene og plassene og satte mange hjerter i brann som hadde vært åndelige døde.
Vekkelsens ild falt over by til by, og fra plass til plass i Wales. Den nådde til en by i vestre Wales, der det var en konferanse i en metodistkirke. Vekkelsens ild flammet til i gudstjenesten og mennesker ble overveldet av Guds kraft. Ved dette tilfellet var Evan Roberts til stede. Han ble Guds store redskap i vekkelsen i Wales.
Under 5 år hadde Seth Joshua, en vekkelsesevangelist i Wales, bedt om vekkelse. Han brukte å gå langs en elv og ropte til Gud å vekke opp en mann, akkurat som han vekte opp Elisa fra feltet. Han ba Gud om en mann bokstavelig fra feltet i Wales. Gud gjorde noe mer enn det. Han vekte opp en mann fra gruvene under dette feltet. Denne mannen var Evan Roberts.
Så langt www.toreblogg.info - du kan lese mer der.
"og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land". (2 Krønikebok 7:14 NB)
Ja, dette gjør vi - det er derfor vi vil praktisere vår enhet!
onsdag, februar 17, 2016
Emanuel Minos, Putin og profetier
I dag, 17. Februar 2016 - Russland tester, hvorfor?
To britiske jagerfly av typen Typhoon ble onsdag ettermiddag sendt opp i luften for å avskjære to russiske bombefly som hadde kurs for britisk luftrom, melder det britiske forsvarsdepartementet.
Aksjonen pågår fortsatt.
De britiske jagerflyene ble sendt opp fra basen Coningsby i Lincolnshire.
Det er ikke opplyst hvor nærme de to russiske flyene var til å entre britisk luftrom eller hvor det skal ha skjedd.
Det har det siste året vært en markant økning i antall avskjæringer som NATO har gjort av russiske militærfly. (VG/NTB)
Ine Eriksen Søreide for ett år siden (25. februar 1015) nå er det verre!
- Jeg vil advare mot det faktum at noen mennesker ser på dette som noe som vil gå over. Forholdet til Russland er grunnleggende endret, sa Ine Eriksen Søreide (H) i intervjue med CNN onsdag.
Ifølge CNNs referat fra intervjuet mener Norges forsvarsminister at Norges forhold til Russland er endret for alltid.
- Det er ikke mulig å gå tilbake til den gamle normaliteten, til «normal business». Den finnes ikke lenger, sier Søreide i intervjuet med Christiane Amanpour.
Søreide trekker frem både konflikten i Ukraina og krigen mellom Georgia og Russland i 2008 som eksempler på at forholdet til verdens største land er endret.
- Vi har ønsket å se Russland som en strategisk partner. Men et tilbakeblikk viser at retorikken Putin brukte i Georgia er noe som gjentas i Ukraina.
Jens Stoltenberg er bekymret, Erna Solberg er bekymret. Vet de mer enn oss?
I damen forbindelse tenker jeg på noe jeg leste når jeg var helt ung og som gjengis nedenfor, les og tenk. Emmanuel Minos sitt Krigssyn
(av Bjørn Arne Rosland)
Slik beskriver Minos åpenbaringen han fikk:
«Og mens jeg så kartet bli rullet ut, slik at jeg kunne se hele Norge fra Kirkenes til Lindesnes fikk jeg se en revolver bli senket sakte ned fra himmelen - rett over midten av kartet og der på midten lyste det opp et navn, og jeg leste: MO I RANA, der revolveren ble lagt»
Ukjente våpenDet som jeg opplevde, hendte på Hamar for en rekke år siden nå. På det store sommerstevnet var det avsatt tre døgn til bønn og faste. Personlig ventet jeg den gang at Gud særlig skulle styrke meg i mitt trosliv, under denne spesielle bønne og fastetid. Det tredje døgnet skjedde det at Gud ga meg et syn. Jeg var ikke i noen ekstase, jeg var lys våken og klar. Jeg er ikke noen fanatiker, jeg ligger ikke på den linjen.
Jeg hadde bedt og fastet i tre døgn, men jeg var i min fulle kraft og var ikke noe svekket. Når jeg lå der og ba til Gud, forsvinner den ene veggen, og det skjedde ikke bare i ånden, det skjedde for mitt blikk. Og i stedet for den ene veggen, kom det til syne et landskap. Jeg så at det var et furu-vokst område. Og jeg så en vei bølge seg i ulike formasjoner, og jeg fikk med det samme se at veien gikk til en grense mot et fremmed land. Og jeg så bil etter bil kjøre på denne veien og bilene var på vei til en krigsfront.
Naturligvis ble jeg både forbauset, slått og sjokkert der jeg satt ved sofaen på kne og så dette landskapet. Jeg vet jeg kløp meg selv og sa: «Kjære Gud, jeg sover ikke - jeg er våken!». Akkurat det sa jeg til meg selv. Og jeg så hvordan bilene kjørte ut og blant dem også Røde Kors-biler, og at de til slutt kom til et stort område hvor det gikk en grense. Jeg har aldri nevnt hvilken grense det er.
Jeg vet at det er folk som har hevdet at jeg har sagt hvilken grense det er, men jeg har aldri nevnt det, og kommer heller ikke til å gjøre det, eller å nevne nasjonens navn, eller det folk som jeg så på den andre siden. Jeg nevner det ikke av flere årsaker, og da først og fremst fordi jeg ikke vil at det skal være noe nasjonalt hat i disse tingene. For bak frontene og bak disse forferdelige systemer finnes det mennesker som er mine venner, med udødelige sjeler. Vi er nødt til å elske dem og ønske dem en evig frelse.
Mens jeg lå der så jeg denne slagmarken. Noe av skogen var brent ned. Det lot til å være en pause i krigshandlingene. Da jeg så dette på Hamar for flere år siden, la jeg merke til både på vår side og på fiendens side ukjente våpenarter. Jeg hadde verken sett eller hørt om disse før. Jeg fortalte det til en forstander på Østlandet like etterpå og fortalte hvordan våpnene så ut. Han var enig i at slike våpen fantes ikke. Men i dag eksisterer de.
Jeg kan huske at jeg fortalte til ham at jeg så et underlig monstrum som sto på bakken. Og jeg så, da slaget kom i gang at det ut fra monstrene gikk merkelige piler opp i luften og forsvant. Og jeg sa til han at jeg aldri hadde sett slike våpen. Han sa da: «Nei, det eksisterer ikke slike våpen!». Men i dag vet vi at det finnes noe som heter raketter som skytes ut. Og et av de bilder av slike utskytningsramper som jeg sett, stemmer fullstendig overens med det jeg så i synet.
Kart over Norge Jeg fikk også se andre våpen som jeg ennå ikke har fått noen forklaring på, men som jeg så lå strødd omkring. Jeg tror derfor at når dette kommer til å skje, vil vi bli vitne til en krigføring som vi aldri har sett. Våpen som vi aldri før har kjent, vil da komme i bruk og ligger kanskje nå i hemmelige våpenlagre. Mens jeg ser på dette forsvinner hele scenen bort, og jeg får se et nytt bilde.
Denne gangen var det et kart som ble rullet ut for meg horisontalt. Det var som en bokrull som ble rullet ut rett fram for mine øyne. Jeg strakte meg for å se nøyere hvilket kart det var, og fikk se at det var Norge.
Og mens jeg så kartet bli rullet ut, slik at jeg kunne se hele Norge fra Kirkenes til Lindesnes fikk jeg se en revolver bli senket sakte ned fra himmelen - rett over midten av kartet og der på midten lyste det opp et navn, og jeg leste: MO I RANA, der revolveren ble lagt. Senere fikk jeg se flere navn som jeg ikke skal nevne nå. Det var navn i Finnmark, Troms og Nordland. Også i en del andre fylker fikk jeg se navn. Jeg forsto med det samme at det første syn hadde forbindelse med det andre, at det kanskje var noe som skulle komme over vårt land.
To britiske jagerfly av typen Typhoon ble onsdag ettermiddag sendt opp i luften for å avskjære to russiske bombefly som hadde kurs for britisk luftrom, melder det britiske forsvarsdepartementet.
Aksjonen pågår fortsatt.
De britiske jagerflyene ble sendt opp fra basen Coningsby i Lincolnshire.
Det er ikke opplyst hvor nærme de to russiske flyene var til å entre britisk luftrom eller hvor det skal ha skjedd.
Det har det siste året vært en markant økning i antall avskjæringer som NATO har gjort av russiske militærfly. (VG/NTB)
Ine Eriksen Søreide for ett år siden (25. februar 1015) nå er det verre!
- Jeg vil advare mot det faktum at noen mennesker ser på dette som noe som vil gå over. Forholdet til Russland er grunnleggende endret, sa Ine Eriksen Søreide (H) i intervjue med CNN onsdag.
Ifølge CNNs referat fra intervjuet mener Norges forsvarsminister at Norges forhold til Russland er endret for alltid.
- Det er ikke mulig å gå tilbake til den gamle normaliteten, til «normal business». Den finnes ikke lenger, sier Søreide i intervjuet med Christiane Amanpour.
Søreide trekker frem både konflikten i Ukraina og krigen mellom Georgia og Russland i 2008 som eksempler på at forholdet til verdens største land er endret.
- Vi har ønsket å se Russland som en strategisk partner. Men et tilbakeblikk viser at retorikken Putin brukte i Georgia er noe som gjentas i Ukraina.
Jens Stoltenberg er bekymret, Erna Solberg er bekymret. Vet de mer enn oss?
I damen forbindelse tenker jeg på noe jeg leste når jeg var helt ung og som gjengis nedenfor, les og tenk. Emmanuel Minos sitt Krigssyn
(av Bjørn Arne Rosland)
Slik beskriver Minos åpenbaringen han fikk:
«Og mens jeg så kartet bli rullet ut, slik at jeg kunne se hele Norge fra Kirkenes til Lindesnes fikk jeg se en revolver bli senket sakte ned fra himmelen - rett over midten av kartet og der på midten lyste det opp et navn, og jeg leste: MO I RANA, der revolveren ble lagt»
Ukjente våpenDet som jeg opplevde, hendte på Hamar for en rekke år siden nå. På det store sommerstevnet var det avsatt tre døgn til bønn og faste. Personlig ventet jeg den gang at Gud særlig skulle styrke meg i mitt trosliv, under denne spesielle bønne og fastetid. Det tredje døgnet skjedde det at Gud ga meg et syn. Jeg var ikke i noen ekstase, jeg var lys våken og klar. Jeg er ikke noen fanatiker, jeg ligger ikke på den linjen.
Jeg hadde bedt og fastet i tre døgn, men jeg var i min fulle kraft og var ikke noe svekket. Når jeg lå der og ba til Gud, forsvinner den ene veggen, og det skjedde ikke bare i ånden, det skjedde for mitt blikk. Og i stedet for den ene veggen, kom det til syne et landskap. Jeg så at det var et furu-vokst område. Og jeg så en vei bølge seg i ulike formasjoner, og jeg fikk med det samme se at veien gikk til en grense mot et fremmed land. Og jeg så bil etter bil kjøre på denne veien og bilene var på vei til en krigsfront.
Naturligvis ble jeg både forbauset, slått og sjokkert der jeg satt ved sofaen på kne og så dette landskapet. Jeg vet jeg kløp meg selv og sa: «Kjære Gud, jeg sover ikke - jeg er våken!». Akkurat det sa jeg til meg selv. Og jeg så hvordan bilene kjørte ut og blant dem også Røde Kors-biler, og at de til slutt kom til et stort område hvor det gikk en grense. Jeg har aldri nevnt hvilken grense det er.
Jeg vet at det er folk som har hevdet at jeg har sagt hvilken grense det er, men jeg har aldri nevnt det, og kommer heller ikke til å gjøre det, eller å nevne nasjonens navn, eller det folk som jeg så på den andre siden. Jeg nevner det ikke av flere årsaker, og da først og fremst fordi jeg ikke vil at det skal være noe nasjonalt hat i disse tingene. For bak frontene og bak disse forferdelige systemer finnes det mennesker som er mine venner, med udødelige sjeler. Vi er nødt til å elske dem og ønske dem en evig frelse.
Mens jeg lå der så jeg denne slagmarken. Noe av skogen var brent ned. Det lot til å være en pause i krigshandlingene. Da jeg så dette på Hamar for flere år siden, la jeg merke til både på vår side og på fiendens side ukjente våpenarter. Jeg hadde verken sett eller hørt om disse før. Jeg fortalte det til en forstander på Østlandet like etterpå og fortalte hvordan våpnene så ut. Han var enig i at slike våpen fantes ikke. Men i dag eksisterer de.
Jeg kan huske at jeg fortalte til ham at jeg så et underlig monstrum som sto på bakken. Og jeg så, da slaget kom i gang at det ut fra monstrene gikk merkelige piler opp i luften og forsvant. Og jeg sa til han at jeg aldri hadde sett slike våpen. Han sa da: «Nei, det eksisterer ikke slike våpen!». Men i dag vet vi at det finnes noe som heter raketter som skytes ut. Og et av de bilder av slike utskytningsramper som jeg sett, stemmer fullstendig overens med det jeg så i synet.
Kart over Norge Jeg fikk også se andre våpen som jeg ennå ikke har fått noen forklaring på, men som jeg så lå strødd omkring. Jeg tror derfor at når dette kommer til å skje, vil vi bli vitne til en krigføring som vi aldri har sett. Våpen som vi aldri før har kjent, vil da komme i bruk og ligger kanskje nå i hemmelige våpenlagre. Mens jeg ser på dette forsvinner hele scenen bort, og jeg får se et nytt bilde.
Denne gangen var det et kart som ble rullet ut for meg horisontalt. Det var som en bokrull som ble rullet ut rett fram for mine øyne. Jeg strakte meg for å se nøyere hvilket kart det var, og fikk se at det var Norge.
Og mens jeg så kartet bli rullet ut, slik at jeg kunne se hele Norge fra Kirkenes til Lindesnes fikk jeg se en revolver bli senket sakte ned fra himmelen - rett over midten av kartet og der på midten lyste det opp et navn, og jeg leste: MO I RANA, der revolveren ble lagt. Senere fikk jeg se flere navn som jeg ikke skal nevne nå. Det var navn i Finnmark, Troms og Nordland. Også i en del andre fylker fikk jeg se navn. Jeg forsto med det samme at det første syn hadde forbindelse med det andre, at det kanskje var noe som skulle komme over vårt land.
tirsdag, februar 16, 2016
Apartheidhjerter og Therese...
Therese Neema Olsen står fram på førstesiden i Fredrikstad Blad i dag og presenterer en skikkelig tankevekker. Hun forteller at flere nekter å bli ekspedert av henne i bakeriutsalget hvor hun arbeider. Hun er 17 år og har bodd hele livet i Norge som norsk statsborger. Er det slike holdninger i blandt oss fremdeles, at vi ikke tåler visse hudfarger? Burde man heller ikke se til de indre kvalifikasjoner, om man i det hele tatt skal dømme da.
"Ja, det finnes barn i hvert et land og rike. Meget er forskjellig, men inni er vi like" lyder det i sangen av Jo Tenfjord.
Therese som har stått fram i Demokraten og Fredrikstad blad er ei modig jente. Hun står fram som den hun er, ei jente som er norsk tvers igjennom. Hun har vokst opp med fedrelandssangen, 17. mai og hvor hen du går i li og fjell..... Mulig hun er bedre på ski enn de fleste østfoldinger. Om hun flyttet tilbake til sitt opprinnelsesland ville hun være en totalt fremmed der.
Men hvordan er det med meg, hvordan reagerer jeg på mennesker jeg møter som har en annen hudfarge? Er jeg segregerende på en annen måte? Kan lese uttydningen av ordet slik: "Segregasjon er en annen måte å forholde seg til etniske forskjeller i et samfunn på, enn assimilasjon og integrasjon. Ved segregasjon forsøker man i så stor grad som mulig å holde etniske grupper atskilt, også fysisk. Et eksempel på segregasjon var hva som skjedde i Sør-Afrika under apartheid-perioden. Der ble det fargete flertallet holdt strengt atskilt fra den hvite overklassen ved at de bodde i spesielle "svarte" områder, hadde egne skoler og til og med egne benker i parkene. Segregasjon bunner ofte i sterk etnosentrisme eller rasisme fra de herskendes side.
Vi har heldigvis ikke dette fenomenet i Norge, i hvert fall ikke i det offentlige liv. Men har vi likevel en etnisitetsbetinget rasisme? En segregerende oppførsel i det skjulte?
Reagerer vi forskjellig på kinesere, eskimoer og indere kontra afrikanere?
Og hva med jødene, ligger det ennå igjen frø fra nazismen igjen her og der?
Den første rasismen jeg hørte om gjaldt nordlendinger. Det var ikke på grunn av hudfarge, men var heller dialektbetinget. Og dessuten hadde de lett for å bli formenn eller få ledende stillinger..... misunnelse kan være en folkesykdom.
Så hadde vi taterne da, og sigøynerne. Det var nok av mennesker å se ned på.
Og på sekstitallet kom pakistanerene. Det var mangel på arbeidskraft i Norge og disse ble "importert" for å hjelpe oss med å bygge opp vår velferdsstat. Husker et avisoppslag da det kom en gruppe pakistanere som skulle jobbe på Glommen Mek. Dessuten hadde de med seg mye paprika - de var annerledes. Ordet pakistaner ble vridd i mange forskjellige nedsettende retninger også. Det bor vel en Ludvig i mange av oss, "det er fali det" sa han ofte. Mulig han led av sosial angst som ti prosent av oss sliter med, som en avis forteller i dag.
Jeg ble tidlig kurert for rasisme. Det var en barndom med Sanatalmisjon, Madagaskar, hedninger og Afrika. Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord - både gul og brun og svart, er det samme har han sagt. I mine ører er det nå forbudte ordet neg... er forbundet med fine mennesker.
Vokste også opp i et hjem med omsorg for de som hadde falt utenfor. Når det kom en omreisende isenkramselger eller loffer og banker på døra vår ble det alltid disket opp med et godt måltid for disse, duk på bordet og det hele. Mine foreldre var unike i så måte.
Derfor er det så trist å høre om mennesker som ikke vil la seg betjene av ei vakker, sjokoladefarget, helnorsk østfoldjente.
Og når vi blir helt ærlige mot oss selv så er det oss blekansikter, født i Norge, som virkelig behøver selvinnsikt. Vi ser på det ytre, men Gud ser til hjertet.
En OECD rapport om ungdom i Europa gav meg en øyenåpner. Tenker i samme forbindelse på Paulus som beskriver ei hel folkegruppe, har lurt litt på dette, men i lys av OECD rapporten forstår jeg hans bedømmelse. Paulus skriver:
"En av dem, en profet av deres eget folk, har sagt: Kretere er alltid løgnere, onde villdyr, dovne storetere. Dette vitnesbyrdet er sant. Derfor skal du tale dem strengt til rette for at de kan bli sunne i troen, og...." (Titus 1:12-14 NB)
Det er ikke Paulus som påstår dette, men én av deres egne, en kreter. Så tilbake til OECD rapporten jeg leste en gang. Den betegnet nemlig norsk ungdom som bedaglige, bortskjemte og late. Og for å bekrefte dette så foretrekker norske arbeidsgivere svenske ungdommer....
Vi må bare glede oss over det fargerike samfunnet og ungdommer lik Therese...
"Ja, det finnes barn i hvert et land og rike. Meget er forskjellig, men inni er vi like" lyder det i sangen av Jo Tenfjord.
Therese som har stått fram i Demokraten og Fredrikstad blad er ei modig jente. Hun står fram som den hun er, ei jente som er norsk tvers igjennom. Hun har vokst opp med fedrelandssangen, 17. mai og hvor hen du går i li og fjell..... Mulig hun er bedre på ski enn de fleste østfoldinger. Om hun flyttet tilbake til sitt opprinnelsesland ville hun være en totalt fremmed der.
Men hvordan er det med meg, hvordan reagerer jeg på mennesker jeg møter som har en annen hudfarge? Er jeg segregerende på en annen måte? Kan lese uttydningen av ordet slik: "Segregasjon er en annen måte å forholde seg til etniske forskjeller i et samfunn på, enn assimilasjon og integrasjon. Ved segregasjon forsøker man i så stor grad som mulig å holde etniske grupper atskilt, også fysisk. Et eksempel på segregasjon var hva som skjedde i Sør-Afrika under apartheid-perioden. Der ble det fargete flertallet holdt strengt atskilt fra den hvite overklassen ved at de bodde i spesielle "svarte" områder, hadde egne skoler og til og med egne benker i parkene. Segregasjon bunner ofte i sterk etnosentrisme eller rasisme fra de herskendes side.
Vi har heldigvis ikke dette fenomenet i Norge, i hvert fall ikke i det offentlige liv. Men har vi likevel en etnisitetsbetinget rasisme? En segregerende oppførsel i det skjulte?
Reagerer vi forskjellig på kinesere, eskimoer og indere kontra afrikanere?
Og hva med jødene, ligger det ennå igjen frø fra nazismen igjen her og der?
Den første rasismen jeg hørte om gjaldt nordlendinger. Det var ikke på grunn av hudfarge, men var heller dialektbetinget. Og dessuten hadde de lett for å bli formenn eller få ledende stillinger..... misunnelse kan være en folkesykdom.
Så hadde vi taterne da, og sigøynerne. Det var nok av mennesker å se ned på.
Og på sekstitallet kom pakistanerene. Det var mangel på arbeidskraft i Norge og disse ble "importert" for å hjelpe oss med å bygge opp vår velferdsstat. Husker et avisoppslag da det kom en gruppe pakistanere som skulle jobbe på Glommen Mek. Dessuten hadde de med seg mye paprika - de var annerledes. Ordet pakistaner ble vridd i mange forskjellige nedsettende retninger også. Det bor vel en Ludvig i mange av oss, "det er fali det" sa han ofte. Mulig han led av sosial angst som ti prosent av oss sliter med, som en avis forteller i dag.
Jeg ble tidlig kurert for rasisme. Det var en barndom med Sanatalmisjon, Madagaskar, hedninger og Afrika. Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord - både gul og brun og svart, er det samme har han sagt. I mine ører er det nå forbudte ordet neg... er forbundet med fine mennesker.
Vokste også opp i et hjem med omsorg for de som hadde falt utenfor. Når det kom en omreisende isenkramselger eller loffer og banker på døra vår ble det alltid disket opp med et godt måltid for disse, duk på bordet og det hele. Mine foreldre var unike i så måte.
Derfor er det så trist å høre om mennesker som ikke vil la seg betjene av ei vakker, sjokoladefarget, helnorsk østfoldjente.
Og når vi blir helt ærlige mot oss selv så er det oss blekansikter, født i Norge, som virkelig behøver selvinnsikt. Vi ser på det ytre, men Gud ser til hjertet.
En OECD rapport om ungdom i Europa gav meg en øyenåpner. Tenker i samme forbindelse på Paulus som beskriver ei hel folkegruppe, har lurt litt på dette, men i lys av OECD rapporten forstår jeg hans bedømmelse. Paulus skriver:
"En av dem, en profet av deres eget folk, har sagt: Kretere er alltid løgnere, onde villdyr, dovne storetere. Dette vitnesbyrdet er sant. Derfor skal du tale dem strengt til rette for at de kan bli sunne i troen, og...." (Titus 1:12-14 NB)
Det er ikke Paulus som påstår dette, men én av deres egne, en kreter. Så tilbake til OECD rapporten jeg leste en gang. Den betegnet nemlig norsk ungdom som bedaglige, bortskjemte og late. Og for å bekrefte dette så foretrekker norske arbeidsgivere svenske ungdommer....
Vi må bare glede oss over det fargerike samfunnet og ungdommer lik Therese...
lørdag, februar 13, 2016
Fobi, islamofobi og islamofobifobier
Sitater fra kapitlet "Islamofobi - frykten for å krenke islam" i boken Fryktens Makt av Vebjørn Selbekk.
Men det er jo helt meningsløst å bruke fobi-betegnelsen om ideologier og religioner. Mange av oss er enige med tidligere president Ronald Reagan i at marxismen hører hjemme på historiens skraphag. Men vi er vel ikke marxofober av den grunn?
Og kan man i det hele tatt ha fobi mot en religion? I Norge finnes det organisasjoner som er opprettet for å motarbeide kristen tro. Men ingen vil vel finne på å kalle for eksempel Herningesamfunnet for kristofober? Den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubaisi viser til at også Human-Etisk Forbund, "en institusjon som bekjemper kirkens makt i samfunnet, men publikasjioner og tusener av medlemmer" aldri blir møltt med anklager om fobier av noe slag. "Men kritikk av islam blir møtt med anklager om islamofobi i Norge" skriver Walid al-Kubaisi i sin kronikk "Myten om islamofobi". Han mener at overdrevet bruk av begrepet islamofobi "skjermer vår tids islamitiske fascisme for kritikk".
Denb pakistansk-canadiske skribenten Ali A. Rizvi beskriver virkningen av ordet islamofobi på samme måte i en artikkel i Huffington Post som også er gjengitt i Dagsavisen: "Dette er et propagandaord konstruert for å beskytte islam fra kraften i sekularismen, ved å sidestille all kritikk av den med rasisme og fremmedfrykt."
Så langt sidene 194 & 195 i Vebjørn Selbekks bok Fryktens makt.
Jeg oppfatter det slik at i ordet islamofobi har ordet fobi fått en ny mening, det ligger mer fiendskap og forakt innebygd i dette ordet. Se mer om forbi nedenfor.
Fra Store Norske Medisinske Leksikon er ordet fobi forklart slik:
Fobi, vedvarende og ikke-fornuftig frykt for et spesifikt objekt, en aktivitet eller en situasjon, som ledsages av et påtrengende ønske om å unngå det som fremkaller angsten (det fobiske stimulus). Fryktreaksjonen kan ikke resonneres eller forklares bort, og reaksjonen oppleves som utenfor personens kontroll. Fobiske lidelser spenner fra isolerte (enkle) fobier hos for øvrig helt velfungerende personer, til omfattende invalidiserende lidelser der personen er hemmet i nesten all sosial utfoldelse.
I moderne psykiatri (se ICD-10) skiller man mellom angst for å være i store menneskeansamlinger (butikk, kino, offentlige steder) eller å være på egen hånd borte fra hjemmet (begge deler faller inn under begrepet agorafobi), angst for å komme i sentrum for oppmerksomheten (sosial fobi) og angst for spesielle situasjoner, vesener eller fenomener (enkle fobier) som f.eks. torden, ormer eller blod. Fobier kan være isolerte lidelser, men også ledd i andre psykiske lidelser som depresjoner, andre angstlidelser og psykoser (f.eks. schizofreni). For de fleste enkle fobier finnes det fagord. Se tabell.
Med andre ord, om du mener noe om islam, kommunismen, fascime eller andre ismer er du ikke en "fob", du er bare tenkende. Ellers kan vi jo kalle de som ikke liker deg som ikke er så glad over den islamske og derved beskylder deg for å lide av islamofobi for "islamofobifober"? Nå blir det vanskelig.
Men det er jo helt meningsløst å bruke fobi-betegnelsen om ideologier og religioner. Mange av oss er enige med tidligere president Ronald Reagan i at marxismen hører hjemme på historiens skraphag. Men vi er vel ikke marxofober av den grunn?
Og kan man i det hele tatt ha fobi mot en religion? I Norge finnes det organisasjoner som er opprettet for å motarbeide kristen tro. Men ingen vil vel finne på å kalle for eksempel Herningesamfunnet for kristofober? Den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubaisi viser til at også Human-Etisk Forbund, "en institusjon som bekjemper kirkens makt i samfunnet, men publikasjioner og tusener av medlemmer" aldri blir møltt med anklager om fobier av noe slag. "Men kritikk av islam blir møtt med anklager om islamofobi i Norge" skriver Walid al-Kubaisi i sin kronikk "Myten om islamofobi". Han mener at overdrevet bruk av begrepet islamofobi "skjermer vår tids islamitiske fascisme for kritikk".
Denb pakistansk-canadiske skribenten Ali A. Rizvi beskriver virkningen av ordet islamofobi på samme måte i en artikkel i Huffington Post som også er gjengitt i Dagsavisen: "Dette er et propagandaord konstruert for å beskytte islam fra kraften i sekularismen, ved å sidestille all kritikk av den med rasisme og fremmedfrykt."
Så langt sidene 194 & 195 i Vebjørn Selbekks bok Fryktens makt.
Jeg oppfatter det slik at i ordet islamofobi har ordet fobi fått en ny mening, det ligger mer fiendskap og forakt innebygd i dette ordet. Se mer om forbi nedenfor.
Fra Store Norske Medisinske Leksikon er ordet fobi forklart slik:
Fobi, vedvarende og ikke-fornuftig frykt for et spesifikt objekt, en aktivitet eller en situasjon, som ledsages av et påtrengende ønske om å unngå det som fremkaller angsten (det fobiske stimulus). Fryktreaksjonen kan ikke resonneres eller forklares bort, og reaksjonen oppleves som utenfor personens kontroll. Fobiske lidelser spenner fra isolerte (enkle) fobier hos for øvrig helt velfungerende personer, til omfattende invalidiserende lidelser der personen er hemmet i nesten all sosial utfoldelse.
I moderne psykiatri (se ICD-10) skiller man mellom angst for å være i store menneskeansamlinger (butikk, kino, offentlige steder) eller å være på egen hånd borte fra hjemmet (begge deler faller inn under begrepet agorafobi), angst for å komme i sentrum for oppmerksomheten (sosial fobi) og angst for spesielle situasjoner, vesener eller fenomener (enkle fobier) som f.eks. torden, ormer eller blod. Fobier kan være isolerte lidelser, men også ledd i andre psykiske lidelser som depresjoner, andre angstlidelser og psykoser (f.eks. schizofreni). For de fleste enkle fobier finnes det fagord. Se tabell.
Med andre ord, om du mener noe om islam, kommunismen, fascime eller andre ismer er du ikke en "fob", du er bare tenkende. Ellers kan vi jo kalle de som ikke liker deg som ikke er så glad over den islamske og derved beskylder deg for å lide av islamofobi for "islamofobifober"? Nå blir det vanskelig.
fredag, februar 12, 2016
Det er et mirakel i din munn...
Alle prater om været, men det er ingen som gjør noe med det er det sagt. Og det er vi vel alle enige i, selv ikke YR.NO har makt over vær og vind. Men om vi ikke kan endre været med vår kommunikasjon så kan andre ting forandres med våre gjerninger eller ord. Når det går nedover skal vi si oppover kan vi lese i Guds ord. Det betyr ikke at vi fornekter virkeligheten men vi gjør noe med den.
Ofte kan løsningen komme fra barnemunn, som i anektoden om keiserens nye klær.
"Men han har jo ikke noe på seg!" sa et lite barn. "Hør den uskyldiges røst !" sa faren; og den ene hvisket til den andre hva barnet sa.
"Han har ikke noe på seg, er det et lite barn som sier, han har ikke noe på seg!"
"Han har ikke noe på seg!" ropte hele folket til slutt. Og keiseren krympet seg, for han syntes de hadde rett, men han tenkte som så: "Nå må jeg holde ut til prosesjonen er ferdig. Og så holdt han seg enda stoltere, og kammerherrene gikk og bar på det slepet som ikke var der.
Dette leser vi fra H.C.Andersens eventyr hvordan et ord fra barnemunn kan forandre det store hykleriet.
Jesus avslørte også hyklere når de spurte ham om det var riktig å betale skatt til keiseren. Gi keiseren hva keiseren er og gi Gud hva Guds er svarte han..
Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid sier Guds ord. (Salomos Ordspråk 25:11 NB)
Eller fra en annen barnemunn - slipp ut litt luft fra dekkene sa guttungen da en lastebil hadde kjørt seg fast under en bro og de "forstandig" voksne klødde seg i håret.
Men også enkle handlinger kan gi forbausende resultater. Som for eksempel historien om Columbi egg.
Columbi egg er et uttrykk som brukes om en rimelig enkel løsning på et innviklet problem.
Uttrykket stammer etter sigende fra 1420. I Firenze ble det diskutert om det var mulig å plassere en kuppel på toppen av domkirken. Filippo Brunelleschi foreslo at den som kunne få et egg til å stå oppreist ville få oppgaven. Da de andre arkitektene ga opp, skal Brunelleschi ha knust det litt i den ene enden slik at det sto. Da de andre arkitektene så dette sa de at det var noe de også kunne klart. Brunelleschi skal da ha svart «Ja, men dere gjorde det ikke!», og tilføyde at de også hadde kunnet oppføre kuppelen, hvis de hadde sett tegningen hans.
Uttrykket har også utviklet seg til å ha en tilknytning med Christofer Columbus. I et selskap der Christofer Columbus deltok, var det flere som ikke trodde at han hadde oppdaget Amerika. Han oppfordret da de tilstedeværende til å få et egg til å stå på høykant. Da ingen av de tilstedeværende klarte dette, banket han det litt flatt i den ene enden, og fikk derved egget til å stå. Symbolikken var at selv om ideen var enkel, var det likevel et spørsmål om å komme på den.
Det å skjære igjennom uten for mange dikkedarer kan også være løsningen, slik som Aleksander den store gjorde da han hogg knuten av.
Den gordiske knute er navnet på en trylleknute som fantes i Zevs’ tempel i oldtidsbyen Gordion (Gordium) i Frygia i Lilleasia. Denne knuten befant seg mellom åk og stang på en vogn. Etter sigende skal vognen ha tilhørt en konge ved navn Gordios. Sagnet sier at den som greide å løsne knuten skulle bli herre over Asia. Gjennom hundrevis av år var det mange som forsøkte seg uten å klare det. Til slutt kom Aleksander den store forbi i 334 f.Kr. Som de fleste andre problemer denne mannen hadde, ble også dette problemet løst med sverdets makt, han hogg knuten tvers av.
Uttrykket «gordisk knute» brukes ofte om vanskelige og øyensynlig umulige problemer som kun kan løses med radikale eller resolutte midler. Anekdoten er beslektet med historien om Columbi egg.
Kanskje du har det forløsende ordet eller den forløsende handlingen inni deg for et problem, få deg ut av deg da!
Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp. (Salomos Ordspråk 20:5 NB)
Eller som det er sagt, det er et mirakel i din munn!
Ofte kan løsningen komme fra barnemunn, som i anektoden om keiserens nye klær.
"Men han har jo ikke noe på seg!" sa et lite barn. "Hør den uskyldiges røst !" sa faren; og den ene hvisket til den andre hva barnet sa.
"Han har ikke noe på seg, er det et lite barn som sier, han har ikke noe på seg!"
"Han har ikke noe på seg!" ropte hele folket til slutt. Og keiseren krympet seg, for han syntes de hadde rett, men han tenkte som så: "Nå må jeg holde ut til prosesjonen er ferdig. Og så holdt han seg enda stoltere, og kammerherrene gikk og bar på det slepet som ikke var der.
Dette leser vi fra H.C.Andersens eventyr hvordan et ord fra barnemunn kan forandre det store hykleriet.
Jesus avslørte også hyklere når de spurte ham om det var riktig å betale skatt til keiseren. Gi keiseren hva keiseren er og gi Gud hva Guds er svarte han..
Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid sier Guds ord. (Salomos Ordspråk 25:11 NB)
Eller fra en annen barnemunn - slipp ut litt luft fra dekkene sa guttungen da en lastebil hadde kjørt seg fast under en bro og de "forstandig" voksne klødde seg i håret.
Men også enkle handlinger kan gi forbausende resultater. Som for eksempel historien om Columbi egg.
Columbi egg er et uttrykk som brukes om en rimelig enkel løsning på et innviklet problem.
Uttrykket stammer etter sigende fra 1420. I Firenze ble det diskutert om det var mulig å plassere en kuppel på toppen av domkirken. Filippo Brunelleschi foreslo at den som kunne få et egg til å stå oppreist ville få oppgaven. Da de andre arkitektene ga opp, skal Brunelleschi ha knust det litt i den ene enden slik at det sto. Da de andre arkitektene så dette sa de at det var noe de også kunne klart. Brunelleschi skal da ha svart «Ja, men dere gjorde det ikke!», og tilføyde at de også hadde kunnet oppføre kuppelen, hvis de hadde sett tegningen hans.
Uttrykket har også utviklet seg til å ha en tilknytning med Christofer Columbus. I et selskap der Christofer Columbus deltok, var det flere som ikke trodde at han hadde oppdaget Amerika. Han oppfordret da de tilstedeværende til å få et egg til å stå på høykant. Da ingen av de tilstedeværende klarte dette, banket han det litt flatt i den ene enden, og fikk derved egget til å stå. Symbolikken var at selv om ideen var enkel, var det likevel et spørsmål om å komme på den.
Det å skjære igjennom uten for mange dikkedarer kan også være løsningen, slik som Aleksander den store gjorde da han hogg knuten av.
Den gordiske knute er navnet på en trylleknute som fantes i Zevs’ tempel i oldtidsbyen Gordion (Gordium) i Frygia i Lilleasia. Denne knuten befant seg mellom åk og stang på en vogn. Etter sigende skal vognen ha tilhørt en konge ved navn Gordios. Sagnet sier at den som greide å løsne knuten skulle bli herre over Asia. Gjennom hundrevis av år var det mange som forsøkte seg uten å klare det. Til slutt kom Aleksander den store forbi i 334 f.Kr. Som de fleste andre problemer denne mannen hadde, ble også dette problemet løst med sverdets makt, han hogg knuten tvers av.
Uttrykket «gordisk knute» brukes ofte om vanskelige og øyensynlig umulige problemer som kun kan løses med radikale eller resolutte midler. Anekdoten er beslektet med historien om Columbi egg.
Kanskje du har det forløsende ordet eller den forløsende handlingen inni deg for et problem, få deg ut av deg da!
Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp. (Salomos Ordspråk 20:5 NB)
Eller som det er sagt, det er et mirakel i din munn!
onsdag, februar 10, 2016
Er Mindfulness hedenskap?
Mindfulness.
På NRK1 nyhetene kom et innslag om stressede og medikamentforbrukende ungdommer og botemiddelet for dette - et kurs i mindfulness. Og innslaget var fra Kalnes VGS i Østfold. Fra deres (Kalnes VGS) hjemmeside leste jeg da følgende:
"Mindfulness, en del av faget Friluftsliv.
En del av årets friluftsliv, har vært kurs i Mindfulness. Årets deltakelse ble behørig dokumentert ved overrekkelse av diplom for deltakelse på kurset og boken "Orkanens øye" bok skrevet av kursholder Ivar Vehler.
Gjennom kurset har f.eks emner som stressmestring, meditasjon/pust og tilknyttede begrep til mindfulness vært gjennomgått, og daglige hjemmeoppgaver har vært en del av hele kurset.
Kurset har gitt deltakerne et annet "mindset" og tar seg flott ut på en fremtidig cv"!
Etter å lest gjennom side på side om virkningen mindfulness tilsynelatende har på vår hjernefunkjsjon og vårt sinn prøver jeg å gå dypere inn i emnet. Dette å komme i "det stille hjørnet", tre tilbake og hvile fra "highwayenes" moderniteter er i seg selv virkelig sunt og bra. Også Jesus sa til sine disipler, kom avsides og hvil dere litt! Hvile og rekreasjon har alltid vært velgjørende.
Men hva er så mindfulness og hvilke røtter har det? Når jeg på åttitallet begynte å sjekke New Age og de forskjellige alternativer gikk jeg på biblioteket og fant nødvendig informasjon der. Nå har vi nettbrettet.... Der fant jeg ut at det de kaller oppmerksomhetstrening er noe som gir et rikere liv (alle lover det), men også at røttene er en praksis fra de de Østlige visdomstradisjonene.
(Når det gjelder "meditasjon/pust" i referatet ovenfor er dette direkte okkulte og hedenske saker. Med pust ved meditasjon brukes ordet prana, som betegner den åndelige (okkulte) livskraften og ikke selve surstoffinntaket. Se min lenk:
http://www.pranayoga.no/yoga-2
De som praktiserer mindfulness mener at dette er et bidrag i kampen mot bekymring og hverdagslivets stress (vårt moderne problem). Og de hevder med rette at mange mennesker bruker mye tid på å unngå psykisk ubehag. Vanskelige følelser og vonde erkjennelser lurer i skyggen av vår bevissthet, og alt for ofte er strategien å ”løpe fra seg selv”. Noen drikker alkohol, noe jobber døgnet rundt, noen isolerer seg, noen sitter på internett hele dagen osv.
De mener således at Mindsight er rett og slett vår evne til å ”se innover” slik at vi kan forstå våre indre liv med mer klarhet, integrerer hjernen og styrke våre relasjoner til andre. Mindsight er en form for fokusert oppmerksomhet som tillater oss å se det interne arbeidet i vårt eget sinn.
Så ledes vi videre til å se på slektskapet, opphavet og røttene til mindfulness, og vi henvises bl.a. til Tai Chi (kampsport) som naturlig medisin. Om dette leser vi: Tai Chi Chuan eller “ultimate grand fist” har vært praktisert i Asia i tusenvis av år. Dens røtter ligger i den åndelige praktiseringen av yoga, som strekker seg tilbake til oldtidens India. En legende fra det 13. århundres Kina forteller om en taoistisk munk, Chang San-Feng, som skapte en rekke øvelser etter at han våknet fra en merkelig drøm. Han drømte om en slange og trane i kamp, noe som både fascinerte ham og inspirerte ham til å studere dyrenes bevegelser. Tai Chi er dypest sett selvforsvarsteknikker som skiller seg fra andre kampsporter i det faktum at de er basert på bruk av indre styrke (qi) i stedet for den ytre eller fysiske styrken.
Og når ferden går videre i min forskning om mindfulnessreklamen så dukker dette opp: Dog har det i senere tid også dukket opp en voksende interesse for yoga og meditasjon. Blant andre har Marsha Linehan (1993a og Hayes, Follette, & Linehan, 2004) vært en avgjørende eksponent for det hun kaller ”mindfulness” eller ”radikal aksept” i behandling av personlighetsforstyrrelser og spesielt i forhold til selvskadingsproblematikk. Linehan plukket opp denne teknikken fra Zen Buddhisme og inkorporerte den i en veldefinert og veldokumentert behandlingsmanual. Hennes innsats på dette området er fenomenal, ikke så mye fordi hun oppdaget det kurative elementet i meditasjon, men fordi hun på sett og vis ”legaliserte” metoden i psykiatrisk behandling.
Til slutt, du som er kristen - hold deg langt unna mindfulness, selv om det er arbeids- eller offentlig relatert. Kilden er østens filosofier, zen-meditasjon, qi, krefter, energier, prana og hva de nå kaller alt dette.
Vi har Jesus og bare Jesus.
På NRK1 nyhetene kom et innslag om stressede og medikamentforbrukende ungdommer og botemiddelet for dette - et kurs i mindfulness. Og innslaget var fra Kalnes VGS i Østfold. Fra deres (Kalnes VGS) hjemmeside leste jeg da følgende:
"Mindfulness, en del av faget Friluftsliv.
En del av årets friluftsliv, har vært kurs i Mindfulness. Årets deltakelse ble behørig dokumentert ved overrekkelse av diplom for deltakelse på kurset og boken "Orkanens øye" bok skrevet av kursholder Ivar Vehler.
Gjennom kurset har f.eks emner som stressmestring, meditasjon/pust og tilknyttede begrep til mindfulness vært gjennomgått, og daglige hjemmeoppgaver har vært en del av hele kurset.
Kurset har gitt deltakerne et annet "mindset" og tar seg flott ut på en fremtidig cv"!
Etter å lest gjennom side på side om virkningen mindfulness tilsynelatende har på vår hjernefunkjsjon og vårt sinn prøver jeg å gå dypere inn i emnet. Dette å komme i "det stille hjørnet", tre tilbake og hvile fra "highwayenes" moderniteter er i seg selv virkelig sunt og bra. Også Jesus sa til sine disipler, kom avsides og hvil dere litt! Hvile og rekreasjon har alltid vært velgjørende.
Men hva er så mindfulness og hvilke røtter har det? Når jeg på åttitallet begynte å sjekke New Age og de forskjellige alternativer gikk jeg på biblioteket og fant nødvendig informasjon der. Nå har vi nettbrettet.... Der fant jeg ut at det de kaller oppmerksomhetstrening er noe som gir et rikere liv (alle lover det), men også at røttene er en praksis fra de de Østlige visdomstradisjonene.
(Når det gjelder "meditasjon/pust" i referatet ovenfor er dette direkte okkulte og hedenske saker. Med pust ved meditasjon brukes ordet prana, som betegner den åndelige (okkulte) livskraften og ikke selve surstoffinntaket. Se min lenk:
http://www.pranayoga.no/yoga-2
De som praktiserer mindfulness mener at dette er et bidrag i kampen mot bekymring og hverdagslivets stress (vårt moderne problem). Og de hevder med rette at mange mennesker bruker mye tid på å unngå psykisk ubehag. Vanskelige følelser og vonde erkjennelser lurer i skyggen av vår bevissthet, og alt for ofte er strategien å ”løpe fra seg selv”. Noen drikker alkohol, noe jobber døgnet rundt, noen isolerer seg, noen sitter på internett hele dagen osv.
De mener således at Mindsight er rett og slett vår evne til å ”se innover” slik at vi kan forstå våre indre liv med mer klarhet, integrerer hjernen og styrke våre relasjoner til andre. Mindsight er en form for fokusert oppmerksomhet som tillater oss å se det interne arbeidet i vårt eget sinn.
Så ledes vi videre til å se på slektskapet, opphavet og røttene til mindfulness, og vi henvises bl.a. til Tai Chi (kampsport) som naturlig medisin. Om dette leser vi: Tai Chi Chuan eller “ultimate grand fist” har vært praktisert i Asia i tusenvis av år. Dens røtter ligger i den åndelige praktiseringen av yoga, som strekker seg tilbake til oldtidens India. En legende fra det 13. århundres Kina forteller om en taoistisk munk, Chang San-Feng, som skapte en rekke øvelser etter at han våknet fra en merkelig drøm. Han drømte om en slange og trane i kamp, noe som både fascinerte ham og inspirerte ham til å studere dyrenes bevegelser. Tai Chi er dypest sett selvforsvarsteknikker som skiller seg fra andre kampsporter i det faktum at de er basert på bruk av indre styrke (qi) i stedet for den ytre eller fysiske styrken.
Og når ferden går videre i min forskning om mindfulnessreklamen så dukker dette opp: Dog har det i senere tid også dukket opp en voksende interesse for yoga og meditasjon. Blant andre har Marsha Linehan (1993a og Hayes, Follette, & Linehan, 2004) vært en avgjørende eksponent for det hun kaller ”mindfulness” eller ”radikal aksept” i behandling av personlighetsforstyrrelser og spesielt i forhold til selvskadingsproblematikk. Linehan plukket opp denne teknikken fra Zen Buddhisme og inkorporerte den i en veldefinert og veldokumentert behandlingsmanual. Hennes innsats på dette området er fenomenal, ikke så mye fordi hun oppdaget det kurative elementet i meditasjon, men fordi hun på sett og vis ”legaliserte” metoden i psykiatrisk behandling.
Til slutt, du som er kristen - hold deg langt unna mindfulness, selv om det er arbeids- eller offentlig relatert. Kilden er østens filosofier, zen-meditasjon, qi, krefter, energier, prana og hva de nå kaller alt dette.
Vi har Jesus og bare Jesus.
tirsdag, februar 09, 2016
Vebjørn Selbekk og Jonas Gard Støre
Nedenfor gjengir jeg noen linjer fra Selbekks bok, så selv om den er alvorlig er den også på sin måte underholdende. Og Selbekk er ingen islamofob, han bare låner oss en kikkert og sier, se selv....
"Under karikaturstriden beskyldte faktisk Jonas Gahr Støre meg i en TV-debatt for å ha arbeidet for å få (filmen) Life of Brian forbudt da den kom. Det er ytterligere et eksempel på hvordan den vanligvis velinformerte Støre ikke hadde gjort hjemmeleksen sin i denne saken. Han hadde ikke giddet å undersøke verken forhistorien til Life of Brian eller undertegnedes alder, men slengte ut denne håpløse beskyldningen likevel. Da filmen kom til Norge, var jeg nemlig elleve år gammel og sprang rundt i kortbuksene oppe i Nord-Trøndelag, lykkelig uvitende om Monty Phyton og den uheldige Brian."
Dette skriver Vebjørn Selbekk i boka Fryktens Makt i kapitlet Blasfemi - redefinert.
Jonas Gard Støre har nok undervurdert Selbekk kraftig når han flere ganger forsøkte
å latterliggjøre ham. Den som leser boken forstår snart at Selbekk er en meget kunnskapsrik og velorientert mann. Det han sier og skriver sitter! Om du ikke forstår dette utdraget fra boka så kjøp den da vel....
Og for ytterligere å understreke hvilken respekt Selbekk har fått i norsk samfunnsdebatt så har han nå blitt utnevnt til medlem av kringkastningsrådet.
Vebjørn Selbekk og to andre er oppnevnt som nye medlemmer av Kringkastingsrådet. På NRKs hjemmeside kan vi lese: Vebjørn Selbekk (46), redaktør i avisa Dagen, er kjent som en aktiv samfunnsdebattant med et kristenkonservativt ståsted.
"Under karikaturstriden beskyldte faktisk Jonas Gahr Støre meg i en TV-debatt for å ha arbeidet for å få (filmen) Life of Brian forbudt da den kom. Det er ytterligere et eksempel på hvordan den vanligvis velinformerte Støre ikke hadde gjort hjemmeleksen sin i denne saken. Han hadde ikke giddet å undersøke verken forhistorien til Life of Brian eller undertegnedes alder, men slengte ut denne håpløse beskyldningen likevel. Da filmen kom til Norge, var jeg nemlig elleve år gammel og sprang rundt i kortbuksene oppe i Nord-Trøndelag, lykkelig uvitende om Monty Phyton og den uheldige Brian."
Dette skriver Vebjørn Selbekk i boka Fryktens Makt i kapitlet Blasfemi - redefinert.
Jonas Gard Støre har nok undervurdert Selbekk kraftig når han flere ganger forsøkte
å latterliggjøre ham. Den som leser boken forstår snart at Selbekk er en meget kunnskapsrik og velorientert mann. Det han sier og skriver sitter! Om du ikke forstår dette utdraget fra boka så kjøp den da vel....
Og for ytterligere å understreke hvilken respekt Selbekk har fått i norsk samfunnsdebatt så har han nå blitt utnevnt til medlem av kringkastningsrådet.
Vebjørn Selbekk og to andre er oppnevnt som nye medlemmer av Kringkastingsrådet. På NRKs hjemmeside kan vi lese: Vebjørn Selbekk (46), redaktør i avisa Dagen, er kjent som en aktiv samfunnsdebattant med et kristenkonservativt ståsted.
Abonner på:
Innlegg (Atom)