IS - mødrene og barna...

Hvorfor jeg er usikker på om det er riktig å la IS-kvinner med barn få vende hjem.
Alle handlinger begynner med ideér. Nazismen lever videre selv om Hitler er død. Selv om det er ytringsfrihet betyr ikke det at det derved er frihet til å ytre alt hvor som helst og når som helst. Om noen roper brann i et overfylt teater er dette for eksempel noe som ikke faller inn under ytringsfriheten.
På samme måten faller ytinger som radikaliserer under samme dom.

IS barna og tyskerbarna.
Ingen kan noe for at de er født. Likevel fikk tyskerbarna gjennomgå etter 2. verdenskrig. Disse barna var frukten av romanser mellom norske jenter og tyske soldater. De fleste av disse jentene hadde nok ikke nazisympatier.
Jeg hadde selv ei jente som lekekamerat i barndommen som hadde en tysk far. Heldigvis hørte jeg ikke noe om dette da.
Foreldre overfører sine verdier til sine barn, både på godt og ondt. Tenker i den forbindelse på IS barna. Forskjellen på de norske jentene som ble forelsket i tyskere og norskmuslimske jenter som reiste til IS-områder er etter mitt syn vesentlig forskjellig. Sistnevntes hjertesak var jo å være med på å opprette et muslimsk kalifat. Heldigvis lyktes ikke dette, men lever drømmen videre i disse kvinnehjertene?
Vet disse mødrene om alle henrettelsene, torturen og vilkårlige drap? Det er etter min oppfatning store muligheter for det.
Det er etter mitt syn ikke feil å ta foreldreløse IS-barn hjem til Norge. Jeg har litt større problem med å ta hjem barna sammen mødrene.
Er litt bekymret for at disse IS-enkene nødvendigvis ikke har bytter ideologi selv om slaget er tapt.
Om vi tar et tankeeksperiment og tenker oss at kalifatet hadde levd i beste velgående og så hadde spurt disse mødrene om deres oppfatning om IS og deres avskyelige praksis - hva hadde svarene da blitt?
Tenk om Norge tar tilbake disse dobbelt forsmådde kvinnene, hva ville de da fortelle barna? Pappa døde for Islam, han var en martyr, en helt. Pappas drøm skal leve videre i deg osv.
Slik jeg ser det må vi alle ta ansvar for egne valg og handlinger. Som det står skrevet: «fedrene åt sure druer og barnas tenner ble såre».
Barna høster alltid frukten av foreldrenes valg. Vi må heller ikke blande kjærlighet med snillisme. Vi må ikke bli gode mot det onde.
I Norge har vi religionsfrihet, det er det ikke i deler av den muslimske verden. Og selv om det skulle være på papiret er det i virkeligheten livsfarlig for en muslim å konvertere, det sørger omgivelsene for.
Vi har gjennom mange år sett teveprogrammer der mennesker søker sitt opphav, deres liv og verdier. Tore på sporet og i disse dager programmet Sporløst er eksempler på hvorfor dette er så viktig for så mange. Det samme vil nok IS-barna gjøre også. Tenker i den forbindelse på våre gode norske muslimske medborgere som vil få overbrakt tankegods fra disse barna når de vokser opp. Disse avdøde fedrene vil nok ha heltestatus i disse barnas øyne, det vil jo være helt normalt.
Derfor er jeg nok enig med Ernas beslutning i denne saken. Hun vil bare ta hjem til Norge disse foreldreløse barna.
Godhet er ikke å være snill mot ondskap.
Det er ikke klokskap å ta hjem til Norge personer som det er stor mulighet for at vil radikalisere norske muslimer...
Og slutter med spørsmålene: Er det riktig i barmhjertighetens navn å ta hjem til Norge disse IS-mødrene med barna for derved etter hvert å muliggjøre radikalisering av vanlige muslimske ungdommer og jeg har sett lite til hva den muslimske befolkningen mener om dette...

Danielle Strickland og noen pinsevennledere...

Danielle Strickland og pinsevennLEDerne.

Jeg lærte på en bibelskole at når man ble kontaktet av hjelpsøkende mennesker med plager i sinnet på den ene og andre måten, så skulle man spørre om de tidligere hadde involvert seg i den okkulte verden med alternativ medisin, krystaller, akupunktur, yoga og alt det der, oftest  lå hunden begravet i nettopp dette.

Hvordan dette ble praktiert er ikke tema her, men at okkultisme, som yoga går under, var en medvirkende årsak til problemene skal ikke stikkes under stolen.

At Danielle Strickland mener å mestrer sitt eget liv vil jeg ikke sette i tvil. Men at hun forstår seg på sjelesorg og befrielse er mer tvilsomt,  slik jeg ser det. Nyfrelste (og gammelfrelste for den saks skyld) har ofte et spinkelt åndelig og bibelske fundament å stå på. Danielle Strickland påberoper seg Den Hellige Ånd som veileder, men mange trenger faktisk også mennesker rundt seg som veiledere.

Den Hellige Ånd leder oss ikke inn i mørkets rike.

På spørsmål i et intervju fra Korsets Seier utbryter hun: - Hva er vi så redde for? – Vi kristne må være mer åpne og nysgjerrige! Jeg skjønner, fortsetter hun, at mange kristne er redde for å bli ført bak lyset, men vi har Den Hellige Ånd. Han lærer oss. VI trenger aldri å være redd for å bli ført bak lyset, så lenge vi er tett på Den Hellige Ånd -.

Yogatimer.

Og Strickland forteller at det også har vært tilfeller hvor hun har gått på yogatime, for deretter å ha forlatt timen fordi det opplevdes feil. –

Og så sier dama at hun også har gått på yogatimer hvor det opplevdes feil og andre der det oppleves riktig.

(hun går altså på yogatimer, hva har hun i bagasjen?)

Her burde lampene blinke for de norske pinselederne.

1.     Hun går på yogatimer, finner hun Jesus der? Når hun er godtatt av pinsebevegelsen kan hun da også selvfølgelig ta med seg en hel menighet til yogatimer, eller ta med en guru på bønnemøte.

2.     Å legalisere hedenskap i kraft av sin åndelighet og å bruke Den Hellige Ånd som garantist for sin synkretisme er jo gudsbespottelse.

De fleste kristne forstår (håper jeg) at man ikke skal blande yoga, meditasjon og annet fra den okkulte verden inn i kristen bønn!

Danielle Strickland forstår ikke det! Derimot åpner hun døra for en allmenn kristen yogapraksis.

Fristelse er å gjøre noe, ta imot noe eller godta noe som i stunden synes å smake eller være et supplement til noe for å gjøre noen en har bedre. Det er ikke så farlig for de andre gjør det også sier vår felles samvittighet. Kan pastorn´ så kan jeg.

Fristelse er eller kan være å bli lokket til å gå en annen vei enn det Gud har sagt. Det er å si ja, eller gå den «lettere» vei selv om hjertet sier nei, fordi lederne godtar det.

Danielle Strickland har lagt ut en gedigen fristelse – pinsevenner på vei til yogatime!

Paulus advarer mot å komme i kontakt med demoner eller onde ånder. Og det er noe av dette mitt lille inserat handler om. Bibelen taler om flere former for synder. Det skrives om den «generelle» synd som kan være et utslag av en skrøpelighet, for eksempel vrede, dårlige holdninger, hva munnen sier m.m. Så det litt mer spesielle og heldigvis ikke så vanlig, men som likevel hender – når noen kryper opp i feil seng – altså å synde mot sitt eget legeme (som er Kristi legeme) ved å bedrive hor eller utukt. Og så har vi dette med å forholde seg til andre åndsmakter.

Demoner eller onde ånder har faktisk tilgang til mennesker når visse betingelser er til stede. Når for eksempel kristne menn begynner å lese porno så åpner de samtidig for dører inn i sin sjel som igjen gir demonene adgang. I slike tilfeller hjelper det ikke bare med bekjennelse og omvendelse, men ondskapen må faktisk kastes ut.

    Demonene skrek når de kom i nærheten av Jesus og de gjør det samme når de kommer i nærheten av brennende og Åndsfylte kristne. Demoner er en virkelighet, også i det 21 århundre.

«Nei, men at det de ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at dere skal komme i samfunn med de onde ånder.» 1. Kor. 10:20.

«Men se til at ikke denne deres frihet blir til anstøt for de skrøpelige! For dersom noen ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset vil da ikke samvittigheten hos ham som er skrøpelig, få dristighet til å ete avgudsofferet da går jo den skrøpelige fortapt for din kunnskaps skyld, den bror for hvem Kristus er død! Men når dere således synder mot deres brødre og sårer deres skrøpelige samvittighet, da synder dere mot Kristus.» 1.Kor. 8:9-11. (avgudshuset – tenk new age)

Paulus skriver altså her at det er mulig selv for kristne å komme i kontakt med eller bli plaget av onde ånder.

Ofte er de nyfrelste uvitende om den åndelige verden og er derved mest utsatt. Kloke kristne avholder seg fra ting de selv takler når de vet det fører til fristelser og fall for andre. For eksempel å avholde seg fra vin for ikke å belaste tørrlagte alkoholikere.

 Paulus bruker avgudsoffer som eksempel, men det kan også overføres til mye annet. Og vi vet at vi kristne blir iakttatt og fulgt med øynene av andre, spesielt de nyfrelste som ser på de gamle «helgenene» (oss andre) som forbilder. De gjør det de ser vi gjør.

For det jeg gjør kan de små barna mine gjøre også. Man legger ikke fyrstikkesken foran en tre-åring når denne har sett hvordan mor og ar tente lyset. Men når enkelte forkynnere og kristenledere ikke forstår dette prinsippet blir det blodig alvor.

Vi må først og fremst tenke på de som kommer ut av New Age, yoga, ny-åndelighet og alternativ medisin.

Av og til hører vi vitnesbyrd fra enkeltmennesker som har blitt frelst og kommet ut av den okkulte verden. Det er gripende, men også alvorlige og skremmende opplevelser de kan fortelle om. Den frihet og selvrealisering de håpet på ble for noen til plager og mareritt, onde opplevelser og depressive tanker. De kom inn i dette onde gjennom yoga, meditasjon og annen okkult praksis.

Men en dag blir de satt av fri av Jesus for han var kommet for å befri alle som var undertrykt av satan. Men om noe henger igjen nødvendig blir forbønn og befrielse verktøyet til å lukke døra til den mørke og okkulte verden.

Om jeg skal dra dette videre så vil jeg ta et eksempel. Det kommer et menneske inn i en menighet og tar imot Jesus som sin personlige frelser. Dette er vel og bra, men det forholder seg slik at denne personen tidligere har drevet med yoga og meditasjon etter New Age-prinsippene – gitt seg i den åndelige verden. Eller kanskje også for eksempel sjamanisme og astralreiser, egentlig samme slekt samme yoga. Og vi vet jo at det er to riker, satans og mørkets rike og Jesus og Guds rike. Om denne personen gjennom denne praksisen har kommet i forbindelse med fremmede åndsmakter behøves rett og slett forbønn eller befrielse. Befrielse er en herlig sak, hvem vil ikke bli kvitt unødige byrder eller plager?

Om vi drar tanken videre og et forsamlingsmedlem forteller denne nyfrelste at «jeg praktiserer kristenyoga eller holy yoga som noen kaller det, og det er en bra måte å be på», da er det snublende nær å tenke på hva som hender med denne nyfrelste. Plutselig dukker den gamle verden opp i den nyfrelstes bevissthet og hva banker på døren da? Det blir som å servere vin til en nyfrelst alkoholiker…

Og når Danielle Strickland sier at hun fremdeles oppsøker slike yogasentrer?

Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær i himmelrommet sier vår bibel. Hva skjer så med vår nyfrelste venn når den gamle verdenen lukker opp sine porter igjen?

«Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennom tørre steder og søker hvile, og når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg fór ut av. ²⁵ Og når den kommer dit, finner den det feiet og pyntet. Så går den bort og tar med seg syv andre ånder, verre enn den selv, og de går inn og bor der, og det siste blir verre med det menneske enn det første.» Luk- 11:24-26.

Med andre ord så kan ikke den åndelige verden ignoreres, i hvert fall ikke for kristenledere og forkynnere.

Når Danielle Strickland og pinseledere godkjenner og forsvarer denne praksisen forteller det meg om inkompetanse, til tross for en strålende kristen CV.

Håper noen besinner seg – hvor er kristenhøvdingene!

Det profetiske 2019

Nytt år og nye grep...

Om å gjøre å høre. 

Når jeg var guttunge husker jeg min mor vasket tøyet med vaskebrett. Det var slitsomt å vaske for syv personer. Men en dag dukket det opp en vaskemaskin av typen Evalet. Det var spennende for en guttunge å se på tøyet som gikk rundt og rundt i vannet, for mamma var det nesten himmelen.

I den forbindelse husker jeg en tegning av en kone med denne nyervervelsen, hun vasket ja, på samme måten som før, med vaskebrettet godt plantet oppi vaskemaskinen.

Ny stil og samme slit, dama forstod ikke vitsen med fornyelsen.

Det er noe som heter å ta nye grep.

Jeg har faktisk tatt spilletimer på flere instrumenter. Violin, piano, orgel og gitar. Det gjennomgående i alt dette var fingersetningen. Orgel og piano hadde hver sin helt spesielle måte å fremføre musikken på. Men om jeg gjorde som jeg alltid hadde gjort ble det ingen musikalsk fremgang. Å lære er også å utvikle nye vaner.

Ofte er det lett å høre hvem som er selvlærte...

Hvem vil hele livet lese ABC til førerprøven uten noen gang å sette seg bak et ratt?

Jeg kan sitte et helt liv under de beste bibellærere uten at det gir meg et fnugg av forandring i mitt liv. Og ved å snu et skriftsted på hodet kan det bli slik;

«som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.»

‭‭2 Timoteus‬ ‭3:7‬

For mange år siden var Ludvig Karlsen på besøk i en menighet. Jeg husker veldig godt hans profeti og hvor han stod når han profeterte. Budskapet var; "om ett år har dere vekkelse!" Vekkelsen kom aldri, vi trodde egentlig ikke på det, det var bare et hyggelig innslag i møtet.

Når man tror noe skal komme, da forbereder man seg. Men de fleste profetier blir nok glemt...

Husker for mange år siden det ble profetert om en ungdomsvekkelse i Østfold. Har ikke sett noen vekkelse og de som var ungdommer den gangen er nå besteforeldre.

Likevel tror jeg at profetien var ekte, det var bare det at vi som hørte den var så uforbederlig religiøse - altså pinsekarismatisk religiøse. Vantro på et høyere plan?

Hvordan skal så profetord behandles? Jo, slik som det beskrives i Daniels bok.

Les dette og tenk etter;

«i det første året av hans regjering gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de årene som Herren hadde talt om til profeten Jeremia - at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner. Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske. Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: Å Herre! Du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud! Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet.»

‭‭Daniel‬ ‭9:2-6‬ 

Når Gud taler så er det ofte for at vi skal forandre på noe, måten å leve på, hva vi vet om osv. Dersom vi tror på profeten og den profetiske tale må vi lytte og lyde. Om vi ikke tror på det bør vi kaste ut profeten. Profeti et ikke pinsekarismatisk underholdning, som vi ofte sier; dette var sterkt.

Når vi hører må vi handle, pastorer på vegne av menigheten og jeg på vegne av meg selv - lytte og lyde. Og selvfølgelig skal alt profetisk prøves.

«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.»

‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭13:2-3‬ 

«La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det.»

‭‭1 Korinter‬ ‭14:29‬ ‭

Å prøve betyr ikke bare å sjekke sannhetsgehaltet, men også hvordan vi skal forholde oss til profetien. Den profetiske uttalelsen til Barnabas og Paulus ble også prøvd og resulterte i at de pakket koffertene.

Må bare bekjenne at det jeg har hørt av profetier i de årene jeg har levd sjelden har ført til noen radikal forandring, selvfølgelig har enkeltmennesker fått stadfestet kall de har båret på.

Og til slutt, nå litt inn i det nye året. Hva har Gud gitt deg og meg personlig? Hva har enkeltmenigheter fått fra Herren?

Overhørte en preken av en kjent menighetsleder i en ikke ukjent menighet litt sør for oss. Han nevnte i forbindelse med åpningen av et nytt kirkebygg at de hadde skrevet ned profetien som kom for detter å be ut det profetiske ordet.

Eksempel til etterfølgelse?

Ny vaskemaskin og nye grep...

Pastoral mislykkethet, eller?

Skyt ikke pianisten, han gjør så godt han kan stod det på et skilt i en bar i gamle Texas.

De mislykkede og de vellykkede. I bibelsk forstand kan bare vellykkethet defineres som trofasthet mer enn resultater. Om dette har jeg nedtegnet noen tanker…

I Guds rike regnes det på andre måter enn i dette jordiske. Her er vellykkethet for eksempel å tjene mer enn andre, prestere mer enn andre og å ha kontroll på alt en gjør. Økonomisk suksess er ofte synonymt med vellykkethet, men samtidig kan den vellykkede ha et dysfunksjonelt privat- og familieliv. Bak gardinene leves en helt annen verden…

Og i Guds rike er det andre verdier som teller – trofasthet er et nøkkelord. Når kan en pastor beskrives som vellykket og på den andre siden – hva er å være mislykket? Det er i alle fall godt at Gud ikke dømmer etter resultater!

«Hans herre sa til ham: Vel, du gode og tro tjener! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede!» Mat. 25:23

Intet menneske kan i egen kraft fremkalle menighetsvekst. Paulus sier det slik;

«Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst;» 1. Kor. 3:6 og han fortsetter; «Hva er så vår ros? Den er utelukket!» Rom. 3:6.

Et annet viktig ord i denne forbindelsen er tålmodighet. Eller som bibelen sier- være tro inntil døden. «Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.» Luk 8:15.

Men å være tålmodig når alt går imot er ikke lett. Når mennesker svikter, forråder og kanskje motarbeider kan det for pastoren være snublende nær å gi opp, kapitulere og legge ned.

For det er ikke alltid at alle i menigheten er «on line» med pastoren, mange har nok slitt med en eller annen Diotrefes og etter hvert gitt opp.

 «Jeg har skrevet noe til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblandt dem, tar ikke imot oss. Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten.» 3. Joh. v/9.

Her beskriver Bibelen skikkelige problemer, men heldigvis kommer autoriteten Johannes inn for å rydde opp i kontroverset. Men som regel må pastorer leve med problemer ute av stand til å hjelpe seg selv. Og vi vet at alle konflikter er ødeleggende – i generasjoner. For eksempel den ikke ukjente striden mellom redaktøren eldste Sven Lidman og pastoren Lewi Pethrus i Filadefiakyrkan i Stockholm. Det kan fortelles at på menighetsmøtene sang Lidmanfløyen og Pethrusfløyen hver sin sang samtidig. Ikke eksempel til etterfølgelse.

Om dette sakset jeg følgende fra svenske Dagen; «Den 23 januari 1948 läste Sven Lidman upp ett aktstycke i Filadelfias äldstekår i Stockholm som kom at skaka om församlingen och bli startskottet till den svåraste strid som utspelats inom pingströrelsen. Det var hans avskedsansökan efter 26 år som redaktör för tidningen Evangelii Härold och förkunnare och den var fyld av anklagelser mot Lewi Pethrus. Flere av deltagarna trodde att han var blivit galen. Fem dagar senare kunde hela Sverige läsa hans attack mot sin förestandare i en stor uppslagen artikel i Afonbladet.»

Det jeg refererer ovenfor var selvfølgelig stygge greier, men lignende har nok forekommet i større eller mindre grad i kirkehistorien. Og i kjølvannet av slike hendelser flyter «likene» av mange fine menighetsledere, de gir opp og drukner. Jeg var nok ikke egnet…

Man skal ikke på noen måte gå til angrep på sine ledere, på den andre siden skal heller ikke alt forties. Paulus refset for eksempel Peter åpenlyst. Og er det saker som ikke er bra er det nødvendig å gjøre noe med det – men på en seriøs måte. Ta ikke imot en klage mot en eldste uten etter to eller tre vitners ord sier Bibelen – det er med andre ord åpning for å rydde opp!

Guds menighet skal kunne klare å rydde opp i egne saker, men da må det finnes verktøy for dette.

«finnes det da ikke nogen vis mann iblant eder, ikke en eneste én, som kan skille tretten for sin bror?» 1. Kor. 6:3. Om vi ikke akkurat innsetter biskoper og overordnede tilsynsråd burde hver menighet han en mentormenighet med rett til å gå inn oppfordret eller uoppfordret om det skulle bli knuter på tråden.

Men dette er jo ikke mitt tema, temaet er egentlig hva er mislykket og hva er vellykket i menighetslederperspektivet.

Hvem var mislykket?

Var John Osteen det når han fikk beskjed om å slutte som pastor fordi han forkynte helbredelse?
Var Paulus det når han sa; alle forlot meg?
Var Jesus det når han sa; vil også dere gå bort?

Om jeg skal definere det å være mislykket så er det vel det å bøye av fra sannheten for å vinne folkets gunst, slik som kong Saul gjorde;  «Da sa Saul til Samuel:….for jeg var redd folket og gav efter for dem.» 1. Sam. 15;24. Menneskefrykt fører i snare sier bibelen. Men så har vi eksempler på de som har stått for sin overbevisning og av den grunn har vært tvunget til å gi opp sin tjeneste for øyeblikket – slik som John Osteen måtte gjøre. Å stride for sannheten betyr nødvendigvis å stride mot mennesker. Det kan også bety å overgi seg selv og saken til sin trofaste skaper.

Hva er da det å være mislykket og det og være vellykket? Etter min mening måles ikke pastoralt vellykkethet etter menighetsvekst og et velsmurt menighets-apparat. Ei heller etter fine prekener. Vellykkethet er trofasthet mot kallet.

Å være mislykket er rett og slett å følge egne ideer, for i Guds rike er lydighet nøkkelen…

Det gjelder å ha tyngde i livet; «Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene!» Ordspr. 16:2. Det er bare de med tyngde som står i stormen, agnene blåser bort. Kompromiss og menneskefrykt fører i snare;  «Veid er du på vektskål og funnet for lett.» 2 Dan. 5:27.

Målet er å stå etter å ha overvunnet alt, det gjør bare de med åndelig tyngde, de som har underlagt seg ordet!

Og glem ikke at det som synes stort i menneskers øyne kan være en vederstyggelighet for Gud…
Men Herren sa «jeg ser ikke på hva mennesket ser på, for mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet.»

Og derfor: «Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.»

Slik er det for meg

Litt om min lønnkammerbønn...

Alle kristne ber, kanskje mer enn de tror selv.

Be uavlatelig skrev Paulus, det betyr at det er mulig - når vi arbeider, kjører bil og uansett situasjon vi befinner oss i. Samtidig har jeg forstått at noen føler at de kommer til kort i dette. 

I mine yngre år som kristen hadde vi det som ble kalt vitnemøter. Det var stort sett aldri vitnesbyrd om hva Gud hadde gjort, men heller miniprekener eller litt frustrasjonsdeling. Ikke sjelden kunne man høre noe slikt som at - jeg skulle ha lest mer og bedt mer...

Jeg har også hatt en reise i så måte...

Men noe har jeg landet på da, og Herrens bønn eller Fader vår er et fungerende mønster - for meg.

Denne praksisen jeg beskriver her hjelper meg gjennom bønnen på 15 minutter eller én time. Og blir jeg avbrutt kan jeg fortsette på et senere tidspunkt. Og jeg mener ikke at dette er noe for deg, men det fungerer for meg,

Hvordan? Jeg har delt bønnen inn i syv områder;

* Fader vår, du som er i himmelen. Jeg begynner med lovprisning og tilbedelse. Jeg gir Gud min tilbedelse og kun det. Kommer ikke med bønnebegjær og forbønner her, bare tilber. Faren her er at det kan ta lengre tid enn du tror...

* Komme ditt rike. Hva ber jeg om da? Jo, jeg konsentrere min tanke, begjæring og bønn på at Gudsnærværet skal manifesteres og åpenbares i mitt liv, i våre hjem, våre menigheter og våre lokalsamfunn. Der Guds rike manifesteres råder kjærlighet, glede og fred...

* Skje din vilje... Her konkretiserer jeg min bønn mot Guds løfter som er hans vilje. Unn dere ingen ro dere som minner Gud om hans løfter. Her har jeg gitt plass til bønn for menigheter, misjon, tjenestegaver og alt som dreier seg om Guds rikes utbredelse.

Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær...

* Gi oss i dag vårt daglige brød. Brødet er alle behov som livet krever. Her kommer forbønnen inn, helbredelse er for eksempel barnas brød. Alle har en "behovskrets", altså mennesker i våre omgivelser som behøver forbønn.

* Og forlat oss vår skyld. Her er det plass for personlig ransakelse - helt nødvendig.

* Led oss ikke inn i fristelse. Vi vet at Gud frister ingen, men ingen usårbare. Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller. Gud, fri meg fra hovmod og stolthet...

* For ditt er riket, makten og æren i evighet, amen! Jeg slutter som jeg startet - med lovprisning....

Her har jeg altså satt opp syv stasjoner, det er min måte.

Når jeg bruker 3 min. på hvert område blir det 20 minutter.

Med 4 min. blir det en halv time, med 8 min. én time osv.

Selvfølgelig ser jeg ikke på "stoppeklokka", men bruker nødvendig tid på hvert område.

Faren er vel at jeg bruker for lang tid på den innledende lovprisningen.

Hva synes du?

For min del må jeg ha alt i ordnede former, da har jeg frihet.

Senabort

Refleksjoner og litt informasjon om probelamtikken rundt senabort.
Om du kopierer og limer inn lenken i søkerfeltet finner du et gripende innlegg om tanker og erfaringer rundt senabort. Ingen ting er enkelt, men.... les og reflekter.

https://detskrevneorddotcom.files.wordpress.com/2013/04/senaborter.pdf

Knut Arild Hareide

Knut Arild Hareide og veien videre.

Det røde eller blå rom. Jeg vil leve i det blå rommet, med alle de ufullkommenhetene som finnes der, for det røde rommet med "staten alene vite best" passer ikke meg.  Den røde formynderstaten har jo også sjefer som dikterer i demokratiets navn. Jeg kan ikke leve i det røde rommet.

Jeg vil leve i det blå rommet, for jeg har tro på et demokrati som justerer bare når friheten går for langt, på samme måten som foreldre lar sin barn utfolde seg inntil de ser de blir en fare for seg selv og omgivelsene.

Derfor ser jeg det slik at KrF er på riktig plass i det blå rommet. Uansett politisk tankegods i disse blå eller røde rommene kan det være letter å korrigere en liberalistisk (blå) tanke enn en rød militærtanks. KrF vil aldri få det helt som vi vil, det får heller ikke de andre partiene. Men vi i KrF kan være en lanterne som skaper kursendring.

KrF er ingen kirke eller menighet, men er likevel bygd på verdiene som bekjennes der. Ser det derfor slik at de ledende figurene der må ha en bekjennelse, praksis og livsstil som ikke skaper uro i enkeltmennesker (velgerne).

Har stor tillit til at Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad vil lede partiet tilbake til gamle høyder fordi de - med sin personlighet - vil gjenvinne tilliten til oss vanlige bedehusfolk.

For det som er like viktig som partiprogrammet er de som skal håndheve og utføre programmet. 

Jeg må vel innrømme at Knut Arild Hareide var en dyktig mann. Samtidig følte jeg meg aldri helt bekvem med ham som leder, tross dette stemte jeg på KrF i 2017 selv om min stemmegivning gav meg en bismak. Følelser kan du si, men et det ikke slik at alle har en eller annen form for magefølelse i sine valg?

Og magefølelsen hadde vel gått over til kolikk om KrF skulle regjert sammen med Støre!

Historikerne skrivet om det som var, vi KrF velgere må nå - som bibelen sier - glemme det som er bak og strekke oss etter det som er foran. Ett KrF som enda tydeligere støtter Israel og tør stå for upopulariteten rundt dette, som frenetisk fortsette kampen mot abort og få igjennom en lovendring som forbyr tvillingabort og etter mitt syn i tillegg vil gi dobbelt barnebidrag til alle som bærer fram sine tvillinger og trillinger...

Håper ingen nå går inn i furtebua, men fortsetter den kampen KrF har kjempet siden 1933...

Jeg er glad for at KrF fortsetter i det blå rom med utfordringen det blir å tøyle  Siv...

Sjelesorg

Bare en liten betraktning om sjelesorg.

Sjelesorgens hemmelighet er Guds nærhet.

Noen behøver hjelp, andre behøver nærhet. Noen behøver å bli sett, andre behøver å bli elsket. Noen behøver formaning, andre behøver irettesettelse. Noen behøver å vite at de er elsket, andre behøver å oppleve det i praktisk hjelp.

Noen behøver å bekjenne, andre behøver å tømme sitt hjerte.

Alle har behov av å dele noe med noen... og alle kan på noen måte hjelpe noen.

Likevel skal ikke alle hjelpe alle med alt, i mange tilfeller kreves det modenhet og ryggrad hos hjelperen...

Det gjelder å forstå hva vi mestrer og hva vi skal overlate til andre!

Det kan spenne fra et vennlig ord til å lappe sammen overgrepsofre.

Men i fellesskapet av Guds menigheter finnes alltid hjelpen den enkelt behøver.

«Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med ydmyk ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.»

‭‭Galaterne‬ ‭6:1-2

Når dette er skrevet så må vi ikke glemme at Den hellige Ånd er vår hjelper.

For å hjelpe en søster eller bror kreves tre aktive elementer; hjelperen, Ånden og bønnen.

1. Hjelperen (du) er en ganske alminnelig kristen som vandrer i lyset, har gjort opp med sin synd og har sin personlige relasjon med Jesus i andakt og bønn og gudstjenestene.

2. Ånden vet alt, den ransaker alle ting og kjenner hjertenes dyp. Ånden gir åpenbaringen, ordne, innsikten, visdommen og helbredelseskraften.

3. Bønnen gir Gud handlefrihet og løser ut det som er bundet.

Sjelesorg begynner med den gode samtalen, men noen ganger fører den gode samtalen til betroelser og sjelesorg. Gudsnærværet skaper trygghet som igjen, ved Den Hellige Ånds hjelp, en person til å åpne seg... Dette kan skje hvor som helst hvor to eller fler kristne møtes, i hjemmet, ved cafébordet eller i kirkebenken. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn (der er jeg midt i blant...) Men på samme måten som man ikke foretar et kirurgisk inngrep før bedøvelsen virker er det lite lurt å gjøre noe i en sjelesorgsituasjon før gudsnærværet er tilstede. Derfor er et godt utgangspunkt dette å ha erfaring fra en varm, fungerende bibelgruppe hvor nådegavene fungerer på en normal måte. Forstå når Guds Ånd beveger seg. Her vil  jeg legge til, selv om jeg motsier meg selv litt, alle bør ikke bli sjelesørgere på samme måte som bibelen sier at ikke alle skal bli lærere. 

Hjelperen (du) er altså et menneske som er vant til å omgås Gud i det personlige, i grupper og i gudstjenester.

Tilbake til den gode samtalen. Den er frukten av gudsnærværet (uansett hvor man befinner seg) som gjør at den som betror seg virkelig tør å åpne de innerste gjemmer. Og under ligger håpet, kan jeg bli fri?

«Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.»

‭‭Johannes‬ ‭1:9‬. 

Jesu lys inneholder varme, kjærlighet, forståelse og tilgivelse.

Jesus er aldri teoretisk til stede, han er nær hos dem som søker ham. Og så kommer ordene fra den som søke hjelp; dette har jeg aldri fortalt til noen. Når denne betroelse kommer forteller det at Ånden har gjort sitt verk. Da er det tid for bønnen, befrielsen, tilgivelsen.

Sjelesorg behøver ikke alltid å bety at det er synd i bildet. For ganske mange år siden betrodde en eldre, pensjonert pastor meg; dette har jeg aldri fortalt til noe menneske før. Som pastor følte han seg alene og gjennom mange år bar han på noe han omsider fikk lagt ved Jesu føtter. Hvor mange pastorer går ensomme i dag?

Bønn er ikke bare å be kjære Jesus, gjør ditt og datt. Det er nødvendig, men det er også å proklamere frihet, seier og Guds plan videre ettersom Guds Ånd leder...

«Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!»

‭‭1. Tessaloniker‬ ‭5:14‬ 

Som en sjelesørger sa en gang; sjelesorgens mål er å føre personen tilbake til sitt eden!

Dette var bare en betraktning, du finner sikkert mye bra litteratur om emnet..

La pastoren gjøre det han er betalt for!

Slipp pastoren fri til å be - det fortjener vi.
Morgan Kornmo kom med et hjertesukk i Korsets Seier for mange år siden; det lukter svette av den vekkelsen! Og så beskrev han alt kontorarbeidet som hindret ham i å gjøre det han egentlig var kalt til - ordet og bønnen. Tragisk, ikke for pastoren, men for de pastoren skal betjene - deg og meg.
Derfor må vi sørge for at pastoren får tid til å gjøre det Gud har kalt ham til. En pastor er en hyrde, ikke kontorist eller administrator.
«Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven. Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭6:3-4‬
En pastors oppgave er ikke først å fremst alene å betjene menigheten, men å gjøre den selvbetjenende, som Paulus skriver i Efeserbrevet - ...hyrden skal gjøre de hellige fullkomne  til tjenestegjerning.
Oppgaven er altså å sørge for at menigheten klarer seg selv, for i et sunt menighetsliv hjelper og betjener alle hverandre.
Jeg har arbeidet på steder hvor sjefen gjorde alt selv, han visste best, men det lå hauger med ugjort arbeide bak ham. Hva forteller det? Jo, enten er han veldig usikker på sine medarbeidere eller så klarer han ikke å ansette riktige medarbeidere - eller utvikle de han har.
Gode ledere kan unne seg fri når de vil.
Om en menighetsleder sukker under arbeidsbyrden fortelle det bare noe om hans lederegenskaper.
For bønnen er også forumet der Gud taler (til lederne), om de praktiske ting, om situasjonen blant "fårene", om hva som skal gjøres og alt annet som bønnen innbefatter.
Pastorer, forstandere og eldste som alle er likestilte er ansatt av Herren, ikke av menigheten. De er der for å formidle Guds ord og Guds vilje. Vi kan vel si at deres tjeneste er profetisk - en åpenbaringstjeneste.
Om noen er ansatt som sjåfør i et transportfirma og bilen stopper fordi tanken er tom, så er det dumt å skylde på at det ikke var tid til å fylle tanken fordi det var så mye å gjøre? Logisk det! Og det er det samme med tiden i bønn.
Våre eldste, forstandere, hyrder og pastorer må få tid til å frigjøre seg selv - til ordets og bønnens tjeneste. De likestilte lederskapet må få tid til å være i himmelen, innfor Guds og nådens trone. Ut fra dette springer alt menighetsliv ut.
Og så må vi ikke glemme at bibelen taler om to former for eldstetjeneste - den ene er de som arbeider i tale og lære.
La det ikke lukte svette av vekkelsen - det er bedre med Kristi vellukt.
Spør ikke din pastor om hva han gjør - ber han så vet du det...
Sett ham fri!
Ja, det er mange måter å avlaste pastoren på - om han vil.
Alle kan formane hverandre og hjelpe hverandre. Noe sjelesorg kan også være unødvendig eller overflødig. Behovet kan mer være nærhet...
En pastor fortalte at han var overarbeidet av all alle samtalene og sjelesorgarbeidet. Det ble da bestemt at menn med samtalebehov gikk til pastoren og kvinnene med lignende behov gikk til pastorfruen. Etter dette sank antall sjelesorgsamtaler dramatisk (!). Mange har mer behov for oppmerksomhet en hjelp, men dette belaster sjelesorgapparatet og stjeler tiden for de som virkelig har behov.
Går det an å bygge fungerende, selvbetjenende menigheter?
Slipp pastor'n fri så går det!

Sangen, lovsangen, lovsangskrigen!

Sangen. Jeg skriver ikke om hvordan den var, men hvordan jeg opplevde den.
Kristenhetens hjerte, oppkomme og utløp.
Det er mange slags syn på kristen sang og musikk. Som 16 åring tok jeg gitartimer hos en av Fredrikstads mer kjente musikere. Jeg fortalte dette med gitarspilling til en noe eldre nabo. Har du begynt med sånn "jesusknepping" var hans syrlige kommentar, men jeg var jo ikke frelst da, ble det litt senere.
Fra barndommen av ble jeg flasket opp med kirke og indremisjon. Opplevde orglet og salmer som ubeskrivelig kjedelig, det samme med korsangen i Betania.
Som 17 åring havnet jeg på Sion. Der var det strengemusikk, Maran Ata sangbok og solosang (men Maran Ata menigheten og sangstilen der ble holdt på armlengdes avstand). Jeg vil ikke analysere stil og innhold i sangfremførelsen den gangen, man gjorde det beste man kunne med de beste man hadde. Men glemmer ikke én av gitarsøstrene som hadde en helt spesiell teknikk. På en eller annen måte klarte hun å få tommelen under strengene når hun spilte så lyden som kom minnet mer om geværskudd.
Geværskudd ja, det måtte et eget menighetsmøte til før det ble lovlig å spille trommer på Sion. Og formaningen kom til trommisten  utble ikke - vær så snill å bruk vispene da!
Men lenge leve amatørmusikere, var kanskje på mange måter bedre enn den nå finjustere lovsangen.
Men én ting gikk igjen, spesielt i solosangene - himmellengselen og den bedrøvelige verden vi levde i. Å jeg lengter hjem til himlenes lyse saler ble sunget av barnemusikken. Modnes for himmelen var en solosang og Ovan där randas morgonen var for små sanggrupper. Gyllne morgen var strengemusikkens favoritt. (jeg mener ikke at det er feil å synge om frelsens mål, men det lå en melankolsk sordin over sangene - det er så trist å leve her, det er bedre i himmelen der) Solosangene ble hovedsakelig sunget av søstrene, og duetter av to søstre (damer). Må heller ikke glemme sangevangelistene med fruen da. Men mannlige solosangere var ytterst sjelden, bortsett fra noen svensker som slang innom da.
Jeg ble også involvert i den musikalske utfoldelsen. Begynte tidlig med el-gitar, men da ungdomsmusikkgruppen jeg ledet slet med å holde tonen byttet jeg til pianotrekkspill, det virket. Men som så mange andre ble jeg forfremmet til mitt inkompetansenivå - jeg ble menighetspianist, eller rettere sagt nødpianist. Tror jeg var den eneste der og da som visste forskjellen på hvite og svarte tagenter. Jeg var nok god på skomakertakt og menighetssangen overlevde. Det som ikke overlevde var sangboken Maran Ata, til manges sorg fikk den sin død og ble i 1979 erstattet av Evangelietoner. For mange av oss ble det oppfattet som å havne ut i mørket.
I 1977 kom lyset, da trådte Pelle Carlsson inn på scenen med skiven När du vender hem... med När du går øver floden går du ensam.
Etter min oppfatning kom et nytt "trøkk" og en ny salvelse inn i den kristne sangen.
Pelle Carlsson hadde noe med seg som vi i dag kanskje kaller salvelse.
Men før det (såvidt jeg husker) kom et annet trøkk som gav oss pinsevenner et "whiplash" midt under et forutsigbart fellesmøte på Sion. Den gangen var det kun én mikrofon som var skrudd trygt og godt fast på prekestolen. Møtenes bidragsytere var da også tvunget til å holde seg på plass.
Men denne gangen var det Metodistene som hadde ansvar for fellesmøtene og de hadde engasjert en av sine yngre sangere til dette arrangementet - Thorbjørn Baksvær. Denne modig og frimodige sangeren gjorde noe som aldri hadde hendt i et pinselokale før - mens han akkompagnert av sin gitar sang På en høy langt herfra, spaserende fram og tilbake på plattformen gikk han også ned i midtgangen og sang der også. Ikke rart at vi stivnet. Jeg husker ansiktene...
Stivne ja, klapp i deres hender sier bibelen, men å klappe var ganske ufint på møtene. Om det kom inn en glad Maran Ata venn og klappet i hendene til vår glade strengemusikksang kom en underlig atmosfære inn i møtet. Denslags oppførsel vil vi ikke ha her!
Men fornyelsens tider kom og lovsangen trengte seg på. Noen prøvde å snikinnføre lovsangen i møtene, men det ble ikke sett på med blide øyne. Lovsang, hva er det ble det sagt.
Fornyelse er ikke lett nei. I en menighet introduserte dirigenten sangen med strofen; med løftede hender innfor ditt navn. Det gikk bra inntil en av sangerne kom med spørsmålet: "når skal vi løfte hendene?" Etter litt fram og tilbake kom forslaget - dirigenten gir et signal når hendene skal løftes (hands up).
Litt senere var nevnte musikklag på besøk i en annen forsamling og sang overnevnte sang - den med løftede hender. Det ble ikke helt godt mottatt kunne man høre etterpå.
Vi kan vel le av det nå, men denne kampen lever faktisk videre i disse dager. Det er dessverre fremdeles helspenn mange steder ennå og jeg ble virkelig forbauset når jeg for et par tre år siden leste ordet "lovsangskrigen" i en artikkel i KS skrevet av en velkjent lovsangsleder
(ifølge KS var lovsangskrigen beskrevet som kampen mellom strengemusikktilhengerne og lovsangstilhengerne).
Men kristen sang kan også gi kultursjokk. I 1979 begynte jeg å jobbe i et firma som var drevet at to kristne brødre. Det var traktordeler det dreide seg om, men evangeliseringen var heller ikke glemt, så i butikken var det satt opp et stativ med kristne grammofonplater. Det var en pensjonist som jobbet som pakker der, han tilhørte indremisjonen i nærheten. Gudfryktig som han var så han seg ut en plate med teksten Jerusalem på coveret og kjøpte den. Resten kan du tenke deg selv...
Men jeg tror ikke det er sangen som er problemet, det er de harde hjertene. Alt hører jo oss til. Korsang, salmer med orgelmusikk, strengemusikk, sangboksangene og lovsangen og Hillsong.
Lovsangskrigen er vel over nå?

«Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger!»
‭‭Salmene‬ ‭103:1-2‬ ‭

Mitt kristenliv fra vrangsiden - min bønn!

Om kristenlivets ingredienser fra en som ikke får det til.
Vi har sangen, talen og bønnen.
Så har vi misjon, nødhjelp og evangelisering.
Deretter kommer mitt personlige Gudsforhold, forholdet til familie og forholdet til verden utenfor.
Mye å holde styr på i kristenlivet. Må jeg holde orden på alt dette for å være en fullverdig kristen?
Jesus sa bare følg meg, så....
Paulus og brevene sier hvordan...
Pastoren og menigheten guider meg inn i praktiseringen...
Men hva opplevde jeg da som 17 åring?
Jeg skal dvele litt med de forskjellige områdene som er nevnt ovenfor og vil samtidig prøve å ikke være belærende.
Bønnen.
Mitt første møte med dette området var i bønnekjelleren. Et lite og trangt kjellerkott med plass til rundt tyve personer. Grei størrelse, for det var sjeldent fullt.
Som ungdom kjente jeg bare dette miljøet jeg kom inn i, og jeg prøvde da å ligne de rundt meg. Vi lå på kne i en slags ring med albuene i benken og ansiktet mot veggen. Så vidt jeg husker var det ikke lovprisning, bare kjæææære Jesus...
Når alle hadde bedt hver sin bønn var ringen sluttet og vi gikk hjem. Etterhvert oppdager jeg at alle hadde hver sin måte å be på og at vi gjentok oss alle sammen. Noen bad heftig og herlig og andre ba tråkig og lenge, jeg representerte nok de sistnevnte for en dag tok forstanderen tak i meg med følgende formaning; Johan, du ber alt for lenge - folk klager over at de ikke kommer til!
Denne formaningen preger meg ennå, sikkert til glede for mange.
Men noe hjelp har jeg fått underveis, det var i form av en bok jeg fikk på min fødselsdag for omlag 20 år siden og het Bønneeksplosjon og var forfattet av Colin Dye. Jeg lånte den bort og har dessverre ikke fått den igjen.
Så vakler jeg vider på bønnens veg - vil gjerne lære mer!
Om jeg får det til skriver jeg litt om sang på min neste blogg...

Ledere

Lederskap og ledere...
Ledere vet lite om lederskap av den enkle grunn at de bare leder seg selv. Og jo dårligere ledere de er jo mindre vet de om seg selv fordi ingen tør si ifra eller si imot. Vi derimot som ikke er ledere vet det meste om dette emnet fordi de fleste av oss har hatt flere ledere og kan sammenligne.
Leste engang om motivasjonskonferanser for toppledere i næringslivet at de fleste som møtte opp ikke egentlig var så interesserte i å lære noe, derimot var det et større behov for å vise seg fram for andre.
Det er mange typer ledere. De siste ukene har det vært brukt mye trykksverte på å beskrive lederprobkematikken i toppledelsen iOsloskolene...
Og for noen år siden kom det fram at et ledende firma i bedriftsrådgivning hadde så store problemer at de kommuniserte med gule lapper...
Jeg er ikke leder, sikkert gode grunner for det.
Det er også noe som heter naturlig lederskap. I den engelske hæren skulle de plukke ut noen ledere blant offisersaspirantene. Det ble gjort enkelt ved å gi disse noen oppgaver som skulle løses. Snart viste det seg hvilke av disse som var de naturlige ledere.
På den annen side,  der ingen tar leder stepper ofte selvvalgte ledere inn. Det har noen ganger gjort stor skade i kirkelivet. Å bare bære leder av "ånden" er ikke alltid så lurt! Og den som må bruke sin autoritet for å få gjennomført noe har den egentlig ikke...
Og så er det ledertypene da. ”Jeg alene kan best" lederen er en slitsom type. Ofte har de hauger av ugjort arbeide som de ikke betror noen. I kirkelivet har de vanskelig for å slippe andre til.
Og så har vi "kontrolløren" da, som alltid skal sjekke og måle og vurdere. De har lett for å få en medarbeiderstab hvis hovedmål er å sikre seg - prøve å finne ut hva
sjefen ville ha gjort og sjekke ut de usynlige grensene. I slike miljøer er kreativiteten skrinlagt. Kontroll er heller ikke ukjent i kirkelivet...
Og en ikke ukjent type leder lider av "konfliktallergi" og ofrer gjerne sannheten for husfredens skyld. Vedkommende leder har også synsproblemer og "vet ofte ikke" hva som foregår. Han lar konflikter "løse seg selv" og på grunn av sitt dårlige syn ser han ikke de som ligger sårede igjen på slagmarken...
Videre har vi "favorittsøkeren" som omgir seg med en gruppe smigrere. Det lønner seg å være inne med sjefen. I slike miljøer trives mennesker med ambisjoner, viktig å klappe hverandre på skuldra. Veien til fremgang er å bli likt... I miljøer der mennesker med ambisjoner kommer i sentrum forteller det om svak ledelse...
Så har vi "du er bedre enn jeg" lederen. De ser potensialet i sine medarbeidere og er ikke redde for konkurranse. I kirkelivet lønnes de ofte med tilvekst..
"Jeg tror på deg" lederen kjennes ofte ved at de er trygge personer. Og som kjent, trygge personer føder trygghet i andre. Trygghet gir kreativitet og kreativitet gir vekst...
Om nakkemusklene dine spenner seg når lederen kommer forteller det mye om denne...
Og om noen tror at jeg med dette taler for galleriet så kan jeg meddele at jeg bare har hatt gode leder - har vært heldig i så måte!

Har du normal puls når du prater med lederen din?

Men det finnes masse god litteratur om lederskap, les...

Kjell Magne Bondevik

Kjell Magne Bondevik og (u)klar tale!
Kjell Magne Bondevik er en klok og dyktig politiker, mulig en av de beste Norge har hatt. Men er det klokt å tie med hva man er overbevist om? En hyggelig kar er han også!
Men på TV2 idag ble han intervjuet om litt av hvert og han er et takknemlig intervjuobjekt for TV-kanalene med et vell av tanker, erfaringer og meninger - unntatt én. Og det er selvfølgelig en menneskerett og la vær å svare på hypotetiske spørsmål, som Bondevik parerte med når han ikke ønsket å svare.
Når intervjueren spurte den tidligere statsministeren, som også er prest, om han ville vie homofile eller lesbiske svarte han med en øredøvende taushet.
Da tenkte jeg - du vil sikkert ikke provosere de homofile. Men så tenkte jeg igjen - kanskje han ikke ville provosere den siste rest av bibeltro KrF velgere?
Hvorfor går kristne så lett rundt den varme grøten?

De ufornybare grå gubber...

«...Og her må jeg si noe som det gjør meg vondt å måtte si: I løpet av de seks årtier jeg har virket som evangelist har jeg fått være med på mange vekkelser, men jeg har aldri fått se at den gamle kjernen i en forsamling har blitt så fornyer ag den kunne bli et levende instrument for en fortsatt vekkelse. Jeg har sett de nyomvendte og nytente har blitt en dominerende majoritet. Og så lenge denne dominansen varte, har også vekkelsen fortsatt. Men så snart dette nye flertallet ikke lenger hadde hovedinnflytelse av en eller annen ulykkelig grunn, stilnet også vekkelsen av.
    Jeg husker tydelig hvordan jeg en gang satt og grøsset og frøs på plattformen, da jeg så utover en fullsatt kirke der hele midtfeltet var fullt av nyomvendte som nå skulle opptas i menigheten.
   Det var ikke synet av disse som skapte den triste følelsen i meg. Men det var synet av rammen om de unge og levende ansiktene som gjorde at jeg grøsset. Rammen var for en stor del alt for grå.»
Så langt Frank Mangs, en grøssende betraktning.
Litt lengre ut i kapitlet spør Mangs kirkens pastor under en nattverdsgudtjeneste - Hvem er disse (grå) gubbene?
Nå har jeg igjen gitt et drypp fra boka Høyst personlig II av Frank Mangs. Er jeg også en slik vekkelseshindrende grå gubbe? Må Gud hjelpe meg...

Skriket!

Rop det ut - ikke skrik det ut!
«Men han svarte og sa: Jeg sier dere: Om disse tier, så skal steinene rope!»
‭‭Lukas‬ ‭19:40‬
Du skal ikke tie, du skal rope, rope ut din hyllest til Jesus. For din røst blir hørt i himmelen, på jorden og av ondskapens åndehær. Men vi skriker ikke, det betyr alarm og hører ikke hjemme i det offentlig bønne- og menighetslivet.
Men i vårt lønnkammer hører skriket hjemme. Der kan alle rope og skrike ut hjertets smerte og begjær.
«Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
‭‭Hebreerne‬ ‭5:7‬ ‭
Her beskrives Jesu private bønneliv. Det var kanskje derfor vi kan lese at Jesus dro til ensomme plasser når han skulle be..
Men i det offentlige gudstjenestelivet med bønn, tilbedelse, lovsang og forkynnelse hører ikke skriket hjemme. Det rekker med rop det ut!
«Derfor, mine brødre, søk med iver å tale profetisk, og hindre ikke noen i å tale med tunger. Men la alt skje sømmelig og med orden!»
‭‭1 Korinter‬ ‭14:39-40‬.
Skrik er ikke sømmelig.
Du har sikkert som jeg gjennom årene hørt mye vakker og åndsmettet bønn, vakker og myk tungetale, tydning og profeti. Det er som balsam i våre gudstjenester.
Men dessverre hender det noen skriker ut sin tungetale og bønn, det gjør vondt i både sjel og sinn. Og de får fortsette, år etter år uten at de blir tatt til siden for en samtale...
Noen ganger opplever jeg det som (jeg er ganske subjektiv nå) at skriket blir som å hugge møtet i to med en øks. Og denne foreteelsen har jeg opplevd i alle år og på mange steder både fra søstre og brødre.
Men igjen, la alt skje med sømmelighet og orden, og som det står skrevet et sted - la skrik være langt borte fra dere...
Og som den kjente gudsmannen Aril Edvardsen sa engang når han talte i et møte på Sellebakk og ble avbrutt av en tungetalende kvinne - Den Hellige Ånd taler ikke i munnen på seg selv!
Ja, dette var bare et hjertesukk...

Vin

Fra Aftenposten har jeg sakset dette innlegget! Noe å tenke på for oss kristne?

Kjære foreldre: Er det ikke på tide med en pause fra vindrikkingen og venneturene?

Vær der for barna dine - helt til de er klare for å flytte for seg selv.Er det ikke på tide å lytte til dem som er yngre i huset? De som kanskje ikke har de største planene om å dra på fest i helgen. De som heller ønsker å kose seg hjemme med foreldrene sine, foran TV-en med tente stearinlys, en god film og brus i glasset? Det er faktisk noen som ikke bryr seg om hvor mange de «hooker» med på fest eller hvor mange de matcher med på Tinder.
Å være der for barna sine handler ikke kun om å ta del gjennom barneskolen. Det handler om å følge og støtte de nydelige barna du selv har skapt, helt til de er klare for å flytte for seg selv. Vis at du bryr deg. Ikke legg deg om kvelden uten å fortelle dem hvor glad du er i dem. Ikke dra fra dem en helg uten å vite at de har noen å tilbringe den med. Blås i hvor mange vinglass vennene dine skal drikke. Blås i hvor mye sladder som blir slengt. Vær der for barna dine - vis at du er til stede i øyeblikkene.

Vis omsorg og trygghet

Du mener kanskje at barna dine skal være i stand til å ta vare på seg selv når de begynner på videregående. Du mener kanskje det er et godt argument, før du reiser av gårde sammen med fem andre venner på tur til Italia for vinsmaking. Men det handler ikke om hva barna dine burde være i stand til og ikke. Det handler om å vise kjærlighet og varme. Det handler om å vise omsorg og trygghet. Du som mor burde gå frem som et godt eksempel og vise at du kan være verdens beste venninne med din egen datter. Vis at man ikke trenger alkohol for å bli populær og elsket av andre. Og du som far, du burde vise og lære sønnen din alt du kan om respekt og omsorg. Kanskje du lærer noe tilbake?

Vær en rollemodell

Det finnes faktisk foreldre som er flinke til å være til stede. Det finnes foreldre som ikke drikker vin gjennom uken, eller som ikke drar på alle disse venneturene. Tenk på det. Tenk at noen er så heldig at de kan sitte hjemme foran peisen eller TV-en og ha en ordentlig fin helg sammen med familien. Sammen med dem som bryr seg mest. Dem du kan være helt ærlige med. Dem du kan være deg selv med, helt ut.
Ikke sammenlign deg selv med de andre foreldrene rundt deg. For alle familier har sine behov. Ingen er like. Alle har sine svakheter. Men ikke la det gå for langt. Les ungdommen - vit når det er ok å dra, ikke ta det at vi passer på oss selv for gitt. Selv om vi klarer det, betyr det ikke at vi ikke trenger en mor og far hjemme. Alle trenger kjærlighet og omsorg. Det er du som forelder som har ansvaret. Vis at du ikke har fått barn bare for å få det. Vis at du er en rollemodell, en trygg havn.
Det er det vi ungdommer trenger, fester kommer det masse av. En trygg kveld hos sine kjæreste foreldre derimot - det vet du aldri når du vil miste

JENTE

Velkommen Hellige Ånd

Det tragiske er at min hjerne er full av kunnskap, men hjertet er sultefôret!
Jeg plasserer åndelige sannheter som glass i et glassmaleri i et kirkevindu.
Det kan hende det er vakkert, men det skjuler sollyset som prøver å trenge gjennom.
Ser bare min versjon - ikke sannheten.
Noe slik opplevde jeg når jeg leste boken VELKOMMEN HELLIGE ÅND av Larry Christenson.
Side for side avslørte den det livet jeg trodde jeg levde i, men som for meg egentlig var teori. Jeg bare holdt for sant....
Den avslørte meg som en super teoretiker (men det har du vel allerede forstått?).
Om du vil ha det som før - ikke les boken.
Jeg MÅ lese den én gang til - og be!!!

Imitasjon eller tro?

Imitasjon eller tro?
Vi uforbederlige mennesker, meg inklusive, vi ser på de/det som lykkes og så prøver vi å kopiere det disse gjør for å oppnå det samme. David Yonggi Sho lykkes med og fikk menighetsvekst gjennom sine cellegrupper. Så prøvde andre det samme, men veksten uteble, hvorfor? Jo, cellegruppene var kanskje bygd på metode og ikke på tro.
Noen prøvde å drive ut onde ånder ved å herme etter apostlene, men de manglet det indre livet og opplevde en skikkelig fiasko.
«Men også noen av de jødiske åndemanere som for omkring, prøvde å nevne Herren Jesu navn over dem som var besatt av onde ånder. De sa: Jeg maner dere ved den Jesus som Paulus forkynner!
Men den onde ånden svarte dem: Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om, men dere, hvem er dere? Og mannen som den onde ånden var i, for løs på dem og overvant dem alle og fikk makt over dem, så de måtte flykte nakne og såret ut av huset.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭19:13, 15-16‬.
Jesus sa at disse tegn skal følge dem som tror, ikke de som prøver å etterligne andre.
Tro er en meget personlig sak, grunnlagt på Jesu ord og tildelt av Den Hellige Ånd.
Det har nok hendt at fristelsen har vært der til å skape reprise av et Gudsnærvær ved å synge sangene som ledsaget nærværet i går...
Egentlig er alt i Guds rike bygd på tro, men ofte blir troen byttet ut med metoder. Det er nemlig forskjellige lover i Guds rike og idrettsverdenen. Om jeg er aktiv i en idrettsgren og følger med på hvordan de beste gjør så kan det selvfølgelig hjelpe meg til å bli litt bedre. Men om jeg finner én av T.B.Barratts gamle taler og bruker denne betyr det ikke derved at Den Hellige Ånd faller over tilhørerne av den grunn.
Barratt har gått en vei som ikke jeg har gått. Det er ofte mye smerte i forkanten av åndelig fremgang.

«Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgangen deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro. Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.»
‭‭Hebreerne‬ ‭13:7-8‬.
Det er troen vi skal følge, ikke nødvendigvis metodene. Likevel er det én metode som alltid fungerer, å søke inn til Guds hjerte og hans fortrolige råd.
«Men hvem av dem har stått i Herrens fortrolige råd, slik at han så og hørte hans ord? Hvem har gitt akt på mitt ord og hørt det?»
‭‭Jeremia‬ ‭23:18‬
Det merkes fort om jeg har tilbrakt tid innfor nådens trone, det er der troen utvikles...
Om jeg skal etterfølge noens tro må jeg også gå veien de har gått for å få den. Først da kan jeg bli en etterfølger.
«Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!»
‭‭1 Korinter‬ ‭11:1‬ ‭
Jeg taler mer i tunger enn dere alle var én av tingene Paulus nevnte.
Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen var en annen ting...

Og så vil jeg avslutte med en historie. Det var på et arabisk teppemarked at en mann stod og lyttet på en høylydt teppehandel. Og han registrerte at kjøperen fikk teppet til en brøkdel av den opprinnelige prisen. Da tar jeg et teppe til samme prisen utbrøt tilskueren. Nei, den går ikke sa selgeren - nå begynner vi forfra igjen...