Korset er ikke bare et symbol, det er en kraft. Ordet om korset er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Det er ingen kraft i halvmånene, men det er kraft i religionen den symboliserer. Det er større kraft i evangeliet, kraft nok til å overvinne den muslimske verden. Derfor brukes vold og våpen for å holde kristen forkynnelse på avstand. De vet at korset er sterkere. Uten at følgende sitat er direkte relatert til islam så står det faktisk skrevet om halvmånene i Jesaia 3:18. Herren skal ta bort smykker som solene og halvmånene. Dom. 8:21 - han tok halvmånene. Vi skal også i Jesu navn "plukke" bort halvmåner og erstatte disse med korset. I boken Livsfarlig Tro beskrives hvordan muslimer på overnaturlig måte blir frelst og sprer evangeliet videre, ofte med livet som innsats. For i evangeliene møter de noe annet - kjærlighet.
Bibelen sier også noe om andre tegn, horskopet og stjernebildene.
Ikke lurt å gi barna gaver med barnets stjernetegn inngravert.
Vi skal alltid løfte korset høyt, det er i seg selv en forkynnelse, men ikke tilstrekkelig. Det er heller ikke et religiøst symbol, det er symbolet på en bakenforliggende kraft. Denne kraften forløses ved proklamasjonen av Jesu seier på korset.
Det tomme korset forteller om en oppstandelse. Det var det de første kristne forkynte - de forkynte i Jesu oppstandelse fra de døde.
Jeg gleder meg til vi igjen, alle menigheter og kirkesamfunn, kan leve i korset- og oppstandelseskraften.
Det er veldig viktig å kjempe for at korsene ikke blir skrudd ned av hensyn til andre religioner. Det er enda viktigere å demonstrere korsets kraft. Da vil muslimene kaste sine halvmåner i støvet!
Her deler jeg mine tanker med deg, kommenter gjerne på bloggen slik at ettertiden kan lese meningsutvekslingene. Facebook er et dårlig sted å kommentere blogginnlegg på...
mandag, november 30, 2015
lørdag, november 28, 2015
De fleste menigheter er små....
Er det bare store menigheter i Amerika.
92 prosent har under 100 medlemmer. 5 promille har over 500 medlemmer. Så hvorfor være stor når man er lykkelig som liten. Bibelen taler om å tjene de hellige. Derfor må vi kunne bevise i våre menigheter at vi betjener de vi har før vi spør om fler... Ordet kirkevekst og vekkelse finnes ikke i bibelen, men er muligens brukt litt for mye. Vi forsvarer friheten til å velge åndelig hjem, men vi må se i øynene at noen er
åndelige flyktninger som søker varme og mat.
Mulig mange, mange små menigheter er det beste. Vi kjenner hverandre, tar hånd om hverandre og ingen blir glemt. Men små velfungerende menigheter ligger vel i faresonen for å bli store, for det er Herren som gir vekst!
92 prosent har under 100 medlemmer. 5 promille har over 500 medlemmer. Så hvorfor være stor når man er lykkelig som liten. Bibelen taler om å tjene de hellige. Derfor må vi kunne bevise i våre menigheter at vi betjener de vi har før vi spør om fler... Ordet kirkevekst og vekkelse finnes ikke i bibelen, men er muligens brukt litt for mye. Vi forsvarer friheten til å velge åndelig hjem, men vi må se i øynene at noen er
åndelige flyktninger som søker varme og mat.
Mulig mange, mange små menigheter er det beste. Vi kjenner hverandre, tar hånd om hverandre og ingen blir glemt. Men små velfungerende menigheter ligger vel i faresonen for å bli store, for det er Herren som gir vekst!
fredag, november 27, 2015
Nattverd - evangelisk eller katolsk?
Nattverden - en gledesfest. Hva har vi gjort den til?
I den første menighet ble nattverden feiret den første dag i uken for å feire Jesu oppstandelse. Hovedhensikten var derfor ikke å kalle de troende til omvendelse eller å minne dem om alle deres synder. Men heller for å feire oppstandelsen og løftene som Jesu oppstandelse gav.
Nattverden i menighetens tidligste tid var preget av glede og takknemlighet, ikke av nedstemthet og anger. I begynnelsen var nattverdsmåltidet bare en del av et helt måltid. De troende bragte med seg det de kunne og etter fellesmåltidet var det spesiell bønn for brødet og vinen. Men i begynnelsen av det andre århundret ble ikke nattverden feiret så åpenlyst, mulig av frykt for forfølgelse.
Og helt fra den første tiden og til reformasjonen var nattverden den vanligste og høyeste form for gudstjeneste. Det er fra reformasjonen at prekenene ble hovedpunktet i gudstjenesten.
Dette var noen fragmenter hentet fra boken The Story Of CHRISTIANITY av Justo. L. Gonzales.
Jeg vil bemerke at Paulus også hadde en korrigerende finger til Korintierne angående deres nattverdsfeiring. Og dette forteller at nattverden var i forbindelse med et fellesmåltid.
Har vi tapt noe?
I min menighet feirer vi nattverd hver 14. dag i forbindelse med søndagsgudstjenesten. Vi har et rituale og en form som fungerer bra. Men den spontane lovprisningen og tilbedelsen har vi ikke inntatt ennå, for hvordan oppfører man seg under en fest?
Og til slutt, hvordan skal feiringen foregå? Bibelen taler ikke så mye om hvordan nattverden skal feires. Men Jesus befaler oss å feire den!
Nattverdsfeiringen i vår menighet er Ikke katolsk, vi er på "trygg Luthersk grunn" som det ble sagt en gang. Jeg vil legge til at vi heller er på trygg bibelsk grunn. Om noen synes det kan være vel stivt så gjør det ikke noe for meg, heller ja takk, begge deler.
Men om den bekjennelsesmesige forskjellen sier Bernt Eidsvåg i Vårt Land i går - Det tradisjonelle, lutherske ståstedet er at Jesus virkelig er til stede i vinen og brødet (Konsubstansiasjon), og at det bare er mens sakramentet deles ut og mottas at han virkelig er der. Det katolske synet er at vinen og brødet forvandler seg til Jesu kjøtt og blod, og det er en permanent forvandling (transsubstansiasjon). Så langt Eidsvåg.
Men jeg har et spørsmål angående det siste. Når Jesus feiret påskemåltidet sammen med sine disipler før korfestelsen, drakk han da sitt eget blod. Han sa jo - For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse.
Vel, dette innlegget er for min egen regning - for det viktige er at vi feirer nattverden ofte, i tro, i verdighet og renhet. Det er jo Herrens måltid.
En gang som jeg besøkte pinsemenigheten Betania Kirkecenter på Blåhøj i Danmark hadde de måltidsfellesskap før formiddagsgudstjenesten, en utrolig bra opplevelse.
Slik kan det jo gjøres andre steder også? Morgenfellesmåltid med rundstykker, ost og kaffe - vi finner hverandre og tonen - feiringen har begynt. Så inn i kirkerommet med nattverd, jubel lovsang og tilbedelse. Deretter gudstjeneste med forkynnelse. Så går vi hjem fulle av Guds velbehag og med ordet gjemt i våre hjerter. Noe å tenke på?
I den første menighet ble nattverden feiret den første dag i uken for å feire Jesu oppstandelse. Hovedhensikten var derfor ikke å kalle de troende til omvendelse eller å minne dem om alle deres synder. Men heller for å feire oppstandelsen og løftene som Jesu oppstandelse gav.
Nattverden i menighetens tidligste tid var preget av glede og takknemlighet, ikke av nedstemthet og anger. I begynnelsen var nattverdsmåltidet bare en del av et helt måltid. De troende bragte med seg det de kunne og etter fellesmåltidet var det spesiell bønn for brødet og vinen. Men i begynnelsen av det andre århundret ble ikke nattverden feiret så åpenlyst, mulig av frykt for forfølgelse.
Og helt fra den første tiden og til reformasjonen var nattverden den vanligste og høyeste form for gudstjeneste. Det er fra reformasjonen at prekenene ble hovedpunktet i gudstjenesten.
Dette var noen fragmenter hentet fra boken The Story Of CHRISTIANITY av Justo. L. Gonzales.
Jeg vil bemerke at Paulus også hadde en korrigerende finger til Korintierne angående deres nattverdsfeiring. Og dette forteller at nattverden var i forbindelse med et fellesmåltid.
Har vi tapt noe?
I min menighet feirer vi nattverd hver 14. dag i forbindelse med søndagsgudstjenesten. Vi har et rituale og en form som fungerer bra. Men den spontane lovprisningen og tilbedelsen har vi ikke inntatt ennå, for hvordan oppfører man seg under en fest?
Og til slutt, hvordan skal feiringen foregå? Bibelen taler ikke så mye om hvordan nattverden skal feires. Men Jesus befaler oss å feire den!
Nattverdsfeiringen i vår menighet er Ikke katolsk, vi er på "trygg Luthersk grunn" som det ble sagt en gang. Jeg vil legge til at vi heller er på trygg bibelsk grunn. Om noen synes det kan være vel stivt så gjør det ikke noe for meg, heller ja takk, begge deler.
Men om den bekjennelsesmesige forskjellen sier Bernt Eidsvåg i Vårt Land i går - Det tradisjonelle, lutherske ståstedet er at Jesus virkelig er til stede i vinen og brødet (Konsubstansiasjon), og at det bare er mens sakramentet deles ut og mottas at han virkelig er der. Det katolske synet er at vinen og brødet forvandler seg til Jesu kjøtt og blod, og det er en permanent forvandling (transsubstansiasjon). Så langt Eidsvåg.
Men jeg har et spørsmål angående det siste. Når Jesus feiret påskemåltidet sammen med sine disipler før korfestelsen, drakk han da sitt eget blod. Han sa jo - For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse.
Vel, dette innlegget er for min egen regning - for det viktige er at vi feirer nattverden ofte, i tro, i verdighet og renhet. Det er jo Herrens måltid.
En gang som jeg besøkte pinsemenigheten Betania Kirkecenter på Blåhøj i Danmark hadde de måltidsfellesskap før formiddagsgudstjenesten, en utrolig bra opplevelse.
Slik kan det jo gjøres andre steder også? Morgenfellesmåltid med rundstykker, ost og kaffe - vi finner hverandre og tonen - feiringen har begynt. Så inn i kirkerommet med nattverd, jubel lovsang og tilbedelse. Deretter gudstjeneste med forkynnelse. Så går vi hjem fulle av Guds velbehag og med ordet gjemt i våre hjerter. Noe å tenke på?
tirsdag, november 24, 2015
Katolikk eller bare bibelen?
NOK ER NOK
Krig og/eller fred? Salig er de fredsomlige, for de skal arve jorden. Ja, vi skal holde fred med hverandre. Men så skal vi også stride for den tro som en gang er overgitt de hellige. Sånn er det bare. Se på Den Norske Kirke, ingen strid der og de homofile har overtatt dagsordenen. Vi har fått kun én tro, den finner vi i bibelen. Utover hva Guds ord sier i bibelen er menneskeskeskapt og må forkastes. Derfor tror jeg på at de skrifter Gud gav oss og som ble verifisert av de de kristne i de første tohundre årene er det som gjelder.
Derfor vil jeg krige mot tillegg og åpemnbaringer som hevdes å ha gudommelig gyldighet. En annen sak er skriftsynet og hva den enkelt "ser" i Guds ord. Vil for eksempel neven dåpen. Samme bibel, men to oppfatninger. Det må vi leve med. Med "tilleggsåpenbaringer" som Marias ubesmittede unfangelse, Marias himmelferd og Maria som vår forbeder i himmelen oppfatter jeg som rent nonsens. Jesus er vår yppersteprest som ber for oss, han behøver ikke hjelp fra Maria til dette. Jeg behøver ikke nevne mer om dette.
Én Herre, én tro og én dåp. Det er hva bibelen forteller oss. Vi har ikke en "flexitro", en tro som utvides og suppleres, mer og mer å tro på? Som nevnt ovenfor, troen er overgitt én gang. I denne ene overgitte troen står det ingen ting om skjærsild, pavedømme, helgendyrkelse, relikvier m.m. Jeg tror på navnet Jesus, jeg tror på Gud Fader og den Hellige ånd. Jeg behøver ikke flere navn. Hvem er vi sa Paulus, tjenere ved hvem der komt til troen. Paulus advarer også mot å forlate den enfoldige troskapen mt Gud.
Derfor vil jeg kjempe mot andre trosingredienser. Som det ble sagt en gang når de prøvde å fjerne bordverset fra barnehagene - nok er nok!
Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da blir livet ei så svært, døden ikke heller! (Christian Richardt)
Krig og/eller fred? Salig er de fredsomlige, for de skal arve jorden. Ja, vi skal holde fred med hverandre. Men så skal vi også stride for den tro som en gang er overgitt de hellige. Sånn er det bare. Se på Den Norske Kirke, ingen strid der og de homofile har overtatt dagsordenen. Vi har fått kun én tro, den finner vi i bibelen. Utover hva Guds ord sier i bibelen er menneskeskeskapt og må forkastes. Derfor tror jeg på at de skrifter Gud gav oss og som ble verifisert av de de kristne i de første tohundre årene er det som gjelder.
Derfor vil jeg krige mot tillegg og åpemnbaringer som hevdes å ha gudommelig gyldighet. En annen sak er skriftsynet og hva den enkelt "ser" i Guds ord. Vil for eksempel neven dåpen. Samme bibel, men to oppfatninger. Det må vi leve med. Med "tilleggsåpenbaringer" som Marias ubesmittede unfangelse, Marias himmelferd og Maria som vår forbeder i himmelen oppfatter jeg som rent nonsens. Jesus er vår yppersteprest som ber for oss, han behøver ikke hjelp fra Maria til dette. Jeg behøver ikke nevne mer om dette.
Én Herre, én tro og én dåp. Det er hva bibelen forteller oss. Vi har ikke en "flexitro", en tro som utvides og suppleres, mer og mer å tro på? Som nevnt ovenfor, troen er overgitt én gang. I denne ene overgitte troen står det ingen ting om skjærsild, pavedømme, helgendyrkelse, relikvier m.m. Jeg tror på navnet Jesus, jeg tror på Gud Fader og den Hellige ånd. Jeg behøver ikke flere navn. Hvem er vi sa Paulus, tjenere ved hvem der komt til troen. Paulus advarer også mot å forlate den enfoldige troskapen mt Gud.
Derfor vil jeg kjempe mot andre trosingredienser. Som det ble sagt en gang når de prøvde å fjerne bordverset fra barnehagene - nok er nok!
Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da blir livet ei så svært, døden ikke heller! (Christian Richardt)
fredag, november 20, 2015
Islam, Paris, Saudi-Arabia og oss
Tanker om terror, Paris, Saudi Arabia, sharia og oss.
Det er skremmende å ikke kunne bevege seg trygt i Paris.
Det er like skremmende å ikke kunne bevege seg trygt for en kristen araber i Saudi-Arabia. Terrorister blir (med rette) fordømt for sine handlinger.
Saudi-Arabia blir ikke fordømt når de henrettet en og en etter sharialoven.
Det er bra at de muslimske miljøene demonstrer mot terrorisme utført av muslimer.
Men hvorfor hører vi ikke om det muslimske voldsregimet i Saudi Arabia? Om en innbygger der velger å følge Jesus blir denne personen regelrett henrettet. Er ikke det terrorisme. Og spørsmålet er om hva vil skje med europeiske land som får et flertall av muslimer?
Ingen vet hvor mange stedegne kristne som finnes på Den arabiske halvøy. Dette er blant verdens aller vanskeligste områder for all kristen aktivitet - og enhver annen religiøs aktivitet som avviker fra den muslimske majoriteten. Misjonering er strengt forbudt. Særlig i Saudi-Arabia. Hva skjer med en muslim som konverterer til kristendommen?
Saudi-Arabia som et absolutt monarki styres av sharialover og har ingen klar grunnlov. Sharia er ikke en kodifisert lov, men individuelle tolkninger fra religiøse dommere i hver enkelt sak.
Ett av stedene med shariadomstoler, er bydelen Tower Hamlets i London. Bydelen har en minoritetsbefolkning på rundt 50 prosent, hvor den største gruppen ikke-hvite briter har sin opprinnelse fra Bangladesh.
Og spørsmålet er: hvor lenge har vi "islam light" i Norge? Når norske muslimer intervjues om fundamentalisme og terror så fremstiller de et "snilt" islam, og jeg tviler ikke på at de mener det. Men vil de samme tankene råde med et muslimsk flertall?
Jeg har faktisk lest noe om sharia, reglene og straffen. Men dette er noe som den enkelte får søke opp og studere på egen hånd. Om en spør en norsk, engelsk eller arabisk muslim om dette får en nok mins tre forskjellige svar.
Islam er ikke bra for menneskeheten?
Det er skremmende å ikke kunne bevege seg trygt i Paris.
Det er like skremmende å ikke kunne bevege seg trygt for en kristen araber i Saudi-Arabia. Terrorister blir (med rette) fordømt for sine handlinger.
Saudi-Arabia blir ikke fordømt når de henrettet en og en etter sharialoven.
Det er bra at de muslimske miljøene demonstrer mot terrorisme utført av muslimer.
Men hvorfor hører vi ikke om det muslimske voldsregimet i Saudi Arabia? Om en innbygger der velger å følge Jesus blir denne personen regelrett henrettet. Er ikke det terrorisme. Og spørsmålet er om hva vil skje med europeiske land som får et flertall av muslimer?
Ingen vet hvor mange stedegne kristne som finnes på Den arabiske halvøy. Dette er blant verdens aller vanskeligste områder for all kristen aktivitet - og enhver annen religiøs aktivitet som avviker fra den muslimske majoriteten. Misjonering er strengt forbudt. Særlig i Saudi-Arabia. Hva skjer med en muslim som konverterer til kristendommen?
Saudi-Arabia som et absolutt monarki styres av sharialover og har ingen klar grunnlov. Sharia er ikke en kodifisert lov, men individuelle tolkninger fra religiøse dommere i hver enkelt sak.
Ett av stedene med shariadomstoler, er bydelen Tower Hamlets i London. Bydelen har en minoritetsbefolkning på rundt 50 prosent, hvor den største gruppen ikke-hvite briter har sin opprinnelse fra Bangladesh.
Og spørsmålet er: hvor lenge har vi "islam light" i Norge? Når norske muslimer intervjues om fundamentalisme og terror så fremstiller de et "snilt" islam, og jeg tviler ikke på at de mener det. Men vil de samme tankene råde med et muslimsk flertall?
Jeg har faktisk lest noe om sharia, reglene og straffen. Men dette er noe som den enkelte får søke opp og studere på egen hånd. Om en spør en norsk, engelsk eller arabisk muslim om dette får en nok mins tre forskjellige svar.
Islam er ikke bra for menneskeheten?
mandag, november 16, 2015
Død 2
Johan Høidahl Per Fugelli går åpent ut med sin kreft i lungene og døden som banker på hans dør.
Døden gjør oss ærlige, men for noen kommer ærligheten for sent. Om en prest eller predikant hadde brukt Fugellis ord om materialisme og falskt lykkejag og ikke minst døden i sine prekener hadde utvilsomt mørkemannstemplet blitt tatt fram. Fugellis tanker er skarpe og reflekterte, men hva hadde han skrevet og tenkt uten denne diagnosen?
Med eller uten kreftdiagnose, det er visdom å ta "døden" ut av skapet iblant. Mange, ja de fleste av oss behøver å prate om dette, de fleste har jo mistet noen.
Som jeg tidligere har nevnt, tiden leger ikke alle sår - er vi så redde for reaksjoner at vi "klemmer" det vonde inne?
Jeg vet dette er en vanskelig sak og egentlig ikke et Facebookemne, men likevel?
Døden gjør oss ærlige, men for noen kommer ærligheten for sent. Om en prest eller predikant hadde brukt Fugellis ord om materialisme og falskt lykkejag og ikke minst døden i sine prekener hadde utvilsomt mørkemannstemplet blitt tatt fram. Fugellis tanker er skarpe og reflekterte, men hva hadde han skrevet og tenkt uten denne diagnosen?
Med eller uten kreftdiagnose, det er visdom å ta "døden" ut av skapet iblant. Mange, ja de fleste av oss behøver å prate om dette, de fleste har jo mistet noen.
Som jeg tidligere har nevnt, tiden leger ikke alle sår - er vi så redde for reaksjoner at vi "klemmer" det vonde inne?
Jeg vet dette er en vanskelig sak og egentlig ikke et Facebookemne, men likevel?
Hva med annen type sorg, skilsmisse for eksempel. For noen er det død uten kondolanser..
Døden
Per Fugelli, lege og professor i sosialmedisin skriver en tankevekkende artikkel i FB om døden i dag:
"Markedets overmakt gjør Norge til Narrens skip. Familier, arbeidsplasser og nabolag blir omskapt til forfengelighetens marked. Vi pynter, perfeksjonerer og forfalsker oss for å fremstå som kloner av supermann og superkvinne. I døden er maskespillet over. Døden skremmer ved å kreve ærlighet og ekthet". Så langt Fugelli.
Han skriver også at døden er et tabuord i vårt "velferdssamfunn".
Har døden blitt et tabuord i den kristne verden også? Hører sjelden eller aldri om døden og evigheten. Men bibelen sier at det er menneskets lodd engang å dø, deretter dom.
Dette med døden er jo uproblematisk for ateisten, men for den som tror og vet at Gud er til bør tanken på døden mane til ettertanke... Den frelste kan jo si - død, hvor et din brodd!
"Markedets overmakt gjør Norge til Narrens skip. Familier, arbeidsplasser og nabolag blir omskapt til forfengelighetens marked. Vi pynter, perfeksjonerer og forfalsker oss for å fremstå som kloner av supermann og superkvinne. I døden er maskespillet over. Døden skremmer ved å kreve ærlighet og ekthet". Så langt Fugelli.
Han skriver også at døden er et tabuord i vårt "velferdssamfunn".
Har døden blitt et tabuord i den kristne verden også? Hører sjelden eller aldri om døden og evigheten. Men bibelen sier at det er menneskets lodd engang å dø, deretter dom.
Dette med døden er jo uproblematisk for ateisten, men for den som tror og vet at Gud er til bør tanken på døden mane til ettertanke... Den frelste kan jo si - død, hvor et din brodd!
mandag, november 09, 2015
Den Romersk Katolske Kirken og min tro...
Jeg er glad i min menighet Troens Ord. Er også glad i alle som bekjenner Jesus som Herre. Vi er brødre og søstre spredt over hele jorden, og en dag skal vi samles i himmelen. Og kriteriet for komme dit er gjenfødelsen. Selv med forskjellige tros- og læreoppfatninger kommer man bare dit ved omvendelse og personlig tro.
Dette er innledningen til lenken fra min kjære bror og venn Anders Gerdmars innlegg om hvorfor han ikke er Katolikk. Som mange andre sikkert har gjort før meg har jeg lest og fundert over dette. Spesielt etter at en kjent kirkeleder for en tid tilbake konverterte til Den Romersk Katolske Kirke. Denne fine mannen, Ulf Ekman, har lært meg mye og hans tro og undervisning som la grunnen for Livets Ord og også den menigheten jeg tilhører i dag, kommer alltid til å prege mitt liv. Men jeg snudde når han kom til kirkedøra i Rom. Jeg må til syvende og sist følge, og bekjenne, det jeg dypest i mitt hjerte er overbevist om.
Derfor er jeg ikke redd for å studere eller filosofere over valgene og kriteriene for dette hos andre mennesker. Den siste boken jeg har lest er av Henrik Engholm som beskriver sin veg fra pinsevenn til katolikk. Denne broderen var også noen år innom Livets Ord. Det er en meget lærerik bok som gir god og enkel innsikt i hva Den Romersk Katolske Kirken lærer. Boken heter AV BLADET BLEV ET TRÄD – en upptäcktsresa i den katolske tron – gav meg faktisk en enda dypere overbevisning om min tro på skriften alene.
Når jeg leste boken klarte ikke å følge med på det bibelske kriteriet for skjærsilden, mariadyrkelsen, troen på relikvier og mye annet som er unødvendig å nevne her. Likevel, som Ulf Ekman sa en gang, det er lurt å lese litteraturen til de du er uenig med.
Men les gjerne innlegget til Anders Gerdmar og elsk også katolikkene av hele ditt hjerte….
Dette er innledningen til lenken fra min kjære bror og venn Anders Gerdmars innlegg om hvorfor han ikke er Katolikk. Som mange andre sikkert har gjort før meg har jeg lest og fundert over dette. Spesielt etter at en kjent kirkeleder for en tid tilbake konverterte til Den Romersk Katolske Kirke. Denne fine mannen, Ulf Ekman, har lært meg mye og hans tro og undervisning som la grunnen for Livets Ord og også den menigheten jeg tilhører i dag, kommer alltid til å prege mitt liv. Men jeg snudde når han kom til kirkedøra i Rom. Jeg må til syvende og sist følge, og bekjenne, det jeg dypest i mitt hjerte er overbevist om.
Derfor er jeg ikke redd for å studere eller filosofere over valgene og kriteriene for dette hos andre mennesker. Den siste boken jeg har lest er av Henrik Engholm som beskriver sin veg fra pinsevenn til katolikk. Denne broderen var også noen år innom Livets Ord. Det er en meget lærerik bok som gir god og enkel innsikt i hva Den Romersk Katolske Kirken lærer. Boken heter AV BLADET BLEV ET TRÄD – en upptäcktsresa i den katolske tron – gav meg faktisk en enda dypere overbevisning om min tro på skriften alene.
Når jeg leste boken klarte ikke å følge med på det bibelske kriteriet for skjærsilden, mariadyrkelsen, troen på relikvier og mye annet som er unødvendig å nevne her. Likevel, som Ulf Ekman sa en gang, det er lurt å lese litteraturen til de du er uenig med.
Men les gjerne innlegget til Anders Gerdmar og elsk også katolikkene av hele ditt hjerte….
Høsttanker om flyktninger og kjærlighetens dilemma....
Alle mennesker er av ett blod. Vi er alle skapt i Guds bilde og har evigheten lagt ned i oss.
Av den grunn har ingen noe fortrinn framfor noen annen. Gud elsker alle, for så har Gud elsket verden....
Men hva er så kjærlighet i praksis? Kan vi si ja takk, begge deler? Elske alle, ta imot alle og la de som vil få hva de vil?
Flyktningekrisen setter oss alle på prøve. For vi kan ikke ta i mot alle selv om vi vil. Ett eksempel på dette finner vi fra et skipsforlis hvor det ikke er nok livbåter til alle. Fler og fler klamrer seg til livbåten som allerede er overfull. En til, og livbåten synker. Hvem er den harde som tør si nei?
Dette er et kjærlighetens dilemma.....
Jeg husker en historie om en mann som så begge sine sønner kjempe fot livet i vannet. Reddet han den ene så druknet den andre.
Det er ennå romslig i det norske hus....
Av den grunn har ingen noe fortrinn framfor noen annen. Gud elsker alle, for så har Gud elsket verden....
Men hva er så kjærlighet i praksis? Kan vi si ja takk, begge deler? Elske alle, ta imot alle og la de som vil få hva de vil?
Flyktningekrisen setter oss alle på prøve. For vi kan ikke ta i mot alle selv om vi vil. Ett eksempel på dette finner vi fra et skipsforlis hvor det ikke er nok livbåter til alle. Fler og fler klamrer seg til livbåten som allerede er overfull. En til, og livbåten synker. Hvem er den harde som tør si nei?
Dette er et kjærlighetens dilemma.....
Jeg husker en historie om en mann som så begge sine sønner kjempe fot livet i vannet. Reddet han den ene så druknet den andre.
Det er ennå romslig i det norske hus....
mandag, januar 26, 2015
Er president Obama "kristen?"
Hanne Nabintu Herland skriver følgende om Obama i Dagen den 28. januar 2015.
Obama regnes i dag som en av de mest anti-kristne presidenter USA har hatt, som stadig utelater henvisning til "Gud" i sine taler, og ved flere anledninger har ytret utsagn som "USA er ikke lenger en kristen nasjon" og sier at "det muslimske bønneropet er en av de vakreste lydene ved solnedgang". I Kairo-talen i juni 2009 henviste Obama flere ganger til Koranen, men ikke en gang uten å betegne boken som "Den hellige Koranen". Det fremstår definitivt som islam er mer hellig i hans øyne enn den kristne tro.
Så langt Hanne Nabintu Herland.
Dette til ettertanke, fru Herland er en våken skribent...
Obama regnes i dag som en av de mest anti-kristne presidenter USA har hatt, som stadig utelater henvisning til "Gud" i sine taler, og ved flere anledninger har ytret utsagn som "USA er ikke lenger en kristen nasjon" og sier at "det muslimske bønneropet er en av de vakreste lydene ved solnedgang". I Kairo-talen i juni 2009 henviste Obama flere ganger til Koranen, men ikke en gang uten å betegne boken som "Den hellige Koranen". Det fremstår definitivt som islam er mer hellig i hans øyne enn den kristne tro.
Så langt Hanne Nabintu Herland.
Dette til ettertanke, fru Herland er en våken skribent...
mandag, januar 19, 2015
onsdag, januar 14, 2015
Du må ikke tåle...
Du må ikke sove
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!
Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?
Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!
Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!
Arnulf Øverland
-1937-
tirsdag, januar 13, 2015
mandag, januar 12, 2015
Fred i vår tid?
Etter München-avtalen ble Chamberlain hyllet som fredens redningsmann da han kom hjem med avtalen som skulle sikre «fred i vår tid». Fred i vår tid sa han, velmenende, men naiv kan man si.
Det gjelder å se hele bildet. Hvorfor flyttet 10.000 jøder fra Frankrike i fjor og hvorfor er Midtøsten snart kjemisk rent for kristne? Her har pressen og politikerne noe å ta tak i. Er Chamberlain ute og går igjen når det gjelder Midtøsten?
Det gjelder å se hele bildet. Hvorfor flyttet 10.000 jøder fra Frankrike i fjor og hvorfor er Midtøsten snart kjemisk rent for kristne? Her har pressen og politikerne noe å ta tak i. Er Chamberlain ute og går igjen når det gjelder Midtøsten?
søndag, januar 11, 2015
Kulturkræsj!
Når to kulturer møtes, hvem spiser opp hvem?
Den ene kulturen har mistet troen på Gud, på moral, på ekteskap mellom mann og kvinne, på familien, på nestekjærligheten. En kultur der kjærligheten har blitt kjærlighet til seg selv. De få som tror på Gud i denne kulturen får ofte en lavere status av den gemene hop. Denne kulturen er et åndelig vakum. Den er utlandet...
Den andre kulturen har en bok de setter overg alt annet, de hevder en høy moral, alle menn er på bønnemøte en gang i uken, barna blir opplært i boka helt fra skolealderen - og de er stolte av sin tro. I sine hjemland blir deres tro holdt høyt i ære. Denne kulturen er i bevegelse inn i den første.... For den er oppladet.
Den første kulturen kan bli vinneren om mennene på et hvert sted løfter hellige hender, om kvinnene samles på bønnesteder, om barna får opplæring i bøkenes bok, om det utlyses en hellig faste. Om ilden igjen begynner å brenne...
Vår kamp er ikke i mot kulturer, men for at mennesker skal bli frelst, da overvinner vi kulturer...
Den ene kulturen har mistet troen på Gud, på moral, på ekteskap mellom mann og kvinne, på familien, på nestekjærligheten. En kultur der kjærligheten har blitt kjærlighet til seg selv. De få som tror på Gud i denne kulturen får ofte en lavere status av den gemene hop. Denne kulturen er et åndelig vakum. Den er utlandet...
Den andre kulturen har en bok de setter overg alt annet, de hevder en høy moral, alle menn er på bønnemøte en gang i uken, barna blir opplært i boka helt fra skolealderen - og de er stolte av sin tro. I sine hjemland blir deres tro holdt høyt i ære. Denne kulturen er i bevegelse inn i den første.... For den er oppladet.
Den første kulturen kan bli vinneren om mennene på et hvert sted løfter hellige hender, om kvinnene samles på bønnesteder, om barna får opplæring i bøkenes bok, om det utlyses en hellig faste. Om ilden igjen begynner å brenne...
Vår kamp er ikke i mot kulturer, men for at mennesker skal bli frelst, da overvinner vi kulturer...
torsdag, januar 08, 2015
Ytringsfrihet krever spørremot uten slagside.
Jeg har ikke alltid hatt den helt store beigeistringen for satireaviser eller satireprogrammer for den saks skyld. Det er jo lett å skjule sin ondskap i ytringsfrihetens navn.
Når så satireaviser går inn i gruppen "den fjerde statsmakt" så kan den i noen tilfeller være mer ødeleggende enn hjelpende. For det er ikke tvil om at både fjernsyn og aviser i mange tilfeller har befridd svake mennesker fra overgrep utført av det offentlige. Massemedienes oppgave er sannhetssøkende belysning, ikke forhåndsdømmende latterliggjøring og forvrengning. Hva er så den fjerde statsmakt?
Den fjerde statsmakt er en betegnelse som brukes i Norge og Danmark om pressen og andre massemedier, særlig om dens rolle som kritiker og overvåker. Nå får vi se om debattene som kommer i kjølvannet av terroraksjonen i Paris viser om de har samme spørremot ovenfor muslimer som de har utvist ovenfor andre ...limer?
For alle grupper og organisasjoner må av og til, begrunnet eller ubegrunnet, svare for seg på TV-skjermen.
Jeg har merket meg, riktig eller feilaktig, at spørsmål og spørsmålsfom som stilles f.eks. om Israel er mer stikkende en spørsmål om den motsatte fraksjonen. Det som har hendt i Paris er forferdelig. Dette vil også avsløre om ytingsfriheten virkelig er kneblet, hva vil journalistene spørre om om denne forferdelige tragedien hadde blitt utført av en annen gruppering?
Vi får vente å se. Debattene framover vil vise det, om våre TV-journalister er så tøffe som de ønsker å være...
Når så satireaviser går inn i gruppen "den fjerde statsmakt" så kan den i noen tilfeller være mer ødeleggende enn hjelpende. For det er ikke tvil om at både fjernsyn og aviser i mange tilfeller har befridd svake mennesker fra overgrep utført av det offentlige. Massemedienes oppgave er sannhetssøkende belysning, ikke forhåndsdømmende latterliggjøring og forvrengning. Hva er så den fjerde statsmakt?
Den fjerde statsmakt er en betegnelse som brukes i Norge og Danmark om pressen og andre massemedier, særlig om dens rolle som kritiker og overvåker. Nå får vi se om debattene som kommer i kjølvannet av terroraksjonen i Paris viser om de har samme spørremot ovenfor muslimer som de har utvist ovenfor andre ...limer?
For alle grupper og organisasjoner må av og til, begrunnet eller ubegrunnet, svare for seg på TV-skjermen.
Jeg har merket meg, riktig eller feilaktig, at spørsmål og spørsmålsfom som stilles f.eks. om Israel er mer stikkende en spørsmål om den motsatte fraksjonen. Det som har hendt i Paris er forferdelig. Dette vil også avsløre om ytingsfriheten virkelig er kneblet, hva vil journalistene spørre om om denne forferdelige tragedien hadde blitt utført av en annen gruppering?
Vi får vente å se. Debattene framover vil vise det, om våre TV-journalister er så tøffe som de ønsker å være...
mandag, januar 05, 2015
Det er ikke stilen, men innholdet.
Generasjonsmotsetninger er tema i Dagen den 3. januar.
Jeg heller til den oppfatning at det kan være fravær av den himmelske vinden. Den som er er født av Gud elsker det som er født av Gud. Har gjennom årene lagt merke til at når Guds Ånd hviler med sitt nærvær i en gudstjeneste ønsker selv små barn å være der.
For mange år siden var jeg på en gudstjeneste der vi ble betjent av et bibelskoleteam med vitnesbyrd og prekener. Der skulle også en godt voksen dame komme med et verbalt bidrag. Jeg husker godt hvordan jeg forhåndsdømte damen, i min øyne var hun grå, trist og kjedelig - og jeg forventet det samme fra hennes munn. Men da hun åpnet sin munn ble kirkerommet fylr med en himmelsk atmosfære. Jeg glemmer det aldri. Så kommer spørsmålet, hadde den damen noe mer enn oss andre? Nei, det hadde hun ikke - han hadde bare det alle vi andre burde ha. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.
Av og til kan vi "måle" gudsnærværet ved å se på barna. Når Guds ånd fyller kirkerommet skjer det noe med disse, for Guds rike hører barna til.
Selvfølgelig kan barna leve ut sitt eget (møteforstyrrende) liv selv når Guds Ånd er mektig tilstede, barn er barn, men jeg har også registerert at enkelte barn foretrekker møter med gudsnærvær framfor de parallelle barnemøter.
(og nå mener jeg ikke at søndaggsskole/barnemøter bør forkastes)
Ordet "generasjonsmotsetninger" er feil. Kall det heller "salvelsesfraværskomplikasjoner." Som vi alle vet så har de aller fleste voksne vært barn en gang. Og to ord kjenner de fleste til fra barndommen, å kjede seg eller å ha det gøy. Etter hvert byttes disse ordene ut med ordet fornuft, det vi gjør er nødvendig. Vi kjeder oss ikke lenger, er fornuftige og det å ha det gøy er barnslig. Barnet i oss dør.
Så er problemet sangen eller musikkstilen? Ja, hadde det vært så enkelt, problemet ligger nok dypere. En pastor fra det mer høykirkelige miljøet vitnet om sitt liv før og etter åndsdåpen. Han vitnet ærlig om sitt "tidligere" pastorliv og fortalte at når noen kom og takket ham for "fin" preken, sa han "at da visste jeg at denne personen var like tørr som jeg!"
Så jeg tror at "lovsangsstilproblematikken" er et vikariat for det egentlige problemet - "forkynnerproblematikken". Sangstilen får skylda, ungdommen får skylda, generasjonskløfta får skylda osv. Men er ikke den oppvoksende menighetsungdommene en frukt av de eldres forkynnelse, undervisninger og holdninger? Så når generasjonsproblematikken oppstår så høster man egentlig det man har sådd - i de unges hjerter.
Vi må nok tilbake til den kjedelige kvinnen jeg innledet med, når hun åpnet sin munn kom himmelen ned..
Jeg heller til den oppfatning at det kan være fravær av den himmelske vinden. Den som er er født av Gud elsker det som er født av Gud. Har gjennom årene lagt merke til at når Guds Ånd hviler med sitt nærvær i en gudstjeneste ønsker selv små barn å være der.
For mange år siden var jeg på en gudstjeneste der vi ble betjent av et bibelskoleteam med vitnesbyrd og prekener. Der skulle også en godt voksen dame komme med et verbalt bidrag. Jeg husker godt hvordan jeg forhåndsdømte damen, i min øyne var hun grå, trist og kjedelig - og jeg forventet det samme fra hennes munn. Men da hun åpnet sin munn ble kirkerommet fylr med en himmelsk atmosfære. Jeg glemmer det aldri. Så kommer spørsmålet, hadde den damen noe mer enn oss andre? Nei, det hadde hun ikke - han hadde bare det alle vi andre burde ha. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.
Av og til kan vi "måle" gudsnærværet ved å se på barna. Når Guds ånd fyller kirkerommet skjer det noe med disse, for Guds rike hører barna til.
Selvfølgelig kan barna leve ut sitt eget (møteforstyrrende) liv selv når Guds Ånd er mektig tilstede, barn er barn, men jeg har også registerert at enkelte barn foretrekker møter med gudsnærvær framfor de parallelle barnemøter.
(og nå mener jeg ikke at søndaggsskole/barnemøter bør forkastes)
Ordet "generasjonsmotsetninger" er feil. Kall det heller "salvelsesfraværskomplikasjoner." Som vi alle vet så har de aller fleste voksne vært barn en gang. Og to ord kjenner de fleste til fra barndommen, å kjede seg eller å ha det gøy. Etter hvert byttes disse ordene ut med ordet fornuft, det vi gjør er nødvendig. Vi kjeder oss ikke lenger, er fornuftige og det å ha det gøy er barnslig. Barnet i oss dør.
Så er problemet sangen eller musikkstilen? Ja, hadde det vært så enkelt, problemet ligger nok dypere. En pastor fra det mer høykirkelige miljøet vitnet om sitt liv før og etter åndsdåpen. Han vitnet ærlig om sitt "tidligere" pastorliv og fortalte at når noen kom og takket ham for "fin" preken, sa han "at da visste jeg at denne personen var like tørr som jeg!"
Så jeg tror at "lovsangsstilproblematikken" er et vikariat for det egentlige problemet - "forkynnerproblematikken". Sangstilen får skylda, ungdommen får skylda, generasjonskløfta får skylda osv. Men er ikke den oppvoksende menighetsungdommene en frukt av de eldres forkynnelse, undervisninger og holdninger? Så når generasjonsproblematikken oppstår så høster man egentlig det man har sådd - i de unges hjerter.
Vi må nok tilbake til den kjedelige kvinnen jeg innledet med, når hun åpnet sin munn kom himmelen ned..
fredag, januar 02, 2015
Visjon uten arbeidsgrogram blir lett bare gode ønsker.
Visjon, funksjon, person.
1. Visjon. Har hørt mange visjoner gjennom årene, det er spennende og motiverende. Visjonen er arbeidstegningen for det som skal utføres... Men rekker det med det?
2. Funksjon er ikke fullt så spennende. En bror jeg har stor respekt for sa en gang at vi hører ofte hva vi skal/burde gjøre, mer sjelden hvordan. Funksjon er å få fram de virkemidlene som skal til for å virkeliggjøre visjonen. Ofte stopper visjonen her. Barnearbeidet i menigheten for eksempel. Her er det nødvendig med rom, utsyr, tidspunkt og det praktiske opplegget. Med andre ord en plan.
3. Til sist person(er). Har vi personer til å fylle funksjonene? Skal barna oppleve at barnemøtene går på nødbluss eller er det noe de gleder seg til? Har vi nok barnearbeidere til å fylle hver søndag, eller må vi starte med banrmøter hver annen eller tredje uke for at barna skal oppleve det aktuelle barnemøtet som topp?
Til slutt, barnearbeidere behøver også søndagsgudtjenesten for selv å bli åndelig betjent - det må også gis rom for dette!
Og logikken er enkel, uten punkt tre er punkt to umulig. Og uten punkt to blir ingen visjon virkeliggjort.
1. Visjon. Har hørt mange visjoner gjennom årene, det er spennende og motiverende. Visjonen er arbeidstegningen for det som skal utføres... Men rekker det med det?
2. Funksjon er ikke fullt så spennende. En bror jeg har stor respekt for sa en gang at vi hører ofte hva vi skal/burde gjøre, mer sjelden hvordan. Funksjon er å få fram de virkemidlene som skal til for å virkeliggjøre visjonen. Ofte stopper visjonen her. Barnearbeidet i menigheten for eksempel. Her er det nødvendig med rom, utsyr, tidspunkt og det praktiske opplegget. Med andre ord en plan.
3. Til sist person(er). Har vi personer til å fylle funksjonene? Skal barna oppleve at barnemøtene går på nødbluss eller er det noe de gleder seg til? Har vi nok barnearbeidere til å fylle hver søndag, eller må vi starte med banrmøter hver annen eller tredje uke for at barna skal oppleve det aktuelle barnemøtet som topp?
Til slutt, barnearbeidere behøver også søndagsgudtjenesten for selv å bli åndelig betjent - det må også gis rom for dette!
Og logikken er enkel, uten punkt tre er punkt to umulig. Og uten punkt to blir ingen visjon virkeliggjort.
torsdag, januar 01, 2015
Hamas dreper og torturerer sine egne...
Litt av hvert fra boken Den siste nattverd av Klaus Wivel. Les sitatene:
"De kristnes situasjon er ikke noe som Hamas-regjerningen ønsker å få noe søkelys på - jeg får vite at man kan havne rett i fengsel hvis man som som palestiner i Gaza skriver om dette."
Klaus Wivel skriver også om "hjelpen" journalister får fra Hamas i Gaza: "Disse lokale hjelpernes uavhengighet er av tvilsom verdi. Ofte har de en tettere tilknytning til Hamas-toppene enn de gir uttrykk for. Det vet palestinerne i Gaza godt."
Sitat slutt.
Og da lurer jeg på hvilke "sannheter" Hamas-toppene har formidlet gjennom Sidsel Wold? (Min bemerkning).
Videre kan vi lese at Hamas også undertrykker Fatah-tilhengerne med vold og tortur. Boken skriver videre: "Fatah-tilhengere blir kastet ut fra høye bygninger eller fikk kneskålene knust. Siden har enhver antydning til protester mot Hamas blitt slått effektivt ned. Demonstranter har blitt møtt av politi bevæpnet med køller og kniver, og dissidenter fengslet og torturert. Alminnelige borgere har måttet melde seg inn i Hamas fo å få en jobb i det offentlige." Sitat slutt.
Det jeg lurer på da er om Mads Gilbert også har lappet sammen palestinere som har falt i unåde hos Hamas? (Min bemerkning).
(jeg oppfatter budskapet i boken som ganske troverdig bare av den enkle grunn at forfatteren ikke kan ansees som spesielt Israel-vennlig)
"De kristnes situasjon er ikke noe som Hamas-regjerningen ønsker å få noe søkelys på - jeg får vite at man kan havne rett i fengsel hvis man som som palestiner i Gaza skriver om dette."
Klaus Wivel skriver også om "hjelpen" journalister får fra Hamas i Gaza: "Disse lokale hjelpernes uavhengighet er av tvilsom verdi. Ofte har de en tettere tilknytning til Hamas-toppene enn de gir uttrykk for. Det vet palestinerne i Gaza godt."
Sitat slutt.
Og da lurer jeg på hvilke "sannheter" Hamas-toppene har formidlet gjennom Sidsel Wold? (Min bemerkning).
Videre kan vi lese at Hamas også undertrykker Fatah-tilhengerne med vold og tortur. Boken skriver videre: "Fatah-tilhengere blir kastet ut fra høye bygninger eller fikk kneskålene knust. Siden har enhver antydning til protester mot Hamas blitt slått effektivt ned. Demonstranter har blitt møtt av politi bevæpnet med køller og kniver, og dissidenter fengslet og torturert. Alminnelige borgere har måttet melde seg inn i Hamas fo å få en jobb i det offentlige." Sitat slutt.
Det jeg lurer på da er om Mads Gilbert også har lappet sammen palestinere som har falt i unåde hos Hamas? (Min bemerkning).
(jeg oppfatter budskapet i boken som ganske troverdig bare av den enkle grunn at forfatteren ikke kan ansees som spesielt Israel-vennlig)
Abonner på:
Innlegg (Atom)